Gjengitt fra Årboka 2010 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Reise til Steinkjer

AV HÅKON BONAUNET

(Stil skrevet i januar 1945 da han var elev ved Skogskolen i Steinkjer)

Dette er i utgangspunktet en kort og grei skildring av en togreise til Steinkjer. Men samtidig gir den både direkte og indirekte en beskrivelse av hvordan det var for en ungdom å innrette seg i samfunnet på denne tida. Vi får et godt inn­trykk av hvordan enkelte forhold var på slutten av krigen. Det er ikke mange som i dag ville si det ville være en baga­tell å gå tolv kilometer på ski i måneskinn en vintermorgen, og med en tung ryggsekk. Ungdom i dag ville vel heller ikke få plass til alle tølene sine i en enkel ryggsekk.

Her er Håkons beretning:

En dag straks før jul kommer et brev fra Skogskolen til meg. Det er med spenning jeg åpner brevet. Men av det som står i brevet, blir jeg ikke skuffet. Jeg er opptatt som elev ved skolen. Den første tanke som slår ned i meg, er å begynne å forberede seg til turen. Alt jeg kunne komme til å få bruk for, måtte jeg ha med. Det ene etter det andre ble gjort i stand, og alt var klart.

Mandag den åttende januar skulle jeg reise. Men nå begynte vanskelighetene. Det var ikke bare å ta en koffert i hver hånd og stige om bord i toget. Først måtte jeg skaffe tillatelse til reisen, og når det kom til stykket, måtte jeg ha pass for å få reisetillatelse. Det ble en tur til Trondheim, og det ble to turer før dette kom i orden. Skolen hadde alt begynt, og jeg var ikke kommet i vei. Jeg måtte trøste meg med at en eller to av de første skoledagene ikke hadde så stor betydning som et par dager av de siste.

— startet jeg fra Mostadmarken

Men endelig var jeg da i besittelse av de papirer som måtte til for å reise fra Hommelvik til Steinkjer. Egentlig startet jeg fra Mostadmarken, men på strekningen Mostadmark – Hommelvik slipper en da heldigvis fram uten papirer. En greier seg godt når en har et par ski der, og det hadde da også jeg

Onsdags morgen klokken åtte sier jeg farvel til dem heime. Jeg kommer ut på tunet og finner skiene. Veien hei­mefra og ned til Hommelvik er tolv kilometer lang. Det er jo bare en bagatell på morgenkvisten, med fint skiføre og måneskinn. Men hver meter jeg tilbakelegger, sliter på kref­tene. Ryggsekken jeg bærer, er tung, og remmene suger seg lenger og lenger ned i skuldrene. Da jeg er kommet halv­vegs, tar jeg en pust i bakken. Sekken tar jeg av, finner så fram pipa og får meg en stimulans Rundt omkring står de snøtunge trærne i sin eventyrdrakt. Jeg blir revet med i det eventyrlige, og tankene kommer på villstrå. Jeg glemmer hvilket ærend jeg er ute i, inntil en tanke slår ned i meg at der kan jeg ikke sitte. Jeg har da annet å foreta meg. Jeg får sekken på ryggen igjen og drar videre.

 — toget pleier å være et helt døgn forsinket.

Med tid og stunder er jeg i Hommelvik. Det jeg da har mest interesse av, er til hvilken tid toget kommer i dag. Der er det mang en god trøst å få. Den ene kan fortelle at toget var fire timer forsinket dagen før. En annen har tatt i mer, det var seks timer forsinket. Og da jeg treffer en tredje mann, så kan han fortelle at toget pleier å være et helt døgn forsinket. Men det virker ikke så skremmende på meg akkurat, det spiller liten rolle om jeg blir med det toget som skulle gått dagen før.

— en kort pause på Levanger,

Toget kommer inn til stasjonen i Hommelvik en liten time forsinket. Jeg stiger på og finner meg omsider en plass å sitte. Toget stamper på det beste det kan, og den ene stasjonen etter den andre blir lagt bak meg. Det blir en kort pause på Levanger, og turen fortsetter. Etter cirka tre og en halv times kjøring fra Hommelvik er vi tem­melig nær målet for min reise, Steinkjer. Jeg samler mine saker sammen, og i det samme toget stanser, er jeg ute på plattformen. Jeg begynner å se meg omkring og får øye på skolen som jeg kjenner igjen fra et bilde jeg har sett. Det blir et kvarters gange, og så er jeg framme. Reisen er vel og vakkert overstått.