Gjengitt fra årboka 2011 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

AV OLAF EVENSHAUG OG ØIVIND KRISTIANSEN
Evenshaug forteller

Hain G, eller Gustav Granaas som var navnet hans, var en kjent og original person i Hommelvik. Gustav var født i 1894 mens mor hans, Oline, hadde tilhold på Røros. De flyttet tilbake til Granåsen, og Gustav vokste opp der. Beste­foreldra som kom fra Selbu, bygslet denne plassen og dyrket opp en del av jorda. Onkelen, Petter, tok over Granåsen etter foreldra og bodde der all sin dag. Her presenteres først Evenshaugs beretning om «hamn G» i Evenshaugs karakteristiske språkdrakt. Etterpå gir Øivind Kristiansen en del tilleggsopplysninger om mannen som var en kjent figur i lokalmiljøet i Hommelvik.

Hain G – En beretning om Gustav Granaas

Gustav Granås, kjent i Vika som «hamn G», va født i Granåsen og va søstersønn hass Petter Granås. Han fløtta nerri Vika omkring første verdenskrig og levde tå små­reparasjona og ainna jobba i førstninga. Og hamn hangla igjennom på det vise nån år. Ætti kvart vart’n som onkel’n sin, en original. Ugift all sin dag, og bodd på ett rom, «Bjønnhiet», og der hadd’n alt samla.

— tok’n som regel 75 øre og opp te to krona

Ætti at radioen kom, begynt’n som radioreparatør, sjøllært sådan. Og han vart en god mann å finn ætti kvart som fler og fler såg sæ råa te å kjøp sæ radio. De aller første appara­tan som kom vart kalt for krystallapparat, men det vara itj så læng. Derre apparatan hadd bære øremikrofona, og det vart brukt en pinne te å perk med når sendarstasjon skoill finnas. Sea kom høytaleran som såg ut som ei trætt, og dæm hang på væggen. Seinar vart dæm innbygd i apparatet. Men no – femti år ætte – heng dæm på væggen igjen. Hamn G fekk mytji å gjørrå ættikvart. Men en kan vel sei at’n itj berika sæ tå radio-reparasjonan sin. For arbeidet han utført tok’n som regel 75 øre og opp te to krona, ætte som. Delan som hamn trængt reist’n te byn ætti, og det kom attåt på rægninga, men det va seinar det da. Han va den første som fekk ti en øremikrofon-radio. Med den satt’n «stan-bay» på romme sitt og perka inn Oslostasjon.

— nøy oss med å sjå på fjæset åt dæm som lytta

Æ kjæm i hau en kveld, han satt oppi Idrettens hus. Vi skoill sjøl få hør at samtidig som dæm spælt i Oslo, skoill vi få hør det i Idrettens hus i Hommelvika. Men det vart så overlag follt med folk at vesst all skoill få hør på de to øretelefonan, så måten G hold på heile natta og da’n ætti. Dessuten kom musikken bort rætt som det va. Så vi mått nøy oss med å sjå på fjæset åt dæm som lytta. Det vistes på dæm både når dæm hørt og itj hørt, mens’n G satt å skuva med pinnen. Det gikk vel itj mer enn to-tre år før høytaleran kom, og som æ sa, hang på væggen, da mytji forbedra.

— ein gong imellom går æ oppi kjellar’n å skjøt mæ, å»

Hamn G holdt te på ett rom heile sett liv her i Vika. Arbeidsbænken hass va et gammelt kjøkkenbord som sto attmed vinduet og der va det foillt tå alskens rariteter. Verktøy, skruva, dela, tråd, spola, bekk, loddbolt, apparata og mytji, mytji mer. Og der satt’n mæsta bestandig, bortsett fra når’n gikk på kafeen og åt, og når’n sov i sænga si som sto borti ei krå. Ja, som hamn sa sjøl; «Æ må bråk mæ lite grann imellom å. Æ e ut med gutter og kaste mæ da sju, oppå plassen. Og ein gong imellom går æ oppi kjellar’n å skjøt mæ, å». Språkbruket hass va det itj all som forsto, men den som lært’n å kjenn, klart å finn fram i det rare tanke­spinnet hass. «Egenvækta e 118 den no», sa’n når nån villa våttå kor tong han va.

— Det va findressen som

Bakom verkstedbordet, og bakom all raritetan hass, og på en ledig plass på væggen, hang det ei boks, ei trøy og væst på ein spiker. Det va findressen som han ha på sæ bærre i jula, påska og pinsa. Ellers gikk’n ti vindjakken og ei snål huv, store pluggasko og vømmølsboks. Om dressen som hang på væggen :sa’n «Det e’n Aksel som reste den når’n kjæm». Han Aksel Nesset vart gift med ei fra Namdalen og fløtta dit. Når’n va på besøk her i Vika sa’n; «Æ må vel sjå borti bjønnhiet og – må sjå kolles det sjer ut der».

