Gjengitt fra Årboka 2018 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Min far, fotograf Ludvik Aasback
Historien om hans barndom, oppvekst og utdanning 1927-1955.

Av Roger Aasback

Mange som er født og oppvokst i Malvik kommune har sikkert blitt foreviget hos fotograf Aasback ved en eller annen anledning. Eller kanskje har de levert sin egen filmrull inn til fremkalling eller kjøpt film- og kamerautstyr i den lille fotoforretningen som lå nederst i Selbuveien i Hommelvika?
Både privatpersoner, lag og foreninger, næringsliv og offentlige etater benyttet seg i hvertfall av de tjenestene min fars forretning kunne tilby i årene fra midt på 1950-tallet og frem til århundreskiftet.
Siden det i dag er over 90 år siden min far ble født mener jeg at historien om hans allsidige liv og virke nå er moden nok til å bli nærmere presentert i årboka.
I denne artikkelen vil jeg forsøke å fortelle om hans barndom, oppvekst og veien frem til åpninga av egen fotoforretning i Hommelvika i 1955.

— født 27.01.1928 på gården Brennmoen i Lånke

Min far Ludvik ble født 27.01.1928 på gården Brennmoen i Lånke hvor han vokste opp som den yngste av en søskenflokk på tre, sammen med foreldrene Andreas og Marit Åsbakk (født Larsdatter Draveng).
Gården Brennmoen, som lå øverst i Elvran mot Selbuskogen ble solgt på vårparten 1932 da min far nylig hadde fylt fire år, og hele familien flyttet da til småbruket Åsbakken i Muruvika.
I tillegg til gårdsdriften der fikk også min bestefar Andreas en sjauerjobb ved Meråker Smelteverks havneanlegg hvor de aller fleste muruvikingene på den tid hadde sitt daglige virke.

— gårdshund som het Karo sin heltedåd

Min far husket naturligvis lite fra sine første fire leveår på Brennmoen, bortsett fra en enkelt episode som han ofte fortalte om senere. De hadde en gårdshund som het Karo der oppe og den fikk en avgjørende betydning for livet videre. En varm sommerdag i 1931 stakk lille Ludvik alene avgårde sammen med hunden Karo ned til elva Leksa som rant like forbi. Som småbarn flest var han tiltrukket av vann og han vasset uti for å bade. Der skled han på en glatt stein og havnet uti en kulp hvor han holdt på å drukne.
Karo oppfattet situasjonen og reagerte rask ved å hoppe uti elva hvor den beit seg fast i skjorta til far og fikk han opp av elvestrømmen og tilbake på trygg grunn igjen.

Ikke så rart at firbeinte Karo ble hans aller beste kompis på jord etter denne dramatiske episoden som kunne ha fått en helt annen og katastrofal utgang…

Oppveksten på Åsbakken gård i Muruvika

Far var yngst og innså tidlig at det ble broren Alf som kom til å ta over gårdsdrifta på Åsbakken i fremtida. Når han sammen med sin to år eldre bror Alf ble satt til å gjøre enkle arbeidsoppgaver knyttet til gårdsdrifta var motivasjonen ofte litt fraværende. Han likte dårlig å ligge på kne å luke ugras i gulrotåkeren.
Allerede i barndommen drømte han heller om et fremtidig yrke som var mere kreativt og skapende. Tegning og maling var allerede fra førskolealderen hans store lidenskap, som et tydelig bevis på at en liten kunstnerspire lå på lur…

Foreldrene hadde dårlig råd og lite penger til innkjøp av oljemaling, akvarellpapir og tegneutstyr på den tida, så far tegnet derfor sine første “kunstverk” på det man hadde for hånden, alt fra baksida av hyllepapir til gråpapirposer og plater av bølgepapp.

