Bilde: Jørgen Wenn 1999
Gjengitt fra Årboka 2022 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Jørgen Wenn 1921 – 2006. En nøysom kar fra innerst i Vennagrenda
Av Odd Bjørkli
Jørgen Olsen Wenn var født 20 mai 1921. Jørgen var søskenbarn av mor til artikkelforfatteren. Hans foreldre var Ole Jonsen Wenn fra Venn Østre, og Borghild Bernhardsdatter Wenn, født Torshaug fra gården Snustadtrø, – (Trøin i dagligtale). De overtok fra Oles far, gården Rødmyrdalen i 1923. Dette er den innerste gården i Vennagrenda, – her slutter Vennaveien. Denne gården var eid av Oles far Jon Olsen Venn, siden den ble kjøpt ut av «Mostadmarken Jordegods» v/ Lauritz Nicolai Jenssen d.y i 1898.
— Rødmyrdalen
Før den tid var Rødmyrdalen, i likhet med de andre gårdene i Mostadmark leilendingsbruk, med festeavtale med jordeieren. De som eide jorda, var i stor grad de samme som eide Mostadmark Jernverk. Første skriftlige dokumentasjon på at det bor folk på Rødmyrdalen har vi fra helt i begynnelsen av 1800-talet, da Jon Halvorsen Snustad (f. 1765) blir nevnt som bruker av plassen. Han arbeidde ved Venna-saga, som den gang lå mellom Sagfossen og Kveinnhusfossen i Venna-elva (ca. 200m øst for skytebanen) , og det var da kort vei fra Rødmyrdalen og til arbeidsplassen.
For lenge siden, – vi vet ikke helt hvor lenge, – var det naboer med bebyggelse og dyrka jord også lenger øst i Vennagrenda.
— var to boplasser i Aunåsen
Det var to boplasser i Aunåsen, – det er fortsatt synlig hvor det har vært dyrka. Det har i uminnelige tider versert historier/sagn om de som bodde i Aunåsan. To slike historier er nedskrevet i Leif Halses Bygdebok for Malvik, bd. III. Vi gjengir disse her:
«Inni Aunåsann bodde n’ Tverrbettamir og n’ Bruttull Bromlin. Den eine tå dem ha bokk, og den andre ha okse. Så skull’ dem kappkjør opp på Aunbergjet. Bokken klatra beint opp og kom først, men oksen måtte gå omkring, og han tapt’.»
«Inni Aunåsann skull’ det vårrå to kalla, og den eine tå dem hette Brutull, Han var uforlikt med ein kall som bodde i Rati innafor Venna, Kall’n i Rati hadd fått nyss om at Aunåskall’n kom utover, – og han ha sæ unna. Men dem træftest på ei myr utafor Venna, der n’ Brutull slo ihjæl kall’n fra Rati og grov ‘n ned.»
Rødmyrdalen har ca. 30 mål dyrka jord, og ca. 600 mål utmark med til dels fin og produktiv skog.
Fra et festebrev utstedt i 1822 til Peder Olsen Amdal, ser vi at han betalte 7 speciedaler i innfesting, og han forpliktet seg til å betale en årlig leieavgift på 24 shilling. Peder Olsen bygsla Rødmyrdalen, da han gifta seg med enka etter Jon Halvorsen Snustad, Marit Hansdatter.
Den stuebygning som nå står i Rødmyrdalen ble satt opp i 1934/35 og var akkurat tatt i bruk da Jørgen feiret konfirmasjon.
Jørgen Wehn hadde ingen søsken
Jørgen hadde ingen søsken. Han vaks opp i Rødmyrdalen -, og hadde dermed 5 km vei til og fra skolen, som lå på Sneishaugan. Vår og høst ble veien tilbakelagt til fots eller på sykkel, mens det vinters tid var skiene som var «framkomstmidlet».
