Gjengitt fra Årboka 2010 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Mors livshistorie del 1

AV PETER AURAN

Peter Auran skriver her om sin mor, Jørgine Auran, 1861 – 1946, og om hennes samtid. Han starter beretningen med å fortelle om morfars oppvekst på en liten plass ved Foldsjøen før han flyttet til bygds, og om forholdene på husmannsplassen Løvås der mora vokste opp. Historiene han forteller ble skrevet ned etter oppfordring fra Norsk fol­kemuseum, Avdeling for arbeiderminner.

Det var på midten av 1950-tallet at det ble satt i gang et prosjekt for å samle inn materiale fra folk med arbeiderklassebakgrunn fra hele landet, Det ble i den forbindelse utarbeidet et spørreskjema, nærmest en grov disposisjon over tema som en ønsket belyst. Det var seinere professor i historie ved Universitetet i Trondheim, Edvard Bull d.y. som sto i spissen for pro­sjektet. Det kom inn mye stoff. Også fra Malvik ble hen­vendelsen besvart, og vi kjenner til materialet som Martin Bakmark og Olaf Svingen sendte inn, og som allerede er presentert i tidligere nummer av årboka. Den tredje perso­nen som vi vet svarte på henvendelsen var Peter Auran.

Litt om forfatteren

Men før vi slipper Peter Auran til, er det på sin plass å si litt om forfatteren. Det meste av omtalen her bygger på opp­lysninger vi har fått i samtale med Erling øwre som vokste opp som nabo med Peter.

Peter Auran eller Peter Roten som han ofte ble kalt, er for folk i Hommelvik og Midtsand av eldre årganger, en kjent person. Han var født på Roten vestre i 1903, av foreld­re Jørgine som vi skal høre mer om, og Hans Lauritz Auran. Hans Lauritz var fostersønn på gården og arvet gården etter sine fosterforeldre. Gården var ikke så stor, og Hans Lauritz fant det meste av sitt utkomme på sjøen. Han var en meget kjent fisker på strekningen Hommelvik – Trondheim, dit han ofte for og solgte fisken. Det sies at han var en svært habil sjømann, og for ut med båten i nær sagt all slags vær, og fisk fikk han.

— Peter var av en litt annen støpning enn faren.

Peter vokste opp som eneste barn av Hans og Jørgine, og begynte som fisker slik som faren. Han drev en tid med linfiske, dels sammen med en nabo, Håkon Stav, men det var tidlig klart at Peter var av en litt annen støpning enn faren. Han var lite opptatt av materielle goder, og innsatsen som fisker ble derfor heller laber. Etter at faren døde i 1930, og han ble alene sammen med mora, ble det vanskelig å greie seg økonomisk. Gården ble solgt, og Peter og mora flyttet litt opp i lia ovenfor husa. Der sto en hytte med en liten stue og kjøkken og et loft. Det var et elendig husvære, men lite ble gjort for å få husa mer levelig. Her var det skik­kelig kaldt vinters tid, og ikke var det elektrisk lys, ikke inn­lagt vann og ikke kloakk.

— Peter var en drømmer og en poet

Peter var en drømmer og en poet. Han var mye ute i naturen som han satte stor pris på og som han også hadde mye kunnskaper om. Han kalte seg selv for en skoggangsmann.

Han var glad i å lese og alle kjente til at han skrev dikt. Over sytti dikt av han er bevart og noen av dem er også tonesatt av Tor Haldberg. Han kom ofte gående inn i Vika med ryggsekken sin og hadde nær kontakt med Frelsesarmeen som han og skrev dikt og prologer til.

— fast jobb som tømmerhogger hos Jenssen

Fisket ble det stort sett slutt med. Han fikk fast jobb som tømmerhogger hos Jenssen i Hommelvika. Da bodde han lange perioder i en enkel liten skogskoie inne i skogen ved Stavsjøen. Der var han i omgivelser han likte aller best. Men noen stor tømmerhogger var han ikke. Det blir fortalt at når tømmerstokkene kom fram til saga, fant sagbruksar­beiderne dikt skrevet i enden av rotstokken. Slik aktivitet gikk nok ut over dagsproduksjonen! Men Peter brydde seg ikke om penger.

Petter Auran fortetter

Aurans fortelling er her gjenfortalt ordrett fra manus og med den rettskriving som han benytter, med noen få justeringer for å lette lesingen. Opptegnelsen er ikke datert, men innsam­lingen av denne type stoff skjedde på midten av 1950-tallet.

