AV LEIF FREDRIKSEN

Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Her forteller Leif Fredriksen om sin egen barndom og opp­vekst i Vika. Skildringene av miljø, sorger og gleder er slik han opplevde det.

Eget hus på egen tomt

Min far kom sammen med min mor til Hommelvik i 1920. De flyttet først inn i et hus i Stykket, senere flyttet de til Sollihauggrenda, til huset der Tora og Ole Solli bodde i sin store tomannsbolig. Ole Solli var stuedor (leder for sjauere) på kaia, men ble satt utenfor da Hommelvik Sjauerlag ble dannet i 1910, med Lorents Øvre som stuedor. Ole Solli startet da Solli Kassefabrikk ved utløpet av Sollielva.

Her var det da at jeg ble født en marsmorgen i 1924. Etter hvert fikk jeg også to søstre. Det er blitt meg fortalt at jeg som spedbarn lå oppe i annen etasje og hostet. Et tater­følge kom til huset, det var nokså vanlig med omreisende tatere den gang. De ville vel selge noe eller tilby seg å reparere kjeler. Ei gammel kone hørte fra førsteetasjen hosten min og skal ha uttalt: «Den gutten der oppe har den engel­ske syke». Hun kom opp og gav min mor instrukser om hvordan jeg skulle behandles for min sykdom. Jeg skulle smøres med talg på bryst og rygg og det skulle leses noen trylleformularer. Den gamle kona tok på meg. Hun hadde varme hender, var kjent for det, slik som «snåsamannen». Jeg ble frisk av håndspåleggelse og talg!

Da jeg var kommet til verden, kjøpte far tomta Balderheim på et halvt mål oppe på Mojalet (Mojordet). Det var den siste tomta på det store jordet. Han var en forsiktig mann og ville ikke bygge hus før han hadde samlet opp noen kroner. Først i 1929 kom han i gang med graving i den enorme sandhaugen som havet i istida hadde lagt opp nedenfor Motrøa. Huset ble bygd som et hus med en og en halv etasje. Vi flyttet inn i første etasje da huset stod ferdig i 1930. Andre etasje ble straks utleid til en jernbanefunksjo­nær på den store Hommelvik stasjon.

For alle som ville bygge hus, var tomtekjøpet den stør­ste utfordringa. Halvannet tusen for en tomt var mange penger for arbeidsfolk den gangen. Tomta måtte betales kontant. Følgelig måtte de fleste bruke noen år på å spare seg opp noen kroner før de kunne få skjøte på tomta og begynne å bygge, med billig trelast fra bruket og gratis pap­pavfall fra Haugenkaia som isolasjonsmateriale.

Alle som hadde skaffet seg tomt av Halstads jord, måtte kople seg på «Jensenstrøm» fra Halstad Elektrisitetsverk som lå ved Sollielva. Dette systemet varte til flere år etter krigen, da Halstad Elverk ble nedlagt og kommunen tok over med strøm fra Selbu kraftverk. Men strømmen fra Selbu var nokså ustabil. Stolpene over Selbuskogen blåste ned nesten hver gang det var uvær, og lyset forsvant. Vi som hadde «Jensenstrøm», var da litt skadefro. For vi hadde strøm. Men det var meget begrenset hva vi kunne få bestille av strøm. I et vanlig bolighus ble det gjerne 300 – 400 watt på vippa. Det holdt til lys inne i huset med svake lyspærer, men ikke til en kokeplate. Skrudde man på for mange lamper, ble det mørkt. Man måtte slå av litt for å få lyset igjen. Alle fyrte med ved eller koks. Opptenningsved fant vi på bruket (Hommelvik Bruk). Vi fikk lov til å gå over tomtene og samle fjølbiter og kapp og kjøre dette heim med trillebår. For brukesarbeidere som holdt på med husbygging, var en tur dit ofte lønnsomt. Det lå mye der som man kunne nyttiggjøre seg. Brukets ledelse så gjerne at folk ryddet på tomtene.

