Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Hommelvik og Mostadmarken Jordegods

Av SIVERT BUAAS

Hvordan ble det til – og hvor ble det av?

Mange som leser Malviks og Hommelviks historie vil støte på denne eiendommen omtalt i flere sammenhenger. For å få den nødvendige bakgrunn må vi gå litt tilbake i historien over de eien­domsforhold som har hersket her i landet ned gjennom tidene.

— Historisk fordeling av makt

Opprinnelig var det kongemakten som var eier og forvalter av all jord, skog, strand og utmark. Når landet ble kristnet og fikk etter hvert et organisert kirkeliv, overlot kongen det meste av jordeiendommene til kirker, bispestoler, klostre og domkapitler. Enkelte få adelsgods ble på private hender. Bøndene ble da fortsatt leilendinger under jordeierne.

Leilendingene måtte betale leieavgift til jordeieren. Denne avgiften ble beregnet til tiendeparten av brukets brutto avkastning og ble derfor benevnt som tiende. Tienden ble forlangt betalt i form av for eksempel korn, kjøtt, smør o.s.v.

Verdien ble gjerne satt til måleenheten et spann/laup smør, som dannet grunnlaget for omregningen til verdien på andre vareslag, for eks. korn. Inntektene av tienden ble fordelt slik at kongen skulle ha en del, kirken og klostrene sin del og en del skulle fordeles til syke og fattige.

Skog og utmark som lå utenom grensene til gårds­brukene ble utlagt til allmenninger hvor allmennheten hadde bruksrettigheter til blant hogst av trevirke, fangst og fiske etter et eget lovverk.

De samme lovene med endringer gjelder fortsatt. Vi har allmenningsloven og fjelloven, som også idag lovfester allmennhetens bruksrettigheter i allmenningene.

— Kongen og kirkens rolle

Erkebispestolen førte nøyaktig register over sine jordei­endommer og tienden. Flere av disse jordebøkene er fort­satt i behold.

Norge var lydrike under Danmark i tiden 1536 til 1814 og hadde felles konge. Ekebiskop Olav Engelbrektsson som var leder av riksrådet i Norge, forsøkte i 1534- 1536 å rive Norge løs fra union med Danmark. Dette førte til at han i 1536 måtte flykte fra landet. Han flyktet fra Steinvik-holmen slott til Nederland. Han tok med seg en rekke interessante dokumenter, bl. annet Aslak Bolts jordebok.

Den ble oppbevart i Tyskland, ved universitetet i Heidelberg og senere i Miinchen og er nå oppbevart ved riksarkivet i Oslo. Reformasjonen var i full gang på den tiden både i Tyskland og Danmark.

Danskekongen hadde stor interesse av å gjennomføre reformasjonen i Norge, blant annet for å få hånd om alle eiendomsrettigheter og inntekter som kirken rådde over. Da reformasjonen var gjennomført i 1537 ble alle jordeien­dommer som tidligere ble forvaltet av erkebispestolen, kirkene og klostrene, kongens eiendom.

Dette tilførte kongen store inntekter. Danskekongen hadde store pengevanskeligheter på grunn av krigføring som hadde tappet kongeriket for store verdier. Reformasjonen ble derfor en stor skillelinje fra kirkelig forvaltning og over til kongens eiendomsforvaltning. Skatte- og avgiftstrykket på leilendingene ble ikke mindre. Det ble bygget opp et samfunnsøkonomisk og politisk system, som var meget forskjellig fra før reformasjonen.

For å ivareta kongens interesser ble forvaltningen bygget opp med lensherrer, som oftest var høyadelsmenn fra Danmark, eller også fra den norske kongetro adelen. Under lensherrene fikk vi fogdene som ble rekruttert hovedsakelig fra den norske lavadelen. Fogdene skulle sørge for at skatter og ^–hender ble innkrevet. Dessverre har vi ikke så få eksempler på at mange av fogdene beriket seg på allmennhetens bekostning gjennom sin stilling.

— lavere intekter

Det ble også til dels stor endring i fordelingen av skatte- og tiendeinntektene. Den sosiale støtten til syke og fattige ble tatt bort fra tiendeinntektene. En del kirker fikk beholde deler av sitt jordegods, men mange kirker ble bortforpaktet eller også solgt til rike embetsfolk og hand­elshus som da kunne kreve inn kirkeskatten fra menig­hetene. Dette førte til at det ble lite eller ingen ting til vedlikehold og kirkene forfalt.

Pilegrimsvandringene som også ga en del inntekter ble forbudt og opphørte. På den tiden forfalt Mariakirken i Mostadmark. Der ble de kirkelige handlingene overført til ei egen stue på Volden Øvre, som var i bruk helt ut over i 1800-tallet.

