Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Fjølstadtrøa i Malvik – en litt finere husmannsplass

ET HISTORISK TILBAKEBLIKK AV LEIF FREDRIKSEN

En litt finere husmannsplass. Ja, dette var ordene til fylkeskonservator Hanshuus da han kom på befaring i Fjølstadtrøa første gang i 1986. Jeg har omtrent ikke sett det verre, sa han, men – la han til, henvendt til oss i Historielaget. – Greier dere å få til noe ut av dette, kan jeg bare ønske lykke til, og vi skal hjelpe dere så godt vi kan! Uttalelsen om en litt finere husmannsplass gjaldt plassens tilblivelseshistorie.

Husmannsplassene på Østlandet og i Trøndelag.

Det tradisjonelle med husmannsplassene i Trøndelag og på Østlandet var jo at en driftig kar, ofte en dreng på en gård, fikk tilbud om å leie et område i utmarka, sette opp et beskjedent våningshus og et fjøs med låve og prøve å overleve sammen med kone og ofte mange barn på det den lille plassen kunne kaste av seg. Husmannsloven kom i 1852. Fra da av var det påbudt med skriftlig kontrakt. På Østlandet og i Trøndelag var det vanlig med arbeidsplikt på hovedgården i onnene, vår, sommer og høst, og skogsarbeid om vinteren til en heller beskjeden betaling.

— skulle gå i arv fra far til sønn

Kontraktene gjaldt for husmannens levetid. Det var aldri snakk om at plassen skulle gå i arv fra far til sønn. Plassen måtte han drive når han kom heim fra onnearbeidet på hovedgården, oftest noe sent på dagen. Husmannsplassene ble drevet om nettene sa folk. Det var da husmannen og hans kone og barn, etter hvert som de vokste til, kunne ofre seg for det som skulle gi dem noe å leve av.

Ofte var kanskje husmannen usikker på hvor lenge han og familien kunne sitte på plassen. Hvis «han sjøl» på gården var misfornøyd med arbeidsinnsatsen, og særlig hvis husmannen for eksempel skulle finne på å dra på sildefiske i onna, kunne han bli utsagt og måtte flytte. Dette var også oftest tilfelle når husmannen begynte å bli gammel og skrøpelig og ikke orket så mye som før.

— Utvandring til Amerika

Nei, den norske husmannen hadde en lite misunnelsesverdig tilværelse. Ikke rart at de fleste rømte til Amerika under utvandringen i siste del av 1880-tallet. Over 800 000 nordmenn utvandret, en stor del var husmenn. I Amerika fikk husmannen kjøpe mange mål god jord for en billig penge av staten. «Over there» fikk han status etter arbeidsinnsats og han fikk ta del i samfunnsstyret på like fot med andre. I Norge var han nederst på rangstigen, satt bakerst i kirken og hadde ingen mulighet til å påvirke avgjørelsene i samfunnet. På landsbygda var stemmeretten knyttet til eiendom. Etter 1887 kunne voksne menn over 25 år få stemmerett hvis de kunne dokumentere en årsinntekt på min. 500 kroner. Ikke mange husmenn fikk stemmerett på den måten. De tjente ikke såpass!

Husmannssystemet skriver seg fra tiden etter 1720 da bøndene etter hvert fikk kjøpe gårdene de satt på som leilendinger. Husmannssystemet var bondesamfunnets løsning på et overbefolkningsforhold.

— økte landets befolkning

Fra folketellingen i 1801 til folketellingen i 1855 økte landets befolkning med ca. 50%. Fra drygt 900 000 til 1,4 millioner. Intet europeisk land kunne fremvise en tilsvarende folkeøkning, og folkeveksten skjedde på landet, ikke i byene. Byene var små. Industrien var ikke kommet i gang. Det var ikke arbeid å få i byene.