Mors livshistorie

Min mor blev føtt på husmannsplassen Langvika på vestsi­den av Foldsj øen i Mostadmark, som ligger i den søndre del av Malvik herred mot Selbu. Dvs, det var egentlig to plasser der i en liten stenet bakkehelling mot sjøen med storskogen bakom det hele. I dag er det ingen som forstår at det heletat kunne ha ærnæret seg noget meneske der, sjønt plassen lig­ger omtrent likedan i dag som den gang. Det er bare husene som er borte. I det senere år er det kommet en hytte der som nyttes til slåttebu. Min mor døde først i 1946, og da jeg har levet hele mit liv sammen med henne har jeg fåt et gott indblik i datidens levevilkår.

— ingen veg som førte til Langvika

Hun hadde et temmelig beveget liv og det ville bli en god roman hvis jeg skrev utførlig. Jeg skal holde meg mest mulig til spørrelisten for at ikke det skal bli for langt. Det var ingen veg som førte til Langvika ikke så meget som en gangsti, det er det heller ikke i dag. Det skjyldes kort og godt terenget ikke egner seg for nogen som helst trafikk

— for det kunne ta lang tid før det hele ordnet seg

Men like ut for stuedøren lå Langvikbukten av Foldsjøen stille og blank både sommer og vinter. Så var det å gå i båten om sommeren, trampe på isen om vinteren, når de måtte ut fra plassen der. Men det var ikke så enkelt om høsten før sjøen la seg for godt, og enda verre om våren før den gikk op for gott. Så blev det lite om maten for det kunne ta lang tid før det hele ordnet seg. Det var aldrig noget serlig lager av mat på slike plasser hvor de ikke kunne fø mer end et par kuer og en 9 – 10 sauer til sammen på begge plasser.

Når en på plassen en sommerdag i vår tid ser utover den vakre Foldsjøen med skogen omkring, så må en tro at her måtte det vere en av de fineste pletter på jorden å slå seg til på. Men de fikk så lite nyte idyllen de som bodde der i den tid. Langvika hørte som alle andre plasser i Mostadmark under det gamle Mostadmarkens jernverk som blev grundlakt i 1650-årene.

— deriblant Langvika

I jernverkets første tid kom det en del svensker som var mer fagfolk på området, og de skal ha ryddet en del av plas­sene ved Foldsjøen deriblant Langvika. Noget husmanns­system i vanlig forstand var det ikke, for de som sat med plassene måtte ha fast arbeide på verket. Da det ikke blev avlet noget av betydning på så små plasser langt til skogs, så hadde verket den ordning at de hadde et stort stabbur med matlager av forsjellig slag. Men det nyttet ikke for plassfol­ket å få noget her uten det gikk på livet løs. Man måtte helst vere gusten og hulkinnet av sulten før man fikk noget her, og enda kunne det hende de måtte gå tomhent hjem. Min bestefar som var født på Langvikplassen begynte som ung gutt på jernverket.

Flytting fra utmarka

Han blev hammersmed i spikerverket og blev tidlig meget tunghørt av de dumpe drønn av vandhammerne. I året 1868 traf det seg slik at eieren av Halstad gård i Hommelvik, brukseier Jenssen, som var medeier i verket, vilde ha min bestefar ned til Halstad for å ta over en av husmannsplasse­ne til gården. Gamle Hans Løvås som hadde den før var blit for gammel og bestefar skulle ta over både plassen og gamle Hans. Min bestefar var en nevenyttig mand og så ville Jenssen ha ham så nær som mulig for å få gagn av ham. Det var en del industri som hørte til på gården i den tid, deri­blant Halstadelvens bomuldspinneri. Så blev det flyting fra Langvika og ned til Løvåsen som lå oppe i tette granskogen vel en kilometer fra Halstad gård.

— Anders Løvås født Langvik, og Beret Andersdatter

Mine besteforeldre Anders Løvås født Langvik, og Beret Andersdatter, føtt Ven, hadde 4 piker og en gutt. Min mor var eldst og var 7 år da de kom til Løvåsen. Hun for­talte at de flyttet i verste vårløsningen for å komme så tidlig som mulig på plassen for å få gjort våronn.

Det er en runt 15 kilometer fra Langvika til Løvåsen og mor sa det var en hård tur. Det var bare den gamle verkens­veien mellom Hommelvik og Mostadmark enda, og den var bare som en krøttersti. Selv i dag er det bare på visse plasser 2 personbiler kan passere hverandre på den veien som kom senere i en annen trasé.