— jobb med fast inntekt betydde mye

Min far flyttet inn til Trondheim fra Lamøya i ytre Kvenvær. Han ventet altså til det første avkommet var på plass før han bestemte seg for å slå seg ned i Hommelvik, og han var vel litt i tvil om han hadde valgt rett. Han søkte stilling som fis­kehandler på «foreningen» i Hommelvik. Det hendte det at han angret på. «Hadde jeg fortsatt inne på Møllenberg, der jeg hadde egen fiskeforretning, skulle jeg vært en holden mann i dag», kunne han si til meg. Men så kom jo den store finanskrisa i 1929 i USA, særlig 1930 – 32 fikk vi merke krisa her. I Hommelvik ble det da mye arbeidsledighet. Det var stort sett bare jernbanefolk og funksjonærer ved han­delsforeningen som hadde faste inntekter og dannet en slags mellomklasse i Vika. Da var han glad han hadde fast jobb. Vi led ingen nød, vi fikk både mat og klær og spiste mye fisk til middags, som de fleste. Kjøtt var dyrt og gikk vi på kjøttbua, var det gjerne kraftbein og hakkmat vi spurte etter.

Hommelvik handelsforening ble utbygd med eget bake­ri og konditori, eget slakteri oppe ved elva, der slakter Svedahl bodde, og et kjøttutsalg. Ellers var det kolonialbu­tikk, manufakturbutikk og fruktbutikk, med godteri. Vi ung­ene kjøpte Kongen av Danmark og silkeputer og karameller og fikk en spisspose for 5 øre. Handelsforeningen fungerte også som bank. Medlemmer fikk 4 % utbytte den gang på alt man kjøpte, og pengene gikk inn i Samvirkebanken. Min far så alltid fram til resultatet etter at vi møysommelig hadde samlet sammen alle prosentlapper og telt over belø­pene og sendt inn en pose med lapper til kontoret.

Vi handlet bare på handelsforeningen, de ansatte fikk ikke lov å handle andre steder, verken hos Bragstad eller Marta Jensen på Mojalet eller hos Wahl og Hilma Winsjansen, som var husholderske og butikkdame hos han.

— Penger spart er penger tjent

Min far var meget forsiktig med pengene, han visste at det ikke fantes noen pensjonskasse for handelsbetjenter og måtte derfor spare til han ble gammel, sa han. At folketrygden kom mens han ennå var i arbeid, det kunne han ikke vite. Han bodde i utbetalt hus og hadde en god økonomi på sine eldre dager. Dette, at man måtte være sikret en trygg alderdom, førte til at han maset på meg om å søke meg inn i en etat. Så jeg søkte en stilling som bud ved NSB i Trondheim og fikk napp. Lønna var meget lav, men jeg hadde privilegier som han bare kunne drømme om. Så da jeg var i gang som bud ved NSB, slappet han av. Jeg kunne forsørge meg selv. Ut fra dette syn, at vi skulle kunne for­sørge oss selv, ble det ordnet slik at vi alle tre søsken fikk videre skolegang ut over folkeskolen. Meg meldte han inn på middelskolen i Trondheim. Det var lite vanlig med videregående skole den gangen I min klasse på 19 elever var det bare fire som fortsatte med skolegang.

Hommetvik skole

Hommelvik folkeskole var forøvrig en meget bra skole. Da jeg kom på middelskolen, var jeg den eneste som hadde hatt engelsk i folkeskolen. Knut Kallset fikk ordnet med et fri­villig kurs i engelsk klokka 8 om morgenen, før den ordinæ­re skolen begynte. En av skolens lærerinner, frk. Fisknes, hadde vært i England og lært engelsk. Hun bodde i byen, men tok på seg dette ekstraoppdraget. Elever fra begge avgangsklassene var med. Vi lærte også en masse gramma­tikk på folkeskolen. Vår faste lærer var sykmeldt et år, da fikk vi sokneprest Rogneruds datter som lærer i norsk og geografi og noen andre fag, bl a i religion. Det var religion og sang i første time hver dag. Av henne lærte vi mye gram­matikk. Hun var nyutdannet. De andre lærerne underviste ikke så mye i grammatikk, de kunne det visst ikke selv. I norsktimene brukte de mye tid til å lære oss nynorsk. Knut Kallset var venstremann, avholdsmann og nynorskmann. Hovedmålet på skolen var bokmål.

