Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Hoppbakker i Malvik kommune

Dette er samarbeidprosjekt mellom Joralf Halgunset og Iver Storvik.

Joralf skriver om bakkene i Ytre Malvik i årets utgave av årboka, mens Iver kommer med sin historie om hoppbakkene i indre del av kommunen i neste års utgave.

Vi valgte å dele denne artikkelen over 2 år da det viste seg å være et langt mer omfattende tema en først antatt. Det viste seg å ha eksistert ca. 20 bakker i Ytre Malvik og hele 26 bakker i indre del av kommunen. Alle disse var hoppbakker som var i bruk som både konkurranse- og treningsbakker. De var tilpasset alle alderstrinn og hadde mulighet for svev fra 10 til over 50 meter.

Hoppbakker i Malvik, del 1

Av Joralf Halgunset.

Hoppbakker i ytre del av Malvik kommune

Interessen for ulike idrettsgrener går i bølger. Fra skiidrett i organisert form begynte, og framover til rundt 1960, var hoppsporten svært populær, og var den skiidretten som på den tid var mest utbredt her i landet. Det gjaldt også i Malvik. En av de aktive ledere i Malvik idrettslag (MIL) er sitert i lagets jubileumsskrift i 1983 med følgende utsagn:

«Skihopping var mer «folkesport» da enn nå. Smågutan lå strødd i småbakkan bortetter etter skoletid. Du hadde bare ett par ski og ett par beksømsko, og de hoppet du på ski med, gikk langrenn med og deltok i marsjkonkurranse med. De samme skoene måtte du gå på jobben i. Du ble spart for valgets kval».
(Gunnar Svedal).

De beste skihopperne var nasjonale helter. Det ble av en del ansett som selvsagt, ja som rett og rimelig, at nordmenn skulle vinne alt av internasjonale hopprenn – gjerne både dobbelt og tredobbelt.

— var flere grunner til det

Det ble drevet aktivt med skihopping også i Malvik. Gutter i alle aldre var ivrige i de hoppbakkene som fantes, ja, det var mest gutter som hoppet, men etter konfirmasjonsalderen ble det færre utøvere. Bare noen få drev med denne idretten etter nådd senioralder. Det var flere grunner til det. De viktigste var: Med økt alder økte og størrelsen på bakkene. Større bakker lå ikke helt i nærmiljøet. Det krevde at en måtte farte et stykke for å få hoppe, og transport var vanskelig.

Etter konfirmasjonsalderen måtte de fleste ut i arbeidslivet, det var ikke så mange som gikk videre på skole. Hopping, som stort sett måtte foregå i dagslys, ble det bare anledning til i helgene. Da ble gjerne treningsgrunnlaget for tynt for å hoppe i bakker på 20 meter eller enda større. Når bakkene ble større, stilte de og større krav, både til skiutstyr og til preparering av bakkene, og til den enkeltes mot, dristighet og fysiske ferdigheter. Det var mange ivrige guttehoppere som derfor fant ut det ble for krevende å fortsette når det ble snakk om hopplengder på over 20 meter.

— grendebakkene

Men for guttunger – og noen få jenter – fantes det flere hoppbakker også i Ytre Malvik. Vi skal kort nevne de grendebakkene som ble mest benyttet. Kriteriene for hva som skal til for å bli nevnt som grendebakke, er ikke krystallklare. Men dette var bakker der ungene i grenda gikk sammen om å preparere dem. Det var en god del arbeid som måtte gjøres før bakken var klar for hopping, og på denne tida hørte det til sjeldenhetene at voksne var med og hjalp til med arbeidet. Hver grend hadde minst en slik mindre bakke der de fleste med litt skiferdigheter kunne sette utfor og uten å ha hoppski.

Etterpå skal vi presentere de bakkene som var på et noe høyere nivå, det vil si der det gikk an å ta noe lengre svev.

I Ytre Malvik er det flere grender, så derfor fantes det også mange slike grendebakker, og her skal vi nevne noen av de mest brukte. Vi kan nok dessverre ikke hevde vi har fått med oss alle som burde vært nevnt, men forhåpentligvis de fleste. Som nevnt ble det hoppet i nesten alt som fantes av bakker og kneiker, og dem er det mange av i Ytre Malvik.

Bakke på Vikhammer

Som det går fram av teksten til bildet av Roar Herjuaune, så hadde skoleungene på Vikhammer en bakke like i nærheten av skolen. Den lå ovenfor skolen, på eiendommen Vikhammer nedre. Der var det en fin kneik å hoppe i, og der var det trolig aktivitet også tidligere, men særlig etter at barneskolen ble flyttet dit i 1954, ble bakken jevnlig benyttet, og den var høvelig for skoleunger

Revdalsbakken

Revdalsbakken var en lokal bakke som ble mye benyttet av dem som soknet til Revdalen og nærmeste omkrets. Her kunne en hoppe rundt 15 meter. Bakkestørrelsen var høvelig og ble også benyttet av unger med vanlige turski, for det var ikke så mange som hadde skikkelige hoppski, med tre render under.

