Gjengitt fra Årboka 2010 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Ulrikke Kroglund fra Jøsåsen

AV BJØRG SCHANKE

Ulrikke Kroglund var ei kvinne som gjorde seg bemer­ket i Mostadmarka. Hun bodde mesteparten av sitt liv i Jøsåsgrenda.

Hun var født 8.3. 1885 på Jøsås Lille og var dat­ter av John Iversen Jøsaas og Marit Olsdatter Venn østre (Innerverna). Foreldrene til Marit Venn kom flyttende fra Selbu og bosatte seg i Vennabygda i 1856. Faren var fra Stamnes og mora fra Fossgjerde. Ulrikke eller «Rekka» som hun også mannen hun giftet seg med, Ludvik Kroglund født 24. 5. 1884. Ludvik jobbet i en gullsmedforretning i Trondheim, og det sies at Rekka og Ludvik ble viet i Domkirken. De fikk en sønn, Olav. Han døde tidlig, sann­synligvis før de flyttet tilbake til Jøsåsen.

Hun ble hetende i daglig tale, var den eldste av 4 søsken. Som ung flyttet hun til Trondheim og jobbet på en sys­tue der, og hun var aktivt med i Frelsesarmeen. Der traff hun også mannen hun giftet seg med, Ludvik Kroglund født 24. 5. 1884. Ludvik jobbet i en gullsmedforretning i Trondheim, og det sies at Rekka og Ludvik ble viet i Domkirken. De fikk en sønn, Olav. Han døde tidlig, sannsynligvis før de flyttet tilbake til Jøsåsen.

I 1923 kjøpte Rekka småbruket Follan av bror sin, og de flyttet dit. Etter at Rekka og Ludvik flyttet til Jøsåsen, livnærte Ludvik seg som «reisende», dreiv med reparasjoner av klokker og salg av diverse varer. Ludvik hadde lite eller ingenting han skulle ha sagt, det var Rekka som bestemte. Kom han heim tidligere enn avtalt fra handelsturene sine, måtte han vente et annet sted til tidspunktet var der. Han døde også tidlig, bare 45 år gammel. Han ble gravlagt på kirkegården i Hommelvik.

— ei drivandes dyktig, bestemt og ærlig kvinne

Rekka var lita av vekst, men ei drivandes dyktig, bestemt og ærlig kvinne. Hun var uredd og sterk Sammen med skogsarbeiderne, som selvfølgelig var menn, hogg hun tømmer og kjørte det fram. Rekka var lese- og skrivekyndig, og hun hadde hele tida god kontakt pr. brev med venner og kjente i Trondheim. Hun var veldig engasjert i gårdsbruk og drifta av gården, men var mindre interessert i husarbeide.

Hun utbedret Follan og bygde bl.a. nytt fjøs der. Da hogg hun sjøl tømmeret, kjørte det til Vennasaga og fikk det saget, for så å kjøre det heim igjen. På gården hadde hun både kyr, høner, sauer og hest. Ikke minst hesten var til stor hjelp for Rekka. Denne brukte hun også når hun skulle på handel, enten det var til Stjørdal, Hommelvika eller på «Filialen» i Mostadmarka. Rekka tok 50 kilos melsekker og lempet på støttingen eller vogna.

— Martin Thorshaug og Hilmar Sandvik

Martin Thorshaug og Hilmar Sandvik var til stor hjelp for Rekka. De var ofte med henne når hun leverte dyr til slakt. Slaktedyra ble leid ned til Vika, for så å bli sendt med toget til Trondheim. Det fortelles at en gang hun skulle sende dyr til slakt, måtte hun et ærend først. Da fikk karene beskjed om «å holde igjen toget» til hun kom for å ekspe­dere dyra.

— ikke redd for å hevde sine meninger

Onnene gjorde hun også stort sett på egen hånd, men det hendte av og til at hun fikk litt hjelp av bror sin og hans familie Hun var en intelligent dame, men med en skarp tunge. Hun var ikke redd for å hevde sine meninger verken til «lensmann eller prest», men hadde stor respekt for tusser, troll og andre underjordiske vesener. Rekka deltok også i foreningslivet i grenda og var en tid leder for sykepleiefo­reinga der.

I 1953 solgte hun Follan. Hun bygde seg hytte på heim­gården for å bo der, men flyttet til Stjørdalsdistriktet og bodde der de siste årene av sitt liv. Hun døde 13.10.1972 og ble gravlagt i Hommelvik.

Sjøl husker jeg Rekka som ei kvinne vi hadde stor respekt for, – eller var litt redd for.