Dette innlegget et hentet fra et hefte som ble gitt ut at journalistklubben som bestod av elever i 7. klasse ved Hommelvik skole i 1949-50. Innlegget er ikke redigert og skrevet inn som det stod i heftet. Det er lagt til lenker til bilder fra bildearkivet HHV. – Redaksjonen
Skrevet av elevene i 7. klasse ved Hommelvik skole 1949-50.
Tor Haldberg, Bjørn Jensen, Kåre Vuttudal, Einar Vågan, Karl Grønberg, Erling Røsten, Kjell Lundlie, Ivar Bjørklie, Odd Fosli, Toralf Gundersen, Hugo Haug, Rikard Stokbak, Arvid Kjøsnes, Tore Fossmo, Bjørn Teigen, Kåre Sæther, Gjertrud Bye, Bjørg Røsæg, Ruth Næss, Jorunn Stavern, Laila Haug, Iris Øwre, Ruth Granås, Kari Sæther, Anne-Mari Johnsen, Helga Høibye, Gunhild Hansen, Ellinor Bostad, Ruth Dahle, Tora Sneisen, Ellinor Jullumstrø, Mary Vikmark
Leif Halse
lærer.
Forsiden av heftet:
Sang til Hommelvik
Der vesle Homla møter den breie Trondheims fjord
der ligger gamle Vika med utsyn imot nord,
mot flate Frosta-grender og låge Leksvik-fjell
der sola farger himlen i rødt hver sommerkveld.
Her vandrer folk til arbeid på bruk og støperi,
og ulende sirener får svar fra ås og li.
Og kvasse sagblad skjærer, og klinkehamrer slår *
mens store lastebåter mot djupvasskaia går.
Her sjauer våre karer i sol og regn og vind,
og sterke vinsjer ramler når lasten hives inn.
Her er det liv og rørsle og arbeid dagen lang.
Fra lufta brummer «Jutuln» sin sterke, trygge sang.
Her kjenner jeg meg heime.
Her ønsker jeg å bo og ta en sjau på kaia og slite mine sko.
Her er jeg født og fostret.
Her har jeg far og mor.
For meg er gamle Vika det beste sted på jord!
Hommelvik
Hommelvik ligger ved ei bukt av Trondheimsfjorden. Bygda hører med til Malvik kommune og Sør-Trøndelag fylke. Folk bor tett her, så stedet likner en liten by. Men det er ingen by — det er et fabrikk- og industristrøk med ca. 2000 innbyggere. De fleste arbeider på kaiene og ved bedriftene på ‘stedet. Åsene som ligger i en halvring omkring bygda, stenger for vind og vær, så det er svært lunt her.
Ovafor kaia ligger jernbanestasjonen, der tog kommer og går hele døgnet. Ved stasjonen er en vakker park med blomsterbedd og store hengebjørker. Der er også bussholdeplass:og derfra går det busser til Mostadmark og Selbu.
Ved sida av jernbanelinja går riksveg nr. 50. Ved riksvegen ligger de fleste forretningene. Der er samvirkelaget med flere store butikker, der er meieriet, et par kafeer og noen private forretninger. Ikke langt fra riksvegen ligger skolen.
Hommelvik har fått navnet sitt etter elva Homla, som kommer fra Foldsjøen i Mostadmark og renner ut i Trondheimsfjorden.
Ved elveosen ligger Hommelvik Bruk med sag og høvleri, og på andre sida av bukta er Hommelvik verft og støperi. På Nygården har Norges Statsbaner en impregneringsfabrikk, og ved idrettsplassen er en kassefabrikk.
Like før siste krig fikk Hommelvik ei flott djupvasskai. Under krigen raste den ut, men nå er det bygd ei ny djupvasskai litt lenger mot vest. Ved djupvasskaia er det flyhavn.
Tett ved skolen ligger kirka og kirkegården. Omkring kirke’ gården er planta høge trær, og om høsten — når bjørkelauvet gulner, og rogna lyser med sterke røde farger — danner de ei vakker ramme omkring kirkegården og gravstedene.
Det er fem forsamlingshus på stedet: Losjelokalet, Bedehuset, Idrettens Hus, Frelsesarmeen og Folkets Hus. I Folkets Hus er det kino, og tett ved Folkets Hus ligger idrettsplassen. Bak idrettsplassen reiser det seg et bratt berg. Der oppe har en vidt utsyn over Vika og fjorden og bygdene på andre sida. Om sommerkveldene er det trivelig å sitte oppe på berget og se ut over landskapet. Bak de låge Leksvikfjella går sola ned og farger himmelen rød og gul. Strendene ligger i blågrå kveldskygge, og den breie fjorden ligger blank som et speil. I slike stunder er det lett å merke, at
Her er jeg født og fostret. Her har jeg far og mor. For meg er gamle Vika det beste sted på jord!