Leirkinnbakken.

Dette var en bakke i Forbordsgrenda. Den ligger like ned for Stavsaga, på grunnen til Forbord søndre. Her var det hopping så framt det var snø nok. Dette var en typisk grendebakke, der en kunne hoppe rundt 15 meter.

Bakkajalet

Videre opp i Markabygda var det også hoppbakker. Der hadde de Markabygda idrettslag, og skisport var nok en av de viktigste idrettene i laget. Ved Hestsjøen, like over veien for Myrvang, det lokale forsamlingshuset, hadde de en bakke som ble hyppig brukt. Den ble kalt Bakkajalet, og ligger i lia ovenfor der det nå er fylt opp med masse og laget et dyrket jorde. Her ble det hoppet ned mot 20 meter. Knut Sjøvold kan fortelle at idrettslaget National i Trondheim hadde klubbmesterskap i denne bakken i mange år. Det hadde sammenheng med at det var flere fra området La’moen og Lilleby som hadde hytte der ved Hestsjøen.

Svartbakken.

Dette var en bakke som lå like bortenfor Herjuan-skolen. Denne ble flittig benyttet av skoleungene den tid det var skole på Herjuan. Bakken lå ovenfor veien i retning mot Kuset. Den var i høvelig størrelse for skoleunger.

Fevollbakken

Ved Fevollen var det og tidvis en bakke som ble preparert, men den ble kanskje ikke så mye benyttet.

Egil-bakken

Peder Solem kan fortelle at ungene på Leistadmoen skole ofte dro til denne bakken etter skoletid, og dette var en bakke som var populær. Bakken ligger mellom Bjørnstad ytre og Granli. Navnet har den fått fra han som var grunneier da bakken ble tatt i bruk, nemlig Egil Bjørnstad. Bakken ligger på innmarka på garden, og den er ifølge Harry Staven som nå er grunneier, blitt høvlet ned, og masse er fylt opp i bunnen for å få den bedre tilpasset dagens mer maskinelle drift av garden. Denne bakken ble mye brukt av de mest habile hopperne i grenda, og ifølge Knut Sjøvold ble det også avviklet klubbmesterskap her. Det ble hoppet rundt 20 meter i denne bakken, og her var aktivitet til inn på 1990-tallet, men den største aktiviteten var nok før 1970.

Lauglobakken

På Saksvik var det stor aktivitet i Lauglobakken. Den ligger ikke langt fra husa på Saksvik søndre, nedenfor Aunkleiva. Her var det relativt stor aktivitet fram til på 1980-tallet, og det ble hoppet opp mot 15 meter. Men typisk for denne tida var at det da var mer aktuelt å få til et skitrekk for alpint enn å ha hoppbakke. Hopp var ikke in på samme måte som før. Det var forresten ikke bare enkelt å drive med hopping i denne bakken, for en måtte krysse fylkesvegen i ovarennet.

Når en går litt opp i størrelse, til bakker som favnet litt videre enn bare den lokale grenda, så fantes det flere slike også her i Ytre Malvik. Vi skal kort nevne følgende bakker: Stubbanbakken, Vulubakken, Sekkhølbakken, Buåsbakken og Nybakken (eller Damtjønnbakken som den og ble kalt).

Erling Pettersen peker nedover Stubbanbakken.. Bildet viser nokså typisk hvordan det ser ut i dag, der man for 50år siden hadde

Stubbanbakken

Den ligger like sør for kirka på Malvik, på grunnen til garden Malvik lille. I dag er både unnarenn og ovarenn fullstendig gjenvokst. Her var det til tider stor aktivitet, og alle som drev med skihopping på 1940 –50-tallet har nok hoppet her. Denne bakken var preparert og hoppklar stort sett hele skisesongen. Paul Stubban, som var født på denne garden, var en habil skiløper. Han var nok en av dem som sørget for at den var i stand når det var snø. I denne bakken kunne en tøye seg ned til om lag 20 meter. Ovarennet var kort og ga begrenset fart, men bakken lå sentralt til, noe som var en fordel. Ifølge Erling Pettersen, som selv hadde hatt sine svev der, har det i seinere tid gått et ras nederst i bakken, slik at profilen er forandret.

Vulubakken.

Dette er kanskje den eldste av de større bakkene i Ytre Malvik. Her ble det anlagt hoppbakke i mellomkrigsåra. Ifølge skriftet til MIL’s 50års-jubileum leide idrettslaget grunnen til hoppbakken på en femårskontrakt med en årlig leie på 10 kroner. Dessuten betalte de 30 kroner til erstatning for den skogen som måtte hogges. Denne bakken ligger i utmarka, rett sør for gården Vulu, og ca. 500 meter fra dyrkamarka. Folk vi har snakket med, forteller at det her ble arrangert landsrenn før krigen med mange deltakere. Det er usikkert hvor langt en kunne hoppe her, men det blir hevdet at en kunne hoppe opp mot 30 meter. Ovarennet var kort og bratt, selve bakken hadde relativt jevn og ikke for bratt helling, og det var en stor og fin flate som avslutning på bakken. Bakken ble preparert til ut på 1950-tallet, men så ble det slutt.

