Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

AV BJØRN JENSEN

Revy i Vika

Hommelvik har revytradisjoner langt tilbake i tid. Etter kri­gen var det Hommelvik Mannskor som sto bak revyer på stedet i noen år. Arbeiderungdomslaget i Hommelvik dannet en teatergruppe som til å begynne med laget såkalte valgre­vyer i forbindelse med kommune- og stortingsvalg. Disse revyene ble framført på lokaler rundt omkring på nære ste­der i Malvik, og stoffet til disse forestillingene ble i alt vesentlig skrevet av AUF i Oslo.

Revyer med lokalt stoff

Interessen for revy med lokalt stoff våknet etter hvert og i 1955 lå den første revyen på beddingen. Den fikk navnet «På Meieribakken».

Åpningsscenen besto av en trehjulet motorsykkel som var lånt fra en rørlegger som brukte den som arbeidskjøret­øy. Å få den på scenen var et stort problem, for scenen i Folkets Hus var ikke all verden, men det gikk bra. I tillegg skulle motorsykkelen beveges over scenen ved hjelp av en nylontråd, så her var det store utfordringer. En kulisse viste Meieribakken, som den gangen var et sentralt område i sen­trum av Hommelvik, hvor mye av revyen utspilte seg.

Denne formen for revy ble på en måte standard for de senere revyene, nemlig med kulisser fra kjente steder i Hommelvik hvor store og små begivenheter skjedde.

Åpningsmelodien på revyen var «Med smil en gros…» som var en oversettelse av en kjent kabaretmelodi fra ope­retten «Oklahoma» av Rogers og Hammerstein. Denne melodien har vært brukt som åpnings- og slutningsmelodi på samtlige revyer siden.

Hommelvikrevyene ble populære innslag i lokalmiljøet med fulle hus, og interessen var stor. På løpende bånd kom revyer i 1956 «Får i kål’n», 1957 «Pro pro mine», 1958 «Toget kjæm» og 1959 «Vi river i».

Operette

I 1960 kom operetten «Kan i bal» som en nyskapning ut fra lysten til å gjøre en ny vri. Historien var enkel og handling­en gikk ut på at to gutter satt i stasjonsfjæra en sommer­kveld. Her sovnet de og våknet på en sydhavsøy hos kanni­baler, med høvding, en vakker prinsesse og en sjalu frier. Etter mange forviklinger ble de avslørt og puttet i gryten, men akkurat i dette øyeblikket våknet de på sin hjemlige strand, og gleden var stor over å være hjemme. Men også i denne handlingen var det plass til lokale innslag, om tilstan­der og hendelser i Vika.
Musikken i denne operetten ble skrevet av Tor Haldberg som for øvrig var aktivt med i revyene, både som orkesterleder og arrangør.

Det ble så opphold i et par år, og først i 1963 kom det en ny revy, «Vi strever», som ble en suksess i likhet med tidligere revyer. Deretter ble det en lang hvilepause, med unntak av små engasjementer hvor viser og korte utdrag av tidligere revyer ble framført.

Sterkt tilbake etter pause

I 1973, etter ti år i dvale, våknet revylivet til i Vika igjen og revyen «JO-JO» så dagens lys, med vanligsuksess. Det var tydelig at det her var dekning for et lenge savnet innslag i kulturlivet. Så fulgte:

1976 «På tynn is»

1978 «Teppet går»

1980 «Vi skummer fløten»

1982 «Kor e trå’ n»

1984 «På’n igjen»

1987 «Kast maska»

1988 «Mimrerevy»

(En kavalkade av høydepunkter fra tidligere revyer)

1990 «Vi like det»

1992 «Bære flir»

1994 «Vi overvåke»

1997 «Heile baletten»

Dette var for øvrig den første revyen med profesjonell koreografi.

Titlene på revyene var alltid gjenstand for lange og hissige diskusjoner, men det var alltid enighet om at tittelen skulle henspeile på et sentralt innslag i revyen, eller til begivenhe­ter både lokalt og i videre sammenheng.

Av de prinsipper som ble lagt til grunn for revystoffet, var at man aldri skulle være ondskapsfull eller henge ut men­nesker på en dårlig måte. I et lite lokalmiljø fantes det selv­følgelig personer som stakk seg ut og som var fristende objekter for parodiering. Dette ble gjort på en slik måte at det aldri kom klager eller protester på innslagene, tvert i mot syntes de selv det var morsomt når latterkulene kom, bare vedkommende viste seg på scenen i lettkjennelig utgave.

Det var forresten en gang, det ble spilt en miniutgave av en revy i Mostadmark. Etter revyen, i restauranten, kom en gubbe bort til en av aktørene som hadde sunget en vise om Motadmarka. Han tømte en karskkopp i hodet på vedkom­mende med følgende bemerkning• «Du søng om mæ du gut!»