Hommelvik skole
Den eldste skolen i Hommelvik var ei lita stue som stod nede på Moan. Det var før jernbanen ble bygd, og i den tida var det bare en lærer ved skolen. Han hette Iversen. Siden ble skolen flytta opp på Skolesletta, og enda seinere ble den flytta til Korsveiann, der den nå står.
Hommelvik har nå sju-delt folkeskole med framhaldsskole og tre-årig realskole. Det er to skolebygninger: Gammelskolen og Nyskolen. Gammelskolen har tre klasserom i første etasje. I annen etasje er handarbeidsrom, og Hommelvik folkeboksamling og Hommelvik Musikkorps har hver sitt værelse der.
I Nyskolen er det seks klasserom, tre i første og tre i annen etasje, og dessuten er der lærer-rom og materialrom. I tredje etasje bor vaktmester Johan Evensen og en lærer. Der er også tannlegekontor med venterom. I kjelleretasjen er sløydsal, skolekjøkken, fyringsrom og klosetter. Skolegården er stor og romslig. Der leiker vi oss. Vi slår langball, speller håndball og leiker jeger og hund. På eine sida av skolegården står et skur. Der holder vi til i friminuttene når det regner.
Klasserommet vårt ligger mot øst i annen etasje. Rommet har fem store vinduer og er svært lyst og trivelig. Enda triveligere ble det da vi fikk nye bord og stoler i stedet for de gamle giktbrotne pultene. På veggene er to store tavler og en mengde tegninger som vi sjøl har laga. På den ene veggen henger et innrammet diplom. Det fikk vi da vi vant 1. premie i «Aktuell»s tegnekonkurranse i 1947. I premie fikk vi 75 kroner, og pengene brukte vi til en biltur rundt heile Malvik. Vi hadde to busser på turen, og vi starta i ti-tida om formiddagen. Været var fint, og stemninga på topp. Vi sang og holdt leven til den store gullmedalje.
Turen gikk først utover til Ranheim. Ved Reppe-gårdene svinga vi inn på en sideveg som går opp til Jonsvatnet. Vi kjørte langs Jonsvatnet og kom til Gjervan. Der stoppa vi og fikk oss mat. Så gikk turen over Gjervskogen og fram til Bakken og videre oppover til Foldsjøen. Der så vi en bil som hadde kjørt utfor vegen og stod nede i sjøen. Vi kjørte heilt opp til Selbuhøgda. Der hadde vi utsyn mot Vennafjellet, og bortafor Selbu blåna det i Reinsfjellet og Fongen. Vi pynta bilene med dvergbjørk og lauv, og så tok vi på heimveg. Da vi kom frampå Løfta og så ned i Hommelvik, ropte vi hurra og takka Kjøsnes for turen.
Til julefesten på skolen hadde læreren vår skrevet to små skue-spell som vi skulle føre fram. Guttene hadde et stykke som hette «Juletreet». Det var om en gutt som hette Per. Han skulle ut i skogen og hente juletre. Så datt han og braut av foten sin og ble liggende. To andre gutter hørte at han ropte om hjelp, og de kom og bar Per heim. Doktor Rikard ble henta, og han spjelka foten, og så holdt de julekveld. Hugo var kall og Bjørn var kjerring. Men da guttene skulle føre fram stykket, hadde de glømt det de skulle si, og det hele ble bare rot. Men læreren lovte at de skulle få spelle stykket en annen gang.
Det stykket som jentene førte fram hette «Rokoko-kakann». Ruth Granås var klædd ut som gammel kjerring og hette Lina. Hun hadde lånt kjole og forkle av mor si. Hun dreiv og bakte og var kvit av mel i ansiktet og på klærne. Så kom tre kjerringer på visitt. Det var Mina, Stina og Grina, og det var Gunhild, Helga og Jorunn som spelte dem. Lina skrytte av rokoko-kakann som hun holdt på og bakte. Så kom en gutt og fortalte at det var bryllup, og kjerringene slarva og prata i ett kjør. Lina glømte rokokokakann og heile bakinga, og da hun endelig kom på at hun skulle ta platene ut av steikovnen, var de fine rokoko-kakann heilt svart-brente.
Jentene kunne rollene sine godt. De spelte friskt og fikk stort bifall.
På skolen driver vi mye idrett. Vår og høst er det stevne på idrettsplassen, og både jenter og gutter prøver å ta skoleidrettsmerket. Karl Grønberg er den flinkeste gutten i idrett. Han har
løpt 60-meteren på 9,8 sekund. Ruth Dahle er den snareste av jentene. Om vinteren har vi skirenn og skøyterenn.
