Tegning over: Med svartkjele’n over bålet. Her er Jo i sitt rette element.
(Tegning av Magnar Fossbakken)

Gjengitt fra Årboka 2019 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

John Molund  (1912 – 1993), – en kar som alltid hadde et godt svar.

Av Odd Bjørkli

John Molund var dåpsnavnet hans. Han var født på gårdsbruket Molund i Vennagrenda i Mostadmark. Det var foreldrene hans, Peder Uthus fra Selbu og Gunnhild-Marta Olsdatter fra Vennagården som rydda og bygde hus på denne plassen i 1902. John var nr. 9  i en søskenflokk på i alt 13, – 8 brødre og 5 søstre. Alle vaks opp, -og det var slett ikke det vanlige i store ungeflokker på den tida.  John ble født 6. juni 1912, og i hele sitt liv vart han berre kalt Jo Moa.

— Jo gikk med hund

Sist på 1960-tallet var Jo med på elgjakta i Mostadmarka. Han var hoinnkar, dvs. gikk med hund for å drive elgen mot poster. Dette var før jaktradioens tid, så det hendte flere ganger at Jo gikk med hund hele dagen, uten å komme inn til noen av postene, og gikk direkte heim når det begynte å mørkne, så de andre så ikke noe til ham før han dukket opp igjen morgenen dagen etter. En gang satt Jo på post, og fortalte at det var en skikkelig stor elg som hadde passert ham.

«Deinn va stor at deinn sætt fala i harde svaberget der deinn sprang«,

fortalte Jo.

— aldri noen bereist mann

Jo ble aldri gift, og bodde for seg sjøl  forskjellige steder i Mostadmark. Han arbeidet i skogen, men ble uføretrygdet på 1970-tallet. Han var nok ute av bygda på skogsarbeid i korte perioder, men ble nok aldri noen bereist mann.  Mye av arbeidet han gjorde i skogen, var rydding av lauvtrevirke til ved som han så solgte til folk i Hommelvika. Jo hadde gjerne litt træg oppfatningsevne, så han ble tidlig kategorisert som  «evneveik», men i mye og mangt viste det seg, – så var Jo Moa minst like «oppegående» som de andre rundt seg.  

— Ja, men ein ska da itj berre eta ailt som e godt heiller

Muntlig slagferdig var han i hvert fall, noe de mange historiene om ham vitner om.  Fra barndommen er det ei historie om at Jo en gang ved middagsbordet skal ha stønna: «E det  podes og sild i dag igjen» Fra far sin fikk han umiddelbart svar: «Sild e godt det gut!»  Da kvitterte Jo med : «Ja, men ein ska da itj berre eta ailt som e godt heiller».  Til tider, – når han hadde penger,  var han nok litt for hard på flaskefôret, og ved å bo aleine, så ble man fort en «bygdeoriginal» .  Jo vart rekna som ein slik i Mostadmarka.  

— kunne ligge ute i marka flere dager i trekk

Det var friluftslivet, som ble Jo sitt liv, – stotr sett begrenset til Mostadmarka og omkringliggende trakter. Han kunne ligge ute i marka flere dager i trekk. Han hadde ikke med seg telt, men fant seg sengeleie der det falt seg, – i det som måtte finnes av åpne hytter og løer, eller han la seg helt under åpen himmel, – evt. innunder ei kvisrik gran. Ei øks og en kaffekjel var fast inventar i sekken hans. Niste var gjerne litt brød og en fleskebit.

— Jo var blitt alldeles gjennomblaut

En tidlig vår sist i 1960-tallet lå et par karer i telt inne ved Otertjønna for å høre på storfugl-leiken inne på Hokjølen. De hadde også seg med fiskestang, og sto nedmed tjønna da Jo kom gående.  Jo brukte om vinteren på den tida, Romika’s svarte filtstøvletter som utesko. Disse hadde han på også nå, men på myra nedved Otertjønna var det skikkelig vårflom, så Jo var blitt alldeles gjennomblaut .

— tok opp ei vekkerklokke og stengte av ringinga

Han la merke til at karene såg på fottøyet hans, og bemerket at det fine med disse filtskoa, var at vatnet rant like fort ut igjen, som det kom inn. Jo hadde også på seg sin gamle «Bergans Meis» ryggsekk, og øksskaftet stakk opp attmed lokket.  Plutselig, mens de stod der, begynte det ringe nedi sekken hans. Jo tok av seg sekken og tok opp ei vekkerklokke og stengte av ringinga.  «Dokk skjønne det ,  – æ har kasta bort armbåndsuret mett sjø.» var Jos kommentar.

— Her ble det en del festing

En periode bodde Jo  på et rom i 2. etg i uthuset på Moheim, der den ene søstra hans var husmor.  Her ble det en del festing, og for å håndtere søl på golvet borret Jo et passelig stort høl i golvet, slik at sølet randt rett ned i frau-renna i grisfjøset under.  Under en fest der, ble en av gjestene nokså ustødig, og slo sund ei glassrute i det ene vinduet.  – «Pøtt,» – sa ‘n Jo  «det har ijtnå’ å sei, – deinn dér ruta va så gammel at dein mått sekkert snart skiftas ut læll».

— kalte han Jobu

Jo ordna seg også «skogshusvære»  flere steder der han arbeidde i skogen. Ei slik bu hadde han i Snustadmarka, og ei anna satte han opp innmed Litldammen, – der veien forbi skytebanen i Venna ender. I begge disse tilfella, var det  bygd stall for en hest i tilknytning til bua.  Jo hadde aldri egen hest men lånte hest på gårdene i Vennagrenda når han trengte det. Bua på Litldammen kalte han Jobu, – det sto skrevet på ei fjøl over døra der. Stallen ved Jobu vart litt for kort for hesten i første omgang, så han var frammi Inervenna og fikk  en stor margarin-kasse, som ‘n spikra opp som ei forlengelse på stallen, – sånn at hesten kunne ha hodet  inni kassen.

