(bildet over:  Første kvinne i bystyret for Arbeiderpartiet. Augusta Aasen.
Utlånt av Historielaget Hommelviks Venner )

Gjengitt fra Årboka 2013 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Kvinnestemmeretten 100 år

AV MARIANNE ZEINER AARSTRAND

I år (2013) er det gått 100 år siden kvinner fikk stemmerett. 100 år siden kvinner oppnådde det som vi i dag tar som en selvfølge. I dag er det et selvsagt krav at kvinner skal ha lik mulighet som menn til å delta i samfunnsdebatten, i poli­tikken, i lag og foreninger. I dag blir kvinners stemmer hørt og tatt med i betraktningen Kvinner blir sjefer, og som et bevis på dette får vi i år vår 2. kvinnelige statsminister.

Noen vil kanskje protestere på at kvinner i dag har like ret­tigheter. Teller kvinners stemmer like mye? Er alt så selv­følgelig og enkelt? Det kan diskuteres naturligvis, og det gjøres også. Kampen for likeverd pågår ennå sier mange. Ja, noen vil vel også si at vi egentlig ikke har kommet så langt. Meningene er vel like mange som meningsytreme, når det kommer til stykket. Uansett hvordan en ser på det spørs­målet, kan det være interessant å se hva som førte frem til denne, for kvinner, så viktige stemmeretten.

Hvor begynte det hele, og hvem startet det?

Kan hende det startet med enkeltpersoner som torde heve sin røst, utsette seg for sin samtids bestyrtelse over å uttale uhyrligheter som Aasta Hansteens angrep på statskirken:

«Det er nemlig først etter at kirken er bleven statskirke, at mannsveldet er draget inn i den. Først da er blevet saa vigtigt at holde kvinderne udenfor, at gjøre dem stumme. Saalænge det gjelder at være martyrer faar de lov at være med.» Vi aner antydning til «kvinnesak» her.

Eller startet det tidligere, med Camilla Colletts bok «Amtmandens døtre», en bok som taler de store følelsers sak, retten til å velge selv, til å gi rom for individualiteten og plass for indivdets handlefrihet. Et krav som Ibsen senere fremsatte i Brand:

«Plads paa jordens hvælv til at være ret sig selv». Collett hadde en visjon, et håp, hun ville ha en «sindenes» revolusjon: «Naar den dag kommer, da kampen ikke mere gaar om kvinden, men for kvinden, naar den dag kommer da kampen heller ikke gaar for kvinden, men med hende, ved hendes side, støttende hende, støttet til hende for et fælles, langt mere ophøiet maal…»

— opphøyde mål?

Kan vi si at stemmeretten kan være dette opphøyde mål? Kanskje, kanskje ikke, men Camilla Collett ville nok utvilsomt sett på den som et steg i helt riktig retning. «Amtmandens døtre» ble Camilla Colletts eneste store skjønnlitterære verk. Collett var en ressurssterk kvinne som med sin bakgrunn kunne tillate seg å skrive og ikke minst få utgitt bøker med slikt innhold. Hun var ikke den eneste. Flere enn forfatterne var leserne. Til å begynne med sam­vittighetsfullt i den stumhet Aasta Hansteen snakker om. Senere, i all beskjedenhet, dannes Læseforening for kvinder, den første i Kristiania. Et grunnlag for egen åndsutvikling, egen glede og underholdning borte fra hjemmene. Noe som ble ansett som farlig. Det kunne snike seg opprørsspirer inn i kvinnenes sinn.

— universitetet ble åpnet for kvinner

Fra litteraturen ble steget over i andre deler av livet ikke så lang. Det ble dannet diskusjonsforeninger, og universitetet ble åpnet for kvinner. Alle disse foreninger til støtte for kvinners sak og kvinners arbeide samles mot århundrets slutt under det som kommer til å hete «Norske Kvinders Nationalråd». Men, alt dette forgår i sentrale strøk, ofte med ressurssterke kvinner i spissen, kvinner fra de øvre sjikt i samfunnet. Hva med alle de som ikke hører til ovennevnte? Har de bidratt til denne kvinnelige frigjøringen og til med-bestemmelsesretten, stemmeretten? Kan det være at det er andre forhold i samfunnet som også har bidratt til å føre oss frem dit? At det er helt andre enn kvinnesakskvinnene som også skal ha sin del av æren? Hva med den store skaren av kvinner som faller innunder betegnelsen alminnelige, arbei­derhustruer og bondekoner?

