Gjengitt fra Årboka 2019 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Villasau i Vika!

AV ØYVIND HAAGENSTAD

Under og like etter krigen i 1940 – 45 vokste det fram stor interesse for sau. Det at det fantes sauer på småbruk og gårder var ingen merkelighet, men at det skulle finnes så mange villaeiere som satset på sau som attåtnæring var nok først og fremst matauk, men også «på moten». Årsaken til at jeg husker mye av det som foregikk omkring saueholdet, er at jeg var kamerat med Kåre Wuttudal og at hans far Kristian var en sentral person i saueholdet.

— slippstedene

Den gang var sauene på beite i marka hele sommeren. Grunneierne måtte sørge for «gale» slik at sauene ikke kom inn på dyrket mark. Om våren april/mai var det saueslepp. For de fleste villasauene var det Kolbotten og Haagenstad som var slippstedene. Det samme gjaldt for innsamling og sortering om høsten. Alle saueiere hadde sitt spesielle merke. Voksensauene hadde klave med eierens navn og lammene hadde øremerker, metallplate med nr. og navn. Hos hver eier var det en voksensau som bar bjelle. Det var ofte «Tostinbjelle». Torstein Pettersen var smed på Hommelvik Bruk. Han laget bjeller for de fleste saueiere i Hommelvik-området. Men det fantes «kjøpbjeller» og de hadde en helt annen klang enn «Tostinbjella». Første samlingshelga på høsten var delt i to, lørdag ved Haagenstad og Kolbotten på søndag.

— felles beiteområde i marka

Det var felles beiteområde i marka mot Lånke. Derfor var det ingen sjeldenhet at sauer fra Vika måtte hentes på gårdene øverst i Lånkbygda og likeså at det kom inn sauer fra Lånke til Hommelvikområdet. Under innhøsting av sau kunne en ofte høre blant de erfarne sueleiterne:

«Derre sauin e fra Lånk, – dem bær itj Tostinbjell».

Sauleiting ble for Kåre og meg datidens kondisjonstrening. Spesielt gjaldt det å leite opp sau uten bjelle. Sau med ett eller to lam, som hadde forlatt flokken og som det ble mer og mer vanskelig å få tak i etter hvert som vinteren nærmet seg. Det hendte at de siste ble fanget etter at det kom sporsnø. En vanlig tur senhøstes var å gå opp ved Damjalet, gjennom Tronget og ned Høybydalen.

— Høybygjerdet

Det endte ofte med besøk hos Hanna Olsen (Høyby). Hun bodde aleine i Øverhøyby’n, eller Høybygjerdet, og hadde god fantasi. Vi hadde med nistepakke og fikk kaffe, men der var det «mye fra bekken og lite fra sekken». Hun hadde bestandig et klart standpunkt når vi fortalte om vårt oppdrag.

«Deinn sauen finn dåkk itj igjen. Den ble skutt 16. juni. Æ hørt skuddet».

Hun hadde datoen klart hvert år vi kom dit, og jeg kan ikke huske annet enn at vi fant igjen sauene vi lette etter.

— Gimle og Båling?

En del uttrykk jeg husker fra den gang var blant annet Gimre = saulam som står over en vinter før det fikk besøk av vær. Båing var et annet uttrykk og det var sau som ikke tok seg lam. Sannsynligvis en form for tvekjønn.

— sauehold på de fleste gårder

Som allerede nevnt var det sauehold på de fleste gårder og småbruk i området. Det gjaldt begge Hommelvik-gårdene, Nygården, Sveian, Gala (Hommelvik Mellom), Halstad, Haagenstad, Bjørkli og Nesbakken. Også gårdene ved Kindsettjønna og langs Mostadmarkvegen hadde sau. Villaeiere som hadde sau var i Liaområdet: Olaf Lundli, Henrik Wehn, Gustav Midtsand Harald Wik, Kristian Wuttudal, Brødrene Fredrik og Birger Moan og Tore Husdahl. I Solbakken var det også mange villaeiere som hadde sau. Martin Wikmark, Birger Berg, Åsmund Bostad, Knut Kalset, Alfred Smiseth, Petter Lundli, Sverre Sivertsen.

