Denne artikkelen er hentet i sin helhet ut fra jubileumsheftet som ble utarbeidet av jubileumskomiteen i 1978. Den berører den grunnleggende utviklingen av Hommelvik som et industristed på 1800 tallet. Gjengivelsen er godkjent av Tor Haldberg slik at den kan når dagens lys. Heftet har en ISBN 82-7358-007-5. Artikelen er supplert med bilder fra HHV sit bildearkiv. Tilrettelagt for web av HHV og er av praktiske grunner delt over 6 innlegg med varierte forfattere.
For hundre år siden
Forsøk på et tidsbilde
Den 25. mai 1887 var en stor dag i Hommelvik. Da skulle den nye kirka virkelig taes i bruk. Stedet hadde fått et stort og flott kirkehus som hadde stått ferdig fra høsten i forveien, men det hadde tatt sin tid å innrede og male og ellers gjøre bygget i stand. Men nå var verket fullført og skulle vigsles til bruk av biskop Jens Laache. Men det som skulle bli en stor og gledelig begivenhet, ble nok til en viss skuffelse for svært mange. Tilstrømningen var så stor at ikke alle slapp inn, enda kirken var bygd for å romme 360 mennesker. Alle hadde sett fram til denne dagen med store forventinger og med glede over at Hommelvik endelig hadde fått sitt eget Gudshus etter lang, lang ventetid …
Særlig det siste tiåret hadde folk vært utålmodige. I 1877 hadde nemlig proprietær Weidemann på Karlslyst sendt et brev til kommunen der han tilbød
«til opførelse af en kirke i Hummelviken fri grund med et til sådant passende areal og på en for en kirkebygning hensiktsmessig tomt, samt 2000 kr. i penger eller materialer til gjengse priser. Dette på betingelse af at kirken skal være bekvemt og tidsmessig indrettet med sæde til minst 500 personer, og at kirkens opførelse skal påbegynnes innen 5 år fra dato».
Proprietær Weidemanns initiativ hadde nok sin bakgrunn i flere erfaringer og årsaker som vi bare kan gjette oss til. Fra Karlslyst kunne han speide ut over Hommelvikbukta som på flere vis hadde spilt en rolle for utviklingen i bygda. Gjennom alle år hadde den vært en god havn, ikke minst for Mostadmarkens Jernverk i et par hundre år. Ved Brygghaugen og andre kaiplasser hadde skuter losset sin malm fra Hitra, Frøya og Rana etter at malmen hadde tatt slutt i gruvene rundt verket. Og her hadde de skipet sine produkter fra verket og andre verk nede i Vika.
Og han og andre hadde sett hvordan bukta gav muligheter for en storstilt skipsbygging i tiåra rundt 1850. Skipsfart, fangst og fiske hadde da et stort oppsving som krevde stadig flere skuter og skip, og mange kastet sine øyne på Hommelvikbukta i jakt på mulige byggeplasser. Og her fant de flere ved munningen av Homla og Sollielva, nedenfor Grønberg, ved Brygghaugen der Trønderverftet stadig bygger båter og ved Nygårdshavn der et skipsskrog ennå er å se ute i bukta som et minne om tidligere virksomhet.
Ellers hadde proprietæren som brukseieren på Halstad en god del industriell virksomhet på gang. Der borte var det både to møller, et stampehus og ikke minst det betydelige «Halstadelvens Bomuldsspinneri» som ble opprettet i 1845. Fem år senere hadde det en produksjon av garn på 72.170 pund, takket være 40 arbeidere, «mest quinder og børn samt en mester». Tidligere hadde det ligget to sagbruk ved elva.
Selv hadde Weidemann sine virksomheter nede ved Homla.
Der var det både sagbruk og brennevinsbrenneri og ikke minst et teglverk. Så tidlig som i 1831 var produksjonen der på 30.000 takstein og 120.000 murstein. Og proprietæren anla sitt eget skipsverft på vestsida av munningen av Homla og sysselsatte der 80 mann foruten formenn og mestere. Og selvsagt drev han sitt jordbruk og sin skogsdrift ikke minst ved hjelp av sine mange husmenn som bodde nede på Moan og andre steder på sine små leilendingsbruk. Hommelvik var jo fra gammelt av ei jordbruksbygd, og selv om industri lokket til seg sin del av arbeidskraften, så ble jordbruk om ikke hovedbeskjeftigelse, så en attåtnæring for mange.
