Gjengitt fra Årboka 2019 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Den store tømmerdrifta i Bakkskogen 1947.

Peter Auran (Roten) Hommelvik

Bakgrunnen for denne visa er ei stor tømmerdrift som kommunen iverksatte da de tok over skogen på plassen Evenshaug som ble kalt Knotten til daglig. Det vi gjengir her er en avkortet versjon der vi har tatt med 12 av de i utgangspunktet 28 vers.

Unner Løvhøgsteråsen det knalles å hugges
Det bannes å sverrte å holdes et styr.
Det felles å kvistes å barkes å kappes
Snart er det snaut over hauger å myr.

Her samles det mange fra øst å fra vest.
Med Halset i spissen med sin prektige hest.
Ja tro meg, det finnes ikke make til gamp!
Men det sier jo alle som eier en gamp.

Han Spets i fra Vika er veldig å svær
men søker seg ut kun de fineste trær.
Å rotslipen skjyr han som pesten.
Han spiser så lite forresten.

En dag kommer oppsynet mektig å grum
så Staven å Granås blir stående stum.
Hold opp med å hugge slipen for stor!
De bedrager jo bruket så visst jeg tror!

Men Staven og Granås de tåler ikke spøken
de vil ikke høre på tvis av den gjøken.
Her står vi å sliter å gjør vores beste
Å du kommer her å skjeller ut din neste!

Unner Løvhøgsteråsen det knalles å hugges
det lakker å lir mot solskinn å vår.
Å stadig det tynnes i huggernes rekker
Men det kom noen nye i går.

Ola Boisen har fartet så vidt ut i verden
å lovet så mangen fornøyelig stund.
Å yes, verri vel, to home eg kom
Men når eg reist oppi Bakkskogen da va eg dum.

Men det verste han så var i Gassernes
der misjonæren latet seg på palmekledd strand.
Å Gasserne bar ham i førti graders varme
Med ullstrømp på hodet, av slikt får man kvalme.

Så elsket han Tulla i Oppdal en stund
han elsket så varmt i den grønne lund.
Å nu sitter Tulla med barnet på fanget
Å venter sin Laffen i dager så lange.

Ved veien til Jonsvannet ligger en gård
her er det at skogsfanten melken sin får.
Å melken er nærende kraftig å fed
Å kona på gården er rundlet å bred.

Her spiste vi rømgrøt av perlemorsfat
å hjelpe meg vel - for den deilige mat.
Vi spiste til buken var stinn som en tromme
Det ufattelige er hva en skogsfant kan romme.

Dessverre så kom ikke tømmeret frem
for Halset og Bronen for tidlig dro hjem.
Som vanlig ble slipen liggende igjen
Det gikk jo så mange på kubikken.

Under Løvhøgsteråsen er det blitt stille.
– Her vokste det engang den prektigste skog.
– forsvunnet er alt det naturlige å ville,
– her strever så mange som bruket bedrog
– Kun lynget det vokser mellom busker å kvist
– tilbake er snaumarken dyster å trist.