Det første arbeidet – uten egen lønn

Min mor var som sakt ældst av barna i Løvåsen og måtte følgelig ut først. Og så de andre i tur og orden. Hun gjette buskapen til gården inkludert de få dyr som bestefar eiet, i fra hun var 7 år til hun var 12 år. For dette fikk hun ingen som helst betaling verken av gården eller bestefar. Om bestefar fikk nogen godtgjørelse, kjenner jeg ikke til, men det er lite trolig. Men mor blev ofte våt og led ont i skogene ved Stavsjøen der hun gjætte som oftest. Hun fikk med en melkeskvett og litt potetkake når hun drog hjemmefra tidlig om morgenen og så lit kokamat når hun kom hjem om kvel­den. Hun lekte seg med revehvalper som det var nokk av under Stavsjøfjellet. Når det led på høsten, måtte hun være med på garnfiske i sjøen for å skaffe vinterfisk til gården og plassen.

— begynte på bomullsspinneri­et

Da hun 12 år gammel begynte på bomullsspinneri­et, fikk hun lit kontant løn, det dreiet seg om en 7 – 8 sjilling pr dag. Men hun fikk ikke beholde det selv, det var ikke sjikken den tid. På spinneriet var det 12 timers arbeidsdag og så blev det leksepugging om kveldene. Hun gikk og pug­get på salmevers til og fra arbeidet. Da hun blev konfirmert, tok hun huspost hos brugseier Jenssen. Blant alle jobber hun hadde, hørte det også med å banke brugseieren. Det hadde seg slik at han plagedes slemt av gikt og gikk med hunde­skjin nermest kroppen.

— det var svert gildt å få banke selveste brugseieren

Til visse tider skulle han i badet, og da skulle han også piskes med dertil egnede redskaper. Så fikk mor jobben med å piske ham. Og mor syntes det var svert gildt å få banke selveste brugseieren og hun slo hårt sa hun. Det var oftest bjørkeris som blev brukt som «torturred­skap». Lønnen var svert liten for en hushjelp den tiden, jeg husker ikke nøiaktig hva hun sa hun hadde i løn, men det var nokk nogen sjillinger bare. Dertil kunne det slenge et og annet avlagt klæplagg fra husbondsfolket. De andre pikene fra Løvåsen tok etter hvert huspost både i og utenfor bygda.

Nr 2 – Regine – utvandret i ung alder med sin forlovede til Kalifornia, hvor hun døde først i siste verdenskrig. Min mor som var ældst, og hadde det tyngst i livet av alle søs­ken, fikk også leve lengst.

Ungdomstiv og privatliv

Det var meget streng religiøs opdragelse på Løvåsen slik som det oftest var på plassene, men det forhindret ikke at ungene begynte å danse masurka og reinlender når de blev konfirmert. Og guttene tok en dram da som nu. Min mor ville gjerne ha det til at ungene var bedre moralsk set den tiden, men etter hva hun fortalte mange ganger så tror jeg det måtte bli hipp som happ.

— vals — macurka – og reinlender

Det er jo mer sjelden at ungdom går bare op i de reli­giøse ting, det må jo helst bli selve livet som lærer dem lit her. Noget ungdomslokale var det ikke, og så måtte dansen foregå på almandsvegen om sommerkvelden. Det var for det meste trækkspill som blev brukt, og dansen var vals — macurka – og reinlender. Under slike sammenkomster på en fredelig landeveg i sensommerskumringen fant nokk man­gen husmannsunge sin hjærtenskjær for resten av livet.

Grønbergsbakken, lit vestenfor Hommelvik, var et slikt yndet dansested og min far spilte ofte trekkspill der. Min mor måtte gå gjennom meget i livet før hun blev gift med ham.

Liten hjelp fra det offentkie

I ottiårene kom mor til sin tredje husmannsplass da hun blev gift med Ole Svedahl. Dvs, han fikk kjøpe plassen så det blev selveierbruk da han giftet seg med mor. Plassen var mindre end Løvåsen og lå en 3 kilometer derfra. Her fikk mor slite og lide meget ont da hun blev sittende alene igjen med 5 uforsørgede barn. Ole Svedahl døde i tuberkulose etter nogen års forløp. Tæringen kunne herje slemt den tid. Ole Svedahl var både snekker og altmuligmand. Det var vanskelig for mor å få nogen hestehjelp og så måtte hun håndvende jorden når hun skulle få sat noget i den. Og det er ikke nå kvinnfolkarbeid akkurat.

— til barna sa fattigfor­standeren

Heller ikke var det let å få nogen støtte fra de kommunale myndigheter da. Hun strævet lenge før hun fikk lit til skolemateriale til barna. Da hun kom for å få lit til mat og klær til barna sa fattigfor­standeren at hun måtte selge sin giftering og adsjillig andre småting før hun kunne få noget av dem. Da gikk mor til lensmannen og spurte om det forholdt seg slik. Lensmannen blev sint og sa hun skulle gå tilbake og spørre fra ham hvor dette stod skrevet hen. Si ham fra meg at du skal ha det som deg tilkommer uten å selge dit kjæreste eie sa lensmannen. Men mor fikk bare en liten slikk til barna, selv fikk hun aldrig noget av kommunen.