I sentrum var det: Hans Hansen, Torstein Pettersen, Johan Brobak, Edvard Sandmark, Kristian Brandslet, Arne Kristiansen Dahl. På Nesbakkan: Sigurd Nesbakk, Arnold Wehn, Reidar Olufsen, Henry Sneisen og Jørgen Olufsen.

(Forfatters anmerkning: Opplistingen er etter egen hukommelse. Derfor beklager jeg om noen kan være utelatt.)

— kalt låven eller uthuslemmen

Ved bygging av eneboliger i dag, bygges det som oftest også en garasje. Tidligere var det et uthus i tillegg til en bolig. Uthuset ble bygd i en og en halv etasje. I underetasjen var det gjerne plass til vedbu og et lite fjøs. Ofte for sau, men kanskje også for gris og/eller noen høner. Noen steder var det også stall for hest. I etasjen over, gjerne kalt låven eller uthuslemmen, var det lager for dette og hint, men også rom for høy.

For å komme dit var det gjerne ei enkel bratt trapp, men for å spare plass, var det like ofte bare en stige festet til veggen. På en av tverrveggene var det en port, bestående av to dører for inn- og ut-transport av større ting som skulle lagres, samt høy for dem som hadde sau eller hest. På enkelte uthus var det bygd låvebru, men det mest vanlige var stige for å komme opp til porten. Noen steder hadde man ei talje festet i mønespissen, slik at man kunne heise opp ting som skulle inn på låven.

— litt yngre som lette etter sau

Det var ikke alle av nevnte eiere som var like raske til beins. Derfor var det vi litt yngre som lette etter sau lengst unna og langt ut over høsten. Det var litt av et liv under sauleitinga ved sommerfjøset i Kolbotten, spesielt de første helgene på høsten. Det var mange som gledet seg til å få heim sine kjære husdyr. Der var bestefedre, barn og barnebarn, familier med og uten hunder. Sorteringen foregikk vanligvis inne i sommerfjøset.

Det var gjensynsglede etter at husdyrene hadde vært på beite hele sommeren. Det var også de som hadde med seg bøtter med noe godt i eller sauene fikk noe godt fra eiernes hånd. Kristian Wuttudal er allerede nevnt. Han var formann i saueierforeninga. Sjøl hadde han mange sauer. Derfor hadde han en stor jobb med å skaffe fòr. Han ljåslo vegkantene i Lia og kantene langs Sandbekken, hesjet graset og kjørte heim høyet i ei tilhengervogn som på en provisorisk måte var festet til hans moped. Mopeden var lite egnet for så tunge lass, noe som førte til at eieren røykla Lia under transporten.

— Væren levde på «lægd»

En av foreningas jobb var å skaffe vær. Det kunne være leieforhold, men foreninga eide periodevis vær som var bortplassert på sommerbeite. Væren levde på «lægd». Han ble fraktet eller måtte gå til saueierne som var med i foreninga. Det var en form for spleis av utgiftene. Slik jeg husker det, ble det betalt avgift for hvert lam som væren produserte og dette var vel samtidig en form for kontingent til foreninga. Væren fikk en travel høst. Det ble gjort avtale om værens vandring i bygda. Medlemmene måtte etter tur sørge for at neste bruker fikk besøk av væren. Det er dette som kalles en «værring», ei ordning som fungerer i sauavlen også i dag.

— slaktearbeidet

Etter klipping av ulla kom slaktinga. Jørgen Dahle var den slakteren jeg var best kjent med. Han hadde ikke noe eget slakteri, men reiste rundt på gårdene og gjorde slaktearbeidet der. Sauskinnene ble etter slakting hengt til tørk. Da kom Hans Fossum på besøk. Han var oppkjøper av skinn, men slik jeg husker det, kom han ikke på oppkjøp før det ble snøføre. Han hadde en stor vedkjelke som ble brukt til transporten.

Dette var en del av livsløpet den gang. I dag er det så godt som aldri en hører ei sauebjelle eller ser en sau når en går i marka. Velstandsøkninga har tatt bort ekstraarbeidet for matauk. Den gang var det markerte stier over alt i marka. I dag tar lauvskogen overhånd og en har vansker med å ta seg fram på gamle godt opptråkka stier.