Gjengitt fra Årboka 2013 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Forbedring av trekull‑ produksjonen ved Mostadmark jernverk i 1780-årene

AV GISLE RØ

For å smelte jernmalm og foredle støpejern til brukbart stangjern, var det nødvendig å bruke trekull. I den andre driftsperioden til Mostadmark jernverk, 1753 – 1818, er vi så heldige å ha en beskrivelse av trekullbrenning slik den ble utført på 1780-tallet og videre framover til nedleggelsen av Mostadmark jernverk på 1870-tallet.

Tidspunktet for fornyelsen av trekullbrenningen var ikke tilfeldig valgt. I 1778 døde Hans Ulrich Mølman som på det tidspunktet var den største deleieren. Jacob With som hadde vært jernverkets forvalter siden oppstarten av driften i 1756, ble i 1780 skiftet ut med Hans Andreas Zejer fra Kongsberg.

— eierne i Mostadmark jernverk

Zejers erfaring fra bergverksdriften på Kongsberg, førte til at han sammen med en av eierne i Mostadmark jernverk, etatsråd og amtmann i Romsdal, Niels Krog Collin (1718­1782), kontaktet overbergassessor Jens Gram på Kongsberg.

Jens Gram hadde tidligere vært bestyrer ved Moss og Bærum jernverker før han kom til Kongsberg. I tillegg hadde Jens Gram ivret for å spre kunnskap om jernverks­driften i Norge. I 1774 ga han ut ei bok med tittelen:

«Tanker om Aarsagen til de Norske Jern-Verkers nærværen­de Tilstand og nogle herunder blandede Anmerkninger samt Forslag af Hielpe-Midler til deres Opkomst».

Henvendelsen fra Mostadmark jernverk førte til at Jens Gram gjennomførte befaringer til diverse titanjerngruver på Sunnmøre og et besøk ved Mostadmark jernverk sommeren 1780. Det er analysen av trekullbrenningen ved Mostadmark jernverk og Jens Grams forslag i en rapport til verkets eiere ved Niels Krog Collin, om forbedringer, som er tema for denne artikkelen.

Kuftene er både løsbrente med brande, små og forurenset av stubb

Trekull til Mostadmark jernverk ble i hovedsak levert fra bønder i Selbu (2/3 andel) og fra bønder i Malvik (1/3 andel). Jens Gram fant at en stor del av trekullene som var levert til Mostadmark jernverk var for mye brent slik at de inneholdt en stor andel aske, dvs. var løsbrente med «bran­de». I tillegg var en del av trekullene oppsmuldret og blan­det med jord, dvs. innholdet av «stubb» var for høyt. Denne dårlige kvaliteten på trekullene førte i følge Gram til at en ikke kunne smelte store malmmengder sammenhengende. I stangjernsmia i hammerhytta ville kullet også forbrukes alt for fort og føre til et langt større og kostbarere forbruk enn det som var nødvendig.

Konklusjonen til Jens Gram var at den eksisterende kull­brenningsmetoden var en skjødesløs og skadelig metode som førte til for høye kostnader som følge av for høyt for­bruk av trekull i smelteovnen og i hammerhytta.

Den nye måten å lage trekull på ved Mostadmark jernverk

Året etter Jens Grams besøk forfattet forvalter Hans Zejer, på Mostadmark jernverks eieres vegne, en trykt bekjentgjørelse, datert 30.8.1781, om den nye måten å brenne trekull på. I sju punkter laget han en beskrivelse av den nye frem­gangsmåten basert på Jens Grams rapport.

BILDE

— Steg på sju punkter

1. Kullveden bør hugges og reises om våren eller så tidlig i vårhalvåret at den kan bli tørr i løpet av sommeren.
2. Kullbunnen må ikke som hittil legges på myr eller sump, men på et tørt sted. Det må graves ei grøft rundt kullbunnen slik at eventuelt rennende vann kan ledes bort.
3. Kullmilen må settes opp om høsten, før jord og vann fry­ser. Veden må pakkes tett og deretter tildekkes med granbar og jord før den antennes. Kullbrenneren må være tilstede for å påse at alt gjøres riktig.
4. Kullbrenneren må påse at brenningen av mila går lang­somt i starten. Jo langsommere brenningen går, desto bedre og mer trekull kan dannes.
5. Når en ser at mila er brent helt ned, åpnes den straks og slukkes med vann. Bruk så lite vann som mulig. Da kan en få de beste trekullene.
6. Så snart kullmilen er revet og slukket, bør kullene sorte­res etter størrelse i to typer, nemlig større og mindre. Etter to til tre dages forløp plasseres de to kulltypene i kullhus som er laget av små granstokker eller toppender som er dekket med granbark. Her oppbevares de i tørr tilstand til vinterkjørselen.
7. Kullene som kjøres til verket må være fri for brande og stubbe. De største trekullene kjøres til masovnen (smelteov­nen), mens de minste trekullene, ikke mindre enn hønseegg, kjøres til hammeren (stangjerns-smia). For å få full pris for trekullene må andelen brande i 20 læster trekull ikke inne­holde mer enn 1 læst. En større andel brande ville fra ver­kets side føre til at prisen på trekullet halveres, eller at det ilegges en mulkt til verkets fattigbøsse.