Kongen som var i stadig pengeknipe på grunn av krigføring solgte av sitt jordegods store områder til rike familier og embetsfolk. For eksempel ble kongens eien­dommer i Selbu og Tydal solgt til Thomas Hamond.

Disse eiendommene ble senere, ved inngifte overtatt av familien Angell som senere ble overført til Thomas Angellske Stiftelser som fortsatt eier store deler av Selbu og Tydal.

— Fogdens rolle

Mange av fogdene kunne gjennom sin innkassering av tiender og skatter slå til seg eiendommer gjennom utpanting og økonomiske transaksjoner.

Historien viser at mange slike transaksjoner skjedde gjennom korrupsjon og bedrag. Lauritz Bastiansen Stabell som var fogd i Stjørdal var nok ifølge historien ikke noe unntak i så måte. Han var rikt gift med en datter av den rike familien Schøller i Trondheim. Han bygde for øvrig opp Værnes til en stor hovedgård i Stjørdal.

Men han satte også negative spor etter seg, spesielt ovenfor leilendingene i Forradalen, i Hegra og Meråker. Han tok vekk store skogstrekninger og utmark fra bruk­erne og besørget at de ble leilendinger helt ned til vår tid.

— Stabell

Dette ble Forbygdgodset og Merakergodset, som nå er A/S Meraker Brugs eiendom og som i dag besitter disse store skog- og utmarksområdene med alle rettigheter.

Lauritz Bastiansen Stabell slo også til seg alle eien­dommene fra Stav og Hommelvik helt opp til Selbu grense inklusive hele Mostadmark. Dette er det som ble Hommelvik og Mostadmarken Jordegods.

Stabell ble senere borgermester i Trondheim. Han hadde til slutt bygselsretten og inntektene av i alt 138 gårder. Han overtok privilegiet til å drive flere sagbruk.

Trelast var på 1600-tallet en meget ettertraktet handels­vare til det trefattige Holland og England. Stabell ble holdt for å være i sin tid Trondheims rikeste mann.

Det sies at Stabell lånte Kongen i Danmark penger og sikret seg deretter pantet som oftest var jordeiendommer. I likhet med andre rike familier på den tiden skjenket Stabell og hans kone store gaver til kirken.

De ga blant annet en altertavle og lysestaker til Værnes kirke. Men all pengerikdom står for fall. Som en tilårs­kommen enkemann ble han gift med en 19 år gammel lett­livet dame, som til slutt greide å sette hele hans formue overstyr.

— Mostadmark jernverk

I Mostadmark ble det først på 1600-tallet funnet jern­malm. Statsmyndighetenes interesse for å utvinne kobber-og jernmalm var på denne tiden meget stor.

Det lå store penger i bergverksdriften. Presten Bernt Brunsmann som også var sterkt interessert i industriforetak overtok jordegodset.

Etter malmfunnene i Mostadmark og Vennafjellet uttalte han med stor begeistring følgende: «Der Gud sin store velsignelse av jernertz haver ladet fremkomme.»

Bernt Brunsmann gikk i gang med å bygge et jernverk ved utløpet av Foldsjøen i Mostadmark. Det ble gitt priviegium til drift av jernverket i året 1657. Jernverket skiftet etter hvert flere eiere og partisipanter.

Mostadmark jernverk ble drevet i tre perioder fra 1653 til 1695, fra 1753 til 1818 og fra 1820 til 1880.

Av produktene kan nevnes stangjern, spiker, skips­anker, ovner og kanonkuler.

— trevirke produksjon

Til denne virksomheten gikk det store mengder trevirke til trekull og setteved. Det var ikke til å unngå at det oppsto konflikter om tømmeruttaket mellom gods­eieren og jernverket. Trelast og tømmer var en betydelig lønnsom eksportvare. Skogfattige områder både i Tyskland, Holland og England var stadig aktuelle kjøpere av trelast.

I Trondheims gullalder mellom 1760 til 1860 var det stor byggevirksomhet. Pengemektige familier konkurrerte om å bygge de flotteste trepaiker. Dette førte til at Trondheim fikk en hel del flotte trebygninger i laftet tømmer med både inn- og utvendige paneler. Her var det ikke snakk om trebesparende konstruksjoner. Stiftsgården, Harmonien, Hornemannsgården og en rekke store hus og gårder ble bygget i Trondheim i denne tidsperioden.

Dette fikk rektoren ved Trondheim katedralskole, Laurids Smith til å skrive i et brev til en kollega i København: «Blandt de forskjellige Aarsager til Skovenes Ødelæggelse her i Stiftet bør med Billighed henføres den Overdaadighed som har befængt Menneskene her i Byen, at oppføre Slotte af Træ i Steden for jevne Borgerhuse. Vi have adskillige Gaarde, opført i den senere Tid, hvoraf enhver har maattet medtage en heel Skov, og deribladt er Stiftamtmandinde Møllmanns og især Geheimeraadinde Schøllers Gaarde uhyre Træmasser.»