For å få kvinnelig stemmerett måtte det en lovendring til

Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embedsmenn, byborgerskap og bønder. Det vil si omkring 40 % av alle menn over 25 år. Knapt fjerdeparten av alle voksne innbyg­gere fikk altså være med å bestemme. Stemmeretten var knyttet til skattbar inntekt og eiendom. Utover på 1800-tallet økte antall husmenn og eiendomsløse sterkt. Andelen av de stemmeberettigede var derfor synkende. I tiden 1860-1870 hadde bare 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett. Selv om det nok oftest ble fremholdt at det ikke var i kvinners natur å ta del i det offentlige styre og stell, kunne det også argumenteres med at få kvinner betalte skatt, og følgelig ikke burde ha stemmerett. Den kvinnelige inngangsbilletten til å inkluderes i lovverket skulle komme fra et helt annet hold enn kvinnesak, litteratur og diskusjonsforeninger. Den skulle komme med kampen mot brennevinet.

Kamp mot alkoholmisbruk ble kvinnesak

Alkohol har siden tidenes morgen vært en kilde til bekym­ring. Eller den burde i hvert fall være det om man leser hva den romerske historieskriveren Tacitus skriver, i en lett, om man får si det slik, nedsettende tone om folket nord for Rhinen:

«Germanernes matvaner er enkle og måteholdne, med «viltvoksende frukter, et stykke viltkjøtt eller tykk melk, uten tilberedning og uten lekkerier fordriver de sulten». Men: «overfor tørsten viser de ikke det samme måtehold. Gir man etter for deres drikkelyst og lar dem få så meget som de lyster, vil drikken lettere gjøre det av med dem enn våpenmakt.»

— Alkoholforbruket økte dramatisk.

Noen bedring ser det ikke ut til å bli opp gjennom århundre­ne. På 1500-tallet fikk vi destilleringskunsten hit til landet. Senere kom poteten som viste seg anvendelig til mer enn å kokes. Alkoholforbruket økte dramatisk. På grunn av uår, ble det mot slutten av 1700-tallet vedtatt forbud mot hjemme‑

brenning. Dette bortfalt da bøndene i 1816 igjen fikk rett til å brenne brennevin, og alle som drev handel omsetningsrett. Vi kan jo prøve å forestille oss hvordan livet i stuene rundt om på bygdene var, når vi leser dette:

«Nye skikker kom opp. Daglønnere og tjenestefolk krevde å få kontraktsmessig rett til bestemte drammer i tillegg til kosten, og husbonden gikk som oftest med på det, for det falt billigere enn lønnspålegg og det holdt drengestuen i godt humør. I de egentlige bondehushold trengte 6g de daglige drammer inn. De fikk forskjellige kjælenavn. Der var «mor­gendram» til frokost, «appetittsup» til middag, «knorrel» til eftasverd og «sovedram» til kveldsverd. Dessuten stilte mange en flaske ved sengekanten for å kunne ta seg en natt­dram eller to».

— hva har nå dette med kvinner

Etter 20 år med «frihet» var det årlige gjennomsnittsfor­bruket av brennevin pr. innbygger over 15 år, på rundt 17 liter! Men hva har nå dette med kvinner, lovendringer og stemmerett å gjøre. En god del skal det vise seg. Som så ofte når noe kommer ut av kontroll i samfunnet, dukker det opp enkeltmennesker som vil gjøre noe med det. To av disse var Asbjørn Kloster og Eilert Sundt. Asbjørn Kloster startet, som mange vil huske fra historiebøker, den første totalavholdsforening i Stavanger, og han finner støtte i Eilert Sundts rapport:

«Om Ædruskapstilstanden i Norge». Sundt finner at den er «i en beklagelig tilstand». Det nye industriproduserte bayerølet som var kommet på markedet hadde «befæstet sitt herredømme rundt om på bygdene», og var blitt «et lige saa stort onde som det tidligere misbrug av Brændevin».

Kloster er unik i den forstand at han inkluderer kvinner i foreningen. Han anser at det er av største betydning å få kvinnene med, siden de har hovedrollen i å oppdra den kommende generasjon til edruskap. Det er også de som har best kjennskap til hvilke lidelser alkohol i større mengder kunne forårsake. Dette er spiren til det som etter hvert skal bli en landsomfattende bevegelse og som skal slutte seg sammen i Det norske totalavholdsselskap, DNT. I 1877 eta­blerer også IOGT seg i Norge.

