Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

I en årbok for Malvik, der stoffet forhåpentligvis leses av den oppvoksende slekt, mener vi at det bør stå noen sider om forholdene under okkupasjonen. (Leif Fredriksen)

Tyskerne kommer til Malvik

Av LEIF FREDRIKSEN

Tyskerne gjorde seg gjeldende både i Hommelvik og i ytre Malvik, de var over alt, men mest i Hommelvik. Årsaken er at Hommelvik ligger på riksvegen mellom Trondheim og Værnes, ja, mellom Sør-Norge og Nord-Norge, vet vi. Den som ville ha kontroll over Midt-Norge og Nord-Norge måtte ha kontroll over Hommelvik. Dessuten visste vel tyskerne om vår utmerkede havn.
Herfra gikk det stadig vekk skip til England med svensk cellulose, også etter krigsutbruddet.

— tysk spion ?

På etterjulsvinteren mente vi at det ble spionert på denne trafikken, det bodde en tysk spion her i Vika, mente folk. Det var påtagelig hvordan skip som gikk ut fra Hommelvik ble oppbrakt av tyske krigsskip og undersøkt for kontrabande, som det het.
Dessuten lå jo det tyske krigsskipet BERLIN her en del av tiden under første verdenskrig. Skipet var oppbrakt av norske myndigheter, mannskapet ble internert ombord under norsk militær kontroll.
Jo, Hommelvik visste de av.

— 9. april kom de

Noen dager etter 9. april kom de derfor for å ta stedet i besittelse, dvs. de plasserte en del vaktstyrker her for å passe på havna og se til at veg og jernbane ikke ble brutt.

— «Tyskerne tar skolen»

En formiddag gikk det som en løpeild over Mojalet: Tyskerne tar skolen. Vi syklet bortover, dette måtte vi se på. Ut og inn av skoleporten gikk det tyske soldater, de flyttet inn i nyskolen. (Nåværende storskole, red. anm.).
Nede ved kirkegårdsporten stod lensmann Mathias Bjerkan i full uniform. Ved siden av ham stod vaktmester Johan Evensen med et radioapparat under venstre arma. Det var det eneste han hadde fått med seg da tyskerne kom, uten noe forvarsel, og bad ham komme seg ut.
Senere fikk han jo komme og hente sakene sine. Det fikk også lærer Leif Halse og familien.
De bodde på skolen, som Evensen, men ble kastet ut i første omgang.

Mens jeg og noen andre ungdommer stod i skolegata og så på i behørig avstand fra skoleporten og tyskerne, kom lensmannsfullmektigen, Sigurd Lindboe. Han stimet rett mot skoleporten og ville inn. En brysk vakt satte mauseren rett i magen på ham og med fingeren på avtrekkeren brølte han: Zurtick!

Ja, ja,

sa Lindboe, henvendt til oss som stod i nærheten, jeg kan gå igjen jeg. Så gikk han og stilte seg ved siden av Evensen og Bjerkan.

— beordre ham med som kjentmann og tolk

Packer! ropte Evensen, de vil ikke slippe inn han Lindboe. Packer var en hommelviking som var blitt igjen da Berlin gikk tilbake til das Vaterland utpå vårparten i 1919. Han hadde giftet seg og stiftet familie.
To sønner i tenårene hadde de. Men tyskerne visste av ham og det første de gjorde da de kom hit var å dra heim til ham i Nystrømgården og beordre ham med som kjentmann og tolk. Nå var han til stede oppe på skolegården under husokkupasjonen. Vi så ham stå der oppe.
Packer reagerte straks, og etter et minutt eller to kom en svartkledd underoffiser, barhodet, rennende ned mot lensmannen og Lindboe, som stod der ved kirke-gårdsporten.

«Wenn wir nicht wissen, wer es ist»

(Når vi ikke vet hvem det er).

— utenkelig at politiet kom i grå gabardinkappe og blauthatt

Lensmannen stod bare og nikket, han skjønte vel så noenlunde hva tyskeren mente. Det var en beklagelse over å ha nektet en representant for stedets politi adgang, særlig all den stund det var ringt etter ham. Men for en tysk soldat var det helt utenkelig at politiet kom i grå gabardinkappe og blauthatt. Så ble Lindboe bukket opp på skolegården og okkupasjonen av skolerommene gikk sin gang med Lindboe og Packer til stede.
Dette var en episode fra den dagen da tyskerne tok over skolen. Senere under okkupasjonen skulle det komme til mange episoder når tyskerne forlangte å ta over hus og heim til folk. Petter Furan og familien ble for eksempel mot slutten av krigen, jaget fra gården Hommelvik og måtte slå seg ned ute i Vika, på Mojalet.