Folkeskolen i Hommelvik utmerket seg også på andre måter. Bestyreren fikk i gang en framhaldsskole for litt eldre ungdommer, som hadde gått ut for flere år siden. Det var stor søkning til denne framhaldsskoleklassen som hadde sitt eget opplegg. Klassen holdt til borte i gammelskolen. Steinar Nilsen var nyansatt framhaldsskolelærer. Han kom til å bli i bygda. Det var også veldig bra ordnet med kontrollen av oss unger når det gjaldt helsa. Hvert år ble vi veiet og målt av søster Olga, som var stedets helsesøster. Jeg ble regelmessig sendt til legen for nærmere undersøkelse fordi jeg var for tynn. En gutt som var litt for tykk ble også legeundersøkt. Årsaken til at jeg var for tynn vet jeg meget godt. Jeg spiste nesten ikke middag når det var fisk Og det var det flere ganger i uka. Da spiste jeg bare en brødskive eller to.

Vi fikk også hvert år et par risp i armen for å se om vi var smittet av tuberkulose. Når snittene ble røde og hovnet opp, var det fare på ferde. Da ble vi sendt til røntgenundersø­kelse i byen. Dr. Runde skaffet seg for egen rekning et rønt­genapparat og gjennomlyste mest alle som kom til ham. Slik ble etter hvert flere tilfeller av tuberkulose oppdaget. Selv var jeg i alle år på folkeskolen negativ når det gjaldt pirquet­prøven. Jeg fikk aldri noen vaksine mot den hvite pest, som søster Olga kalte tuberkulosen. Det at jeg var negativ og ikke vaksinert, førte til at jeg måtte være forsiktig med min omgang med andre mennesker hvis det forelå mistanke om tuberkulose. Jeg ble advart hjemmefra. «Hold deg borte fra dem, det er tuberkulose i den familien», sa mor.

Klassebevissthet i Hommelvik

Min far ble nok mobbet litt. Da jeg begynte på middelsko­len fikk han høre: «Hva er det som er så fint med deg etter­som du sender sønnen din til Trondheim på skole?» Min far kunne bare svare at han ikke hadde sagbruket å sende meg til, slik som mange av arbeiderne hadde. Fra tida i Trondheim var han vant til å lese Dagsposten, og fortsatte med det. Han kjøpte avisa i Sandstrøms kiosk på meieribak­ken. Men da møtte de opp: «Du leser Dagsposten, ser jeg. Det må du slutte med. Der får du overklassens fremstilling av forholdene. Det er Ny Tid som er arbeidsfolks avis. Du får holde deg til den hvis du vil arbeide her i Vika»! Fra 1924 ble det jo Arbeider-Avisen under Ole øisang. Den holdt far, men ikke Ny Tid. Kommunist var han ikke.

Men klasseforskjellen var til å ta og føle på i Hommelvik. Vi hadde ingen ting med overklassen å gjøre. Overklassen ville heller ikke ha noe med oss å gjøre. En av Adresseavisens journalister fortalte at han en gang var med en av sine klassekamerater hjem. Faren var toppsjef på Bruket. Moren gav gutten en skjennepreken: «Du vet at jeg ikke liker at du omgås disse arbeiderbarna». «Et trist minne», sa journalisten.