Hvert år blir vi veid og målt. Det er søster Olga som ordner ut med det. Hun er helsesøster i bygda og setter på oss pirke og sender oss til doktoren når det trengs. Det er slik fart i søster Olga. Hun er real og grei, og vi liker henne veldig godt.
Hommelvik kirke
I gamle dager var det ikke kirke i Hommelvik. Når folk her fra bygda skulle til kirke, måtte de gå enten til Malvik eller til Lade. Kirkevegen var både lang og slitsom. I 1877 skjenket eieren av Karlslyst gård, Robert Weidemann, tomt til kirke i Hommelvik. Byggmester Gfinther ledet arbeidet med bygginga, og i 1886 var kirka ferdig. Mange gav store gaver til den nye kirka. Begge kirkeklokkene ble gitt av privatmenn. Lewis Miller gav den store klokka, og den vesle klokka var ei gave fra stasjonsmester Bye.
Hommelvik kirke ble innvidd av biskop Laache 25. mai 1887. Den første som ble døpt her var Johan Schetne, som nå er jernbanemann. Den første som ble gravlagt på kirkegården i Hommelvik var et lite barn.
Kirka rommer 500 mennesker. På altertavla er et bilde av Jesus i bønn i Getsemane. Under bildet står orda: «Skje ikke min vilje,
men din.» Når det er solskinn under gudstjenesta, faller strålene gjennom de høge vinduene inn på altertavla, og da virker den enda vakrere.
På venstre side av koret ligger barnekammeret, og på høgre side er sakristiet. Fra sakristiet går ei trapp opp på prekestolen.
Presten vår heter Thormod Rostad, og han er en flink prest. Når vi slutter skolen til jul og til sommerferien, holder Rostad barnegudstjeneste. Han har et eget lag med å tale til barn, og vi liker han veldig godt.
Omkring kirka ligger kirkegården. Det er mange store lauvtrær på kirkegården, og folk er flinke til å stelle gravstedene.
Utafor kirka er reist en bauta over soldater og sjømenn og andre som ofra livet for folk og fedreland i krigen 1940-45. På steinen står disse navna:
Ole Søberg. Han var sjømann og knapt 20 år gammel da han døde. Han var ombord i S/S «Samlanes» som ble torpedert i mars 1941.
Harald Søberg var bror til Ole og to år yngre. Også han var sjømann og endte sine dager ombord i D/S «Freidig» som ble senket i februar 1944.
Otto Sorthe drog til sjøs den 14. februar 1940 med D/S «Skiensfjord». Siden kom han over på DAS «Hildefjord», som ble torpedert i Den engelske Kanal 1. april 1941. Otto Sorthe satte livet til der.
Thorleif Stav var født 1907. Han hadde fart til sjøs i mange år og var fyrbøter da skipet hans ble bomba og sank. Ingen ble redda.
Gunnar Skjønsby var ute på nøytralitetsvakt da krigen braut ut 9. april 1940. Han var med i kampene i Nord-Norge og falt i slaget i Gratangen 25. april. Han ble gravlagt der oppe, men våren 1941 ble han henta heim og ble gravlagt på Hommelvik kirkegård. Samtidig reiste bygdefolket en vakker minnestein på grava hans.
Aksel Stokbak ble arrestert av tyskerne 30. oktober 1942 og satt inn på Falstad konsentrasjonsleir. Han døde i tysk fangenskap på Levanger sykehus 26. august 1943. Bare hans nærmeste slektninger fikk delta i begravelsen. Også på hans grav er reist en vakker bautastein.
Vilhelm Grønberg var soldat ombord i panserskipet «Norge» og mista livet i kampene ved Narvik i 1940.
Thor Elverum var jernbanemann og bodde på Malvik. Like før jul 1942 måtte han rømme. Han tok vegen mot svenskegrensa, men omkom i en snøstorm på fjellet.
Arnt Sæther var fra Mostadmark og var født i 1899. Han ble arrestert i desember 1943 mistenkt for våpensmugling. Han satt på Vollan og Falstad og Grini, og 24. juli 1944 ble han sendt til Tyskland. Der var han i flere konsentrasjonsleirer: Nachweiler og Dachau. Han døde i Vaihingen-leiren i februar 1945.
Barnelosjen «Hommelviks håp»
Barnelosjen i Hommelvik ble stifta 1. mars 1891. Da hette den «Barnetemplet». Den hører med til den internasjonale godtemplarorden I.O.G.T. Barnelosjen har forandra seg mye i disse 58 åra, og den heter nå. «Hommelviks Håp nr. 71».