— jaget fra gården Hommelvik

På spørsmål fra Furan om hvordan han skulle få stelt dyrene nå når han ikke fikk bo på gården, svarte tyskeren nonchalant:

«Sie kiinnen spazieren!!»

Furan fikk med seg hesten og fant en stall ute i Vika.
Heldigvis varte ikke denne situasjonen så lenge, knapt et år, så vidt jeg kan huske. Så var tyskerne slått og alle kunne flytte inn i sine hus igjen.

Tyskerne kom til Trondheim den 9. april 1940, det vet alle. De av oss som hadde ærend i byen, noen av oss gikk på skole, hadde fått sett hvordan tyskerne så ut. Men det ble ingen skole mer det skoleåret.

Dagen etter, det var onsdag 10. april, kom to store tyske lastebiler inn i Hommelvika og stoppet på hjørnet, rett nedenfor Meieribakken. Dette var om formiddagen. Det var en del unger ute i Vika, for skolen var jo stengt. Noen voksne var der også.
Ut av bilene hoppet grønnkledde tyskere med stålhjelmer på hodet, bajonetter i beltene og sigarettpakker eller fotoapparater i nevene:

«Wollen Sie,»

hørte vi. En tysk underoffiser stod og bød på sigaretter fra en rød tredvepakning.

— tysker knipset med et moderne Agfa-kamera

Borte i oppgangen til «Stokbak-kafen stod som vanlig noen ungdommer. De stod der om det skulle dukke opp en formann som trengte arbeidshjelp. Ungdommene så på hverandre, usikre på hva de skulle gjøre. Så var det en lang kar som tok mot til seg, tok to-tre lange steg mot tyskeren med sigarettpakken, fikk en sigarett, fikk fyr, så tyskeren inn i øynene og sa: «Takk skal du pinadø ha.» Det kom fra hjertet.
Så vendte han seg til oss som stod og så på: «Nei, tyskerne er reinhårige karer, det. Kom og vårrå med de og, ut og ta eit anna land. Det e nå anna det, eine å gå her og gråvvå skit.» «Gå her og gråvvå skit» gjentok han mens han gikk tilbake til de andre ungdommene.
Nå kom de fram, den ene etter den andre, fikk en røyk, fikk fyr, takket tyskeren og gikk tilbake til kafeppgangen. Mens dette skjedde hadde andre tyskere stilt opp noen guttunger som stod der, de satte sine egne hjelmer på hodet til guttene, huket seg ned bak og smilte mens en annen tysker knipset med et moderne Agfa-kamera.

— «Nei, nei, nei»

«Nei, nei, nei», hørte vi. Det var samvirkelagets bestyrer Ole Saltnessand som kom gående:

«De må da itj still dokk opp slik. De derre bildan sende da tyskeran heim, dæm, og så kjem det i tyske aviser at smilende norske innbyggere tar imot tyskerne».

Tyskerne så på ham, de skjønte han ikke likte forestillingen, men fotograferte villig vekk. – En modig mann, tenkte jeg. Han tør si meningen sin.
I Tyskland er det ingen som tør det. Vi hadde alle lest om diktatur og terror i Tyskland.

— hørt mobiliseringsordren

Mens de tyske lastebilene stod på hjørnet, kjørte Jørgen Lundberg rundt hjørnet og svingte innover mot Stjørdal. Lastebilen var full av ungdommer som hadde hørt mobiliseringsordren i radioen og nå ville til Værnes for å melde seg til krigstjeneste. Like etter kjørte de to tyske lastebilene videre innover, de skulle vel til Værnes, de også.
De norske ungdommene kom igjen utpå kvelden. De var blitt avvist, man hadde ikke våpen eller uniformer på Værnes. Tyskerne ble mest sannsynlig satt inn mot de få soldatene som fra Trondheim var sendt til Værnes for å forsvare flyplassen. Disse soldatene havnet som kjent oppe på festningen i Ingstadkleiva.
Noen falt, det var de som ble satt igjen nede på Hell for å oppholde tyskerne.

