John og Thea Myhre

Gjengitt fra Årboka 2012 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

John og Thea Myhre

AV ØIVIND KRISTIANSEN

John Myhre ble født i 1891 og vokste opp i Skolesletten ø, nå kalt J. Nygaardsvoldsgt. 1B. Han ble gift med Thea (Mathea) Undhjem fra Isfjorden. I 1926 bygde de seg hus i Millers veg nr. 20. Her hadde de en stor hage og uthus med sommerbolig.

De hadde ei ku samt gris og hund. John eller i dagligtale Jo, var stadig å se med ljåen langs vegkantene for å slå gras til kua. Grisehuset lå i skråningen ned mot Mobekken. Jo hadde sitt arbeid ved Hommelvik Bruk. De leide ut førsteetasjen i hovedhuset og her bodde min skolekamerat og venn Jan Harry Wullum sammen med sin mor Margit og søsteren Agnes. Det var ikke enkelt å besøke Jan hvis hunden «Stella» lå ute og lurte. Du måtte være rask rundt nova og bykse deg inn på verandaen hvis du skulle berge buksebaken.

Jan har fortalt meg at Thea hver morgen kom ned fra andre­etasjen med pisspotta som hun gjødslet planter og busker med.

— sikkert ikke noen G-streng

En annen historie var at Margit og Thea dro på tytte-bærtur. Det var mye bær og det gikk fort å fylle kopper og spann, men Thea syntes det for gæli å gå ifra så mye bær. Da vrengte hun av seg underbuksa, knyttet sammen lårene, og plukka full sine «unevnelige». Det var sikkert ikke noen G-streng hun hadde, så det ble noen liter ekstra! Som en forstår så var Thea ei handlekraftig dame, noe som Jo nok ofte fikk føle.

— Kappgang, eller kanskje rettere marsjkon­kurranser

Jo var en ivrig kappgjenger og i Hommelvik Idrettslag sin 50 års jubileumsberetning som Kristian Nygaardsvold skrev, finner vi dette: «Kappgang, eller kanskje rettere marsjkon­kurranser, var populære i 1930-åra og samlet stor delta­kelse. Distansene var vanligvis 3 mil med oppakning og det var ofte å se folk som trente på bygdevegene.

Noen av de eldre medlemmene i idrettslaget deltok i marsjkonkurranser utenbygds, men uten at de gjorde seg særlig bemerket. I en klubbkonkurranse over 2 mil fra Hommelvik til Foldsjøen og tilbake, ble denne vunnet av Gunnar Svedal og Sverre Lorentzen som gikk dødt løp.

— på under 12 timer

Den største bragd ble likevel gjort over en lengre distanse. I en privat konkurranse i 1934 gikk John Myhre Selbu rundt. Det var på forhånd veddet om at han skulle greie å gå fra Hommelvik om Lånke, opp Leksdalen til Selbu og vegen ned om Mostadmarka til Hommelvik på under 12 timer. Da han startet ved Samvirkelaget søndag morgen kl. 09.00, ble han ivrig tiljublet av mange tilskuere. Han ble fulgt av en syklist på den 70 km lange marsjen. Om kvelden var det folksomt ved Samvirkelaget.

— på 11 timer og 45 minutter.

Det var stor spenning blant de frammøtte, noen trodde på han, men det var vel enda flere som tvilte, særlig for det var seint på høsten og det regnet hele dagen. Da han ble meldt i anmarsj oppe fra Løfta kl. 20.30, begynte jubelbrusen å møte ham. John Myhre greide distansen på 11 timer og 45 minutter. Han ble kastet i været under begeis­trede hurrarop og så ble han overlevert 35 kroner, en uke­lønn, som han hadde veddet om med sine arbeidskamerater på Bruket».

Stella hang fort i buksebaken, om du ikke var kjapp i vendingen. Tegning: Magnar Fossbakken

— som fikk han til å tro at vinduet

Målfrid Bjerkan som bodde i samvirkelagsbygget, har fortalt meg at bestyreren Ole Saltnessand som også hadde leilighet i bygget, hørte oppstyret nede på gata og skyndte seg til vin­duet. Om det var styrken på hurraropene, eller som Målfrid mente, det at han hadde glassøye, som fikk han til å tro at vinduet sto oppe – han stanget hodet gjennom vindusruta.

En annen som overvar innkomsten, fortalte at da Jo fikk pengene, var Thea raskt framme og tok vare på dem.

— fangetog som stop­pet ved Hommelvik stasjon

Etter frigjøringa i 1945 kom det mange fangetog som stop­pet ved Hommelvik stasjon og det møtte fram mye folk som tok imot fangene med begeistrede hilsninger. Foran på lokomotivene var det et stort bilde av Stalin eller Tito. Enda de selv hadde lidd mye og særlig manglet mat, kastet de knytter med brød som de hadde fått med seg, ut til hommelvikingene som ikke akkurat selv hadde sultet under krigen. Et av knyttene falt foran mine føtter, men før jeg rakk å ta det opp, kom det ei hand bakfra og snappet «byttet», det var Jo Myhre. Han var ikke bare rask med føttene! Men akk sann, det var nok ikke ferske wienerbrød han fikk

— Fredsmarsjer

I juni måned ble de såkalte «Fredsmarsjer» arrangert over hele landet. Vi skolebarna gikk inn til Sandlåven og tilbake til skolen. De voksne og ungdommene gikk til Midtsand og hadde start og innkomst i Reidar Jenssens gate. Det var stor deltakelse og marsjen gikk over flere kvelder. Jo Myhre ga seg også med og fullførte selvsagt på beste tid. Men da skjed­de det at han ble disket, angivelig fordi han hadde «løftet føttene vel høyt» ute ved Midtsand. Jo protesterte kraftig på avgjørelsen, men fånyttes. I ettertid har jeg fått for meg at det kanskje var andre grunner til at han ikke kunne vinne freds­marsjen, men det får ligge. Jo døde i 1952 og Thea i 1961.