En gårdsgutt som fikk leie jord til en husmannsplass kunne stifte familie og ha følelsen av å bo under eget tak. For bonden som leide ut jorda var ordningen glimrende. Han fikk gratis arbeidskraft når han trengte den som mest og det jordstykket i utmarka som han leide ut, maktet han ikke å dyrke opp likevel. Nå fikk han en driftig kar til å rydde røtter, fjerne stein og arbeide opp jorda. Var bonden av den rette sorten, beregnende ondskapsfull, fant han kanskje en anledning til å kvitte seg med husmannen når jorda var ryddet, og så kunne jorda legges til hovedbruket.

— usikker arbeidsplass

En husmannsplass var på denne måten et usikker arbeidsplass og en usikker bolig for husmannen. Etter hvert opphørte husmannssystemet av seg selv. Husmennene rev ned husene og flyttet dem ned i bygda hvis de hadde eiendomsrett til dem. Mange lot husene stå, det var ikke bryet verdt! Så fikk de seg arbeid på tettstedet eller i byen, eller de utvandret. At dette skapte problemer for bøndene som mistet arbeidskraft og som ofte ikke så seg råd til å leie onnearbeidere når lønnsomheten i jordbruket falt dramatisk etter 1860-åra, skulle være vel kjent. Det norske jordbruket var i permanent krise helt fram til 2.verdenskrig.

Fjølstadtrøa – en litt finere husmannsplass.

Tilbake til Fjølstadtrøa. Hvordan kunne fylkeskonservatoren kalle plassen en litt finere husmannsplass? I grunnboka hos Sorenskriveren leser vi at husmannsplassen under gården Fjølstad ved navn Fjølstadtrøa, ble bykslet og ryddet i 1851 av Serine og Hans Roten. Serine var datter på Fjølstad.

Tallet på husmenn i Malvik var da 222, langt flere enn selvstendig bønder. Praktisk talt alle gårder hadde bykslet bort noen utmarksteiger til husmenn. På Karlslyst i Hommelvik var det hele 6 plasser. Under Halstad var det også mange.

— til den siste husmann, Sverre Saugen

Det ble satt av 71 dekar, derav 18 mål dyrka jord, resten småskog og beitemark. Plassen ble overført til såkalt arvefeste. Det skulle bety at sønn skulle arve sin mor og sønnesønnen arve denne igjen. Det var bestefaren til den siste husmann, Sverre Saugen, som overførte plassen til han ved såkalt auksjon, men det var bare en «byder», – og det var Sverres Saugen, som overtok plassen i 1931.

Det var vanlig med arbeidsplikt tillagt husmannsplassene. Det skulle utføres gjeterarbeid i så og så mange døgn, det skulle ytes arbeidshjelp i onnene og det skulle betales en beskjeden årlig avgift. Vi har funnet kvitteringer som viser at det ble betalt 75 kroner i årlig avgift så sent som på 1960-tallet. Ingen ting tyder på at plassen noensinne er blitt innløst. Det ble stilt slike vilkår at jeg maktet det ikke, sa Sverre Saugen til forfatteren.

— inneholdt gang, kjøkken og stue

De husene som ble satt opp var av en litt finere art enn vanlig. Våningshuset inneholdt gang, kjøkken og stue i første etasje. I annen etasje var det soverom. Stua hadde egen inngang med en liten veranda foran. Det var lagt Sorte-skifer på taket og stående panel på ytterveggene og vinduene var malt med okergul farve. Uthuset besto av kufjøs og sauefjøs med låve over. Det sto et tømret stabbur der og ei mastu. Disse 4 husene var ordnet rundt et firkantet gårdstun. Det var en husmannsplass av en litt høyere grad enn vanlig, mer som et lite småbruk.

— rikdom ble det aldri i Fjølstadtrøa

På denne plassen bodde Sverre Saugen og Jørgine Saugen. Hun en mangeårig kommunalpolitiker for Kristelig Folkeparti. Han en dyktig skribent, sangkormedlem og bygdas landpostbud i ferier og under sykdom. Noen rikdom ble det aldri i Fjølstadtrøa, – jordveien var for liten til det. Dessuten var plassen tungdrevet. Låvedøra var så låg at ingen hest eller traktor kunne komme inn der – så måtte korn og høy bæres inn på rygg. Det var ikke innlagt vann. Vannet måtte hentes i en brønn et lite stykke unna husene. Strøm hadde de og telefon, men de hadde ikke kloakkavløp. Sølevannet måtte bæres ut. Jeg har arbeidet på alle sagbrukene her i bygda, uttalte Saugen til forfatteren av denne artikkelen. Jeg måtte ut for å spe på litt.