— oljemaleriene ble gjort på huntonitt- eller finerplater

De første oljemaleriene ble gjort på huntonitt- eller finerplater som han kappet til i passende formater.
Etter hvert snekret han sine egne blindrammer med oppstrammet lerret av striesekker som han malte på. Som oftest malte han landskapsmotiver, men i blant også spennende hverdagsmotiver med folk i ulike arbeidssituasjoner. I en alder av 12 år malte han en hvitskjegget bestefar med hatt som kvesset ei øks mens barnebarnet sveivet slipesteinen. Dette motivet ble også gjort på et slikt hjemmelaget striesekk-lerret som dessverre viste seg å ha dårlig holdbarhet. Temperatursvingninger og kanskje andre faktorer gjorde at ljemalingen sprakk og løsnet i ørsmå biter etter en viss alder. Slipesteinsmotivet restaurerte han i voksen alder og hang det opp på hytta “Foldstuggu” i Mostadmarka, hvor det fikk hedersplassen på stueveggen.

Utover i tenårene vokste malerinteressen ytterligere hos min far da folk etter hvert gjerne ville kjøpe hans bilder. Dermed kunne han tjene noen kroner slik at han fikk kjøpt skikkelige lerret, oljmaling, pensler og annet nødvendig utstyr.

— skrøt uhemmet av hans malerier

Folk skrøt uhemmet av hans malerier, men unge Ludvik ville allikevel fortsette å lære mer…
I en alder av 14 år tok han kontakt med Ivar Nilssen Værnesbranden (1876-1955)* fra Stjørdal som på den tida var en godt kjent forfatter av lokalhistorisk litteratur samt en meget dyktig og anerkjent kunstmaler.
Han bodde på plassen Værnesbranden som nå er fjernet etter en utvidelse av Trondheim Lufthavn Værnes. Da Ivar Nilssen Værnesbranden fikk se noen av fars malerier ble han veldig begeistret og ønsket gjerne å hjelpe unge Ludvik videre innen malekunsten. Værnesbranden hadde sitt eget atelie på gården hvor far kunne komme å male så ofte han ville. Der lærte han mye om malerteknikker, fargebruk og grunnleggende komposisjon. Av sin læremester fikk han også prøvd seg på akttegning og maling etter levende modeller.

På senhøsten 1941 malte han en kvinnelig akt som lå på en sofa i Værnesbrandens atelie, men som i ferdig versjon (januar1942) ble malt liggende ute på en idyllisk sandstrand mens hun speidet utover havet.

— Ivar Nilssen Værnesbranden

Ivar Nilssen Værnesbranden ble voldsomt imponert og mente at dette maleriet kunne han selv ikke ha gjort stort bedre. Han oppfordret derfor min far til å satse videre på alekunsten ved å søke om opptak ved Statens Kunst- og Håndverksskole i Oslo. Siden 2.verdenskrig pågikk for fullt i disse årene ble planene om videre skolegang i Oslo vanskelig og dermed lagt på is.

Krigsårene 1940-1945

Under krigen var far den eneste i søskenflokken som bodde hjemme på Åsbakken sammen med foreldrene. Broren Alf hadde meldt seg frivillig til millitær tjeneste og dratt over til Sverige for videre opplæring. Deres søster Anna (gift Sparby) hadde allerede noen år før okkupasjonen flyttet til Bamle kommune i Telemark der hun hadde fått en huspostjobb på Stathelle ved Brevik.
Far gikk sine siste skoleår på Hommelvik Folkeskole under krigen. I tillegg hjalp han til med drifta hjemme
på gården, blant annet stell av husdyra. De hadde hest på Åsbakken den gangen, som ble brukt til alt arbeidet på jordene og til transport av forskjellig slag. Tidlig en vår hadde hans far Andreas kjøpt en del tømmer fra gården Hommelvik Østre.Tømmeret ble hogd oppe på Hommelvikheia og de måtte selv kjøre stokkene ned til Muruvika med hest. Min far satte sleden på hesten og dro oppover til Hommelvikheia for å hente tømmeret.