— så ble det dugnad i to daga

Etter ein skikkelig effektiv sesong med skogsarbeid, så Jo mørkt på å få frakta fram alt tømmeret han hadde felt. Da kalte han inn alle i bygda som hadde hest, så ble det dugnad i to daga for å få tømmeret fram til bilvei. Tømmeret var nok ikke høyverdig sagtømmer, så det ble i neste omgang lasta opp på lastebilen til svogeren hans, – ‘n Melvin Moen, – og så kjørt til Ranheim der de tok imot det som slip-virke for å lage papir av.

                                                                  Jo Moa som slåttekar foran heimen «Bruvang»  på Sneishaugan

— han dyrka potet, -eller podes

Fra en gang først på 1960-tallet bodde Jo i ei lita «stuggu» som står like sør for der butikken på Sneishaugan  sto.  Her hadde han også en liten jordflekk der han dyrka potet, -eller podes, som ‘n Jo sa. Ein høst han dreiv og  tok opp potet med grev, kom Trygve Molund forbi, og  han spør Jo om «kålles det e med podesavlinga?». 

«Jau, æ har aildri sjett nå sånn aillvår te podes-år som i år», sei ‘n Jo, – « det e rættele sånn at små-podes’n e stør’  einn stor-podes’n».

Matstell ble det litt så som så med, – også for ‘n Jo.  «Ein gong», – fortalt ‘n  at;  «da æ skoill kok mæ graut, så tok æ feil tå mjølpåssån og ein påsså med sink-pulver som skoill brukas for å blainn kvit-maling» Det ble nok en rar graut, men ‘n Jo var godt herda på ukonvensjonell mat, så han sto det over den gangen óg.

— kokheit smult nedover ene arma

En gang oppunder jul skulle Jo koke smultringer. Det gikk ikke helt bra. Han skompa borti smultgryta og fikk kokheit smult nedover ene arma. Det ble tur til doktor’n, og arma innsmurt i transalve og lagt i et fatle for å holde den mest mulig i ro. Jo brukt hvert år å finne seg en liten granbusk å ha som juletre i stua. Dette året følte han seg såpass handikappet, at han slo fra seg å dra til skogs for å finne juletre. Men han var ikke mer ufør enn at han fant fram en boks med grønn maling og en pensel. Med den friske arma malte han da på den ene tverrveggen i stua,-  et grønt juletre.

Han  var aldri særlig aktiv med å måke snø framfor trappa si. – «Æ rækne med at n’ kjæm og tar att’n, hainn som kom me’n.» var kommentaren hans om snøen. Jo Moa var kjent for å ha sine egne vinklinga på de kommentaran og svaran han ga.

— fortalt’n Roille te ‘n  Jo

Ei historie som vitne om det, e historia der en Hommelviking, – det va forresten ‘n Roald Bye, – n’Roille, som hadd virri på fesktur oppmed Dragstsjø’n og traff  n’ Jo nedpå Sneishaugan. «Æ rodd oter, – og fekk ein auri på nærmar to kilo», – fortalt’n Roille te ‘n  Jo.    ‘N  Jo kika på’n ei stund, men kom ikke med noen umiddelbar kommentar.  Men når ‘n Jo fortalte denne historia videre, la han til:  —men du veit, – de derre feskaran dæm bløffe og lyg nå’ besætt,  – så for ailt det vi veit, så koinn sekkert fesken ha virri både fir’ og fem kilo deinn.»

— «Kålles e det med  dæ da Jo?

Ei historie om ‘n Jo har vi fra ein annen mosting, n’ Jørgen Wenn. Han traff ein gang ‘n Jo, som gikk med eina arma i gips,  inni Vennavei’n. N’ Jørgen spurte som snarast:  «Kålles e det med  dæ da Jo?»   «Neeei , -det e itj’nå særle», svare ‘n Jo  – «som du sjer så har æ brytti ’åv  ei hainn, og dessuten plages æ no  my’ med hau’pin, og så e æ så elleindi  sjaber i bukja.  Deinn ein fot’n e rau og hovna opp nepå læggen, og —–», (‘n Jo ser ‘n Jørgen inn i augan)  —  «Og  antakele så e æ no vel  itj ailldeles heilt bra sjøl heiller».

— finni og drept ormen innpå Vollamarka?

Det ble avisoppslag om ‘n Jo da han engang på slutten av 1960-åra kom med ein huggorm, – lagt på sprit i et norgesglass.  Han fortalte at han hadde finni og drept ormen innpå Vollamarka. Fra gammelt har det blitt hevdet at mellom Nidelva og Stjørdalselva har det aldri vært huggorm. Derfor vart historia hass Jo trukket sterkt  i tvil, og han fikk mye tyn for det der.  Tidligere samme året hadde visstnok Jo vært på skogsarbeid ute på Fosen et sted, så mange mente han hadde hatt med seg ormen derfra.  Ormen i syltetøyglasset stod på disken i butikken på Sneishaugan i flere  år etter dette.

Helsa svikta og Jo fikk plass på Malvik sykehjem de siste par åra han levde. Jeg har aldr hørt noen har sagt noe nedsettende om ‘n Jo. Han gjorde aldri noen fortred, eller låg noen til last. Han døde 30. september 1993.

Kilder: Trygve Molund, Jørgen Wenn, Roger Aasback og Ellen Zirrr Buås.