— skulle ha flyhavn i Hommelvik

Tallet på tyskere i Hommelvik var meget lavt til å begynne med, bare noen vaktposter som skulle hindre sabotasje. Innbyggerne kunne gå som de ville, på kaiene, i fjæra, ute på fjorden kunne vi ro, og i stasjonsfjæra kunne vi bade.
Men så fant tyskerne ut at de skulle ha flyhavn i Hommelvik. Til å begynne med var det bare noen seil-duksfly fra første verdenskrig som lå ute på bukta, festet til bøyer som tyskerne la ut.
Av og til lyste det opp bål ute på bukta, det var når en av tyskernes raketter traff et fly. En kveld gikk brannsirenen. Da hadde det tatt fyr i et fly som lå til over-haling i fjæra, ved Millerkaia. Brannvesenet kom, rullet ut slanger og passet på skurene til bruket, mens tyskerne selv slukket brannen i flyet.

— første flyhangaren i Vika

For øvrig gikk arbeidslivet i Hommelvik sin gang. Bruket saget planker og bord som før, Nygården impregnerte sviller og stolper og Støperiet overhalte tyske og norske båter. Merkelig nok fikk folk gå i Sandfjæra og bade om sommeren i 1940 og i 1941.
Lengst øst i Sandfjæra holdt tyskerne til. De halte opp fly og reparerte maskiner. Her satte de opp den første flyhangaren i Vika. Denne står der ennå og er tatt i bruk av sagbruket. Jeg nevner at denne hangaren ble overtatt av det norske militæret da tyskerne måtte trekke seg. Dit fikk vi ikke komme under okkupasjonen hvis vi ikke hadde noe der å gjøre.
Men det var jo noen som ble hyret inn som arbeidere, der som på Værnes, på Ørlandet, på Nyhavna og hvor det nå måtte være.

— reparasjonsverksted for biler

Ovenfor jernbanelinja, på Sainnan, bygde tyskerne et stort reparasjonsverksted for biler. Nede på kaiene opprettet de «Luftgau», som hadde til oppgave å forsyne flyene med drivstoff og annet samt handtere varer som kom over kai til de tyske anleggene.
Lagerskurene ble tatt over av tyskerne. Her ble det skapt flere arbeidsplasser. Nede i stasjonsfjæra plasserte de en rekke kanoner som stod nede i groper i sanden. Her var det strengt vakthold. De som hadde sine robåter her, måtte se og få dem flyttet, ingen fikk komme ned i fjæra.

— vise de tyske flyverne

I begynnelsen av krigen var det norske flyvere som fløy i passasjertrafikken. En av dem presterte det kunststykke å landet mellom Millerkaia og Brukeskaia. Han ville kanskje vise de tyske flyverne at også nordmenn kunne handtere junkere. Men så var det en flyver som tok med seg «Najaden» (navnet på ett av flyene) og stakk av til England. Da ble det slutt for de norske flyverne.

Men flyruta gikk, og ilandstigningsstedet var Millerkaia. Det ble lagt en flytebrygge der. Et av ruteflyene havarerte under landing og flere av de ombordværende mistet livet, flyveren berget. Han kom gående oppover mot skolen med en stor bandasje rundt hodet.

— Det Norske Luftfartsselskap (DNL)

Etter kapitulasjonen tok det Det Norske Luftfartsselskap (DNL) opp ruteflygningen med landing ved sjøflyhavna tyskerne hadde anlagt ved Ilsvikøra i Trondheim. Det var med sine norske tre-motors junkerfly av samme type som tyskerne invaderte landet med. Men fra våren 1947 ble Hommelvik havn for ruteflyene som gikk langs kysten og da med nye Sandringhamfly fram til Tromsø. De gamle Junkerflyene trafikkerte i Finnmark.

— bygde tyskerne en stor flyhangar

Ute ved kiskaia, der Djupvasskaia nå ligger, bygde tyskerne en stor flyhangar. (Malvik Produkter holder til her i dag. Red. anm.). Den skulle avløse hangaren i Sandfjæra. Men i Sandfjæra er det jo langgrunt. Det er det ikke ute ved Støperiet.

Så måtte tyskerne kjøre steinlass på steinlass utover bukta.
Arbeiderne fortalte at de så hvordan fyllinga sank og de sa fra til tyskerne. Hver morgen hadde fyllinga buet seg ytterst, ned mot sjøen. Men hvorfor skal man gjøre ting fornuftig hvis det kan gjøres militært?, er et slagord som brukes i militæret, også hos oss.
Ordren fra tyskerne var hver gang: «Fyll på mer stein».