Da Jørgine kom på gammelhjem, ble Saugen boende på plassen. Kommunen tilbød ham plass på

gammelhjemmet han også, men Sverres Saugen sa nei. Han ville ikke flytte fra hjemmet sitt. Var vel redd for at plassen ville bli utslettet hvis han forsvant. Så tok han kontakt med Historielagets formann og ba om hjelp til å holde regnet ute. Forfallet av husene var kommet langt. Dere skal få overta husene med alt innbo, uten sølvtøyet, hvis dere setter husene i stand, sa Saugen.

Så ble Malvik Historielag konstituert den 22.04.1986.

Overdragelsen av hus og innbo fikk vi skriftlig. Historielagets medlemmer fikk blåst sammen til en rekke dugnader og en del ble gjort uten bruk av penger, for det hadde vi ikke. Til alt hell får en vel si, var landet inne i en veritabel arbeidsløshetskrise. Kommunene ble tildelt Rettedals-midler som nødhjelp og i flere år kunne Fjølstadtrøa nyte godt av denne ordningen. To mann var beskjeftiget med gjenreisingsarbeid 4 dager i uka til den beskjedne lønn av 7000 kroner måneden. Laget fikk 4000 kroner til materialer og redskaper. Men flere av de som arbeidet i Fjølstadtrøa var takknemlige for tilbudet. Dette er bedre enn å gå å slenge og bare ta i mot trygd sa de.

— var råtnet av nederst og alle vinduer måtte skiftes

Restaureringsarbeidet skulle bli en langdryg og komplisert oppgave. Våningshuset var mer råttent enn vi kunne forestille oss. Vi måtte rive av all takstein og vi måtte skifte ut råtne takåser og legge på nye taktro. Deretter la vi på plater,- midlertidig. Ytterpanelet var råtnet av nederst og alle vinduer måtte skiftes, men den synlige delen av hvert vindu skulle bevares og brukes igjen. Spør om det ble kostbart å spesialbestille vinduene! Verandaen var helt råtnet ned. Hele våningshuset måtte bordkles utvendig med trekvite fjøler.

Skal vi beise dem grå, spurte vi fylkeskonservatoren. La dem være, sa han, de blir fort grå. Og det er de blitt, men vi smurte nå på noen lag med fargeløs beis. Når våningshuset skulle restaureres og blant annet vinduene tas ut, måtte beboeren vekk. Til gamlehjem ville han altså ikke. Så kom vi på den ideen at vi skulle sette i stand mastua til Saugen. Den var helt vekk! Bare de flate grunnmurssteinene og dørhella lå igjen. Det ble altså et nybygg med samme størrelse som den nedfalne mastua. Mange mann var med på å reise mastua, mange dyktige snekkere.

Rettssak

Da kom det beskjed fra lensmannen at vi måtte møte i Namsretten. Vi var anklaget for selvtekt og ulovlig husbygging i Fjølstadtrøa. Hadde det ikke vært for dere ville det bare vært å sette en fystikk borti, sa grunneierens advokat. Grunneieren ønsket husene revet og jorda lagt under plogen. Men Historielaget kunne heldigvis dokumentere at mastua hadde eksistert. Vi bygger ingenting i Fjølstadtrøa som ikke har vært der før, kunne vi hevde i Namsretten. Så ble det forlik. Historielaget skulle få bygge opp de 4 husene som plassen hadde bestått av, men måtte ikke bygge andre hus.

— bru over bekken.

Krav på vei fram til plassen, det hadde også husmannen. Da vi kom inn i bildet, hadde han bare en sti igjennom graset. Nederst var det en bekk som han måtte hoppe over -i en alder av snart 90 år! Så bygde vi bru over bekken. Bekken ble lagt i rør og vi fikk noen til å kjøre på grus oppover stien. Dette var til stor hjelp for transport av tømmer som trengtes til restaureringen og til stor glede for hjemmehjelpen. Om vinteren fikk vi veien brøytet. Har husmannen anledning til å leie folk til å sette husene i stand, spurte vi advokaten. Ja, sa han, og å drive plassen med leid hjelp kan han også, det står i loven det, la han til.