Sekkhølbakken

Denne ble anlagt i nesten samme område, der Adolf Øiens legat er grunneier. Myra i Sekkhølet dannet flata til bakken. Det er uklart hvorfor denne bakken ble bygd, men det har kanskje sammenheng med at idrettslaget måtte betale en årlig leie for Vulubakken, og selv om den ikke var avskrekkende, så var det tross alt en fast utgift. Et annet moment var atkomsten. Noe mer tungvint var det å komme seg til Vulubakken. Området ved Sekkhølet er nå under omforming slik at en knapt kjenner seg igjen. Sekkhølet, slik det var, er borte, men traseen for selve bakken er intakt. Her er det fullt av skog i dag. Sigurd Vullum har fortalt at unnarennet her var i bratteste laget.

Det var ofte en svakhet ved flere av bakkene som ble bygd på denne tida. En hadde ikke nok kjennskap til hva som er en ideell bakkeprofil. Følgen kunne da være at når en først kom over kulen så skulle det ikke mye til før en havnet i bunnen av bakken. Det førte til stort trykk i nedslaget og det var ikke uvanlig at noen skadet seg i slike bakker. Her ble det hoppet fram til 1970-tallet, og en kunne få hopp på rundt 20 meter. Både denne bakken og Vulubakken lå gunstig til for vind, og det var relativt snøsikre vintrer i området. Et aber ved bakken var at vintervegen for tømmertransport fra marka som oftest kryssa flata, slik at det her var behov for å jevne ut vegen ved bruk av bakken.

Buåsbakken

Denne bakken ligger i Buåsen, som navnet tilsier. Hopperne krysset den gamle gardsveien til Buås ytre, og hoppet ble anlagt like på oversida av veien. Her kunne de beste tøye seg godt over 30 meter.

Nybakken

Ble, som navnet tyder på, bygd litt seinere, trolig under og like etter krigen. Tidspunktet mer nøyaktig er vi usikre på. Bakken ligger på sørsida av Damtjønna, øst for skytebanen til Malvik Skytterlag. Isen på Damtjønna var flata til hoppbakken. Profilen der var ellers slik at etter en relativt bratt første del av bakken, flatet den ut. Her ble det også arrangert hopprenn fram til 1960-tallet. Dette var en bakke der det ble hoppet over 30 meter. Det sies at bakkerekorden der er 36 meter, satt av Bjørn Velde. I dag kan en ikke se noe til bakken. Her er nesten uframkommelig på grunn av tett skog. Bakken lå gunstig til for vær og vind, men den lå, etter manges mening, litt for avbaklig til, både for aktive og for tilskuere.

Til tross for alle disse bakkene som var mer eller mindre i bruk, så eksisterte planer for andre bakker. Det tyder nok på at en ikke anså de bakkene en hadde som tidsmessige, og gode nok for egne aktive, og for å arrangere konkurranser.

— for en større bakke i Revdalen

Det ble jobbet med konkrete planer for en større bakke i Revdalen, ifølge Leif Malvik. MIL oppnevnte en bakkekomite, på midten av 1950-tallet, og det ser ut som Revdalen var det mest aktuelle alternativet. Trolig var det noen lokalpatrioter som startet med å hogge ut skogen i den planlagte traseen, og det ble gravd ut for overgangen til der hoppet skulle plasseres som var nesten oppe der motorveien går nå. Dette var i 1956 -57. Men lenger kom en ikke med planene. For det dukket opp et annet alternativ som ble ansett som enda mer aktuelt, nemlig en bakke i Buåsen. Et medlemsmøte i april 1957 vedtar følgende (ifølge jubileumsskriftet):

«Buåsbakken egnet. Lagets egne krefter skal tegne opp bakken, slik at bakken blir sendt inn til forbundet etter at det er forhandlet med grunneier».

Men lenger kom en ikke med de planene heller. Kanskje var det heller ikke full oppslutning om det valgte alternativet. I alle fall, på denne tida ble det mer eller mindre slutt med hoppsporten i Malvik. Nå var det langrenn som ble populært. Dessuten kom det og flere snøfattige vintrer særlig først på 1960-tallet.

For dem som dyrket hoppsporten, i alle fall for dem i Ytre Malvik, fantes også en annen alternativ bakke i nærområdet, nemlig i utmarka på Reppe, like øst for Tjønnstuggu. Her hadde Ranheim idrettslag en stor, fin bakke, Våttåkollen (eller «Nyen» som den i daglig tale ble kalt internt i Ranheim idrettslag). Den lå i gåavstand for hoppere fra Malvik, og de dyktigste hopperne benyttet seg av muligheten til å prøve seg der. Den var av større format og bakkerekorden der var på 56 meter, satt av Gunnar Smistad fra Byåsen.