«Dere må ikke fylle på så mye sten utover leirbunnen i Hommelvik»,

sa overingeniør Møller ved NSB. Han kjente bunnforholdene. Jernbanen hadde en kai der som ble kalt «Jernbanekaia». Den var helt ny, bare så vidt ferdig da tyskerne kom. Det var en skikkelig djupvasskai, store båter kunne gå inn her. Kai-dekket bestod av sement og brostein.
Andre kaier ble kalt «Jarpenkaia» og «Jamtlandsbrukskaia» eller Haugenkaia. Karl Haugen var disponent.

— Katastrofen et faktum

En kveld i april 1942, mens arbeiderne hadde spise-pause og satt inne i spisebrakka som stod kloss inn til jern-banelinja, trygt plassert på fjell, raste steinfyllinga til tysk-erne ut. Den laget en flodbølge som rev med seg hele fabrikkanlegget til «Hulaas Kassefabrikk». Anlegget var for øvrig overtatt av tyskerne, som hadde produsert torvstrø der, men etter en brann i 1941 stod bare kaia igjen. Jernbanekaia, Jårpenkaia og litt av Haugenkaia fôr også ut i sjøen. En liten lastebåt, som lå der og losset, gikk rundt.
Arbeiderne var, som fortalt, inne i spisebrakka. De få som arbeidet, sprang på sviktende underlag innover mot tryggere grunn og berget livet.
En av arbeiderne Henry Ingstad var ombord i den båten som gikk rundt. Han fôr under båten og kom opp med to pappruller under armene og berget livet.

Også skinnegangen ble undergravet like nedenfor «Rossvoldhuset», mellom Haugenbakken og Sollielva. Så ble det stopp i togtrafikken. Vi fikk Hommelvik vest ved Halstad holdeplass og Hommelvik øst på hovedstasjonen. Folk og reisegods ble en fjorten dagers tid fraktet mellom de to stasjonene mens jernbanen satte mange mann inn og fikk utbedret skadene.

— snakket om sabotasje

Så rullet togene som før. Nå var det ingen som snakket om sabotasje. «Gott mit uns», stod det på beltene til tyskerne. Han var ikke med dem. Naturen slo tilbake. Tyskerne hevdet at de seiret på alle fronter, og i 1942 kunne de kanskje si det. Men Vårherre måtte de bøye seg for, naturen tålte ikke utbyggingen.

— begynnelsen til slutten for Hommelvik

Men for Hommelvik som laste- og losseplass var dette en katastrofe. Det var bare den falleferdige Haugenkaia som nå kunne brukes. Dessuten tok man i bruk kaia på Nygården til mindre lossearbeider. Det ble selvsagt mindre å gjøre, mange arbeidsplasser forsvant.
Så dette var vel egentlig begynnelsen til slutten for Hommelvik som et livlig havnested. Kaiene ble ikke bygd opp igjen. Etter krigen fikk vi så Djupvasskaia, men det er lite som skjer i dag. De gamle kaiene som raset tok, var svenske, bortsett fra den nybygde Djupvasskaia, statens kai.
I en tale til bygdefolket i Folkets Hus nyttårskvelden i 1939 sa statsminister Johan Nygaardsvold blant annet:

«Dem sei at Nygaardsvold gjer berre gæli. Det kainn godt vårrå. Men brua over Homla og nykaia nedpå havna skal stå igjen etti’n Nygaardvold.»

Både brua og kaia var bygd i årene etter 1935. Nykaia var en solid kai, den stod på fjell, men det hjalp ikke når det kom en stor flodbølge feiende innover den. Når kaiene var borte, og den lønnsomme handelen med England med trelast og celluloseballer ikke lot seg opprettholde over Hommelvik havn på grunn av krigen, begynte svenskene etter en tid å sende varene over Gøteborg.
Litt etter litt ble trelastbrukene langs jernbanelinja mellom Storlien og Østersund flyttet sørover. Noen interesse fra det svenske næringslivet for å bygge opp igjen kaiene i Hommelvik var ikke til stede. De kunne og kan få bruke den nåværende Djupvasskaia, men det vil de ikke snakke om i dag.

