Utgitt av Muruvik Vel
Dette er gjengitt fra et hefte som ble utviklet i 1976 av Muruvik Vel. Det er innhentet tillatelse fra John Eidem som var medlem av redaksjonen. Tilrettelagt for web av HHV, slik at flere kan ta del i Muruviks Historie og utvikling.

Trykket av
Brundalen videregående skoles boktrykkavdeling
(Webansvarlig velger å ikke ta med linkene til disse sidene alt mens at dem ikke er oppgradert de siste 10 årene.
www.muruvikvel.com  www.bergul.no www.malviksbeste.org

En liten oversikt over Muruvik fram til i dag

Når vi skal gi en historisk framstilling av Muruvik må vi vel først se på navnet. Det er mange som undrer seg over hva navnet kommer av.

Den rimeligste forklaring synes å være følgende: Gården Hommelvik — som i sin tid bare var en gård — brukte området i Muruvik som beiteplass for hester og da fortrinsvis for hopper (mærrer) og navnet ble «Mærravika». I tidens løp har da dette navnet forandret seg til det vi kjenner i dag, Muruvik. Dette er noe som selvfølgelig ikke kan be­vises, men det synes å være en rimelig forklaring. En annen forklaring går ut på at navnet har noe med mur å gjøre, men dette synes lite sann­synlig da navnet fantes før både veien og jernbanen kom. Da er det riktignok skrevet «Murevigen».

Det er vel sannsynlig å anta at de første beboere slo seg ned på den tangen hvor husene på plassen Muruvik før lå og navnet på stedet og plassen har da blitt det samme.

— Første beboere

I 1701 bodde en Paul Barosen i Murevigen. Han hadde 2 sønner, henholdsvis 10 og 7 år gamle.

På Holmen var i den tid en Ole Kristoffersen og plassen ble da kalt Flatholmen. Han hadde 4 barn. Så vidt vi kan se har navnene Ole og Kristoffer på de som drev Holmen, skiftet helt fram til idag.

På Stugguberget var det en Peder Olsen som drev denne plassen. Den ble kalt Flatholmstuggu. Han hadde 3 barn og vi vet at han døde i 1746. På Stugguberget er det idag en hyttekoloni og vi må vel være enige om at det er en fin plass. Så vidt vi kan se er det bare disse 3 plas­ser som var bebygd før år 1800.

— Åsbakken

Ole Olsen Valstadgjerdet fra Stjørdal bygsla og bygde i Svartvika i 1838. Den gamle Innherredsvegen gikk gjennom tunet i Svartvika. På den ene siden av vegen lå hovedbygningen og på den andre siden lå fjøset. Etter hvei-t forlot de andre plassen og Ole Svartvik ble igjen alene. Husene ble solgt og revet, men Ole flyttet til slutt ned i kjel­leren. Det ble nok uholdbart og Ole reiste senere til Amerika. Det kan her opplyses at sangeren Kåre Rønning kan føre sine aner tilbake til Svartvika. Jonas Johansen Haldbakken, født 1830, er den første vi vet om som bodde på Åsbakken. Husene på Åsbakken lå tidligere like ved riksveien (E6).

Jens Andersen Stugguberget født 1817, gift med Martha Anders-datter Moan, bygsla og rydda plassen som ble kalt Hommelviktrøa (Heierås).

Lars Andersen Stugguberget, født 1822, gift med Gollau Jensdatter Solem. De bygsla og bygde i Stuggubergstrøa (Moen).

Peder Andersen Stugguberget, født 1832 og gift med Gurine Ola­datter Halvardsplass, bygsla og bygde på Sjøvollen.

Fra Muruvik.

Denne Peder Sjøvoll var en meget ivrig misjonsmann og han holdt til stadighet misjonsmøter både i Hommelvik og i Mostadmark.

De siste 3 var brødre og kom fra Stugguberget, og denne plassen ble således fraflyttet.

— Leilendin­ger

I likhet med Hommelvikgårdene hørte brukene i Muruvik med til Hommelvikens og Mostadmarkens jordegods. De var således leilendin­ger under godset og det var eieren av godset som leide ut brukene. I 1753 var leien for Holmen 4 riksdaler og en arbeidsdag årlig. I 1813 kjøpte brukerne av Hommelvikgårdene sine bruk. Etter den tid ble bru­kerne i Muruvik husmenn under Hommelvikgårdene.

I forbindelse med Per Sjøvolds misjonsvirksomhet vil vi gjengi en historie fra den tid. Barna i grenda hadde også vært med på møter, og de holdt også møter for seg selv. En gang var de således samlet til møte. Det var de to eldste guttene som skulle lede møtet. De var vel 7 eller

8 år gamle. De stod og så på hverandre en stund, så sa den ene: «Du må bynn no du Per», hvorpå den andre svarte: «Nei i dag må du bynn, Berg». De skulle vel være lærer Berg og Per Sjøvold.

