Hoppbakker i Malvik del 2

Av Iver M. Storvik

Gjengitt fra Årboka 2021 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Vi viser til fjorårets artikkel om hoppbakker i ytre Malvik og forflytter oss til indre deler av kommunen. Her er det naturlig nok et større antall hoppbakker. Dette skyldes i stor grad en mye større befolkningstetthet enn det var i ytre Malvik på denne tiden, og at bakkene måtte ligge i gåavstand. Det var ikke som i dag, at pappaene kommer heim fra jobb i firetida , spiser middag og laster opp bilen for å kjøre ungene på trening. Dermed grodde det opp hoppbakker i nærområdene, som i Solbakkan, Grønberg, Nesbakkan osv. De fleste hoppbakkene grodde opp rundt Hommelvik, mens i Muruvika og Mostadmarka, var det færre. Oppover fra løfta til Bakken var det en bakke på nesten hver gård. Dette skyldtes stort sett at hoppinteressen var svært stor, på grunn av at den mer kjente Nonstadbakken lå i bygda.

For å starte på topp drar vi til Muruvik. Der lå selveste

Holmenkollen

Denne bakken lå selvfølgelig på jorda til gården Holmen, og ble brukt av alle ungene i Muruvika. Bakken tålte hopp opp mot 20 meter. Vi har ingen nærmere opplysning om bakkerekord.

Åsbakkjalet

Jordet på østsida av husa på Åsbakken ble hver vinter brukt til hoppbakker, det var tre eller fire bakker som ble tråkka opp. Den minste lengst sør, og så større og større nordover jordet. I den største ble det hoppet 12-15meter, men det er ikke kjent at det ble registrert noen bakkerekorder.

Kiellandbakken

Denne bakken lå på Kiellandhaugen ved gården Grønberg. Her ble Hommelviks første hopprenn arrangert i 1898, etter initiativ av brukseier Kielland. Lengste hopp var på12 meter. Bakken ble senere utvidet til å tåle hopp på ca. 20 meter.

Røstenbakken

Bakken ble bygd og tatt i bruk i 1915, og var en av de første bakkene i Hommelvik. Bakken lå som navnet sier oppe i Røsten på et av gårdsbrukene der. Det ble satt en sterk bakkerekord av Halvfdan Nesbakk i 1918 med hele 30 meter som var stygglangt på denne tida.

Langåsen

Bakken lå omtrent der veien til Langåsen tar av. Dette var en av de større og bedre bakkene, der ble det arrangert flere renn og det ble målt 28 meter på et kjempehopp av Olaf Nevermo. Dessverre med fall.

Haugenbakken

Bakken lå i hellinga nedenfor gården Sveian ( Fota ) Palmer Ingstad satte bakkerekord med 17 meter. Bakken ble avslutta på en haug, som minnet om en gravhaug derav navnet.

Bjørklibakken

Bakken lå i lia nedenfor gården Bjørkli. En trivelig liten bakke som ble mye brukt. Hopp på rundt 15 meter.

Fossbakken

Bakken lå ved Sandmarka gård. Oppbygd fartsbru og hopp. Dette var en bakke med stil som lignet de store bakkene. Bakken var meget populær, og ble mye brukt til konkurranser og trening. Her kunne man også finne de store gutta på trening. Lengder på opptil 22 – 23 meter

Artibakkan

Bakkene lå på jordene til Nesset gård. Her var det bakker i flere størrelser. Den største lå innerst og en kunne ta fart helt oppe på Nessbakkan fra jalet til Karl Gustav Stav. Denne bakken ble mye brukt, spesielt til trening. Bakkerekord ble satt av Yngvar Undhjem med 33 meter.

Sommerfjøsbakken

Litt lenger fram, på samme område ligger Sommerfjøsbakken også den med fart ned fra Nessbakkan. Lite brukt og med lengder rundt 20 meter. Bakken lå ved Litjtrøa rett bak ungdomsskolen – en liten brattlendt bakke m/ max 10 – 12 meter.

Nevermoreina

Bakken lå ved Litjtrøa rett bak ungdomsskolen – en liten brattlent bakke med maks 10-12 meter.

Sukkertoppen

Sukkertoppen lå innerst i Modalen ( Åsberget)Den ble mye brukt av ungene i Løfta, og hadde også en liten fartsbru, noe som var stas for de minste. De beste strakk seg nok ned mot 10 meter.