Når’n Jo Bergom ha kjørt fra sæ vedlassa, eller pløyd å hårva fra sæ, sætt hæsten på stall’n og fora’n, gikk’n bort åt’n G å sætt sæ om kvellan. Felles for de to karran va at dæm va drengkailla bægge to. Han Jo va liten og stutt i fotom, å’n G stor og diger. Som æ sa egenvækta va 118 kilo. I bjønnhiet fyren med ved og det koinn bli temme­lig heitt. Han Jo Bergom svetta bære han røvd litt på sæ. Eingong han kom va det ualminnelig varmt i hiet.

— tar ut nøkkel’n tu døra

«Æ forstår itj at du hell ut den her varmen» sei’n Jo
– du må da slepp in litt luft, æ kvæles.
«Ja det e nå vel det å ja, æ må vel slæpp inn litt luft ja kanskje».

Så går’n G å tar ut nøkkel’n tu døra. Vesst det va nån smådela, eller ræsta som han itj ha nå bruk for, og som han villa kvett sæ me, gikk’n å la dæm på grindstolpen utom døra. «Dæm kjæm bort der» sa’n. Det va ingen renovasjonsbila den tia. Om det va skyra eller ongan vites ikke.

På døra hass sto det ein gong ein lapp – æ e i v a- Dæm som tyda det der, fann ut at’n va i skogen å høgg ved åt sæ. Det hørt vel med te bråket hass det – det som no kalles trim. Som nestmat koka’n graut å ha i ein påsså og pakka inn den i avispapir. «Når æ bli svett hell grøten sæ varm sa’n. Han bar ryggsækken på mens’n høgg «strangianeran». Det kalt’n tellan.

— nordvest kuling utpå Strinelfjord’n

På ein tur te Levanger – Follafos, va’n G med. Båten som tok en 60 – 70 passasjera va som ein forstår liten og lett, og når det da fauk opp ein veritabel nordvest kuling utpå Strinelfjord’n, begynt båten å dans den reine innherredspol­sen oppå bølgtoppan. Og ætti kvart kraup all i hop – grønn i fjæset – bortåt rækka og levert det som fans innabords. Han G sto te slutt alein igjæn – han ha itj virri bortåt rekka. Men ætti ein døktig overhaling, sei’n G: «Næi, æ må vest sti uti æ å, trur æ».

Ellers va det mang som fekk sæ ei artig styinn på knakken attmed arbeidsbordet hass G borti bjønnhiet Så kom krigen. Han G va den einaste radioreparatør’n i Vika. Mye repara­sjona hadd’n før, men no vart det enda mer. No satt all som ha ein radio å nilytta på’n Øksnevad i frå London, og da mått radioan vårrå i orden. Det hopa sæ opp med apparat borti hiet hass G. Ein mått pass sæ så ein itj trampa på dæm. Dæm sto over heile gølvet, oppi sænga, stabla opp atmed væggen.

— henta all radioapparata vårres

Og slik sto det på te høsten 1941. Da villa itj tyskeran våttå tå at vi fekk hør mer frå London. Sannheita fekk vi hør bære frå Oslo, frå’n Terboven og hans drabanter, quislingan. Men dæm tok likså godt å henta all radioapparata vårres utenom dæm som dilta med tyskeran. Sea vart det mæst bærre tys­keran og de få nasistan sine radioapparat han reparert på rommet sitt.

— lytta te fra London

Men han hadd bestandig et apparat ståan borti ei krå som han lytta te fra London. Det koinn nå vårrå et tysk eller nasiapparat som sto der da. Ingen tå dæm visste det. Og han G holdt itj på det han hørt i fra London. Det apparatet han hadd ståan borti kråa sto som regel åpent. Da han Jo Bergom fekk sjå at’n va så sjødeslaus og likeglad varen aldeles vættskremt, bar sæ og oia sæ over slik toillstreker. «Gjøm apparatet ditt», sa’n Jo.

«Ja æ må vel kanskje det» sa’n G. Så gikk’n å brætta over gamle avisa.

Under krigen va’n med å skaffa dela te sendera som vart brukt te å send meldinga over te England. Det låg kara på hytta uti marka som bestilt dæm gjennom ein tredjemann, og han sørga for at dæm kom dit dæm skoill. Og hjem­mefrontavisa delt’n ut. Det sto ein del tyskera itj så langt oinna’n G ned på stasjon. Han gikk bort åt et par hommel­vikinga som han kjent godt. Han tok opp ein lapp tu lomma å levert dæm beint framom tyskeran.
Det va ei illegal avis. «Æ villa sjå kolles dæm reagert» sa’n.