— etablere seg på Mojalet

I begynnelsen av 1943 fant tyskerne ut at de skulle etablere seg på Mojalet. Så kastet kommunen ut beboerne i en rekke hus og tilbød dem nye leiligheter.
Vår familie på fem personer ble flyttet til den røde Hulåsgården inne ved brua. (Den er revet nå. Red. anm.)
I denne gården plasserte kommunen fire familier. Utpå våren 1944 fikk vi flytte heim igjen. Tyskerne flyttet ut og tok seg inn i gårder rundt om. Nå våget de ikke bo så tett i sentrum lenger. Det var nå at den ene av Hommelvik-gårdene ble okkupert, slik at Petter Furan kunne «spazieren» til og fra gården, som en tysker sa.

— Peilestasjoner

På Mojalet ble det satt opp et høyt nettinggjerde fra Grustaket og opp i Motrøa. Dette gjerdet ble stående til flere år etter krigen.
Oppe på Hommelvik gård hadde tyskerne en peilesta-sjon. De satte opp et høyt tårn der. Så peilet de seg inn på radiostasjonen som befant seg på Hasetkammen.
En annen peilestasjon var lagt til steinbruddet oppe i Malvikmarka. En morgen i september hadde tyskerne avsluttet sine peilinger. De gikk rett på radiostasjonen ved Hasetkammen. Jan Solberg ble skutt, han var radiotelegrafisten, mens Johan Svedal var den militære offiser. Han opptrådte selvsagt i sivilt antrekk når han var ute i bygda og sanket stoff.

— Solveig og Einar Stav

Det var Solveig og Einar Stav som kokte middag til de to. Noen av kjøkkenredskapene til Stav befant seg i barhytta da tyskerne tok stasjonen, og Einar Stav og frue fant det best å dra til slektninger på Innherred for en tid.
De våget ikke ta toget, så de fikk ordnet seg med en motorbåt som hentet dem i Vikhammerfjæra og gikk innover fjorden til det stedet der de skulle være inntil videre. Men tyskerne greidde aldri å spore opp hvor maten kom fra.
Etter ca tre uker fikk de telefon om at «symaskinen var reparert». Det var avtalt stikkord. Agent X2 kunne ta med seg kona og flytte heim igjen.
Denne radiostasjonen var ikke så lenge på Haset-kammen. Det var en leksviking som først drev og sendte meldinger til London fra Malvik-marka.
Men så fikk denne leksvikingen beskjed om å ta med seg senderen og etablere seg på den andre siden av Trondheimsfjorden.

— hente kofferten

Einar Stav fikk beskjed om at det skulle hentes en koffert ute i Ila en bestemt kveld. En dame skulle komme med kofferten.

«Vi kjørte av gårde med hest og vogn, forteller Stav, og ganske riktig, damen med kofferten kom med Gråkallbanen og vi tok kofferten med til Kleiva. Her monterte vi opp antenna under taket på sagbruket. Stor var jubelen da vi fikk kontakt med London med en gang.»

Stasjonen ble flyttet en rekke ganger. De visste at tyskerne peilet. En kortere tid holdt de til oppe i Fjølstadtrøa. Men Jørgine mente at det var for risikabelt, det kom folk på besøk av og til. Så opererte de på en rekke steder i Malviks skoger, inntil de havnet på Hasetkammen.

— Flytte stasjonen

Det var meningen å flytte stasjonen, forteller Stav. Men det var en melding vi absolutt måtte ha av sted. Strømmen i Malvik var dårlig, så det tok lenger tid enn vi regnet med å få ladet opp batteriet. Vi hadde det plassert på en gård. Johan Svedal var på veg opp i barhytta med bilbatteriet da tyskerne gikk til aksjon en morgen ved nitiden i september 1944.
Han var like i nærheten og både så og hørte tyskerne, han hørte en hund bjeffe. Så var det bare å få kastet batteriet under en gran, hive over litt bar og dra opp i marka til heimegården og gå i dekning.

Etter noen uker kom Svedal seg over til Sverige. Utpå vårparten 1945 kom han tilbake i fallskjerm og fikk opprettet en ny radiostasjon i Mostadmarka, nå med Harald Størseth som telegrafist.
De ble aldri avslørt, men nå var jo også krigen nesten slutt. Tyskerne var ikke så ivrige lenger.