— Dermed hadde vi vunnet saken

Dermed hadde vi vunnet saken. Mastua ble gjort ferdig. Den ble fullisolert. Vi la inn pumpevann fra brønnen og utslagsvask med kloakkavløp, og så la vi inn strøm. Så flyttet vi noe av innboet over i mastua. Det ble et fint lite rom for Sverre Saugen, så bra hadde han ikke bodd de senere årene. Nå hadde han TV, telefon, kokeplate og til og med et mulldo i et lite rom. Saugen var svært tilfreds.

— gjenreist etter ca. 10 års dugnadsinnsats

Restaureringen av husene gikk sin gang. Et gammelt stabbur ble innkjøpt og anbrakt på tuftene til det nedråtnede stabburet. Så var husmannsplassen Fjølstadtrøa gjenreist etter ca. 10 års dugnadsinnsats, ledet av Historielagets formann og i samarbeid med fylkeskonservatoren.

Noen kroner fikk vi også år om annet fra kommunen og fra staten gjennom fylket fikk vi en ekstrabevilgning på 50 000 kroner. Dessuten fikk vi mange gaver, både tømmer og penger.

«Roinnsnu» ga oss 10 000 kroner et år.

Gjennom flere år har elever fra grunnskolen på Saksvik blitt undervist noen timer pr. uke i diverse praktiske gjøremål og stedet har vært Fjølstadtrøa. Juletilstellinger for barna har det også vært og forskjellige andre arrangementer.

Den videre plan med Fjølstadtrøa

Det som nå foregår er utarbeidelse av bebyggelsesplan for de 49 mål som kommunen har regulert til museumsformål. Reguleringsplanen ligger i departementet.

Hvis kommunen ønsker å opprette et bygdemuseum der oppe, må man ha plass. Da må det settes opp hus til å stille ut iallfall noen av de gjenstander som er samlet inn og som ikke har noe med Fjølstadtrøa å gjøre og da er ikke 49 mål så mye. Eventuelle nye hus kan bare settes opp i god avstand fra de gamle husene på plassen, det har fylkeskonservatoren bestemt.

— erklært verneverdig

Fjølstadtrøa er erklært verneverdig og kan ikke rives. Saugens siste vilje er oppfylt. Trøndelags og kanskje landets sist bebodde husmannsplass skal stå der og fortelle kommende slekter hvordan et gammelt gårdsbruk fra forrige hundreår så ut, – takket være innsatsen fra noen få ildsjeler og et stort antall frivillige hjelpere. Hadde Saugen gjort som alle andre, satt inn nye moderne vinduer, hivet ut de gamle møblene og kjøpt nye, satt inn moderne ovner og panelt opp huset og kanskje malt det, ville det ikke ha vært noen museumplass Fjølstadtrøa, men han gjorde ikke det, og grunnene til det, skal vi ikke komme inn på her.

— står at arvefestet er slettet,

Til slutt vil jeg nevne at dette arvefestet som er nevnt i begynnelsen av artikkelen og som er grunnbokført, gir grunnlag for tvil. Det står at arvefestet er slettet, underskrift Mathias Bjerkan. Året er 1938. Papirene kom bort under arveoppgjøret til bestefar, sa Saugen til forfatteren. Vi vet ikke hvem som har tatt vare på dem.

I Namsretten kunne ingen svare på hva denne grunnboksan førselen innebar. Betydningen av ordene Arvefestet er slettet, kan bare fastslås i en rettssak. Saugen mente selv at han var eier av bare husene. Etter at overdragelsespapiret var maskinskrevet, undertegnet og bevitnet, ba han om en tilføyelse: Avtalen gjelder husene.

På årsmøtet i Malvik Historielag, den 2.6.1992, ble Sverre Saugen utnevnt til æresmedlem.