— alein som reparatør

Ætte krigen fortsætt’n G med radioreparasjonan. I mange år va’n alein som reparatør, og det va mang som sætt pris på det. Og vi slapp å vent læng på at det vart ferdig. Og som sagt, billig va’n. Han va med sine kompisa også på elgjakt i flere år. Om han skaut nån ælg, veit æ itj. Men det va sek­kert itj langsomt åt dæm han va sammen med. Og kvart år når’n va med på ælgjakt bestilt’n på bakeriet; 30 roinnte­brød som va nesta hass.

— brukt som pengpong.

Det som koinn brukes, det brukt’n G. Han va ingen ressurs-sløsar han nei. Han fekk lær sæ te å bruk det som brukes koinn, da han vaks opp i Granåsen. Tå ei lang og tjokk bambus-stang som itj koine brukes mer te feskarstang, va det ein bit igjen som va heil. Den biten kutta’n tå og brukt som pengpong. Høle inni røra va akkurat passelig, slik at kronestykka gikk nedi. Den biten va omtrent 25 cm lang, og der la’n kronan nedi. Den røra brukt’n da han va med på tur te Tynset ein gong, som idrettslaget stor for. Han resta tu røret ætti som han skoill betal.

— at’n stelt meddag sjøl

For det mæste gikk’n på kafeen når’n skoill eta. Men det hendt da at’n stelt meddag sjøl og. Da kokt’n søtsup attåt. Han ha sætt på supa på ovn og lagt innpå døktig med ved, og så sætt’n sæ sjøl med arbeid attmed bordet. En to-tri kalla satt på bænken, og det vart snakka i tunga fra’n G. Plutselig koka supa utover ovn så det fræsa bortover ovns­ringan. Han G snur sæ sakte bære halveis å sei: «Nei, sjå søtsupa, hm, hm, hm».

— stort tap for lokalmiljøet da han G la inn åran i 1958

Det va et stort tap for lokalmiljøet da han G la inn åran i 1958 – bære 63 år gammel. Hitte hadd’n itj fått nå mærke ætte sæ som onkel’n sin – som hæng i glas og ramme utpå aldersheimen mala tå’n Ivar Pettersen. Men han leve i minne åt oss all som levd sammen me’n.

Så langt Olaf Evenshaug.

Øivind Kristiansen tillegg sopplysninger

Gustav var ikke bare radioreparatør, han var også en selv­lært, flink fotograf. Han tok vel passfoto av alle her i Vika og omegn, da det særlig under siste krig var mange påbud om slikt i forbindelse med ferdsel til andre kanter av landet, og passersedler for øvrig. «G» tok også mange bilder ved bryllup og andre feiringer. Han hadde ikke blitz, men brukte magnesiumbomber som han plasserte på, for eksempel, dørkarmen. Ellers laget han mange artige bilder i jaktsam­menheng, da spesielt elgjakt. Han var flink til å manipulere bildene og en gang monterte han et utstoppet elghode i ore­krattet for å lage et spennende bilde.

— ofte besøk av tyskere

Det var ikke bare Hommelvikingene som brukte «G» som fotograf. Under krigen hadde han ofte besøk av tyskere som skulle fremkalle sine bilder. Det fortelles at «G», tross disse besøkene, hadde geværet sitt hengende på veggen under vindjakken. Men ingen gjorde noe vesen av det.

I et lydbåndopptak min far gjorde i 50-åra fortalte «G» føl­gende historie: Presten hadde vært en tur til Jøssåsen (vegen den gang gikk fra Karlstad via Nilsdalen), og da de kom nedover til Torskjønn, ble han var at det var så mye blod på snøen. Han spurte:

«Har det vært slakting her?». «Nei», svarte skyssgutten,

«det var fest her i går kveld – misjons­fest!»

Det var nok mye mer slåssing på festene før i tida. «G» fortalte at de reiv panelet av veggen for å ha noe å slå med! Det må være lov å si at de

«gode, gamle dager»

ikke alltid var det.

— æ va med som kokk – hadd med øks

«G» var en ivrig elgjeger og ble spurt om han hadde skutt noe dyr da laget hans hadde vært inne ved Lustavatnet i Ongdalen. «Næi, æ va med som kokk – hadd med øks, ved­sag og koka førre-ti liter med søtsup. Men om kveill’n gjekk æ mæ ein tur og da va det store dyr attme’ mæ«. «Såg du dæm da», spurte min far. «Næi, de va mørt, men æ kjeint dæm – æ føle sånt», sa «G». «Om mårrån gjekk æ såmmå vei’n – å da såg æ på graset at det ha liggi store dyr der». «G» var fast overbevist om at han hadde denne evnen.