Brit Lundberg er leder for barnelosjen, og ombudsmenn er: Reidun Sæther (øverste templar), Else Rosvold (før øverste temp-lar), Kirsten Sivertsen (visetemplar), Eva Spets (kapellan), Solveig Pettersen (sekretær), Kari Sæther (vise-sekretær), Helga Høyby (marsjal), Elin Thoresen (skattmester) og Eva Haugen (finanssekretær). Alkoholen ødelegger mange heimer og drar med seg mange ulykker og sorger. I barnelosjen lover vi å holde oss borte fra tobakk og rusdrikk. Ved å få alkoholen vekk kan en skaffe glede og hygge i heimene.
Vi har møte annenhver torsdag. På møtene får hvert medlem en regalje. Det er marsjalene som deler dem ut. Så blir det sang, opplesning, avis og leik. Ofte har vi besøk av medlemmer fra voksenlosjen. Bernt Løvås og Karl Haugen ‘r ofte på møtene våre. De har med bøker og leser for oss. En gang kom barnelosjen «Tordenskjold» fra Trondheim på besøk til oss.
Denne sangen synger vi ofte
Alles vel er vårt mål.
På vårt merke står det skrevet,
og vårt feltrop er det blevet:
Alles vel det er vårt mål!
Vi vil løfte, vi vil bære
fram vår sak med kjærlighet,
folket lære
hva vi til dets velferd vet.
Johan Nygaardsvold
Johan Nygaardsvold er født på Nygårdsvollen i 1879. Nygårds-vollen var en husmannsplass under gården Karlslyst og lå inne på åsene ei halv mils veg fra Hommelvik.
Johan gikk på skole i Bakken. Det var halvannen time å gå for å komme til skolestua. Det var ingen veg, bare en sti gjennom skogen. Om vinteren, når det var mye snø, måtte faren, Anders Nygaardsvold, gå foran og tråkke opp veg, og så kom vesle Johan diltende baketter. Var været riktig stygt, hendte det at han ikke kunne gå heim om kvelden. Da fikk han nattelosji hos lærer Folstad. Johan kunne lese da han begynte på skolen, men sangstemme hadde han ikke. Når klassen skulle ha sangtime, sa lærer Folstad: «Du får gå ut i vedskjulet og hogge ved, du Johan!»
Den sommeren han fylte tolv år, begynte han å arbeide på sagbruket i Hommelvik. Vinteren etter var han med den 82 år gamle farfar sin og hogg i skogen, og fjorten år gammel ble han konfirmert.
Da Johan var atten år gammel, døde faren Anders Nygaardsvold. Johan flytta da husa på Nygårdsvollen ned i Hommelivk og bodde der sammen med mor si.
I 1898 ble Johan Nygaardsvold gift med Albine Brandslet. Men det var lite å tjene i Hommelvik i den tida, og så reiste han til Amerika og var der i fem år. Da han kom heim igjen, begynte han å arbeide på sagbruket. Tidlig kom han med i styr og stell i bygda. Han ble medlem av skolestyret, og i 1916 ble han valgt inn i Malvik herredstyre. Omtrent samtidig ble han valgt til stortingsmann fra Sør-Trøndelag fylke. På stortinget ble han først lagtingspresident og seinere stortingspresident. Han var landbruksminister i Chr. Hornsruds regjering, og i 1935 ble Johan Nygaardsvold statsminister. Den dagen regjeringen Nygaardsvold ble utnevnt, heiste gamle lærer Folstad flagget til ære for sin elev, og flagget ble hengende oppe i samfulle to døgn. Johan Nygaardsvold var stats-minister under hele siste verdenskrig, og da han gikk av like etter frigjøringa i 1945 hadde han vært statsminister i 10 år. Stortinget bevilget ei æreslønn til han for det store arbeid han hadde utført for Norge under krigen.
Johan Nygaardsvold er framleis stortingsmann og bor i Oslo. Men han liker seg bedre heime i Hommelvik. Best trives han kanskje oppe i hytta si ved Drakstsjøen i Selbu. Myggbukta heiter stedet, og dit drar han hver sommerferie. Der fisker han med stang og garn og får både aure og rør. Hver dag er han flere turer ute på Drakstsjøen og prøver fiskelykka.
Hommelvik Samvirkelag
Det bor mer enn to tusen mennesker i Hommelvik. Alle disse menneskene trenger klær og mat til hver dag, og det får de kjøpt på samvirkelaget.
En dag ble klassen vår vist omkring på samvirkelaget. Vi begynte på kontoret. Bestyrer Norberg fortalte at samvirkelaget ble stifta i 1895. De begynte med en liten butikk og en betjening på to personer. Nå eier samvirkelaget to store forretnings-gårder, har over 40 personer i arbeid og en årlig omsetning på 2,0 millioner kroner. På kontoret sitter bokholder John Jacobsen og fører bøker og regnskap. Han har vært ved samvirkelaget i 30 år.
