To mann i Hommelvik levende begravet under Kloakk- legging Peder Wigum fra Aure omkom hans arbeidskamerat reddet
(overskriften i Avisen «Nidaros» 05. juli 1949 hentet fra et tilsendt avisutklipp fra Jan Erik Slind, Bearbeidet av HHV Nidaros har gitt tillatelse til å gjengi artikkel i sin helhet. Videre er det gitt tillatelse fra aage Wigum
Hommelvik ble ved middagstid i går (04.07.1949) oppskaket av en uhyggelig hending. Den store kloakkgrøft bak Wigums nye verkstedbygg var raset sammen, og to mann begravet i sandmassene. Stort hjelpemannskap ble satt inn, og etter en times graving fant man Harald Haugen fra Hommelvik. Han var i live, men Peder Wigum, som ble funnet halvannen time senere, var død.
Kloakkgrøft gjennom grusbanke.
Peder Wigum, som var fra Aure, hadde de siste måneder sammen med sin hustru oppholdt seg i Hommelvik, for å hjelpe sønnen Johan med ymse arbeid. Johan Wigum holder nemlig på å bygge et større bilverksted og sykkelfabrikk like innom Samvirkelaget. Nå holdt man på å legge kloakkledning tvers gjennom den store sandbanke like bak huset. Hommelvik kommune har riktignok en kloakkledning ved riksveien. veien som går like forbi, men denne kloakk er for liten og gammeldags, og de offentlige ville ikke ta kostnaden med legging av ny kloakk der.
For å løse knuten hadde så Wigum-karene bestemt seg på å føre kloakken gjennom sandbanken til elva, en strekning på 20-30 meter eller slikt. Grøfta var nå gravet og i går holdt man på å legge ned rørene. Sandbanken er nokså høy og grøfta hadde her en dybde på 5,30 meter,. Harald Haugen og Peder Wigum sto nedi grøfta. Wigum, som la rørene sto dypest, mens Haugen oppholdt seg på et sted hvor grøfta ikke var fullt så dyp.
Plutselig styrtet grøfta sammen.
Jeg stod og leverte ned et rør, da jeg plutselig merket at grøftekanten begynte å komme innover og skrek opp til de to som var nedi grøfta, forteller Skauge. Begge to la på sprang i retning mot elva, men alt var gjort på et blunk, og før jeg visste ordet av var begge to forsvunnet i sandmassene. Det gikk så ufattelig fort det hele.. Så var det straks å slå alarm, og gå i gang med graving, og på kort tid strømmet en hel del karer til med redskaper.
Grave arbeidet etter de to deltok så mange som det kunne skaffes plass til. 30-40 mann grov skiftevis, og sandmassene gikk unna på begge sider som på løpende bånd. Alt gikk med hektisk fart. Skauge I anviste stedet de begravde lå, og forskallinger ble reist etter hvert som arbeidet gikk fram
Begravet en time, men levde.
Etter en times graving fant man Harald Haugen et par meter, nede i grusen. Han stod I halv-reist stilling bøyet mot jordkanten, og hadde begge hendene for ansiktet. Det var også el fjøl I nærheten av hodet hans, og disse ting hadde gjort at han hadde fått litt luft. Han var benvimet da man gravet ham fram, men kviknet ganske snart til, og ble øyeblikkelig sendt til sykehuset. På sykehuset viste det seg at han hadde klemt hoftene litt, men ellers sluppet fra det uten skader av betydning.
Gravingen etter den andre fortsatte.
Peder Wigum ble funnet under et gruslag på omlag 4,5 meter. Han stod høyet med en tvistedott i hånden. Legen kanne bare konstatere at døden var iintrådt.
Den alminnelige mening blant dem som var til stede ved gravingen, var den at ulykken skyldes at de som grov ikke hadde vært omhyggelig nok med forskallingen. Sanden i banken ligger lagvis med grus og finsand, og i regnværet om formiddagen hadde væte trengt inn i den lunefulle masse. — Og så snart det begynner å sige under forskallingenes nerkant, kan det hele være gjort i et blunk, sa en gammel erfaren grøftegraver vi snakket med. Det er et hendelig uhell som kan inntreffe for enhver, selv om en tar de forsiktighetsregler som ansees tilstrekkelig.
Arbeidet med den store verkstedbygning har pågått en tid og anlegget er beregnet å bli ferdig om 2-3 måneder. Johan Wigum har ordnet i stand leilighet i annen etasje og skulle ta oppover resten av flyttegodset sitt fra Aure med det første.
Peder Wigum, som var 62 år den 7. april, var født i Stemahaug. For 19 år siden kjøpte han gården Vingsternes i Aure og flyttet dit. Foruten jordbruker var han arbeidsleder ved Sagvågen verksted i Aure, og var en meget dyktig mekaniker. Peder Wigum var en sjelden grei en omgjengelig mann, og var meget godt lik av alle han kom i berøring med. Han etterlater seg hustru og en sønn. Hans enke er en meget hardt rammet kvinne, da hun tidligere har mistet tre sønner.
Lørdag 9., juli 1949 i avisen Nidaros
Den forulykkede Peder Wigum til den siste hvile
Gardbruker Peder Wigum som omkom da en grøft raste sammen over ham og en kamerat i Hommelvik 4. juli, ble i går bisatt fra kirken. Det var meget stor deltakelse blant bygdas folk da pastor W. Aars fra Trondheim innledet høytideligheten. Først ble sunget «Det er tungt når døden kaller», deretter holdt Ann; en varm tale over den blornstersmykte båren, ut fra Esaias 55, 8–9: «Ti mine tanker er ikke elders tanker»
Etter talen ble sunget «Gud, når du til oppbrudd kaller» .
Presten la så en krans på kisten fra hustru, sørnn, svigerdatter og barnebarn. Han la også krans fra arbeidskameraten, Harald Haugen, som ble reddet, men som fremdeles ligger på sykehus etter ulykken. På båren ble ellers sett kranser fra venner og fra bygningsarbeiderne, folket på Wigum gård og fra AS Norske Shell.
På kirkegården ble sunget «Her møtes alle veie» og «Tenk når engang samles skal». Til slutt steg gårdbruker Ludvig Engvik fra Kristiansund fram og takket avdøde som en trofast venn gjennom mange år. Han minnet om at Peder Wigum døde med ansiktet vendt mot jorden, men med minnet rettet mot himmelen.