— Verst var det å få ned konvolutten

Om Johan Svedal kan det være av interesse å fortelle at han etter å ha blitt tatt under en påskerassia i Tydal i april 1943, sammen med andre fanger ble sendt med buss til Trondheim. Svedal var kommet over fra Sverige for å utføre motstandsarbeid og hadde et falskt pass.
Dette passet måtte han spise opp på bussturen ned til byen. – Verst var det å få ned konvolutten, sa han etterpå.
Så ble han puttet inn på Misjonshotellet og senere på Vollan.

— gjennom ulendt terreng

Han greide å flykte, og etter en strabasiøs tur gjennom ulendt terreng kom han til Einar Stav i Kleiva.
Han ble straks gjemt bort oppe på loftet. Klærne hans var fulle av gjørme og ble lagt i en stamp som stod ute på gårdsplassen. Johan Svedal ble etterlyst i Politi-tidende som en farlig terrorist. Malvik lensmannskontor måtte sende ut folk for å prøve å pågripe ham.
Lensmannsbetjent Einar Bjerkan kom hit, forteller Stav, og spurte om jeg hadde sett eller hørt noe til den etterlyste Johan Svedal. Jeg var jo onkelen hans. Einar Bjerkan visste det. Han stod med foten på kanten av denne stampen som var full av skitne Svedal-klær. Jeg var selvfølgelig redd for at han skulle spørre om klærne, hvorfor de lå der.

— noen føling med Johan

For øvrig nektet både jeg og Solveig selvfølgelig for at vi hadde noen føling med Johan som da lå oppe på loftet og sov. Om Einar Bjerkan hadde forlangt å få lete etter ham i huset, ville vi ikke kunne nektet ham det. Men da hadde han funnet ham og historien ville fått et annet forløp.
Johan var utdannet Lingekar og ville ikke latt seg ta uten videre. Da hadde han risikert å bli skutt av tyskerne.
Heldigvis var Einar Bjerkan klok nok til å stole på vårt ord forteller Stav. Så gikk han heim og rapporterte vel at han ikke hadde funnet den etterlyste.

— etter krigen møtte Einar Bjerkan

Da jeg like etter krigen møtte Einar Bjerkan på en skytterfest, kom vi i prat om denne episoden.
«Du spilte godt da, Einar,» sa Bjerkan. Han visste ingen ting, men ante nok at vi hadde ham eller visste hvor han var. En meget klok reaksjon fra Einar Bjerkans side.
Etter krigen begynte forøvrig Johan Svedal som betjent på lensmannskontoret, der også Einar var ansatt.
Johan kom seg ikke over til Sverige før etter ca. tre uker og i mens bodde han på gården til Stav og arbeidet på saga om dagene. Redd for angivere kan de ikke ha vært.

— inne til forhør flere ganger

Forholdene ute i ytre Malvik var nokså patente, svært få nazister. I Hommelvik var nok faren for å bli angitt vesentlig større.
«Jeg så nok at unge N.N. satt oppe på galleriet og noterte», sa sokneprest Tormod Rostad ved en anledning. Han var protestprest og avsatt fra embetet. Han var inne til forhør flere ganger, men kom alltid tilbake. De fikk ikke noe på ham. Når han prekte, brukte han bibelske vendinger på en slik måte at menigheten forstod at han mente tyskerne og nazistene og deres overgrep.
Han var altså avsatt og levde av de penger som ble innsamlet til ham og de andre, som heller ikke fikk lønn lenger på grunn av motstand. Han levde opp til de beste tradisjoner i Hommelvik, der motstand mot urett fra makt-havernes side hadde vært grunnleggende lenge.
Solidaritet var et kjent ord på stedet som av disponent Ritchie ved Jamtlandsbruket, ble kalt «Norges sosialistby nummer en».

— Hvorfor radiostasjoner i Malvikmarka

Begrunnelsen for at det ble opprettet radiostasjoner i Malvikmarka, var at det var viktig for den allierte krigføringen å ha greie på hva slagskipet TIRPITZ, som lå inne i Åsen, foretok seg. Hvis slagskipet gikk ut, ville det kunne gjøre rent bord og senke alle fartøyene i en alliert konvoi.
Ordren fra den allierte overkommandoen skal ha vært: «Senk Tirpitz». Det var en mann som bodde inne i Åsen, som sendte meldinger om bevegelsene til Tirpitz.
Å bruke telefonen var farlig, så han tok toget inn til Trondheim når han hadde en urovekkende melding.
Deretter til Kleiva sag hvor han puttet meldingen ned i en stubbe i nærheten, og der hentet så motstandsfolkene, dvs. Einar Stav eller noen fra familien papirlappen.