Smuttubakken

Denne bakken lå i den delen av Smuttu som hørte til Nesset. Den lå inntil der Homlastien nå svinger nedover i terrenget, like før grensa mot Buaas Indre. Den var vel egentlig et misfoster, og i stedet for flate, gikk overgangen rett over i ei bratt rein, -motbakke. Det gjorde at de som ikke var rask til å kaste seg rundt da de stoppet, kom skliende baklengs ned i dolpa igjen. Bakken tålte opp mot 20 meter.

Leirbakken

Denne bakken lå i Motrøa under Høgberget sør for Motrøtunet. Arkitekt for bakken var Kjell Dybvad, og dette var den første hoppbakken med flomlys i Malvik. Bakkestørrelse var 18 – 20 meter. Det var en populær bakke da den så å si lå midt i sentrum.

Stavbakken

En bakke som ble til etter initiativ fra Ivar Østeraas. Bakken tålte hopp på 30 – 35 meter. En mindre bakke lå i samme område, og var i bruk tidligere. Denne bakken ble kalt for Øverjale. Begge bakkene lå like bak lekeplassen på Øvre Grønberg med retning mot Rota.

Brannan

Lå ved barnehagen på Grønberg mot Brattalia. En liten tøff bakke med vanskelig tilløp – Lengder på 10-12 m.

Hesttrøa

Denne bakken ligger også ved barnehagen på Grønberg. og en av bygningene der har samme navn som bakken. Den lå på eiendommen til Halstad, og hadde et dårlig tilløp med passering av veien til Brattalia. Bakken var populær guttebakke. Med lengder på Ca. 15- 18 meter.

Stavsjøbakken

Stavsjøbakken ble åpnet i 1933. Der ble det også bygget en skihytte. Bakken lå ved enden av Stavsjøen, men ble aldri noe god bakke. Det var en såkalt fallbakke med en krapp kul og et stupbratt unnarenn. Bakkerekorden på 44,5 meter ble satt av E. Grytdal fra Lundamo IL. Lengste hopp hadde imidlertid Oscar Hjalmarson fra Falken med på 49.5 meter. Men dessverre med fall. Denne lengden oppnådde også Magne Nilsdal Hommelvik under trening og kunne heller ikke regnes som bakkerekord.

Historien forteller også at ved Hommelvikrennet i 1935 var det over 1000 tilskuere i bakken og med Hommelvik musikkorps til stede var det stor stemning i strålende vintervær. En av tilskuerne var den svenske rallaren Jon Ericsson, som bodde oppe ved Isdammen. Ericsson var ingen dreven skiløper, og underveis i rennet kom følgende kommentar fra svensken: «Inte hadde jag inte åkt denne rennan om jag så fick hela Norje och halva fosterlandet med».

Turnbakken

Denne bakken lå i samme område, og var en litt mindre, men bedre bakke enn Stavsjøbakken. Den ble av en eller annen grunn lite brukt. Det antas at bakken tålte hopp på opp mot ca. 35 meter.

Fosslibakken

Bakken lå like ved husa på Fosslia, og stupte ned mot Fosslibekken. Denne bakken ble flittig brukt til skoleskirenn, og tålte hopp på 18 meter. Ved en anledning, tidlig på 50, tallet ble bakken brukt til Hommelvikrennet i stedet for Nonstadbakken. Da ble det satt opp ei lita fartsbru, og et hopp som ble trukket flere meter bakover. Dette ga hopplengde på opp mot 30 meter. Både hopp og fartsbru ble demontert etter rennet, uvisst av hvilken grunn.

Bakkmarksbakken

Bakken lå ved Bakktjønna og var en liten men god bakke, Den ble mye brukt av guttehoppere fra Fossagrenda men også gutter fra Løfta og Hommelvik fant veien dit. Bakken tålte lengder på litt over 20 meter.

Nonstadbakken

Dette var Hommelvik IL`s holmenkollbakke. Bakken ble ryddet og bygd i 1921, og var i bruk til først på femtitallet. Den lå nordvendt i Nonstadberget, med flata på dyrkamarka på Fossatrøa. Bakke- rekorden ble satt av Erling Vanvik fra Selsbakk med 46,5 meter. Bakken var vel i overkant bratt (fallbakke), men den var omtalt i positive vendinger i et idrettsblad på 1930 tallet, og berømmet for god profil. Mange av de mest kjente hopperne i Trøndelag, var påmeldt når Hommelvikrennet gikk av stabelen.