Godtemplarlosjene finner sin misjonsmark blant arbeider­klassene. I Hommelvik etableres Losje Hommelviks Lykke. Noen år senere opprettes ytterligere en losje i Hommelvik; Trudvang. Begge disse med kvinner i styret. Disse funge­rer side om side med avholdsforeningen Hommelvikens Avholdsforening. Spørsmålet om sammenslåing mellom de to grupperingene var flere ganger oppe til diskusjon, siden de begge hadde et felles mål å arbeide for. Men som det står i protokollen fra 1886: «der kunde ikke blive tale om sam­arbeid paa de regulære møder da den ene ikke vilde tilstede den anden adgang».

Kvinner aktivt med i avgjørelsen av alkohollovgivningen

Nå begynner vi å komme til saken her, dette felles målet avholdsgrupperingene arbeidet for, som får betydning for en lovendring til kvinners fordel. I 1880-årene ble det på Stortinget utarbeidet en handlingsplan for hvordan bekjempe «drikkeondet». Forslaget gikk utpå at alkoholsalget skulle samles i monopoler, såkalte samlag. Opprettelsen skulle avgjøres ved folkeavstemning. En folkeavstemming hvor alle, både kvinner og menn, skulle ha stemmerett. Dette vinner til slutt igjennom og i 1894 får vi en ny «brennevins-lov». Dette er vesentlig, her inkluderes kvinners stemmerett for første gang i lovverket. Og de bruker denne stemmeret­ten Enkelte motstandere av loven uttrykker nokså hånlig, at de forbauses over at kvinnene møtte opp til avstemming, siden de på forhånd ikke hadde trodd de ville vise at de hadde passert de kritiske 25 år!

— Kvinnestemmerettsforeningen

En del kvinner, med Gina Krog i spissen, hadde på midten av 1880-årene dannet «Kvinnestemmerettsforeningen», som nok anså dette som en stor seier og et langt skritt på veien mot stemmerett. I 1905 vedtok Stortinget at det skulle holdes folkeavstemming om unionen med Sverige skulle oppheves. Bare menn var berettiget til å delta i avstemmingen som fant sted 13. august 1905. Likevel ble dette det store vendepunktet i kampen for kvinne­lig stemmerett. Fredrikke Marie Qvam, formannen i Landskvindestemmerettsforeningens (LKSF), sendte et telegram til stortingspresident Berner med anmodning om at også kvinnene måtte få være med, men dette ble avslått. Dermed ble en storstilt underskriftsaksjon satt i verk. I løpet av august 1905 ble mellom 4 – 5 tusen lister lagt ut. De resulterte i nærmere 300.000 underskrifter fra kvinner over det ganske land. Underskriftsaksjonen knyttet kampen for kvinnelig stemmerett og det nasjonale selvstendighetsmålet sammen til en felles sak.

— 1910 ble innført allmenn (kvinnelig) stemmerett

Listene finnes i Stortingsarkivet og er lagt ut på deres nettsider. Disse listene inkluderer 220 underskrifter fra Hommelvik og 45 fra Malvik. Går man inn på Stortingets nettside og studerer disse listene, som virkelig er et stykke imponerende arbeid, vil man nok finne at en og samme person må ha fylt inn flere navn og at noen navn er oppført flere ganger. Likefullt var det klart at kvinner ville ha et ord med i laget. Underskriftsaksjonen i 1905 la dermed grunnla­get for at det ved kommunevalget i 1910 ble innført allmenn (kvinnelig) stemmerett og endelig allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913. Forslaget om allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg ble enstemmig vedtatt og uten debatt, som presidenten senere uttalte: i sikker forvisning om at denne reformen ville virke til fedrelandets beste.

— Dette gir doktor Marie Kjølseth med nøktern ironi, tilsvar til i en artikkel fra 1914:

«I de tolv aar som er forløpet siden kvinderne i 1901 fik begrænset kommunal stemmeret, harde altsaa ved sin optræden overbevist samtlige politiske partier om, at de er værdige til at optas som borgere i stat og kommune paa samme betingelser som mænd. Med ro og besindighet har kvinderne utført sine borgerplikter. De har ikke vist revolutionære tendenser, samfunnet bestaar og hjemmene eksisterer fremdeles».

Norge var blant de landene der kvinner fikk stemmerett forholdsvis tidlig. Blant de nordiske landene var det i Finland denne demokratiske reformen først ble gjennom­ført, der fikk både menn og kvinner allmenn stemmerett i 1906. I Danmark fikk kvinnene denne rettigheten i 1915, på Færøyene i 1916, og i Sverige i 1919. Kvinner i Sveits fikk ikke stemmerett før i 1971, og i Liechtenstein først i 1984.