— tok formelt over gårdsbruket
Han tok formelt over gårdsbruket da faren døde i 1974, men hadde i hele sitt voksne liv arbeidet med gårdsarbeid heime. Jørgen hadde aldri fast arbeid hos andre arbeidsgivere. Det var i begynnelsen av 1960-tallet 8-10 melkekyr i Rødmyrdalen. Besetningen ble utover på 1960-tallet redusert, og omkring 1970 avviklet helt. Deretter var det saue-drift som var inntektskilden i Rødmyrdalen, og småfebesetningen var på 30-40 vinterfôra sauer på 1980-tallet.
Jørgen forble ugift. Han var forlovet en periode på slutten av 1970-tallet, men forlovelsen ble hevet før det ble noe giftemål. Det er heller ikke kjent at han hadde noen barn.
— hadde også lastebil
Jørgen hadde også lastebil som ga noen inntekter fra leilighets-transport, samt at han da kunne levere ved som han hadde hogd i egen skog, – kappet og kløyvet, direkte til kjøpere, – helst i Hommelvik-området. Den første lastebilen han hadde var en Opel Blitz, som han kjøpte brukt i 1957. Seinere hadde han en Bedford lastebil som var litt større. Noe transportvirksomhet i større skala var han dog ikke involvert i.
Jørgen var all sin dag en forsiktig kar når det gjaldt omgang med alkohol. Han var dog aldri noen erklært avholdsmann, eller medlem av noen avholdsorganisasjon. Ei historie som som ble hengende på ham, var fra en gang i slutten av 1960 åra. Han var av en eller annen årsak innom på Samfunnshuset, -der det var lørdagsfest. Han ble da tilbudt en karsk, men Jørgen takket nei med følgende argumentasjon:
«Nei, det passe då’le det no, for du skjønne det at om tirsda’n, så ska æ kjør innpå Stjørdal’n og heint eit lass med kraftfôr».
— til nød et glass melk
Jørgens favorittdrikke var reint kaldt vatn, – til nød et glass melk. Også i matveien var Jørgen nøysom. Når han sjøl sto for matlaginga, var det oftest to til tre daglige måltider med havregryn, tørr og uten noen tilsetning, – spist med skje ut av en djuptallerken. Til middags var det minst 6 av 7 dager i uka, røkt torsk.
Jørgen kjøpte også ganske tidlig en to-hjuls traktor, – en Rapid. Til denne hadde han en del redskaper, så som plog, harv, vogn, og ikke minst; – en potetopptaker.
— Gammeldags kvitpodes
Det var alltid en forholdsvis stor potetåker i Rødmyrdalen, så det ble nok også solgt noen sekker potet i ny og ne, – da helst til kjentfolk. Jørgen, – i likhet med de andre på gårdene innerst i Vennagrenda, dyrka hvert år et par rader av en potetsort som ikke hadde noe navn, de kalte den «Gammeldags kvitpodes». Man visste ikke noe om opprinnelsen, men mente den hadde blitt dyrka i Venna i uminnelige tider. Poteten kom til Mostadmark på 1760-tallet, – og da med en smed fra Ljusnedal i Sverige, som kom for å arbeide for Mostadmark Jernverk. (Sivert Buås skrev en artikkel i Årbok 2003 om dette). Om den gamle «Kvitpodes’n» de dyrka i Vennagrenda til omtrent 1970, var den som smeden fra Ljusnedal hadde brakt med seg, er vi ikke sikre på, men det er en mulighet for det.
— forskjellige potetsorter
Etter hvert utviklet Jørgen en lidenskap for å prøve ut mange forskjellige potetsorter. Kerrs Pink, Kong Georg og Mandelpotet, var de sortene som utgjorde ryggraden i produksjonen hvert år, men Jørgen kunne på slutten av 1980-åra varte opp med omtrent et dusin potetsorter. Jøssing, Ringerikspotet, Gullauge og Blå Afrika er eksempler på andre gamle sorter han dyrket. Han prøvde også nye og moderne sorter, – så som Peik, Rutt, Pimpernell og Troll.
— med grev
Jørgen var etter hvert redd for at potetopptakeren var litt hardhendt med knollvekstene, så i sine siste sesonger som potetdyrker tok han opp på gammelmåten, – med grev. Dersom radene var lagt i en bakke, var han påpasselig med å starte øverst når han skulle hekte opp potetene med grevet. På den måten sørget han for at jorda holdt seg oppe i bakken, og ikke ble gravd nedover hele tida.