Førstebetjent Bjarne Haldberg fulgte oss omkring. Innafor kontoret ligger et kalkulasjonsrom. Der rekner de ut prisen på varene før de sender dem ned i butikken. I samme etasje er et rom der de lagrer manufaktur-varer.
Fra gangen i annen etasje fører el trapp ned til det store lagerrommet bak kolonial-butikken. Der står 13 store melkister i rekke. Fra kistene går lange rør opp til lagret i tredje etasje. Derfra styrtes
melet ned i røra og kistene. I lagerrommet er et stort krydderiskap med pepper og kanel, muskat og ingefær og krydderier fra alle verdens kanter. Ved krydderiskapet er en reol med puddingpulver og sauspulver, og i et kjølerom har de smør og ost og liknende varer som ikke tåler varme. I malinghua gjømmer de malinga. I kjelleren er tre lagerrom og et rom for sentralfyringsanlegget, som fyres med olje.
Vegg i vegg med lagret ligger fiskemat-kjøkkenet. Der lager de fiskekaker, fiskeboller og fiskepudding. Den automatiske steikemaskina steiker 500 fiskekaker i timen, og kjøkkenet leverer 90 kg. fiskemat pr. dag. Marie Granmoen er bestyrerinne, og Jørgine Solberg, Karen Saltnessand og Steinar Warmbo arbeider i fiske-matkjøkkenet.
I fiskebutikken traff vi bestyrer Fredriksen. Han har vært ved samvirkelaget i 26 år, og han fortalte at de tar fisken fra Trondheim og selger omtrent 300 kg. fisk om dag — mest sei, torsk, hyse og sild. I samme lokalet selger de også poteter, kålrot og grønnsaker.
Så gikk vi gjennom butikkene for kolonial og manufaktur. Det er store og lyse butikker med store vinduer ut mot vegen. Frk. Margit Olsen sa at det var smått om tøyvarer ennå. Vi fikk være med inn på skolagret, og der lå noen varer.
I den andre gården er slakter- og pølsemaker-verksted, og der arbeider slaktermester Roaldseth, S4,vert Nesbak og Torgeir Pettersen. I verkstedet er et stort marmorbord. Der skjærer de opp kjøttet. Der er mange maskiner til å arbeide kjøttmaten, som hurtighakker, pølsestoppermaskin og flere. Til slakterverkstedet hører et kjølerom med stivfryseri, og der er noen store kummer som de salter kjøtt i. I et annet rom står en slimkoker som de koker pølser i. Der er også en røykeovn, og i den røyker de pølser og skinker. Gjennom kjøttbutikken kom vi inn i fruktbutikken. Der selger de frukt, tobakk, sjokolade og drops. Deretter besøkte vi brødbutikken og konditoriet. Konditor Eriksen viste oss de maskinene konditorene bruker: mandelkvern, valsemaskin og piskemaskin som pisker krem til blautkakene. I konditoriet lager de tårnkaker og blautkaker og mye annet godt. Ved sida av konditoriet er bakeriet. Der lager de alle brødvarene som det er gjær i: husholdningsbrød,
ankerstokk, kaffebrød og mer slikt. Peter Sletaune er bakermester, og bakerne er Blomsø, Fridtjof Bostad, Olaf Evenshaug og Ole Sneisen. I bakeriet har de ei maskin som elter deigen, og ei anna maskin deler deigen opp i passende store emner. Den store bakerovnen er 3,5 meter djup. Bakeriet leverer 200 husholdningsbrød, 100 loff og 70 kneipbrød om dag. Dertil lager de en masse kaffebrød.
Hommelvik Samvirkelag har to filialer, en i Sneisen og en i Muruvik.
Hommelvik bruk
Hommelvik Bruk ligger der Homla renner ut i Trondheimsfjorden. Det er et sagbruk med høvleri og har en arbeidstokk på 120 mann.
Tømret kommer først inn i fjæra„ Jon Garberg har oppsyn med arbeidet der. Fløterne legger tømret på en kjerrat, som går opp fra fjæra og inn på saga. Oppe i fjæra sitter Nelberg Sivertsen og måler stokkene. De som er for små til sagtømmer, blir lagt til side og blir siden sendt til Ranheim Papirfabrikk.
Inne på saga er det en «bokser» som puffer av de minste stokkene. De går til ei sirkelsag der to bak blir saget av dem. Så blir de sendt videre på kjerraten til ei ramme, og der blir de to andre baka tatt av, og stokkene blir skåret til planker.