— konsekvenser av treindustrien

At det har gått hardt ut over skogen på denne tiden er det ingen tvil om. Det var mange privilegerte sagbruk med gunstige eksportsalg av trelast og med jernverksdrift i tillegg ble nok skogene tappet for det de var gode for.

Denne jernverksdriften og skogsdriften hadde behov for en allsidig og dyktig arbeidskraft mot lav betaling. All transport foregikk med hest. En del av leilendingene i Mostadmark ble pålagt å betale sin tiende med transport til jernverket. I tillegg hadde  hvor Verket bestemte transportprisene. Transporten av råvarer og ferdige produkter var nok den største delen av hele virksomheten.

Ved å beregne transportmengden av trevirke, kull, malm og jern med en lasstørrelse på ca 400 kg. på hesten er det lett å forstå hvilke transportoppdrag dette dreide seg om. Strekningen Mostadmark- Hommelvik var ikke den letteste veistrekningen med tunge lass. Vi skal heller ikke misunne malmbryterne. All malmbryting foregikk med håndmakt. Fjellet ble brent ut med setteved og malmen hakket ut med kile og hammer.

Det finnes motbøker som viser at jernverksarbeiderne måtte ta ut varer til livets opphold ved Verket. Ved årets slutt når regnskapet skulle gjøres opp var de som regel havnet på feil side i regnskapet og ble stående i gjeld.

— Den siste driftsperioden

Historien viser at befolkningen rundt jernverk og sagbruk i Mostadmarka ikke fikk del i gullalderen hos handelshus og embetsfolk i Trondheim.

Ved den siste driftsperioden overtok handelshuset Jenssen & Comp. alle eiendommene i Mostadmark og satt da som eneeier av Mostadmark Bruk. Løytnant Carl Halck som satt som eier av Hommelvik og Mostadmarken Jordegods måtte på grunn av dårlig økonomi etter hvert selge alle gårdsbruk fra Hommelvik, Stav og opp til Bakken. Brukene ble solgt fortrinnsvis til leilendingene.

De ble dermed selveiere av sine bruk. I 1898 tilbød Nicolai Jenssen leilendingene under Mostadmark Bruk å kjøpe sine gårdsbruk. På grunn av flere generasjoner som leilendinger hadde de ikke økonomi til å kjøpe hele eien­dommen. Skogen med alle rettigheter til tømmerhogst, jakt og fiske ble fradelt. Leilendingene maktet da ved hjelp av kommunal garanti å kjøpe tilbake dyrket jord med litt husbehovsskog i tillegg.

I 1903 solgte Jenssen skogeiendommene til konsul Ivar Huitfeldt, Trondheim. Huitfeldt solgte i 1906 skogeien­dommene med alle rettigheter videre til A/S Meraker Brug som på den tid eide sagbruket i Hommelvik med tomter og utskipningshavn. Mostadmark Bruk hadde også fløtningsrett i Homla og damrett i Foldsjøen. Homla var da utbygget for tømmerfløtning med tømmerrenner forbi fossene og med oppsamlingsdam ved Nesset i Hommelvik. Alt lå meget godt tilrette for lønnsomme tømmerdrifter.

Bruget ansatte som egen forstmester Ragnar Løken. Han var en meget dyktig skogbruker. Han drev en framtids­rettet skogkultur, som i ettertid har gitt god produksjon og tilvekst som har kommet senere generasjoner til gode.

Under disse forhold og med dyktige sagbruks- og skogsarbeidere, lå det hele an til en meget lønnsom trelastvirsomhet. Virksomheten gikk meget godt fram til det store økonomiske krakket i 1929.

— Det økonomiske krakket i 1929

Trelastprisene falt helt sammen nærmest over natten. De fleste sagbruk fikk store økonomiske problemer. Meraker Brug så det formålstjenlig for sin del å stoppe sagbruksdriften å si opp samtlige ca 100 mann. Dette ville bli en økonomisk katastrofe for folket ved sagbruket i Hommelvik og for Malvik kommune.

Etter en del forhandlinger fikk arbeiderne tilbud om å leie sagbruk og tomter å drive for egen regning.

Johan Nygaardsvold, som den gang var Odelstings­president, engasjerte seg i å løse de store økonomiske problemene som oppsto for arbeiderne og kommunen.

Malvik kommune hadde den gang ikke tålt så stor arbeidsledighet i tillegg til at også andre bedrifter, som f.eks. kaianleggene og verftsindustrien hadde meget dårlige tider og drev med innskrenkninger.

— Hommelvik bruk

Etter at arbeiderne sammen med kommunen fant fram til en økonomisk løsning ble A/S Hommelvik Bruk stiftet av arbeiderne.