Men denne endringen fra modernæring til nye og andre virksomheter, skjøt virkelig fart i 1875. Den 11. i 11. klokka 11 smalt det ute i Blåhammeren, og dette var startskuddet ikke bare for bygging av seksjon 2 av Meråkerbanen fra Være til Hell, men også til den virkelig store omveltningen i Vika, også når det gjaldt landskap og bebyggelse …
Det hele begynte med at båten «Bakklandsgutten» kom dampende inn bukta med alskens materiell, anleggsarbeidere og ingeniører. Her fant de gode havneforhold, og her la de sin kommandoplass. Et driftskontor ble bygd oppe på Mojalet (Mogjerdet), der det ble stående nesten hundre år etterpå mellom Rimol – og Arntsengården.
Men det ble ikke bare med den første turen med materiell og folk. Det trengtes en arbeidsstyrke på et par hundre mann, og de fleste av dem fikk losji i hus og heimer i strøket fra Rota til Muruvik med kanskje de fleste i Hommelvik. En del av dem kom til å slå seg ned og stifte familie og heim og slik bidra til å øke folketallet.
Hommelvik sentrum ca. 1890.
Og det kom til å vises etter dette anleggsarbeidet. Først krevde selve jernbanesporet sin plass. Det skulle holde jevn høyde nede langs sjøen og gjøre en kjempemessig innersving gjennom hele bygda. Veier måtte omlegges, og hus måtte unna veien, rives og flyttes. Mange av husmannsstuene kom til å stå langs Stykket, nå Johan Nygaardsvolds gate.
Og ikke nok med det. Jernbanebyggerne trengte grus, masser av grus, og de hentet sitt i Hommelvik. De begynte inne ved heimen til Ole Sandmark – flådde av matjord og fraktet bort grusen langs jernbanespor som de la fram til stadig nye grustak. Framover Sandan, bortover Moan og videre fram mot reiner som vi kan se den dag i dag, rundt skolegården på øst- og nordsida, til skråningene rundt det som het Grustaket, nå torget, og helt til reinene ved Moheim og nederste delen av Løfta. Dette gav et helt nytt landskap med nytt utseende, og er det sentrum vi stort sett har i dag. Og det skapte rom for kirke og kirkegård …
Alt dette skjedde i åra fram til 1881 da banen stod ferdig og ble åpnet for drift. Og med det begynte et nytt avsnitt i stedets historie. Våre granner i Jåmtland så med en gang de muligheter som lå i jernbanesporet til Hommelvik og havneforholdene der. En skotsk trelastmann som het Lewis Miller var nok den første og største. Han sikret seg storparten av området nord for jernbanesporet på strekningen fra Homla til Sollielva! Her bygde han Millerkaia som vi kan se rester av den dag i dag. Her hadde han rundt 100 mann i arbeid med avlessing, stabling, kapping, bunting og utkjøring. Og siden ble trelasten sendt videre med båt eller med den nye jernbanen.
Siden kom andre etter Miller, og det ble skipet trelast både fra Brattkaia ved Sollielva, fra Nygården og fra Muruvik. Og dette var en virksomhet som har fortsatt så å si uavbrutt fram til vår tid og har dratt annen og lignende virksomhet etter seg på tomtene og kaiene langs Hommelvikbukta.
Folketallet i Hommelvik var på få år blitt like stort som hovedsognet Malvik på grunn av den rivende utviklingen. Fra sin opphøyede posisjon på Karlslyst (tidligere Håset som kan ha betydd Høyset eller Høgset pga. beliggenheten) hadde proprietær Weidemann ikke bare iakttatt prosessen, men også deltatt i den. Foruten å drive gårdsbruket og sine mange bedrifter satte han i gang storhogst av furu i Høybyen og hele Håsetmarka. Den skar han på eget sagbruk til sviller for jernbanen. Han var slik en stor arbeidsgiver med ansvar og omsorg for en betydelig arbeidsstokk og deres familier.