— da mor blev gift med far

Som et bevis på hvordan det kunne være den tiden noterer jeg at da mor blev gift med far, og solgte søndre Svedahl for å kjøpe småbruket Vestre Roten som var hans barndomshjem, så prøvde de kommunale myndigheter å ta igjen det som mor hadde fått til barna. Det gikk selvfølgelig ikke for her grep far ind. Mor hadde 4 gutter og en pike med Ole Svedahl og guttene måtte i tur å orden ut til fremmede å gjæte og på gårdsabeide. De også fikk slite mye ondt da de vokste op. Men alle blev staute gutter og de lever alle enda. 2 av de ældste er i Amerika, den ene utvandret som bare gut. Min far var fisker og mor flyttet fra skogbygden og ned til Strinelfj orden da hun blev gift med ham. Og her levet hun som enke for annen gang da min far døde i 1922.

Salmesang i villmarken

Et godt stykke syd for Stavsjøen ligger de store græssmyrer, Fjellmyrene kallet. Her hadde min bedstefar markeslåt da han var i Løvåsen. Alle plassmend måtte ha utmarkslåt for å få nok fbr til vinteren. De brukte å slå og rake og bære sammen og sette op rundt en høistang, til en cypresformet stakk. Myrgresset var så got som tørt før så det var bare å sette det op. Det var helst lørdagskvellene slikt måtte gjø­res for ikke å sløse med tiden.

— høre salmesang i skogen

Mor var bestandig med og høiet og her fikk hun ofte høre salmesang i skogen. Over Skarpåsen gikk en eldgammel sti fra Mostadmark og som førte frem til ytre Malvik. Det var folk fra Mostadmark på veg til kirke. Av salmer som de ofte sang var de kjente: «0 hvilken ære – for tanken alt for stor» – og – «Den tro som Jesus favner og hjertet rense kan». Slik trasket de gjenrem milevide skoger for å høre Guds ord. I sandhet en romantisk tid, selv om det var meget å utsette på den.

Og selv om de tvilte på det selv, så bør det vel ikke være nogen tvil om at desse skogens døtre og søn­ner virkelig var Guds barn, der de trasket den lange vegen for å høre hans ord bli forkynt. Over Skarpåsen gikk folket fra Mostadmark med tunge bører med skogsfugl og bær om høsten til byen for å selge eller bytte i andre varer. I trasig terreng over bløte myrer gjenrem tette skoger trasket de så de ofte segnet unner børene.

Det er vist Hans Børli som sier i et av sine dikt at «visste du bymand og bygding hå mye skogingen ha sliti da gret du». Men vi har nok hat de samme forhold her og i gamle dager.

— delvis gjengrodd og glemt

I dag ligger den gamle kirkestien delvis gjengrodd og glemt, og alle gamle pilegrimer er borte. Det er snart ingen som husker dem heller. Det er tidens gang og må så være. Men hver gang jeg ferdes på disse trakter så bruker jeg bestandig kirkestien og kan ikke undlate å senne en venlig tanke til dem som ferdes der i hundrede av år og ofte med tunge bører på ryggen og i henderne. Og jeg vet de hadde en stadigere ånd i seg end folk i dag, det var ikke blit robotter av dem enda, og de hadde merkelig nok god tid til å slå av en prat med en som de traf på vegen.

— poteteskakan åt mostingan

Som et apropos til kirkelivet så skal jeg nevne at også her var det den ordning at hver gård hadde sin egen kir­kestol ordnet etter landskjyll og rang. Men så traf det seg så forsmedelig at verkensgården i Mostadmark hadde stor landskjyll og sto av den grund langt fremme i kirken. Og når plassfolket fra Mostadmark kom til kirken så brukte de verkenstolen, men dette blev ikke nådig godtat av bønderne ute i Malvik. For plassfolket var bare klædd som plassfolk flest. En bonde fra sjøbygda stod en søndagsmorgen og så på at mostingene kom nedover Engbakkan på veg til kirka. Da han kom ind i stua sa han «Det tek vel te å li te kjerkti no, for eg kjent lukta tå poteteskakan åt mostingan». Det var jo for det meste poteteskak som var nistematen for plassfol­ket.

Men selv plassfolket hadde som regel et serskjilt hode­plagg til kirkebruk, og mandfolka hadde en serskjilt stav som de brukte på den lange vandringen til kirken.