De store stokkene går direkte til Stor-ramma, der Jon Fossmo er forskjærer. Der blir to sider tatt av, og stokkene blir kløyvd i planke-bredd. Derfra går de til ei anna ramme, der Henrik Høiby er forskjærer, og der blir de skåret opp til planker og bord. Ei transport-reim fører plankene til Planke-kastet der lemperne lesser dem på traller. Baken blir sendt på ei reim til ei kappsag. Der blir den kappet opp og sortert. Den fineste blir brukt til kassebord, og resten blir sendt ut til flisrampa. Flisa sendes i jernbanevogner til Ranheim. Der lager de papir av den. Hvert år går 1000 jernbanevogner med flis til Ranheim.
Kjørerne spenner for en hest og kjører planke-trallene ned på tomta. Hans Hansen har vært kjører på bruket i tredve år, og Bruna hans har trukket mang ei tung tralle til og fra tomta.
Ute på tomta er det plankebærerne som arbeider. De har svære puter på akslene og spak i handa. De setter bord og planker opp i høge stabler. Plankebæringa er det tyngste arbeidet på bruket, for den tar så hardt på føttene.
Se foto av arbeiderne på «Tomta»
— — —
Når planken er tørr, blir den igjen lesst på traller og kjørt inn på høvlen. Først går den til ei kappsag der det blir kappa av en bit på hver ende. Så blir den sendt inn i høvlemaskina og kommer ut på andre sida, høvla og pløydd som bygnings-plank. Så blir den igjen lesst på traller og kjørt til skura. Der blir den lagra og siden sendt med jernbane og båter.
Lars Kalseth er disponent ved bruket, Åsmund Bostad er skogbestyrer, og Alfred Brandslet er formann på tomta. Bror Johanson er formann på høvleriet, Henrik Vehn er formann på saga og Peder Teigen er maskinist.
Ved full drift sager bruket ca. 1000 stokker om dag. Tømret kommer mest fra Mostadmark og Stjørdal. Ellers får bruket tømmer fra Snåsa i øst til Orkdal i vest.
Intervju med en plankebærer
En dag gikk jeg ned på sagbruks-tomta for å slå av en prat med en plankebærer og spørre om arbeidet. Jeg traff Birger Berg:
Her driver de og svinger planken?
Ja, her går kongens arbeid!
Det er vel stridt å være plankebærer?
Ja, det må være friske karer til det arbeidet!
En blir vel sterk av å bære planker?
Sterk ja! En blir så sterk som en hest! Men det er ingen ting å bære planker nå, mot det var før i tida.
Hvor store var børene de bar da?
Jeg kunne bære 3 sju-tommer, 2 åtte-tommer og 2 ni-tommer i ei børe.
Hvor lange var plankene?
Å, de kunne være en 5-6 meter lange.
Hvor tung var ei slik børe?
Å, en 170 kg, tenker jeg!
Er det den tyngste børa du har båret?
Nei, er du gæln, gut! Slike bører bar jeg dag etter dag og veke etter veke!
Hvordan kom de opp på de høge stablene?
Vi la gang: en planke fra bakken og opp på en bukk som var 1,50 m høg. Så la vi ny gang opp på en bukk som var 3 meter, og slik kunne vi ha både 3 og 4 ganger før vi kom opp på stablen.
Tar det’ ikke hardt på føttene å bære planker?
Å jo, det gjør det. Gammel-karann fikk gjerne åreknuter på føttene og måtte gå over i lettere arbeid. Men nå ,er det ingen sak å være plankebærer, for nå slepper vi å gå gangann med planke-børene. Nå «veg» vi planken opp på stablen.
Djupvasskaia og flyhavna
Går du gjennom jernbaneundergangen ved Solli-elva, kommer du inn på Djupvasskaia.
Under krigen bygde tyskerne en stor reparasjons-hangar for fly vest for Solli-elva, og de begynte å anlegge en opphalings-slipp. De dynga stein i sjøen for å skaffe skråning. Nordmennene sa at de skulle holde opp med denne stein-fyllinga. Sjøbotnen bestod nemlig av leire på fjell, og en kunne risikere at steinmassene glei ut. Men det nytta ikke å snakke til tyskerne, og så gikk det galt.
Raset gikk om kvelden den 14. april 1942. Heile steinfyllinga glei ut og reiste ei veldig flodbølge, som slo tvert over bukta og inn over jernbanekaiene på andre sida. Da flodbølga gikk tilbake, sopte den med seg begge jernbanekaiene, de store lagerskura til Hismofors, Tegefors Verk og Meraker Brug — og Solli Industris fabrikkanlegg. Ett enslig skur stod att. Ellers så en bare nakne rasmæler. En del av jernbanelinja var vaska bort, så skinnegangen hang i lause lufta i en lengde av 30 meter. Ute på sjøen fløt vrakgods opp. Bjelker og lemmer og dører og tak lå i ett eneste rot, og inne ved Jemtlandsbrukets kai stakk avslitte og forvridde jernbaneskinner opp mellom vrakgodset.