Da var det stor stemning med hornmusikk og mange tilskuere. Under krigen ble det arrangert såkalt jøssingrenn i Nonsta`n. Da var det som kjent ulovlig med slike arrangementer, men hoppere og tilskuere møtte opp og rennet ble gjennomført med stil. Det ble hentet trekkspill, og Håkon Byberg sørget for musikk i bakken. Minuset med Nonstadbakken var at løperne måtte krysse selbuveien, så først på femtitallet ble det slutt. Om det skyldtes økende biltrafikk eller synkende interesse vet vi ikke.

— to alvorlige ulykker

Det må også nevnes at det skjedde to alvorlige ulykker under trening i bakken. Den første var engang sent på 20 tallet, eller tidlig på 30 tallet. Sverre Skjetne var en av hopperne den dagen. Føret var i utgangpunkt litt fuktig og tregt, og hopperne hadde tatt en kaffepause.

— skjerpet føret

Mens de slappet av med kaffen, klarnet det opp, noe som skjerpet føret. Dette tenkte ingen over, og da Sverre som førstemann satte utover, var det iset til i sporet og han fikk i alt for stor fart, han kom som ei kule ut fra hoppet. Fikk alt for stor høyde over kul`n stupte rett ned i overgangen. Han klappet sammen, skled utpå flata og ble liggende bevisstløs. Det var ingen bil tilgjengelig så hest og slede ble henta fra nærmeste gård, og kjørt ned til doktor i Hommelvik. Videre bar det til sykehuset i Trondheim, hvor han lå bevisstløs i 3 uker. Sverre kom til seg selv igjen, og etter noe tid på sykehuset kom han heim til Hommelvik. Det gikk bra, og så vidt vi vet hadde han ingen direkte plager etter fallet.

Adresseavisen skrev en artikkel om uhellet. Vi gjengir notisen i sin helhet

«Under øvelseshopning i Nonstadbakken ovenfor Hommelvik i søndags var en skiløper utsatt for et stygt uheld. Der var skapt føre og vedkommende skiløper, stasjonsbetjent Sverre Schjetne, fikk således i den hengebratte bakke en voldsom fart så det blev et hopp på 52 meter. Efter hvad øienvitner meddeler så det ut som han i luften mistet besinnelsen, og i nedslaget falt han helt sammen og slog sig i svime. Bakken nedenfor hoppet er nemlig bare 60 meter, så fallet ned på flaten er vel derved blitt så meget tyngre. Schjetne blev snarest mulig kjørt ned til sitt hjem i Hommelvik, hvor doktor Waage tok ham under behandling. Ennu igåraftes lå han hen uten bevissthet, efter hvad der blev oss meddelt, og intet kunde sies om hvorledes det tegnet for ham.
Schjetne har været kjent som en meget dyktig skiløper, men hadde liten trening i år efter det ustadige vær.»

— den 2. ulykken

Den andre ulykken skjedde etter krigen, sannsynligvis i 1946 eller 47. Cristian Saxevik var på veg opp fra Hommelvik til Verket, og kom forbi Nonstadbakken hvor en del hoppere trente. Christian var en habil hopper før krigen, og nå fikk han lyst til å prøve et hopp. Han fikk låne et par ski, fra en av de som var i bakken, klev til topps og satte utfor. Han fikk problemer etter nedslaget, det ble fall og uheldigvis fikk han en skade i ryggen. Han ble fraktet ned til Hommelvik og videre til sykehuset. Vi vet ikke hvor lenge han lå der, men han kom seg på beina igjen og fungerte bra, men plagdes med ryggen resten av livet.

Kjønnåsbakken

Vi er nå over til Mostadmark IL. I 1930 fikk de i stand en avtale med grunneier John Aarstad om å anlegge en bakke på eiendommen Kjønnåsen. Denne bakken ble i minste laget, da maksimal lenge var 20 meter. Bakken ble brukt noen år, mens laget så seg om etter noe bedre.

Sæterbakken

I 1934 fikk Mostadmark IL . stand en avtale med grunneieren av eiendommen Sætra, vest for Foldsjøen. Laget fikk 200 kroner i nødsarbeidsbidrag fra staten, og bakken ble bygd på dugnad av medlemmene. Dette var også en type fallbakke, kom du høyt ut over kul`n gikk du ned mot overgangen. Vi vet ikke eksakt hvor langt det ble hoppet i Sæterbakken, men antar at 35 – 40 meter var mulig. Bakken var i bruk fram mot krigen, men ikke etter 1945. Bakken lå også uveisomt til og krevde nok en stor innsats bare for å komme dit, på tunge hoppski i djupsnø.