Den store klasseforskjellen merket man også i idretten. Det dominerende idrettslaget i Hommelvik var HIL. De bor­gerlige var ikke med der. De hadde sin egen turnforening, som hadde øvelser i den gamle Arbeiderforeningen som var overtatt av Turnforeningen. Av og til hadde de oppvisninger på idrettsplassen. Omtrent midt på 1930-tallet fant HIL på at de skulle starte gutteturn i Folkets Hus. Her møtte vi opp alle guttunger i Vika. Vi trente en gang i uka under ledelse av Rickard Nilsen, Henry Røsegg og Sivert Nesbakk. Det var en herlig tid. Vi hoppet bukk, vi hoppet kasse, vi ble kjørt i sluttet orden og ble etter hvert så flinke at også vi kunne ha oppvisninger på idrettsplassen 1. mai. Særlig de store festdagene merket vi klasseforskjellen. Første mai spil­te hornmusikken gratis og startet på Mojalet om morgenen klokka 7 og gikk så utover mot Blåhammeren og altså forbi støperiet. «Her laget vi ulyder når vi passerte», fortalte en av musikerne meg. Årsaken var at arbeiderne der ikke fikk fri 1. mai. Siden ble det endringer på det. Når musikerne kom til brua over Homla og altså helt innpå bruket, spilte de ekstra sterkt og pent. Ledelsen på bruket respekterte fagfor­eningene og betalte tarifflønn. Bestyrer Saxevik var godt likt av arbeiderne. Utpå formiddagen ble det satt opp barnetog der unger med arbeiderbakgrunn deltok. Vi hadde ikke nasjonalflagg, men foran var det et rødt flagg uten hammer og sigd. Etter toget var det film og kakao og boller i Folkets hus. «Morderen uten ansikt» gikk år etter år. Demonstrasjonstog var det om ettermiddagen. Om kvelden var det fest i Folkets Hus.

17. mai var jo den store nasjonaldagen i resten av lan­det. Da gikk «storingsene» i tog kledd i sine bunader. Ingen arbeidere deltok i toget da. Men vi ungene, i alle fall de fleste av oss, var lydige mot våre lærere og gikk i tog sam­men med klasseforstanderne. Etter at gutteturn kom i gang, gikk vi guttene i sluttet flokk i toget i våre røde turnbokser og kvite singleter i barnetoget 1. mai. En av mine skoleka­merater fikk forbud hjemmefra mot å delta i Mrs gutteturn. Han gikk ikke i rød bukse nei. Men faren var kontorsjef, må vite, ikke arbeider. Men så innførte regjeringen Nygaardsvold uniformsforbud. Man måtte stoppe tenden­sene til å uniformere seg i tog av denne art. Det var først og fremst hirden til NS som var uønsket.

Tyskerne kommer

Da tyskerne gjorde sitt inntog 9. april 1940, gikk jeg i andre middel. Nå ble det slutt med skolegangen. Rektor øverås kom og bad oss ta med oss klær og bøker og dra heim. «Når skal vi komme tilbake, da,» spurte noen. «Hør på radio og les i avisene», sa rektor. Så for vi heim, hver til vårt. Det ble ikke mer skolegang for noen den våren. Da vi begynte om høsten til vanlig tid, var vi spredt rundt i lokaler i byen.

Utpå våren ble det arrangert eksamen med utdeling av vitnemål i Studentersamfundet. Her møtte det også opp en kamerat av meg fra Vika, Heinz Packer, for å få sitt vitne­mål. Han var tysk statsborger. Faren var «Berlin-tysker», som hadde slått seg ned i Vika da første verdenskrig var over. Loven sa at barn fikk samme statsborgerskap som faren. Vi visste ikke at han formelt sett var tysker. Han hadde aldri vært i Tyskland og hadde intet til overs for nazistene og tyskerne. Men da han skulle ha legitimasjons­kort våren 1941, kom det for en dag at han var tysk stats­borger. «Er du virkelig tysk», sa Ole Svedahl. «Ja, jeg er nok det», svarte han. Til meg, som og sto der, sa han stilt:

«Det ble aldri til at vi søkte norsk statsborgerskap. Farsan var arbeidsløs og han fikk ikke noe mer arbeid om han ble norsk. Og forresten kostet det penger, det hadde vi ikke», sa han. Men tyskerne fikk jo registrene, og bare etter noen få dager gikk det som en løpeild over Vika: «Heinz er innkalt, Heinz er innkalt».