Aksjene ble fordelt med 80 aksjer på arbeiderne med Malvik kommune og A/S Meraker Brug med en aksje hver. Det nye driftsselskapet måtte overta og betale hele lagerbeholdningen av tømmer og trelast.
Sagbruksarbeiderne måtte gå med på å la seg trekke 20 prosent av lønna, som da skulle stå som en garanti for å dekke eventuelle tap. Dette kostet arbeiderne ved bruket medlemskapet i deres eget fagforbund.

Organisasjonens vedtekter tillot ikke medlemmene frivillig å gå ned i lønn. Men valget sto klart nok mellom et være eller ikke være. Sammenlignet med andre sagbruk i distriktene rundt Trondheimsfjorden kom A/S Meraker Brug meget godt og elegant ut av krisen.

A/S Hommelvik Bruk drev sagbruket fram til 1957. Da ble eksportrestriksjonene etter siste krig opphevet og det ble fritt salg av trelast på eksportmarkedet og fri prisdann­else innenlands. Trelastnæringen fikk en ny oppgangstid.

— Meraker Brug

A/S Meraker Brug overtok da sagbruket og drev for egen regning fram til 1982. Da solgte de bruket med tomter, anlegg og annen fast eiendom i Hommelvik til andre eiere.

A/S Meraker Brug avviklet all administrasjon i Mostadmark og Hommelvik og flyttet det hele over til Meråker. Til oppsyn og forefallende arbeid er det nå kun ett årsverk igjen i A/S Meraker Bruks skoger i Mostadmark.

Skogen drives nå med innleide entreprenører. Jakt og fiske utleies på anbud. A/S Meraker Brug driver i dag ingen form for næringsvirksomhet. Ved kjøpet av Mostadmark Bruks skoger overtok også Bruket dam- og fløtningsrettighetene i Foldsjøen og Homla. Under siste krig forfalt etterhvert fløtningsinn­retningene og tømmerrennene forbi fossene og fløtnings­dammen ved Foldsjøen.

Isteden for å restaurere fløtningsinnretningen og tømmerrennene forbi fossene ble den gamle inntaks­dammen for jernverket like etter krigen sprengt i lufta for å lette tømmerfløtningen. Likedan oppsamlingsdammen ved Nesset i Hommelvik.

Dette må dessverre betraktes som et hærverk mot de gamle ærverdige anleggene fra jernverkets dager. Landets eldste masovnsruin like under Verketsfossen er også delvis ødelagt på grunn av uttak av fyllmasse til skogsvei-bygging. Alt dette må betraktes som en dårlig forvaltning og liten respekt av tidligere tiders virksomhet som varte fra 1657 til 1880.

— Foldsjøen

I 1999 søkte A/S Meraker Brug om å bygge ut Foldsjøen/ Homlavassdraget til kraftproduksjon.

Foldsjøen var planlagt som inntaksmagasin til Foldsjøen kraftverk med en regulering på 5,9 m mellom høyeste og laveste vannstand. Videre var det planlagt en ni meter høy inntaksdam på toppen av Storfossen som magasin for Storfossen kraftstasjon. Begge fossene skulle da tørrlegges.

Lokalbefolkningen ved Foldsjøen og nedover langs Homla gikk sterkt imot dette utbyggingsprosjektet. Søknaden ble avslått både av Malvik kommune og Sør-Trøndelag fylke.

Norges Vassdrag og Energiverks (NVE) innstilling til Energidepartementet gikk imot utbygging, med den begrunnelse at skadene i vassdraget ble for store i forhold til energiutbytte. NVE har nå gått inn for varig vern av vassdraget.

— dagens situasjon

Det som nå er igjen av Lauritz Bastiansen Stabell’s Hommelvik og Mostadmark Jordegods fra 1600 tallet er ca 60 000 dekar skog og utmark som eies av A/S Meraker Brug. Hovedaksjonærene er bosatt i Oslo-området og har liten eller ingen tilknytning til hverken Mostadmark eller Malvik kommune.

I Mostadmarka kan fortsatt de opprinnelige eiendoms­grensene påvises.
De gamle jorderverv med sammenslåing til store jorde­gods har ikke tjent lokalsamfunnenes interesse.
Disse godsene har alltid blitt drevet etter privatøko­nomiske prinsipper og ikke etter lokalsamfunnets behov. I 1992 var det enda to leilendinger under bruket. De har hatt tilhørighet til sine bruk gjennom flere generasjoner. De hadde flere ganger søkt om å få kjøpe brukene uten å lykkes, men i 1992 fikk de omsider kjøpe husene med tomt, men jordveien ble beholdt av Bruget.

Når en ser tilbake på disponeringen av disse store jord-og skogeiendommene, oppleves at det er lite igjen i lokal­samfunnet av de naturgifte ressursene og av arbeids­kraften. At de bidro i stor utstrekning til rikdommene på eiersiden er det ingen tvil om.