Gjengitt fra Årboka 2022 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Bildet over Halla gård i 2023. Foto Kåre Sandmark
Olaug Svedahl (31.05.1921 – 29.04.2021)
Noen minner fra oppveksten på Halla
Av Anne Marit Svedahl
Olaug Svedahl ble født i 1921. Hun vokste opp på Halla, en gård ca 3,5 km opp fra Hommelvik på vei mot Mostadmark, sammen med foreldrene Jonetta og Martin Solli og broren Svein som var født i 1919.
Olaug og broren måtte tidlig ta del i arbeidet på gården og hun ble opptatt av tradisjoner og godt håndverk/ husflid.
Under krigen deltok hun aktivt i motstandsarbeidet og fikk på sine eldre dager en utmerkelse for det. I forbindelse med motstandsarbeidet traff hun Johan Svedahl, og de giftet seg da krigen var over. De fikk fem barn.
Selv om Olaug hadde en eldre bror, var det likevel hun og Johan som overtok Halla og drev gården fram til neste generasjon tok over. Som pensjonist tok hun pennen fatt og skrev ned noen minner fra oppveksten sin. Her kommer et utdrag av det hun skrev.
Olaugs beretning:
Jeg ble født på Malvik i 1921 og var bare et par måneder da mor og far kjøpte Halla. Jeg tror det var 20.07.1921. Jeg husker bare glimt fra min barndomstid. Enkelte ting har satt seg fast i minnet.
Da jeg var bitte lita, skulle onkel Ole passe oss en kveld før han reiste til USA. Jeg var veldig glad i onkel Ole. Han spøkte og lekte med oss. Den kvelden hadde vi det veldig morsomt.
Så plutselig ramlet det på døra, og inn myldret det med tater. To, tre kaller, kjerringer og en masse unger. De slo seg ned i kjøkkenet og forlangte husrom for natta. Onkel sa nei. Da tok en av tatrene opp en stor kniv fra slira, hvorpå onkel tok en stor tollekniv som lå på mantelen og begynte å rense neglene. Onkel var en stor og ruvende Da samlet tateren flokken rundt seg og dro på dør. Husker det veldig godt, men var nok for lita til å bli redd.
Vi ble livredde for finnen, og rømte på kjelke ned lia! Tegning: Iver M. Storvik
— kom det en ”finne”
Så var det noen år senere, – vi ville ikke spise opp spekesilda som vi hadde til middag. Far sa at spiste vi ikke opp silda, kom det en ”finne” i løpet av dagen, og han likte ikke at noen vraket maten. ”Finnen” kom og Svein og jeg kastet oss på kjelken og stoppet ikke før det smalt i gjerdet nede i Lia. Da vi omsider kom opp, møtte vi mor i fjøsdøra. Hun sa at ”finnen” var verdens snilleste mann, men han hadde verken penger eller mat. Derfor gikk han fra gård til gård for å få mat til livets opphold. Da forstod vi hva far mente om å spise maten, selv om vi ikke likte den så godt. Det var en bra lærdom.
— hadde en fin barndom
Svein og jeg hadde en fin barndom. Selv om vi var forskjellige, hadde vi det fint sammen. Svein var mer av den myke typen, -likte å leke med dukker også. Han hadde selv en filledokke, men ingen fikk røre den. Jeg trivdes best ute og i fjøs og stall. Etter det mor fortalte, var jeg nok litt av en prøvelse når arbeid skulle gjøres.
Tiden gikk og så ble det skolegang. Svein begynte to år før meg. Han likte ikke å gå i mørket alene, så noen måtte følge ham til Fosslibekken. Det problemet fikk jo ikke jeg. Vi gikk på Bakken skole. Veien var ca 3,5 km lang, og vi måtte gå i all slags vær og føre. En gang var det så mye snø at hesten måtte trampe foran oss opp til veien. Kan ikke huske vi ble kjørt noen gang, derimot gikk vi noen ganger på ski.
Vi satt nok mange ganger våte på beina på skolen, selv om vi hadde heimestrikka, gode strømper og lugger. Er jo litt rart, når en ser hvordan ungene nå, med det klesutstyret, blir kjørt fra dør til dør – i hvert fall de fleste. Skolen var fordelt 3 år sammen i en klasse og 4 år sammen i en. Vi gikk bare syv år den gangen.
— lærer Ellingsbø
Vi hadde bare en lærer. Han het Ellingbø. Han var innbarket ungkar fra Valdres. Han var en flink lærer, men hadde mindre lag med unger. Han hadde heller ikke så enkle unger å hanskes med. Det var veldig populært å stikke av i friminuttene så en ikke hørte læreren rope inn til ny time. Jeg var aldri med når ungene stakk. Ikke fordi jeg var snillere enn de andre, men fordi Ellingbø var god venn av mor og far. Det var også en del mobbing på skolen, men jeg ble aldri plaget av det. Med Svein var de ikke alltid like greie.