— Mellom barken og veden

Han søkte og fikk utsettelse til realskoleeksamen var over, men da var skolegangen slutt. Han følte seg som mellom barken og veden: «Hvis jeg gjør som alle andre som blir innkalt, enten til AT eller til førerens garde eller til et eller annet tyskarbeid, og kommer meg over til Sverige eller går i dekning et sted, så tar de farsan. Og han blir det verre for enn for andre fedre, for han er jo tysker. Han rammes av tysk lov. Hvis jeg ikke gjør noe, så tar de meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre». En varm dag i juli så vi Heinz Packer gå nedover gata mot jernbanestasjonen, barhodet, i lys gul Big-Ben kappe, med en liten sekk på ryggen. «Der drar Heinz i krigen», sa folk. Alle syntes synd på han. Han kom aldri tilbake. Etter krigen greide familien å finne ut at han hadde vært i Italia. Der ble han såret og lagt inn på et lasa­rett som skal ha blitt bombet av amerikanerne Mer har de ikke fått vite. Men frivillig på tysk side var han så visst ikke. Han ble et offer for byråkratiet og for mangel på aktivt å ha søkt norsk statsborgerskap.

— Livet i Vika under og like etter okkupasjonen

I Hommelvik gikk livet sin vante gang under okkupasjonen. Folk var i arbeid, og alle hadde penger mellom hendene. Alle som hadde anledning til det, drev med matauk. Noen hadde villagris, noen familier hadde ku, mange hadde sauer. Noen fikk leid en jordflekk og satte poteter og alle var i skogen og plukka bær om høsten. Fra byen kom det folk med lokalto­gene og spredte seg rundt i skogene ovenfor Hommelvik. Fra tid til annen ble noen arrestert for illegal virksomhet og

plassert på Vollan eller sendt til Falstad. Bl.a. ble skolestyrer Knut Kallset vår dirigent i Hommelvik Mannskor, arrestert og sendt til Falstad, senere Grini. Hans bror, Per Kallset, som overtok dirigentjobben, ble også tatt og sendt til Falstad. mannHommelvik Mannskor, stiftet i januar 1942, var et «jøssingkor» og skulle hindres i å spre rykter, slik nazistene trodde. Kanskje var det noe i det, men tre av politifolkene i Hommelvik var med og sang. De var ikke farlige, det følte vi på oss. Nesten daglig hørte vi om ungdommer som var for­svunnet og hadde meldt seg til de norske politistyrkene i Sverige, eventyrlyst hos de fleste. De kom igjen i mai 1945 som helter, men da i svenske uniformer og skulle holde vakt over tyskere, som var krigsfanger. Så feiret folk friheten sommeren 1945 og brukte opp pengene de hadde lagt seg opp. I september kom det beskjed om at alle norske penge­sedler var ugyldige. På samvirkelaget fikk man vekslet inn en hundrelapp og fikk 75 kroner for den. De andre pengene måtte settes inn i bank og der ble de sperret inntil videre. Alle tyske aktiviteter ble selvsagt nedlagt og en hel del men­nesker ble arbeidsledige. Men så begynte gjenoppbyggingen, bruket leverte tre­last til Finnmark, skipsverftet satte i stand båter, Nygården produserte jernbanesviller innsatt med kreosot og et nødven­dig vedlikehold av nedslitte jernbaner ble i verksatt. Det var ingen arbeidsledighet i Vika de første åra etter krigen, det jeg kan huske, men noen «svikere» ble gående uten arbeid fordi ingen ville ha dem på arbeidsplassen. Tyskerne ble sendt heim, tyskerjentene ble sendt til Nekåbjørgen i Selbu. Noen få som hadde vært med i NS, fikk en kortvarig straff. Fangene kom hjem igjen fra Grini og Falstad. Vi som hadde vært i offentlig tjeneste, ble gran­sket for vårt forhold under krigen. De som hadde vært med i NS og fått stillinger gjennom sitt medlemskap, fikk sparken, men offiserer i AT fikk oftest stillinger i Forsvaret, selv om AT etter hvert ble nazifisert. Vi som fortsatt skulle bo i Vika, fikk nå nok å gjøre med å sette husene i stand etter tyskernes beslagleggelser. Det var under okkupasjonen nærmest umulig å få gjort noe med husene, vi fikk ikke kjøpt materialer. Alt skulle gå til militære formål. Mange hus var noe ramponert etter at tys­kerne hadde beslaglagt dem og bodd i dem. Vårt hus på Mojalet var offisersbolig og bolig for militærlegen. Vi og mange andre måtte flytte ut i januar 1943. Utpå sommeren 1944 fikk vi flytte tilbake. Tyskerne trakk seg ut av sentrum og slo seg ned i utkanten. «Huset vårt var fordervabrent», sa min far. De tyske offiserer som bodde der, ville ha det så varmt. Huset krympet, mente han, det ble kaldere. Det var bygd av stående plank med bare papp som isolasjon.