Det var et stort under at ingen mista livet. Henry Ingstad ble tatt av bølga og ble med ut. Han gikk under en båt som lå ved kaia og dukka opp mellom vrakgodset langt ute på sjøen. Da hadde han mista sko og strømper. Han hadde fått noen sår i hodet, men ellers var han helt i orden.
I september 1945 gikk et selskap i gang med å bygge ei djupvasskaie på vestsida av Solli-elva. Kaia er nå på det nærmeste ferdig. Den vil få en samla lengde på 145 meter med 30 fots dypte på fjære sjø, og den kan ta imot båter på opptil 10 tusen tonn. Inne på kaia er bygd et stort lagerskur med jernbanespor både på utsida og innsida, og det er montert to hurtig-gående heisekraner, som hver kan løfte opptil 3 tonn last.
Her på Djupvasskaia er det nå anlagt flyhavn. På venstre side av inngangen ligger ekspedisjons-lokalet med kontor og venterom for passasjerene. Ved sida av ekspedisjonen er en kjosk. Der kan de reisende få kjøpt øl og brus, matpakker og aviser.
Fra kanten av djupvasskaia går en landgang ned på flytebrygga, som har form som en Y. Ved brygga ligger noen motorbåter og en bensin-båt.
Flyhavna
Klokka 9 om morgenen kommer mannskapet til flyhavna. De kommer kjørende i buss fra Trondheim. Hjelpeguttene er kledde i blå kjeldresser med D.N.L.-merket på venstre arm. De tar til å rake og koste plassen. Siden heiser de D.N.L.-flagget og det norske flagg på stengene ved nedgangen til flytebrygga. Klokka 10 kommer bensinbilen fra Trondheim, og bensinbåten, som tar 15 tusen liter, legger inn til kaia for påfylling.
Så kommer Hofstad kjørende inn fra sveipinga. Det er alltid drivtømmer og annet rask i sjøen, og dette må fjernes. Ellers kan det hende ulykker ved landinga. Hofstad losser det han har funnet og kjører så ut igjen for å ta imot flya. Det første flyet kommer i 11 tida. Det er Møre-flyet. Siden kommer to fly til — et fra Oslo og et fra Tromsø. Møreflyet er en tre-motors Junker og tar 20 passasjerer. De to andre er 4 motors Sandringham-fly, og de tar 34 passasjerer hver. Flya kommer inn over Rotalandet, gjør en sving over Stavsjøen og bak Stavsjøfjellet og kommer i låg høgd ned Høybydalen for landing.
Motorbåtene går ut og henter passasjerene i land. De reisende får seg litt mat og røyker og leser aviser mens de venter på at flya skal bli startklare. En buss kommer og henter passasjerene som skal til Trondheim. Bensinbåten går ut, og det blir fylt bensin på flya. Så blir passasjerene satt ombord igjen, og flya tar av og forsvinner i horisonten.
Da flyruta på Nord-Norge ble åpna, laga Butte-klassen tegninger av «Kvitbjørn» over Hommelvik. De sendte tegningene til direktør Bernt Balchen i D.N.L. og fikk dette brevet tilbake:
Herr lærer Leif Halse, Hommelvik.
Hjertelig takk for de tilsendte tegninger fra guttene i 4. klasse! De var virkelig meget gode. Det viser seg at gutter har et skarpt blikk for tingene, og mange av tegningene hadde flere korrekte detaljer av «Kvitbjørn». Vi vil gjerne få lov til å beholde tegningene, slik at vi kan vise dem fram i en utstilling som vi planlegger. Vær vennlig og hils guttene fra meg! Når de blir voksne, møter jeg kanskje flere av dem som flygere eller som mekanikere i våre verksteder. Derfor sier jeg: På gjensyn!
Bernt Balchen.
Hommelvik verft og støperi
Hommelvik verft og støperi ligger ved Brygghaugen, omtrent en halv kilometer fra Hommelvik stasjon. Det ble bygd i 1901. En del av støperiet brann ned i 1913. Byggmester Solberg og arbeiderne hans satte det opp igjen.
Før leverte støperiet mest ovner, men nå har de gått over til å lage maskingods. Det meste av maskingodset går til Ranheim papirfabrikk og Meråker Smelteverk.