Av de vi nå har nevnt foran og som alle hadde bruk i Muruvik, var alle husmenn under en av Hommelvikgårdene. Som godtgjørelse var det for det meste pliktarbeid i vår- og høstonn. Det fortelles at det også var vedhugging til jul, og hvis ølet da var ferdig, kunne det ofte gå liv­lig for seg.

— Eieren av hovedbølet

Det var en plass i Muruvik som var skyld-delt. Det vil si at den var tinglyst, og etter de regler som den gang gjaldt, hadde vedkommende stemmerett. Dette var vel noe som eieren av hovedbølet hadde ordnet med. Det var vel mulig at vedkommende måtte stemme etter de øns­ker han hadde. Denne plassen er kalt «Riborgrommet» (Husdahl)

Gamle lensregnskaper forteller om ei trollkjerring her fra bygda, Ragni av Hommelvigen, som kunne gjøre god for sott og sjukdom. Hun . ble ikke brent, men slapp med å betale mulkt «for noget spøkeri med ild som hun anstillede over sin sjuke mann.» De var leilendinger på en av Hommelvikgårdene.

I gamle dager var det rikt fiske i fjorden. Det var mest husmennene som bodde nede ved sjøen som drev fiske, således husmennene i Muru­vikgrenda. Om våren fisket de laks.

— Valdene i Muruvik

Det var gårdene som eide retten til laksvaldene, men husmennene fikk bruke dem mot å betale avgift. Valdene i Muruvik var Svartnesset, Svartvika, Kjerringrauva (to garn) og Muruvikskjæret. Fangsten rodde de til byen og solgte den der, og prisen var en skilling for marka. Ellers var fisket fritt. Sjø-ørret tok de med kastenot, og det er fortalt om store fangster. De brukte også line og garn. De rodde som regel til Rota, overnattet der og dro tidlig neste morgen med kjelke til byen. Dette fisket var vel helst i vinterhalvåret. For en vanlig hyse kunne de få 12 øre. Det var noe å bli fet av.

I samband med fiske må vi også nevne at husmennene i Muruvik drev kobbejakt. Lars Andersen Stuggubergstrø skaut meget kobbe på Billettholmen. Han kunne ha hele fjøsveggen dekket med kobbeskinn som var spikret opp til tørking.

I gamle dager gikk ei pelerekke over øverhavna i Muruvik. Mellom pelene hadde stått grinder som åpna seg når sjøen flødde, og gikk igjen på fallende sjø. På flo sjø gikk kobben opp gjennom de åpne grindene. Når de så skulle ut igjen på fallende sjø, hadde grindene gått igjen og det var en lett sak å slå kobbene i hjel.

På Flatholmen ble det i lange tider drevet tørking av klippfisk.

Skriftlige kilder syner at det så tidlig som i 1815 ble tørket fisk på holmene. Til å begynne med var det et firma fra Kristiansund som disponerte tørkeplassen. Seinere ble den overtatt av et firma i Trond­heim. Firmaet hadde fire fartøyer, og de kom med torsk fra Lofoten tidlig på våren, og så ble det travle dager på Flatholmen. Det ble arbeid for alle i Muruvik, og det måtte også hentes arbeidshjelp fra Skatval og Stjørdal. Det var for det meste kvinner som var med på denne jobben. Det kunne være opptil 30 kvinner som var i virksomhet. Det var ofte fullt belegg på gårdene i Muruvik. Tørkingen var selv­følgelig avhengig av været. Var det regn måtte fisken dekkes og ar­beidet innstilles. Det var et meget anstrengende arbeid — ofte surt og kaldt — og fortjenesten var ikke særlig stor, men det ble da en ekstra skilling til alle.

Peder Andersen Sjøvoll ordnet med lønningene. Det er fortalt at han sprang barføtt til Trondheim og henta lønninga. Han kom igjen i god tid til kvelds.

Tørkesesongen varte i 8 —10 uker. Som regel var tørkinga ferdig til martnan (24. juni). Produksjonen kunne komme opp i 120 tusen

fisk pr. sesong.. Våren 1905 var siste sesong. Firmaets fire fartøyer kom . •

med fisk, og folket ventet med lengsel på disse fartøyer.

Det forteller denne visa:

Hver, morgen jeg med lengsel står
med kikkerten i hand
og ser så langt som øyet når
om skip jeg øyne kan.
Og ser jeg et, da blir jeg glad
om Bastinus ved roret sad
og flere kjente menn.

Jeg snur mitt teleskop mot nord,
mot Utbygdlandets kyst,
og ser hva folk der tar seg for
om de blir vår han Møst.
Straks ser jeg da en Stjørdalskall
med surmelk-spann og brødgraut-dall,
med sekk og klede-kist.

— to økser og to små stumper av et sverd

Under arbeide med et veganlegg i 1869 falt endel arbeidere i en sandhaug to økser og to små stumper av et sverd. De fant også en sølje av bronse, men finneren av sølja nekta å gi den fra seg, og ingen vet hvor det er blitt av den. Rundt funnstedet var det flere lignende hauger. Funnet ble gjort på Holmen.