— Mye sykdom

En utrivelig følge av okkupasjon og matmangel, var at tuberkulosen tok livet av så mange mennesker. Flere av mine kamerater i folkeskolen, ble smittet og døde etter hvert, selv om søster Olga og doktor Runde stod på for å finne smittekilder. Medisiner mot tub fantes ikke de første årene, man ble sendt til Ringvål sanatorium og skulle kure. Noen kom seg, andre ikke.

Tuberkulose var det nok i hele landet, mer enn jeg hadde ventet meg sa helsedirektør Evang da han kom tilba­ke fra England og tok over stillingen igjen. I Hommelvik var det ekstra ille på grunn av det tette samkvem blant ung­dommene i losjen og i Folkets Hus. Dessuten var det noen voksne personer som gikk rundt blant oss med tuberkulose i neseregionen. Hver gang de nøs, sendte de ut tuberkelbakte­rier. Selv følte de seg ikke syke, de levde med sin nesetuber­kulose i mange år. Det var legen som fant ut at de var smit­tebærere. En av disse smittebærerne nektet å la seg undersø­ke, så ble han tatt med makt og brakt til legen. Han ble syk­meldt omgående, men følte seg ikke syk. Selv måtte jeg også holde meg hjemme nesten et år da man på røntgen fant en skygge på lunga. Det ble noen tunge måneder inntil jeg fikk lov å arbeide igjen. Men jeg var redd i mange år for å bli gjentatt, som vi kalte det. Først da jeg ble innkalt i Heimevernet og militærlegen uttalte: «De skal ikke gå rundt og føle Dem som invalid fordi om De har hatt en farlig syk­dom. De er frisk og kan delta i alle aktiviteter i militæret». Det skrev han på legekortet. Disse legeord gjorde meg men­talt helt frisk. Dessuten visste jeg at etter å ha gjennomgått en prosess med tub i kroppen og blitt frisk, var man immun mot denne sykdommen.

— Andre følger av krigen

Dette var noen ord om å vokse opp i Vika, både før og under krigen. Mange ble preget av krigen og dessverre fikk ikke alle vokse opp. Flere ble innkalt og deltok i trefninger og noen falt i krigen i 1940. Da en av krigsdeltakerne, net­topp hjemkommet, stod nede på stasjonen, ble han spurt av noen sambygdinger: «Skaut du noen tyskere»? Han ble meget alvorlig. «Æ ska sei dæ ein ting», sa han. «Når du ligg der i stilling og sjer at tysker’n sikte på dæ, da skyt du», sa han. Mer ville han ikke si om sin krigsdeltakelse. Noen ble arrestert og kom i fangeleir og ble merket for livet. Men i Hommelvik var det ikke mange som ble erklær­te nazister, de kunne telles på to hender. Når Nasjonal Samlings biler kjørte rundt og drev valgpropaganda, kastet hommelvikingene stein på bilene.

Under okkupasjonen stilnet det av med klassekampen. I Hommelvik mannskor sang vi•

«Ikkje spør vi etter lære og tru, vi ansar ei stilling og stand. Vi berre spør: Er du nord­mann du, og vil du verja ditt gamle land, ditt fedreland?»

Dette var i tråd med den nye innstillingen i Vika.