Peder Wigum

To mann i Hommelvik levende begravet under Kloakk- legging Peder Wigum fra Aure omkom hans arbeidskamerat reddet

(overskriften i Avisen «Nidaros»  05. juli 1949 hentet fra et tilsendt avisutklipp fra Jan Erik Slind, Bearbeidet av HHV Nidaros har gitt tillatelse til å gjengi artikkel i sin helhet. Videre er det gitt tillatelse fra aage Wigum

Hommelvik ble ved mid­dagstid i går (04.07.1949) oppskaket av en uhyggelig hending. Den store kloakkgrøft bak Wigums nye verkstedbygg var raset sam­men, og to mann begravet i sandmassene. Stort hjelpe­mannskap ble satt inn, og et­ter en times graving fant man Harald Haugen fra Hommel­vik. Han var i live, men Peder Wigum, som ble funnet halv­annen time senere, var død.

Kloakkgrøft gjennom grusbanke.

Peder Wigum, som var fra Aure, hadde de siste måneder sammen med sin hustru oppholdt seg i Hom­melvik, for å hjelpe sønnen Johan med ymse arbeid. Johan Wigum holder nemlig på å bygge et større bilverksted og sykkelfabrikk like innom Samvirkelaget. Nå holdt man på å legge kloakkledning tvers gjen­nom den store sandbanke like bak huset. Hommelvik kommune har riktignok en kloakkledning ved riksveien. veien som går like forbi, men denne kloakk er for liten og gammeldags, og de offentlige ville ikke ta kost­naden med legging av ny kloakk der.

For å løse knuten hadde så Wi­gum-karene bestemt seg på å føre kloakken gjennom sandbanken til elva, en strekning på 20-30 meter eller slikt. Grøfta var nå gravet og i går holdt man på å legge ned rørene. Sandbanken er nokså høy og grøfta hadde her en dybde på 5,30 meter,. Harald Haugen og Peder Wigum sto nedi grøfta. Wigum, som la rø­rene sto dypest, mens Haugen opp­holdt seg på et sted hvor grøfta ikke var fullt så dyp.

Plutselig styrtet grøfta sammen.

Jeg stod og leverte ned et rør, da jeg plutselig merket at grøftekanten begynte å komme innover og skrek opp til de to som var nedi grøfta, forteller Skauge. Begge to la på sprang i retning mot elva, men alt var gjort på et blunk, og før jeg viss­te ordet av var begge to forsvun­net i sandmassene. Det gikk så ufattelig fort det hele.. Så var det straks å slå alarm, og gå i gang med graving, og på kort tid strømmet en hel del karer til med redskaper.

Grave arbeidet etter de to deltok så mange som det kunne skaffes plass til. 30-40 mann grov skiftevis, og sandmassene gikk unna på begge sider som på løpende bånd. Alt gikk med hektisk fart. Skauge I anviste stedet de begravde lå, og forskallinger ble reist etter hvert som arbeidet gikk fram

Øverst Wigurns verkstedbygning i Hommelvik. Kloakkgroften vises bak huset til høyre med et kryss som markerer ulykkesstedet,. — Under ulykkes-grøften med mange tilskuere,— Nederst til høyre, Skauge, som så begge sine arbeidskamerater bil begravet.

Begravet en time, men levde.

Etter en times graving fant man Harald Haugen et par meter, nede i grusen. Han stod I halv-reist stilling bøyet mot jordkan­ten, og hadde begge hendene for ansiktet. Det var også el fjøl I nærheten av hodet hans, og disse ting hadde gjort at han hadde fått litt luft. Han var benvimet da man gravet ham fram, men kviknet ganske snart til, og ble øyeblikkelig sendt til sykehuset. På sykehuset viste det seg at han hadde klemt hoftene litt, men ellers sluppet fra det uten skader av betydning.

Gravingen etter den andre fort­satte.

Peder Wigum ble funnet under et gruslag på omlag 4,5 meter. Han stod høyet med en tvistedott i hånden. Legen kanne bare konstatere at døden var iintrådt.

Den alminnelige mening blant dem som var til stede ved gravin­gen, var den at ulykken skyldes at de som grov ikke hadde vært om­hyggelig nok med forskallingen. Sanden i banken ligger lagvis med grus og finsand, og i regnværet om formiddagen hadde væte trengt inn i den lunefulle masse. — Og så snart det begynner å sige under forskallingenes nerkant, kan det hele være gjort i et blunk, sa en gammel erfaren grøftegraver vi snakket med. Det er et hendelig uhell som kan inntreffe for enhver, selv om en tar de forsiktighetsreg­ler som ansees tilstrekkelig.

Arbeidet med den store verksted­bygning har pågått en tid og anleg­get er beregnet å bli ferdig om 2-3 måneder. Johan Wigum har ord­net i stand leilighet i annen etasje og skulle ta oppover resten av flyt­tegodset sitt fra Aure med det første.

Peder Wigum, som var 62 år den 7. april, var født i Stemahaug. For 19 år siden kjøpte han gården Ving­sternes i Aure og flyttet dit. For­uten jordbruker var han arbeidsle­der ved Sagvågen verksted i Aure, og var en meget dyktig mekaniker. Peder Wigum var en sjelden grei en omgjengelig mann, og var meget godt lik av alle han kom i berøring med. Han etterlater seg hustru og en sønn. Hans enke er en meget hardt rammet kvinne, da hun tid­ligere har mistet tre sønner.

Lørdag 9., juli 1949 i avisen Nidaros

Den forulykkede Peder Wigum til den siste hvile

Gardbruker Peder Wigum som omkom da en grøft raste sammen over ham og en kamerat i Hommel­vik 4. juli, ble i går bisatt fra kir­ken. Det var meget stor deltakelse blant bygdas folk da pastor W. Aars fra Trondheim innledet høytidelig­heten. Først ble sunget «Det er tungt når døden kaller», deretter holdt Ann; en varm tale over den blornstersmykte båren, ut fra Esai­as 55, 89: «Ti mine tanker er ikke elders tanker»
Etter talen ble sun­get «Gud, når du til oppbrudd kal­ler» .

Presten la så en krans på kisten fra hustru, sørnn, svigerdatter og barnebarn. Han la også krans fra arbeidskameraten, Harald Haugen, som ble reddet, men som fremdeles ligger på sykehus etter ulykken. På båren ble ellers sett kranser fra venner og fra bygningsarbeiderne, folket på Wigum gård og fra AS Norske Shell.

På kirkegården ble sunget «Her møtes alle veie» og «Tenk når en­gang samles skal». Til slutt steg gårdbruker Ludvig Engvik fra Kristiansund fram og takket avdøde som en trofast venn gjennom mange år. Han minnet om at Peder Wigum døde med ansiktet vendt mot jor­den, men med minnet rettet mot him­melen.