For øvrig hadde man også kontakt med folk på Hommelvik stasjon, som noterte ned hvilke tyske transporter som passerte der.

— Rinnan på besøk

Vi følte nok at vi var under oppsikt, forteller Einar Stav til meg. En gang var Rinnan på besøk oppe ved saga. Han var i sivil, men jeg visste hvem han var. Kona var jo fra Levanger, alle der kjente Rinnan.
En gang vi var på bytur, pekte kona på en mann som stod oppe på hjørnet mellom Søndre og Olav Tryggvasons gate og betraktet de som kom oppover gata fra stasjonen.
«Der står Rinnan», sa Solveig. Jeg pekte på ham med ei lekt, forteller Stav. Han stod like ved oppkjørselen til saga. Da forsvant han, han likte ikke å bli gjenkjent.

— Folkets Hus ble tatt

Vi har fortalt at tyskerne beslagla hus og kastet ut beboerne med kommunens hjelp. Folkets Hus ble tatt meget tidlig, men bare delvis. Kinoen gikk under hele krigen, med tyske, svenske, norske og danske filmer. Noen få tyskere bodde i huset. Idrettens Hus ble tatt tidlig, det var innendørs treningslokale for tyske soldater. Også Frelsesarmeens lokale ble tatt mot slutten av krigen.

— Losjelokalet

Losjelokalet i Grustaket var lenge fritt, vi fikk holde sangøvelser der, og avholdslosjen, som hadde rekordoppslutning under krigen med sine møter hver tirsdag. Etter møtene gikk vi marsj og danset scottis.
Men i 1944, utpå høsten, måtte også losjen og sangkoret finne annet lokale. Men nå visste alle at det gikk mot lysere tider, den bedrøvelige tyske finlandsarme var på rettrett gjennom Nord-Norge. Finland hadde kapitulert for russerne og finske tropper ble pålagt å drive tyskerne ut av Finland og over til Kirkenesområdet.

— evakuering av befolkningen i Finnmark

Samtidig satte nazistene i gang en storstilt evakuering av befolkningen i Finnmark. Alle skulle sørover, og det kom i vintermånedene 1944/45 til å sette sitt preg også på Malvik kommune.

Hit kom en hel del og ble innlosjert på forskjellige steder. På grusbanen ovenfor Folkets Hus var det etter at idrettstreiken satte inn, bare tyskere å se. Ute på jordene til gården Halstad bygde tyskerne store brakker. Den ene av dem, «Strømheim», står ennå, oppusset, selvsagt.
Den andre, som lå lenger oppe, ble revet etter krigen. Tre mann kjøpte den og bygde seg hus av materialene.

— byggevirksomhet under krigen

Vest for skipsverftbygningene ble det under krigen bygd en solid slipp for reparasjon og oppussing av litt større båter. Verftet, Hommelvik Verft & Støperi, hadde fullt opp å gjøre med stort sett gråmalte båter, rutebåter, som gikk til Frøya og Hitra, og hvalbåter, som tyskerne hadde tatt og brukte til vaktbåter.
Nede ved krysset Johan Nygaardsvolds gate/ Nessvegen bygde de en stor potetkjeller, og i LabbHansenskogen satte de opp en sykebrakke for behandling og pleie av sine soldater. (Der bensinstasjonene nå er.)

Ellers var det jo kanonstillinger mange steder, oppe på Nordbakken, på berget ovenfor Thoresen, på Mojalet og andre steder. (se «Tyskertrappene«

— I ytre del av kommunen

I ytre del av kommunen, fra Midtsand og vestover, var det også en del byggevirksomhet og noe militær aktivitet.
Nedenfor jernbanelinja og utover på Midtsandodden opprettet tyskerne en stor militærleir. Her ble det bygd brakker og lagret militært materiell. Denne leiren ble overtatt av det norske militæret etter krigen.

Ute på Midtsandodden ble det anlagt seks luftvern-kanonstillinger. På Storsand, der INTRA og et grusfirma holder til nå, ble det bygd en kai av solide polske stolper. Deler av denne kaia står faktisk ennå. Her tok tyskerne i mot ammunisjon i store mengder.