En gang hengte de han opp på låven, – riktignok med ståltråd under armene, så han kom seg ikke fri. Dette mente jeg måtte hevnes. Dagen etter tok jeg med sopelime som stod på trappa, og gikk løs på de skyldige. Dessverre kom læreren før hevnen var fullbyrdet, så det hele endte med litt skrubbsår og rifter.
— sitte igjen
Svein var veldig snill og tok aldri til motmæle. Derfor prøvde jeg å forsvare ham. En dag måtte guttene sitte igjen fordi de ikke hadde deltatt i sangen. Jeg syntes synd på Sven, så jeg spurte læreren om Sven ikke kunne få gå heim ettersom han ikke kunne synge. Læreren ga meg rett, og Svein fikk gå heim. I dag synes jeg det var en dårlig løsning. I det store og hele var vi gode kamerater og hadde det fint sammen. Jeg var eneste elev i min klasse, så jeg fulgte klassen over. Lærer Ellingbø var en flink lærer, så den som ville lære, fikk det. Han var en flittig gjest hos mor og far. Han var også buden til konfirmasjonen vår.
Det var mange episoder fra skoledagen, så jeg må ta med en til. Læreren var sint på meg i en time, og som straff skulle jeg synge «Alle fugler små de er». Læreren visste at jeg aldri sang, så han skulle ha litt moro. Da ble jeg sint, reiste meg og sang. Alle ungene lå på pulten og lo, men læreren ble stille. Det var eneste gangen jeg sang på 7 år på skolen. Vi hadde skoleskirenn om vinteren, om våren plantet vi skog. Det var vi, elevene, som var med og plantet igjen Høgåsen. Vi gikk annenhver dag på skolen, så vi hadde mye fri og tid til leik de første skoleårene.
— ingen lett jobb
Etter hvert fikk vi våre plikter. Noe av det første jeg husker, var at vi måtte gjete kyrne. Det var et bestemt jorde kyrne skulle beite på. Med nepeåker og langt gress på siden, var det ingen lett jobb. Vi laget oss et telt av stokker og strisekker som vi kunne sitte i når dyrene hvilte. Og med gamle blader hadde vi det bra. Stor stas var det når mor kom en tur med saft og kaker. Når vi hadde søndagsfri, slo vi ball og lekte på Kleiva sammen med de andre ungene.
Snart fikk vi andre plikter, og da leide far en gjetergutt. Om våren/ sommeren ble kyrne sluppet på beite, og da ble de melket i sommerfjøset. Da var tiden inne for vårrengjøring i uthusene. Låven og buer skulle kalkes, – fjøs og stall vaskes. Jeg skal si det var litt av en jobb. Karene hadde ikke tid, så det var kvinnejobb. Etterpå skulle fjøset kalkes. Selv da jeg ikke bodde på gården noen år, var jeg med på fjøsvask og kalking, så lenge det var dyr i fjøset (ikke rart at hender og skuldre er utslitt).
Riva var det oftest kvinnfolka som fikk traktere! Tegning: Iver M. Storvik
— Fjøsstellet var ingen lett jobb
Før konfirmasjonen var jeg mer og mindre med i det daglige arbeidet på gården. Siden ble det mer alvor. Etter konfirmasjonen hadde vi hvert vårt pliktår i fjøset. Svein fikk et år før han skulle gå skole. På meg ble det flere. Fjøsstellet var ingen lett jobb. Måtte begynne i syvtiden, for den gangen handmelket vi. Først skulle båsene skrapes og jurene vaskes. Det måtte være så reint som mulig før melkingen. Melken ble silt i en sil med filter i, før den kom i spannet. Melkespannet stod i et lite rom i fjøset. Så ble den satt ut til avkjøling. Kl. 8 kom melkekjøreren. Far og to naboer skiftet på den jobben. Den gangen var det meieri i Hommelvik, og melka ble kjørt dit.
— diplom for god melk
Som lønn for strevet de årene jeg hadde fjøset selv, fikk jeg sølvskje og diplom for god melk og godt stell. De første årene jeg hadde fjøset, hadde vi hjelp. Tausa ble hun kalt. Hun skulle hjelpe mor inne og i fjøset når det var behov. Tausa var ei jente som tok seg jobb på gården for å tjene litt. Likeså hadde vi en arbeidskar, dreng, men det var mest om våren og sommeren. Vi hadde et tungdrevet fjøs, så det ble mye tungarbeid.