Og når han så hadde fått store deler av jorda si planert framover mot nedre del av Mobekken, var det nok at han så for seg en framtidig kirke på flatene vest for seg. Alle hans undersotter, ja, hele bygda, trengte sårt til et Gudshus. I alle år hadde de måttet dra lange og dels dårlige veier for å komme til kirke i Malvik eller Lade, den siste hovedkirke i Strinden, som Malvik var felles kommune med fram til 1891. Og det var nettopp til Strinden herredstyre Weidemann framsatte sitt tilbud om tomt og penger i 1877, forutsatt at kirken stod ferdig om fem år med plass til 500 mennesker. Men det gikk ikke så fort og greitt som han hadde håpet. I 1880 ble vilkårene moderert både med hensyn til størrelse og byggetid, så saken var kommet på glid. Og i 1884 oppnevnte herredstyret en byggekomite som bestod av ing. Lauritz Nikolai Jenssen, disp. E. Warloe, br.eier Jacob Kielland og bonde Johan Fossen. De engasjerte senere overing. ved NSB, Johan Wæhre, til å utarbeide tegninger og kostnads. overslag for en kirke med 360 sitteplasser, og søknad om tillatelse til å bygge ble sendt til departementet, selv om det manglet en del på at man hadde de 12.500 kroner som kirken var anslått til. Man hadde nemlig virksomme foreninger av interesserte kvinner, som holdt basarer med utlodninger, og innsamlinger av penger til en kirke. ByggekomMen kunne derfor «se rolig paa hvad byggeomkostningerne blev … Skulle den sum som allerede var innsamlet, ikke strekke til, ville disse kvinneforeninger sikkert kunne yte det som manglet, og dessuten vil det uden Vanskeligheder kunne erholdes et tiaarig Laan i Strindens Sparebank, mod Kaution af Kapellsognets Eiendomsbesiddere og Indbyggere».
Hommelvik hadde altså sine ressurspersoner med herren til Karlslyst i spissen og bak han mange hjelpsomme hender. Og framfor alt hadde de blant seg selveste kirkebyggeren, mannen som kunne og ville bygge kirka, byggmester Osvald Magnus Ganther. Han var kommet opp til Norge fra Weimar i Thilringen om Kjøbenhavn, Tønsberg, Oslo, og han kom til Trondheim i
1879. Fire år seinere ble han gift med Jørgine Wiig, datter av skipsbygger Wiig fra Muruvik som ledet verftet ved Nygårds-havn, og slo seg ned i Hommelvik der han bygde «Günthergården» som var et kjent trekk i gatebildet ennå på 1950-tallet. Den rommet i tillegg til leiligheter, telegrafstasjon, kafe og fruktbutikk og var litt av et samlingssted.
Geüther hadde bygget sine første kirker i Holtålen og Aalen i 1881 til 82 og senere Voie kapell i Lødingen i 1884 til 85. Og like etter var han klar til å reise Hommelvik kapell, og arbeidet ble satt i gang, selv om formell tillatelse ikke forelå. Den ble gitt ved kongelig resolusjon av 18. desember 1886, og da stod selve kirkehuset ferdig! Så her var det erfarne og vante folk i sving, folk som holdt høyt tempo og gjorde gagns arbeid.
Men mye innvendig arbeid stod igjen å utføre, og det tok nødvendigvis sin tid – hele neste vinter. Og også her ble det gjort skikkelig arbeid, så det var i det hele en vakker kirke bygdefolket tok i bruk denne maidagen i 1887. Og flott tok den seg ut der den lå fritt og rommelig som et landemerke og seilingsmerke, slik vi kan se den på et par bilder fra ca. 1890 i Malvik bygdebok s. 329 og 337. I ettertid må vi si at det er synd at kirken er blitt klemt inn av «Nyskolen» og andre høye og ruvende bygg tett innpå seg. Den hadde fortjent bedre, som den stilrene og ranke kirken den er, som alle de 15 kirkene som kirkebygger Günther var mester for å bygge og restaurere, de fleste i Trøndelag.
Som 50-års konfirmantjubilant hilser jeg og takker hundreåringen i jubileumsåret.
Kåre Halse