I 1754 viste Ole Flatholmen fram et voksent bjørneskinn, «skutt i dette forår i Hommelvigs vald eller eiendom». Bjørnen var ikke langt unna den gangen.

— skipsbyggeri i bukta

Husmann i Muruvik, Torstein Andersen, var en dyktig og kløktig kar. Han drev skipsbyggeri i bukta nedenfor Muruvik gård. Det er ikke tvil om at skonnerten «Seks Brødre» — levert i 1826 — og skonnerten «Torvald» — levert i 1828 — er bygget av Torstein Muruvik, og at byggeplassen var Muruvikfjæra.

Torsteins sønn ble en kjent skipsbygger. Han var født i 1830, og kjøpte i 1853 Nygården i Hommelvik og anla et skipsverft der. Han kalte seg skipsbyggmester 0. T. Viig.

— Muruvik til anlegg av kai og opplagstomter

I 1880 bygsla Edv. F. Bratt 7 mål strandgrunn i Muruvik til anlegg av kai og opplagstomter. Dette ble det ikke noe av og kontrakten ble avlest i 1887. I 1888 bygde godseier Astrup et sagbruk i Muruvik. Det var et ganske stort bruk med tre sagrammer og en arbeidsstokk på omkring 30 mann. Det ble også bygd en arbeiderbolig som ble kalt «Trinserud» og en disponentbolig som fikk navnet «Kamperud». Drif­ten ble innstilt etter ca. 4 år og bruket nedlagt.

— vegforbindelsen

Den første vegforbindelsen mellom Hommelvik og Lånke gikk over Gammelåsdalen — fra Sandmark i Hommelvik til Furan i Lånke. Når denne vegen ble flyttet ned på selve Gjevingåsen er det ikke mulig å gi svar på. Det er imidlertid sikkert at vegen i 1774 gikk opp under Seterkleiva. Hvis du noen gang har gått denne vegen, vil du snart for­stå at det ikke var noen lett oppgave å komme fram her med kjøretøy. Det var nok lettere å bruke båt fra Hommelvik til Stjørdal i de dage. Etter noen tid ble vegen flyttet ned og gikk fra Hommelvik østre (Bjørnstad) og innover marka, hvor vi også i dag kan gå etter «Gam­melvegen». I 1859 var vegen langs sjøen ferdig og var nok en kolossal forbedring. Den gikk jo rett igjennom Muruvik, og det var ikke vanske­lig å komme fram nå.

Denne vegen ble ikke særlig gammel. Da jernbanen kom i 1870-år­ene ble den helt ødelagt, og ny veg ble bygget. Den er utbedret mange ganger og må vel idag sies å være en flott veg (E6).

— Meråker Smelteverk

Fra 1916 har Meråker Smelteverk hatt et anlegg her for import av råstoffer som sendes til Meråker for foredling og kommer igjen som ferdige produkter. Disse blir så eksportert over havna i Muruvik. Arbeidsstokken har variert noe, og etter de siste utbygninger utgjør den ca. 20 mann.

I 1957 ble det satt i gang anlegg av en oljehavn i Muruvik. Det var svenske interesser som stod bak, og alle oljetanker er plassert inne i fjellet. Herfra går en tunnel til Hell hvor oljen kan hentes av biler og jernbanevogner. Når en unntar anleggstiden er det ikke mange som er beskjeftiget her.

Omkring 1930 ble samtlige husmenn selveiere. De fikk kjøpt brukene pluss litt skog. Det var vanlig at det på samtlige bruk var husdyr. Det kunne til sine tider være en 10 til 12 melkekyr i bygda. Hertil kommer noen ungnaut og sauer som det var mange av. Det var vanlig at de som ikke hadde kyr fikk kjøpt den melk de trengte på brukene.

Etter hvert ble det færre og færre husdyr, og i dag er husdyrholdet omtrent slutt. Denne utviklingen er det vel flere steder som har fått føle, men det var nå likevel trivelig med husdyr.

— fin badeplass på Flatholmen

Vi har en fin badeplass på Flatholmen, og det er mange som nytter denne plassen på godværsdager om sommeren. Her er det fin anled­ning til bading, og det går også an å nytte høvet til å fiske i fjorden.

I Muruvik er det i dag 63 hus for fastboende og et lignende antall hytter som eies av folk for det meste fra Trondheim. Forbindelsen med Trondheim er meget god. Vi har både tog og buss flere ganger om dagen.

Så håper vi at denne lille oversikt over Muruvik vil gi alle et inn­trykk av forholdene her gjennom tidene.

Muruvik er for oss en fredet plett
om vårt sinn det er tynget eller det er lett.
Men vi synger alle ut i fra et hjerte uten svik,
LEVE KJÆRE GODE GAMLE MURUVIK!

Utgitt av Muruvik Vel
Muruvik i mars 1976