Dyrene skulle ha mat. Høy skulle rives fra høystabben på låven og ned gjennom ei luke til fjøset. Så skulle nepe males på ei handkvern. Vi hadde også store tønner med melasse (svart sirup) som skulle fordeles over melet i krybbene. Sauer, høner og griser skulle også ha sitt. Vi hadde for det meste to griser. Slaktet om våren og før jul. Siste måned grisen levde, skulle den fetes opp. Da kokte vi grøt av mais og poteter. Det ble kokt i ”størhuset” i ei stor jerngryte.
— skulle settes for hånd
Våren var ei travel tid på gården. Poteten skulle settes for hånd, neper og kålrot skulle sås med en såstav. Siden skulle kålåkeren tynnes og potetåkeren lukes ren for ugress før den ble hyppet. Strisekker som var blitt brukt om vinteren, skulle vaskes i bekken. De skulle være rene til kornsekker. Vi vasket klærne mesteparten av året i størhuset. Kokte klærne i en stor gryte. Vannet bar vi fra bekken. Kvite klær la vi på bakken om våren til bleking. Såpe kokte vi selv.
— ljåen brukt flittig
Vi hadde mye slåttonn. Far slo med slåmaskin forspent to hester, enten tidlig om morgenen, eller sent om kvelden. Likeså ble ljåen brukt flittig, for alle bratte veikanter og reiner ble slått for hånd. Karene gikk foran og slo gresset, og kvinnene gikk etter med ei handrive og raket det sammen. Riva var det tretinner i, og så lenge bestefar Solli var sprek, kom han og reparerte rivene før slåtten. Det var mye raking, for gresset skulle samles og henges opp på ståltråd. Det var litt av en mare, for kom det regn, sank tråden så vi måtte henge opp gresset på nytt. Det var veldig dyrt å kjøpe ny tråd, så tråden ble brukt så lenge som mulig – ja, lenger å!
Var det tørt vær, forsøkte vi å tørke det på bakken, men for det meste kom det ei regnskur, så vi måtte henge det opp til slutt.
Det var et stort framskritt da far kjøpte slepriva. Den sparte oss for mye raking. Slåtten var ei fin tid, tross slitet. Vi leide da en par stykker til hjelp.
Far var den første i bygda som hadde sleperive! Tegning: Iver M. Storvik
— kjørte vi med to hester
Var vi heldige med været, kunne vi begynne å kjøre inn høyet etter en 2-3 uker. Da kjørte vi med to hester. Brukte en lovogn med grinder på. En stod på bakken og kastet høyet opp i vogna, en tok i mot og pakket. Det ble store lass. Den gangen var det mange bakker, så ofte måtte en kar stå på oversiden og holde vogna. Likevel hendte det at lasset veltet, – enkelte ganger hesten også.
Når ingen ble skadet, var det bare å ordne opp og fortsette. Verste jobben var å pakke høyet på låven. Det skulle pakkes under låvebrua og ved siden av. På brua var det så trangt at bare far kunne kjøre lasset helt inn. Likevel hendte det at hesten datt ned i stålet. Jeg husker en gang jeg var under brua og pakket høy, at hesten kom deisende ned i stålet. Hesten var klok. Den la seg i ro, og jeg fikk beskjed om å holde den i hodet mens far fikk tak i hjelp. De brukte planker som de tredde under kroppen på hesten, og med mye strev fikk de hesten på brua igjen.
Kantslåtten ble tatt med Ljå! Tegning: Iver M. Storvik
— bli en sykkeltur
Var vi heldige, kunne det bli litt fri før neste onn. Da kunne det bli en sykkeltur eller en tur til Rissa. Et år fikk vi et spisstelt som takk for innsatsen i slåtten. Det ble mye brukt. Jeg brukte det helt til mine egne unger ble så store at det ble for trangt. Husker også at far spanderte tur til Selbu med drosje og medbrakt kaffe.
Var du på gård, var det mye å gjøre bestandig. Det var ikke bare strev, -vi lærte oss å sette pris på de små gleder. Det kunne være en ekstra kopp kaffe på trappa, eller en nabo som kom for å låne noe. Da ble det en prat, og alle hadde tid en liten stund. Etter slåtten kom skuronna. I far sin tid ble kornet slått med slåmaskin forspent to hester.
Her slutter Olaugs historie. Mer rakk hun ikke å skrive. Men vi vet hun var god til å binde kornband, og tradisjonene med slakting og baking til jul, var viktige for henne. Derfor er det synd hun ikke fikk fortalt om høstonn og førjulstid. Men, – kanskje er det andre som kan fortelle om alle høstens gjøremål og juleforberedelser i en seinere utgave av årboka, og slik fylle ut Olaugs fortelling.
Halla 29.09.22 Anne Marit Svedahl