— premiering for de tre før­ste

Kunngjøringen hadde i tillegg en premiering for de tre før­ste som leverte trekull etter den nye metoden. 5 riksdaler, eller et sølvstaup til samme verdi, til den som leverte trekull først. Deretter tre og to riksdalere for de to neste, eller til­svarende verdi i sølvstaup.

Andre opplysninger om trekullbrenning i Jens Grams rapport

Han viser til at den måten han beskriver trekullbrenningen på er den samme som benyttes i hele Sverige og ved de Laurvigske og andre store søndenfieldske jernverk.

Han foreslo videre at Mostadmark jernverks eiere burde engasjere 3 til 4 dugelige kullbrennere som skulle lære kull-bøndene den nye fremgangsmåten.

Jens Gram omtaler bare reismiler, dvs kullmiler som danner ei rettavkortet kjegle. Han oppgir at alle størrelser på mila angis i fot, dvs 1 f = 0,3137 m. Volumet angis i kubikkfot [f3] og hvor 1 læst = 4 kullmål=12 kulltønner = 621/2 f3 = 1,930 m3.

For å brenne 1 læst trekull på 621/2 kubikkfot var det ut fra erfaring nødvendig å starte med 106 kubikkfot tørr frisk granved. En erfaren kullbrenner kunne brenne inntil 70 kubikkfot trekull med samme utgangspunkt. Volumkrympingen er da henholdsvis 41 % og 34 %.

For å få til en forutsigbar og oversiktig trekullproduksjon, foreslo Gram at verkets kullbrennere kunne melde inn hvil­ke dimensjoner de enkelte kullmilene hadde til forvalteren. I praksis måtte kullbrenneren måle omkretsen av den rettav­kortede milas grunn- og toppflate samt den rettavkortede milas høyde.

Det går også fram av Jens Grams rapport at den vanlige måten å behandle ei ferdigbrent mile på i Trøndelag var å la den stå urevet. Da ville ifølge Gram trekullene bli våte og svelle og opptil flere lester i ei stor mile kunne gå tapt.

Avsluttende ord om Jens Gram

Det var på 1780-tallet og utover at Mostadmark jernverk for

alvor ble kjent for sine gode støpejernsovner. Om den nye måten å brenne trekull på bidro til at støpegodset ble forbe­dret, har vi ingen skriftlig dokumentasjon på. En bedret tre-kullkvaliteten skulle tilsi at støpegodset ble renere og bedre for ovnsproduksjonen. Det kan vi i så fall takke Jens Gram for.

I Kongsberg Ministerialbok pag. 321, er det anført at Jens Gram døde 11.11.1780, 51 år og 14 dager gammel. Begravelsen foregikk 30.11.1780. I skifteregisteret for Kongsberg 1705 – 1801 får vi oppgitt at skiftet etter avdøde Jens Gram ble startet 19.11.1780 og avsluttet 21.8.1793. Han etterlot seg en ektefelle Catharina Chreisty og en far Richard S. Gram. Det var ingen livsarvinger.

— medlem av Vitenskapselskapet

Det betyr at Jens Gram døde samme året som han besøkte Sunnmøre, Mostadmark jernverk og Trondheim. I rapporten han skrev om gruvene på Sunnmøre, får vi opplyst at han ble anstrengt og fikk smerter i brystet da han klatrer opp til de høytliggende gruvene. Da han var i Trondheim somme­ren 1780, ble han også medlem av Vitenskapselskapet. Opplysninger om Niels Krog Collin finnes på Wikipedia.

Kilde:

Spesialsamlingen ved Gunnerusbiblioteket, privatarkiv 22, Gunnar Stabel, boks 8.

De to rapportene til Jens Gram ble transkribert av Mostadmark Jernverks Venner i 2011 og inngår i det historiske kildematerialet til jernverket.