Dyktige og drevne scenearbeidere

Som nevnt ble alle revyer framført i Folkets Hus. Scene- og garderobeforholdene var små og trange, og med mange kulis­ser og settstykker som skulle til i de forskjellige innslag, krevde det stor omtanke og planlegging for å få det hele til å gå i hop. Etter hvert fikk vi en erfaren og dyktig «scene­gjeng» som laget kulisser og jobbet iherdig både før og under forestillingene og fikk det hele til å gli. Tunge kulisser skulle heises opp og ned under snorloftet, og med minst mulig støy, mens viser ble sunget foran mellomteppet. Disse kulissene kunne ofte være store og tunge, og det måtte flere personer til for å heise dem opp. En gang ble det en misforståelse og alle slapp tauet så nær som &i. Kulissen var tyngre enn mannen, og han forsvant til værs mens kulissen kom ned. Da var det bare å dra i tauet, mannen kom ned og kulissen opp!

Både musikk og tekst er viktig

Revystoff var flaskehalsen og mye skriving skulle til for å fylle en revy, og som helst skulle være mest mulig oppdatert på de siste hendelser i lokalmiljøet. Kommunen og politi­kerne var takknemlige objekter i så måte, og i særdeleshet teknisk etat var kilde å øse av.

Under forberedelsene til revyene dukket det opp mange gode replikker som ikke hadde noen tilknytning til en bestemt scene, men som var fine momenter. Ideen om å lage en såkalt barnescene hvor man samlet disse frittstående inn­slagene, framført av aktører utkledd som barn, ble en umid­delbar suksess, og ble fast innslag i senere revyer.

En revy kunne bestå av opptil tjue nummer som vekslet mellom scener og viser. Da var det alltid viktig å gjemme godbitene til slutt i programmet. Imidlertid hendte det innslag som man regnet med var toppinnslag, ikke fenget som ventet, mens andre, mer beskjedne nummer gikk rett inn hos publikum Dermed var det å snu på programmet for å oppnå den ønskede effekt.

En revy uten musikk er utenkelig, både som egne inn­slag og som akkompagnement for viser. Vikarevyen har i alle år vært godt forspent med orkester av dyktige musikere, med ledere som også i stor grad har arrangert musikken for orkesteret.

Når det gjelder stoff til revyene, kommer vi ikke uten­om Harry Nilsen. Hans bidrag til revyene kan aldri vurderes høyt nok. Hans eminente måte å behandle tekster på, både når det gjelder viser og skjetsjer er unik og mange av hans bidrag vil alltid bli «evergreens» i revymiljøet i Vika.

Roald Bye var på mange måter synonym med Vika-revy­en. Han la ned et uvurderlig arbeid, både som tekstforfatter, instruktør, regissør og ikke minst som aktør i alle revyer. Han var også den som organiserte arbeidet med forberedelsene til revyene. I perioden som stortingsrepresentant var han hjem­me i helgene, og mange øvelser ble lagt til disse dagene. Det hendte faktisk at han utsatte reisen tilbake til Oslo med en dag når det var som mest hektisk med revyforberedelsene.

Solid stamme av aktører

Etter Roalds bortgang ble revyaktiviteten liggende brakk. Bortsett fra minneforestilling på Rampa med stoff fra gamle revyer.

I alle de år revyer har vært oppført i Vika, har det vært en stamme av trofaste aktører som har deltatt i mange år. Det som kanskje ble glemt i disse årene var rekrutteringen, satt i system, særlig på kvinnesiden. Man plukket aktører «tilfeldig» for hver revy, utenom den faste stammen.

Nevnes bør også at i 1979 var revygruppa, i samarbeid med Hommelvik Filmklubb, med på å lage en film Filmen var egenprodusert på alle felter. Den fikk tittelen «Livet i Nordbakken», en dramatisk historie med opptak i Mostad­mark. Filmen hadde premiere i Mostadmark samfunnshus 1. desember 1979.

I 1982 fikk Fredrik Skagen i oppdrag fra NRK Trøndelag å skrive en sommerkrim i seks episoder som ble sendt på fredager. Episodene ble skrevet løpende og innspilt etter hvert. Dette var «toillkrim» og fikk tittelen: «Edvin Skorem og jakten på den avskyelige sommerturisten» – en parodi på TV-helten Eddie Shoestring. Under jakten påskurken var det innslag med kjente personer i Trøndelag, og etter hver episode var det en gåte som publikum kunne sende inn svar på. Revygruppa i Vika fikk i oppdrag fra NRK å bekle rollene i denne krimserien, noe de klarte med glans. En ny og artig erfaring.

I 1991 feiret Malvik kommune 100 år som egen kom­mune. Det var stor festivitas i forbindelse med jubileet, og under festforestillingen i Ytre Malvik samfunnshus framfør­te teatergruppa en gjenskaping av det første møtet i «Malvik herredstyrelse», ført i pennen av Roald Bye.

Nå er nye krefter kommet på banen, og revylivet har tatt seg opp i Vika. I 2007 og 2009 er det framført revyer i Folkets Hus, den siste i 2009 med tittel: «Liddeli løyer». De siste revy­ene er sydd etter «gammel, god lest» og lover godt for framtida.