Ammunisjonskassene ble sendt opp i Malvikmarka med jernbane. De hadde bygd en liten tertittbane, som gikk fra kaia gjennom undergangen og langs riksvegen utover mot Torp. Her svingte den av og gikk oppover jordene mot kirka. Litt lenger oppe i marka var det et depot for ammunisjon.

— taubane opp til depotet

Fra kaia gikk det også en taubane opp til depotet. Denne taubanen passerte like over skolegården på Sandbakken. Der taubanen krysset vegen, var det hengt opp en stålkurv, en slags hengekøye, som skulle hindre eksplosjon om en kasse falt av taubanen. På Midtsand lå også en russisk fangeleir. Ved Forbord bedehus var det også brakker for russerfanger. Disse fangene arbeidet på sagbruk og i steinbrudd.

I Malvik sentrum stod det tre brakker. Her bodde søringene. Det var utskrevne arbeidere på tyske anlegg i byen. Her stod det også en brakke beregnet for folk fra «Sol i Arbeid». Det var myndighetenes underholdnings-organisasjon.

— Entertainere fra hele landet

Entertainere fra hele landet ble skrevet ut til å reise rundt på boligplassene for arbeidere ved tyske anlegg og bringe litt sol inn i hverdagen. Det var sang og sketsjer, men ikke dans. Dans var strengt forbudt under krigen. Derfor ble det til at ungdommene drog opp i bygda og danset i et skytterhus eller en låve. Som regel satte man ut vakter. Kom det nazister, rømte alle til skogs. Offentlige dansefester forekom altså ikke.

Lenger utover mot byen, på Vikhammerløkka, ble det bygd en kai som var åpen for alle mennesker. Her badet vi om somrene. Vikhammerløkka var fri strand.
Ovenfor jernbanelinja, på jordene til Einar Vikhammer, satte tyskerne opp en rekke boligbrakker for tyske arbeidere, som hver dag tok toget inn til byen og tilbake igjen om ettermiddagen.
Det hendte at togene ikke stoppet på Vikhammerløkka, tyskerne viste ikke billett, det hadde de ikke, bare en slags reiseschein, som konduktørene ikke alltid så på.

— trakk i nødbremsa

Ingen avstigning, vi kjører forbi var beskjeden til motorvognføreren. Men tyskerne trakk i nødbremsa, de skulle av og skjelte ut konduktøren. Lokførerne på sin side snakket stygt om «de helvetes tyskera, som har trekt i nødbremsa». Oppe i skogbandet bygde tyskerne det huset som i dag kalles Vikhov.

Det var et rekreasjonshus for tyske ubåtmannskaper.

Der skolehusene står nå, hadde tyskerne bygd en stor brakke for lagring av matvarer. Den ble brukt til skolehus de første årene etter krigen.

— Hundhammeren

Ute på Hundhammeren, der mange forretningsfolk fra byen hadde sine feriehus, var det en viss tysk bosetting. Alle husene ble beslaglagt og merket med navn som Haus Helene, Haus Edel.
Oppe ved gården Aunet, hadde tyskerne en observa-sjonspost og en radiostasjon. Det lå også en fangeleir for russiske krigsfanger her.

— Sakshus Aldersheim

Der Sakshus Aldersheim lå, stod det en stor brakke som huset tyskere. Etter krigen ble denne brakka kjøpt av en privat advokat, og siden solgt til adventistene i Trondheim. Det var slik det ble aldersheim her.
De første årene etter krigen, med stor boligmangel, innlosjerte kommunen mange familier her. Da brakka ble solgt, noe som ble sterkt kritisert, måtte kommunen skaffe tomter og garantere for lån, slik at familiene kunne få seg opp egne hus.
Slik var det at det oppstod et lite boligområde ovenfor riksvegen. Skråningen ble regulert og veg, vann og kloakk lagt. Dette var tidligere bare et beiteområde.

— drev dagligvarehandel i

Ved riksvegen, like nedenfor de nye husene som kom opp, tegnet av arkitekt Staven, innrettet en møring Bjarne Sellereite, seg i en tyskbrakke som han fikk overtatt av kommunen og drev dagligvarehandel i noen år.
Dette huset er restaurert og påbygget flere ganger. Ute ved bygrensa satte tyskerne også opp en boligbrakke. Den lå rett opp for nåværende «Bunnpris».