— omtalte dette senere som «storkastet

I sin ungdom var «G» en dyktig diskoskaster. Han innledet kastøvelsene iført vindjakke. Etter hvert som han ble varm, kasta han jakka og økte kastlengden. På et stevne på Løkken fikk han opp et kast på over 31 meter og han omtalte dette senere som «storkastet» sitt. «G» laget en stor utklippsbok fra referater i avisene om Hommelvik IL sine bragder fra 1924 og utover. Gustav var i en årrekke fast inventar som funksjonær både ved treninger og friidrettsarrangement. Han var som en far for mange unggutter både sommer og vinter når de deltok utenbygds.

— spilte tuba i Hommelvik Musikkorps

Selv var jeg ofte på besøk hos «G». Det hadde seg slik at jeg spilte tuba i Hommelvik Musikkorps. Instrumentet var en gammel ringbass (tuba) i messing, men ventilene var av gammelsorten og utslitt. Jeg oppsøkte «G» for å få loddet mekanismen Da «G» strevet med dette og ikke fikk det helt til sa han «fanden polere min hatt»!

— «Boglandets vakre Marja»

Han hadde flere uttrykk, men dessverre, disse har jeg glemt. «G» hadde også en samling av gamle grammofonplater. De hadde han kjøpt av NRK i Trondheim og var av sorten «steinkaker». Han spilte ofte «Boglandets vakre Marja»! Johan Fossen har fortalt meg disse historiene om «G». Mora, Oline, ble med Gustav da hun var i tjeneste på Røros. De kalte han derfor for «Rørosingen». Da han gikk på skolen i Bakken fant han og nabogutten Bernhard øren på mange streker. Lærer Even Folstad skulle sette opp ei ny grind og var på plassen og tok mål av avstanden mellom grindstolpene. Etter at han dro heim for å snekre grinda, lurte Bernhard og «G» seg til å flytte ut stolpene. Da Folstad kom tilbake og skulle montere grinda, var den for kort. Han klødde seg i hodet og tok nye mål. Dro heim igjen for å lage ny grind. Da flytta guttene stolpene tilbake. Ergerlig konstaterte Folstad at han nok en gang hadde tatt feil mål – grinda ble for lang! Det er sannsynlig at det var denne hendelsen Harry Nilssen hadde hørt om, da han laget denne visa:

Iver og nygrinda

Hain Iver trengt storleg te ei likar grinn 
krøttera gjekk stavlaust både ut og inn. 
Og dein-der grinna mått'n gjørrå nå med, 
for kjærringa ga'n itj levanes fre', 
Så fainn'n sæ ti nå'n fiøli ein dag —' 
og håmmår og spiker og øks og sag. 

Med tomstokken to'n eit nøyaktig mål -,  
no skoill det bli slutt både med kjæfting og gnål 
Og snart hørtes lyden tå håmmår og sag -, 
hu skoill vårrå færdig i mårrå dein dag. 
Hain va ingen kar te' å arbei ti' tre — 
tre-heint og sein —, mæn hain fekk da det te'. 

Om natta så fer det nå'n guta å rek -, 
gapåt og løsten på å gjørrå eit pek . 
Dæm ha haurt om'n Iver og grinna da sju'., 
no tænke og gruble, dæm må du tru -. 
Og gjætt ka dæm gjor', jau, her ska du hør!: 
Dæm fløtta ut stolpan så avstaind vart stør -. 

Da'n ætti va' itj'n Iver så lite kry -, 
da grinna sto der færdig -, tre-kvit og ny -. 
Mæn det va' forpinna -, hu villa itj pass -, 
for millom stolpan va' ailt for my' plass: "
Æ målt da så nøye og -, ein meter om senn'-, 
For kort vart' a lik' vel -, på bægge eind'—. 

— vel vitende om at «G» hadde det litt travelt

En dag som Gustav skulle ta bussen ned til Vika, etter å ha flidd seg noe ved på Jervskogen, kom Bernhard som bodde på Bakken Vestre, ut på vegen å ville slå av en prat, vel vitende om at «G» hadde det litt travelt. Begge skottet bort mot Mostadmarkvegen for å se om bussen kom. Det gjorde den og kjørte forbi. «Hamn for vesst bussen no»!, sa Bernhard. «Ja æ såg det», sa’n «G» like rolig som alltid og måtte ta beina fatt ned til Vika

Da Gustav døde i 1957, 63 år gammel, sto dette blant annet i nekrologen:

«…Det er ikke mange mennesker forunt å være uten uvenn, og Gustav Granaas var en av de få. Han vil bli saknet av mange, og minnet i takknemlighet».