Gjengitt fra Årboka 2017 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Grendabekken

 En populær vannåre for eventyrlystne barn i Muruvika på 1950 og 60-tallet.

Av Roger Aasback

Stingsilda levde et farlig liv i Grendabekken i gamle dager. Vi smågutter var ofte på «hugget» utstyrt med blikkbokser og Norges-glass. Proppfulle av urmenneskets jakt- og fangstinstinkter jaget vi  stingsildstimene inn i våre redskaper. Den lille bekken steg ved flo sjø og i et barnesinn kunne Grendabekken oppleves som Muruvikas svar på Yukon River.

— på stadig nye eventyr

Her bygde vi flåter av tømrnerstokker, med en dørk av fjøler spikret på tvers, som samtidig holdt stokkene sammen. Så staket vi oss frem i bekken på stadig nye eventyr. En gang, da jeg og min tre år eldre lekekamerat Svein Åge Lorentzen var ute på et slikt tokt, oppdaget vi en gummistøvel på bunnen av bekken.

Denne fisket vi opp, og da vi tømte den for vann sprellet en diger ål ut av støvelen. For min egen del hadde jeg aldri sett en slik rar, slange-aktig og lang fisk før, så denne opplevelsen gjorde et stort inntrykk på meg som liten, nysgjerrig gutt. Noen år senere fant vi ut at ål var en ganske vanlig fiskeart i Grendabekkens nedre løp.

— «Leiran»

Under jembaneundergangen ved «Leiran» kunne vi ved fjære sjø vette på digre steiner og fange feite hunnåler på opptil 70 centimeters lengde med bare hendene. Enkelte av disse fungerte faktisk utmerket som matfisk.

Siden den gang har den europeiske ålebestanden av ulike årsaker gått dramatisk ned, og i Norge er ålen i dag bortimot forsvunnet helt. Den betraktes som sterk truet og står derfor oppført både i IUCNS rødliste og Norsk rødliste. Derfor vil dagens småroliinger dessverre neppe få oppleve det samme som min egen generasjon gjorde på 1950 og -60-tallet.

— rikelig med sandflyndre

I Grendabekken var det også rikelig med sandflyndre. Den trivdes best mellom Iversenbrua og sjøen der det var brakkvatn. De største, som kunne veie flere hundrede gram, var også attraktive fangstobjekter. Den mest effektive fangstmetoden etter fiyndre var såkalt «piking» fra flåte. Fangstredskapen lagde vi selv ved å bøye ut store kveiteangler til en rett pilspiss som vi deretter festet ytterst på lange trelister.

— hjemmelagde «harpuner»

Når flyndrene pilte over leirbunnen i bekken hvirvlet de opp en sky av bunnslam og vi kunne iaktta hvor de søkte dekning Vi manøvrerte da flåtene bort til dette området hvor vi prøvde åtreffe målet med våre hjemmelagde «harpuner». Som oftest gikk flyndrene seierende ut av disse duellene…

— by på en fjerdefiskeart

I tillegg til stingsild, ål og sandflyndre kunne Grendabekken by på en fjerdefiskeart, nemlig bekkørret. Den hadde tilhold litt lengre opp i bekken, oppover mot gamle riksvei 50, hvor det var rent ferskvann. Vi drev en periode en beskjeden form for kultivering av disse gjennom å fange levende bekkørret med hendene, for deretter å sette de ut igjen fisketomme, mere næringsrike vatn. I følge pålitelige faglige kilder kunne slike små bekkørreter vokse og oppnå inntil 1 kilos-størrelse i løpet av bare et år dersom det var rikelig næringstilgang i vannet.

—bekkørreter fra Grendabekken ble sluppet ut

Mine foreldre leide tidlig på 60-tallet ei hytte i Julsetgrenda i Lånke. Like ved hytta lå ei stor myr med et fisketomt vatn kalt Katttjønna hvor et stort antall bekkørreter fra Grendabekken ble sluppet ut. Min far Ludvik kjørte gjerne i ens ærend opp dit når vi kom hjem med våre fangster, som regel mellom 20-30 fisk i gangen. Turen opp til Lånke tok omlag en halv times tid og under denne transporten var det viktig at «settefisken» fikk nok oksygen da det kunne bli trangt om plassen i våre 10-liters plastbøtter.

— sykkelpumpe i bilen

Derfor hadde vi alltid med ei sykkelpumpe i bilen og min oppgave var å pumpe luft nedi bøttene underveis. Bekkørretene fra Muruvika så umiddelbart ut til å tilpasse seg i sine nye omgivelser da de ble sluppet ut og fikk friheten tilbake. Det ble mange slike turer opp til Lånke hvor i alt ca.200 «muruvikinger» ble flyttet til nytt hjem.

— hyttetomt hos Håkon Rognaas

Drømmen var å kunne fiske opp feite, fine eksemplarer etter at de hadde vokst noen år. Mine foreldre fikk i 1965 bygslet ei hyttetomt hos Håkon Rognaas i Mostadmarka og startet byggingen av sin egen hytte «Foldstuggu» ved Litj-Foldsjøen. Dermed opphørte leieforholdet til hytta i Lånke og fiskeutstyret ble derfor dessverre aldri prøvd i Kattjønna. Hvem vet, kanskje lever det noen store etterkommere av våre bekkørreter der den dag i dag?

— store endringer ved Grendabekken

Det har skjedd store endringer ved Grendabekken og områdene rundt «Leiran» de siste par tre tiårene. I forbindelse med turstien utover mot Flatholman er vår gamle fotballbane omgjort til parkeringsplass og bekkeløpet er lagt i rør ved jernbaneundergangen og ut mot sjøen, slik at bekken i dag er lite påvirket av flo og fjære. Folk som nå rusler forbi vil derfor naturlig nok oppleve vår barndoms «Yukon River»  som et ubetydelig, lite bekksikkel.

— Grendabekkens storhetstid

Men alle vi som ble født i Muruvika før l960 vil nok fortsatt ha minnene om Grendabekkens storhetstid i god behold.

 Den bekken som omtales her, er bekken som renner fra Hommelviktjønna og ut i fjorden på østsida av Flatholman i Muruvik. Den ble tidligere på folkemunne i Muruvik kalt Grendabekken. På kartet i dag er den kalt Langbekken. Total fallhøyde på bekken er ca 230m. Et interessant forhold med denne bekken, – som aldri går helt tørr, – er at kilden, – Hommelviktjønna ligger omtrent på toppen av en åsrygg, – og det er ikke er noen ordentlig bekk som renner inn i tjønna.