Svartåsbakkene

I 1963 drev Olaf Larsen skogsarbeid på Jervskogen. Skiinteressert som han var, så han mulighet for en guttebakke i Svartåsen. Det ble foretatt en befaring, og skiavdelingen i H.I.L bestemte seg for å søke Malvik kommune, om muligheten av å anlegge en hoppbakke på stedet. Dette ble godkjent, under forutsetning av at det tømmeret som måtte hugges skulle leveres på Hommelvik bruk. Oppgjøret for tømmeret skulle settes på sperret konto for å sikre ny planting av skog når bakken ikke var i bruk lenger. Arbeidet ble igangsatt med god hjelp fra hoppinteresserte gutter fra Hommelvik. I løpet av sommer og høst ble det bygget hopp. Guttene stilte opp med grev, krafser, hakker og spett hver helg hele høsten. Kommunen hadde den gang avfallsdeponi på området, der skisenteret ligger i dag. så på en måte ble dette de første spadetak mot det som i dag framstår som Jervskogen skisenter.

— med kiosk under hoppet

Bakken ble etter hvert forbedret med kiosk under hoppet, og oppholdsrom/restaurant og også et mindre hopp. Bakken tålte hopplengder på 30 – 35 meter på det store hoppet og ca. 20 meter på det lille. Etter hvert ble det arrangert kretsrenn i ulike årsklasser, konkurranser med andre lag i nærområdet og trening med instruktør i helgene vinteren igjennom.

— 1985 ble den nye bakken åpne

Først på 1980 tallet, kom det opp et forslag om å se etter muligheter for en større bakke i tilknytting til Svartåsbakken. Ved enden av flata på bestående bakke, og i 90 graders vinkel på denne fantes mulighet for en 50 meters bakke. Det ble innhentet tillatelse fra kommunen, og arbeidet ble satt i gang. I 1985 ble den nye bakken åpnet og tatt i bruk. Etter hvert ble den også utbedret videre. Fartsbrua i tre ble skiftet ut med frittstående stillas i stål, flomlys, dommertårn og en mindre bakke for lengder rundt 30 – 35 meter. Det ble også investert i et vinsjesystem med valse for preparering av bakken.

I perioden 1985 og utover på 90 tallet var det stor aktivitet i Bakkene. Det ble arrangert hoppskole flere vintre for de minste, og innleid trener for de største hopperne. Det var faktisk den senere landslagstreneren Trond Jøran Pedersen, sammen med flere andre av de aktive fra Trønderhopp.

— arrangert NM for veteraner

I 1993 ble det arrangert NM for veteraner med kjente navn som Roger Ruud på startlisten. Det var hoppveteraner fra hele landet, og årsklasser fra 30-75 år. Det ble også i denne perioden arrangert flere bedriftshopprenn med flere kjente navn fra gamle dager. Flere gutter var mellom 50 og 70 år. Det ble også arrangert lagkonkurranser i flere sesonger, med hoppere fra Skatval og Skogn IL. Bakkerekorden ble satt i denne perioden av Stein Vennatrø fra Stjørdal med 51,5 meter, – og den blir nå stående for evigheten!

— bakkene utover i bygdene ble liggende ubrukt

Fra år 2000 og utover begynte interessen for hopp rundt om på bygder og småsteder dessverre å gå tilbake, De få som ville drive det «litt lenger», begynte å oppsøke større bakker og hoppsenter, som for eksempel i Granåsen i Trondheim, på Lillehammer osv. Dette var en trend over hele landet, og de små og mellomstore bakkene utover i bygdene ble liggende ubrukt. I dag kan man se rester av hopp, stillaser og gjengrodde unnarenn der det for noen tiår siden vrimlet av unge hoppere.

— måtte vike plassen for bredere løyper

Slik ble også Svartåsbakkene stående ubrukt i mange år og forfallet begynte å sette spor. Da Hommekvik IL – langrenn fikk tildelt NM for junior i 2015, krevdes en del endringer på løypetraseene, og fartsbruene måtte vike plassen for bredere løyper. Alt bortsett fra flomlysanlegget, ble demontert og fjernet. Heldigvis blir unnarenna i dag brukt av glade barn til aking og leik med ski eller snøbrett på beina.

Så snipp, snapp, snute en 120 år lang æra med hoppsport i Malvik Kommune var ute !