Bedriften har 1 støperom, 2 modellrom, 1 beslagverksted, 1 maskinrom, 1 smelterom, 1 verksted og 2 kontor. Disponenten heter Gerhard Gøthesen.. Karl Sollihaug er materialforvalter, Iver Grind-bak er støperimester og Johan Nystrøm er verksmester.
Modellsamlinga
Modellsamlinga ligger i annen etasje. Heile rommet er fylt med modeller. Tremodellene er malt røde, og jernmodellen er vokset med gulaktig parafinvoks. Støperiet har spesielle modellsnekkere, som lager modeller av støpegodset som blir bestilt.
Så overtar formerne det videre arbeid. Å forme er en vanskelig jobb, og formerne må ha ei læretid på 4-5 år. Til forminga bruker de sand fra Themsens bredder. Denne sanden inneholder mye feitstoffer og har godt bindeevne. Under krigen fikk de ikke tak i engelsk sand. Da måtte de hente sand fra Danmark. Sanden fylles i ei form og stampes godt til. Så former de den etter modellen. Skal de ha hol i godset, legger de inn en kjerne der holet skal være. Kjernene lages av alminnelig fjæresand blanda med lim og linolje. De tørker kjernene på en elektrisk tørkeovn. Når formene er ferdiglaget, fyller de flytende jern i dem.
Smelteovnen er ca. 10 meter høg. Egil Olsen er ovnsmann. Når de skal støpe, fyrer han opp i ovnen og kaster koks inni. Så fyller han på 100 kg bromjern, 100 kg nyjern, 10 kg kalkstein og 50 hl koks. Inne i smelteovnen kan det bli 1600 graders varme under smeltinga.
det flytende jernet spruter ut
Nederst i ovnen er et tappehol. Det er stengt med ei leirtopp. En mann med maske for ansiktet og store hansker på hendene stikker ei jernstang inn i Lappeholet, og det flytende jernet spruter ut og blir tappa i en digel. Når digelen er full, tar to mann og bærer den bort til formene og fyller dem. Når ei form er fyllt, blir en mann satt til å stappe nedi for å få lufta ut. Slik holder de på til alle formene er gjort ferdige.
I pussbua blir mindre støpegods pussa i en trommel. Større ting blir pussa med en stålkost, og ujevnheter blir fila bort. I et annet rom blir delene satt sammen, fila og smergla.
Lagerrommet ligger bak materialforvalterens kontor, og fra lagerrommet går ei trapp opp til modell-lagret.
I verkstedet står maskiner i rekker bortover golvet: boremaskiner, høvelmaskiner og dreiebenker. Der er en Shapping spesialhøvel som har kostet 250,000 kroner. I borene brukes et spesialstål som kalles Highspeed. Det er så hardt at en kan kjøre maskina med den aller største fart uten at det vises på boret. I verkstedet arbeider også sveisere. Under sveisinga har de skjerm for øynene. Når de holder den elektriske sveiselampa bort til jernet, skyter en blå flamme i været. Lyset fra lampa er så sterkt at en får vondt i øynene av å se på det.
I verkstedet er ei maskin som klipper jern. På den ene sida klipper den rette kanter, og på den andre sida klipper den runde hol i firkanta jernstykker.
Når et skip skal opp på slippen
I fjæra vest for støperiet er to opphalingsslipper. De ble påbegynt av tyskerne under krigen, og bedriften gjorde dem ferdige etter kapitulasjonen. Den ene slippen er 60 meter lang, og den andre er på 40 meter. I ei bu ovafor slippene står et svært hjul, som drives med elektrisk kraft. Til hjulet er festa ei sterk trosse, og trossa er igjen festa til ei opphalingsvogn. Når et skip skal opp på slippen, kjøres vogna ut. Lite på sjøen er to robåter med to mann i hver båt. De gjør skipet fast. Vogna begynner å gå, og skipet følger med opp.
Det største arbeidet Hommelvik verft har hatt er ombygginga av D/S «Saltdal». Da skipet gikk prøvetur etter ombygginga, skrev Arbeider-Avisa:
«Det falt mange anerkjennende og vakre ord om Nordlandskes «Saltdal» da skipet gikk ut fra Hommelvik verft på prøveturen lørdag. Men så er også skipet etter ombygginga og moderniseringa blitt noe nær fullkommen. Sjelden har vi sett et skip hvor plassen er så godt utnyttet, og når det gjelder smakfull og praktisk innredning, står skipet fullt på høyde med de største og flotteste skip vi har i kystfarten.»
Bedriften skal nå gå i gang med å lage vaskemaskiner. Det er et svensk patent som skal nyttes ut, og de skal bruke flyhallen ved Djupvasskaia til verksted. Det er meininga å lage 200 maskiner første året.