— Medlem av skytterlaget
Jørgen var medlem i Mostadmark Skytterlag, og deltok i skytestevner, mest lokalt på skytebanen i Mostadmark, men også andre steder i Trøndelag. Jørgen skaffet seg aldri Sauer-gevær, men skjøt med den gamle Krager’n (Krag Jørgensen rifle i kal. 6,5X55) som han hadde arvet etter sin far Ole.
— Forsvaret
I heimevernet var Jørgen Wenn befal med fenriks grad i Avd. Malvik under HV12. Jørgen var meget stolt av å være befal, – og fortalte ofte om tildragelser av forskjellig art under de årlige heimevernsøvelsene han deltok i. Ved et par tilfelle var Jørgen også med på befalskurs, – både i østerdalen og seinere på Heimevernets treningssenter i Haltdalen.
I 1954 kjøpte Jørgen og nabo/søskenbarn Arvid Wennberg seg hver sin motorsykkel. Det ble noen turer sommers tid, – på vinteren var motorsykkelen satt «på stall». Et par ganger kjørte de to karene til Stugudalen og overnattet på Væktarstua, før de kjørte heim igjen neste dag.
— en Volvo 320
I 1973 kjøpte Jørgen seg firhjuls traktor, en Volvo 320. Den ble først og fremst brukt i skogen, men også på de delene av innmarka som var egnet for den slags doning, og det var slett ikke all jorda i Rødmyrdalen, – bratt som det er. Innover i utmarka på Rødmyrdalen var det fra tidligere ryddet to tømmerveier for kjøring med hest. Disse ble nå opprustet til å kunne kjøres med traktor, og Jørgen tok ut litt skog hvert år, – stort sett for vedproduksjon, men noe ble, år om annet, levert som skurlast. Etter hvert ble maskinparken utvidet med en Zetor med 4-hjulstrekk og tømmervinsj. Denne var perfekt for framkjøring av tømmer og ved. Jørgen fikk også utallige oppdrag med å hente ut elg av elgjergerne i området.
— styremedlem i Historielaget Mostadmark Jernverks Venner
Jørgen satt inne med vekldig mye kunnskap om historie og historier i Mostadmark. Artikkelforfatteren kan takke Jørgen, som var nær slektning, for mye nyttig lærdom om livet og folk i Mostadmarka i «gamle dager». Han var styremedlem i Historielaget Mostadmark Jernverks Venner fra laget ble stiftet i 1985 til 2000. Her kom hans lokalkunnskap til stor nytte. Jørgen sørget også for at mange gjenstander som hadde tilknytning til jernproduksjonen på Verket, nå ble samlet inn og innlemmet i museet samling i den gamle kontorbygningen på Verket, – Contoiret. Jørgen var også velvillig deltaker i det omfattende dugnadsbaserte restaureringsarbeidet som ble gjort på museumsområdet de første 15 årene historielaget eksisterte. Han var en av de få i styret som hadde traktor. Historielaget dramatiserte et par tekster om tildragelser som var knyttet til Verket. Dette ble et skuespill som er blitt oppført flere ganger på verksområdet nedenfor Foldsjøen. Jørgen spilte her rollen som køldreng.
— demenssykdom tok mer og mer tak
Jørgen hadde stor og vid bekjentskapskrets, men bodde de siste åra han levde, alene i Rødmyrdalen. Han hadde solgt gården til Per Hammer, som bygde nye hus 200m vest for der gammelhusa sto. Per og Lillian Hammer hadde omtrent daglig kontakt med Jørgen og hjalp ham med det han trengte hjelp til, da han begynte å slite litt med helsa. I 2003 var demenssykdom så langt kommet, at det bød på store utfordringer å passe på Jørgen, slik at han ikke gikk seg bort eller skadet seg sjøl. Da fikk han plass på Homelvik Sykehjem. Der ble han i tre år inntil han døde i 2006. En nøysom mann gikk ut av tiden.