— ned den stupbratte og isete Sæterkleiva

Hjemturen gikk ned den stupbratte og isete Sæterkleiva. Hesten var ikke skodd for et slikt bratt og isete underlag og sleden med det tunge tømmerlasset begynte også å skli. Dermed fikk hele «ekvipasjen» en nifs og ukontrollert heisatur ned kleiva som fort kunne ha gått fryktelig galt. Men heldigvis kom både hesten og lasskjøreren helskinnet ned til Muruvika.

— men skjebnebestemt

Min far hadde alltid stor tro på at ting som skjedde ikke var tilfeldig, men skjebnebestemt på forhånd slik som denne episoden i Sæterkleiva. Han mente også at skjebnen gjorde at han unngikk en langt større katastrofe på senhøsten 1940: Far skulle til skolen i Hommelvika som begynte klokka ni. Såfremt værforholdene tillot det brukte han brukte alltid å gå til og fra skolen, men når han våknet denne novemberdagen var det så surt og kaldt at han vurderte sterkt å ta toget utover. Toget gikk tidlig forbi Muruvika og når han så på klokka var han litt seint ute, så det ble til at han gikk allikevel denne dagen. Da han hadde kommet over Hommelvikhøgda og ned i Solbakkan ble han møtt av et grusomt syn:

— største jernbaneulykkene i norsk historie

Nede ved Nygården så han at toget som han ikke rakk å reise med hadde kollidert med et nordgående damplokomotiv. Han ble dermed vitne til en av de største jernbaneulykkene i norsk historie bare en snau halvtime etter at den skjedde, 19. november 1940 kl. 08.03.
Ikke så rart at hans tro på skjebnen ble styrket etter å ha opplevd denne tragedien hvor 22 ble drept og 45 hardt skadet blant de omlag 550 passasjerene som var innvolvert.

I okkupasjonsårene merket man en stadig økt tysk aktivitet både på bakken og i luftrommet over Muruvika. Det tyske flyvåpenet hadde okkupert flyplassen på Værnes og stadig brummet tyske fly i lav høyde over bygda. Befolkningen ble oppfordret om å bruke blendingsgardiner i vinduene under mørketida da man var redd for at bombing av sivile mål kunne skje. Eiendommen på Åsbakken grenset helt opp til riksveg 50, og der merket man også en økt millitær trafikk av tyske mannskapstropper og forsyninger.

— ville ta med seg hesten

En dag etter at far kom hjem fra skolen troppet tyske soldater opp på Åsbakken og ville ta med seg hesten som han hadde kjørt tømmer med ned Sæterkleiva. Da kom hans far Andreas ilende til og forklarte tydelig til soldatene at den kjære arbeidshesten var nødvendig for gårdsdrifta og at den fikk de slettes ikke ta med seg.
Samtalen gikk over til høylydt krangel etter hvert og det kom nesten til håndgemeng ute på gårdsplassen.. Min far sto livredd et stykke unna og så på denne betente situasjonen hvor hans far var innvolvert. Tyskerne hadde skuddklare håndvåpen i bedredskap og kunne sikkert ha skutt hans far før de stakk av med hesten.
Men heldigvis, – slik gikk det ikke. De tyske soldatene trakk seg tilbake til slutt uten at hesten ble med.

— male bilder som han solgte

På fritiden fortsatte far og male bilder som han solgte og fikk betalt for. For pengene han tjente kjøpte han sitt første kamera, og dermed våknet interessen for en ny hobby; nemlig fotografering. Han oppdaget at dette var en ny og spennende måte å fremvise bilder på, nært beslektet med kunstmalingen og som han gjerne ville fordype seg nærmere i. Ordet fotografi er latinsk og betyr “å tegne med lys”. Dermed var alt han hadde lært av Ivar Nilssen Værnesbranden om lyssetting og komposisjon nyttig kunnskap å ha med seg.

— eget mørkerom

Etterhvert gikk han også til anskaffelse av mørkeromsutstyr slik at han kunne fremkalle filmer og kopiere bildene sine selv. Til dette arbeidet fikk han disponere et lite lagerrom ute i mastua på Åsbakken som han ominnredet til mørkerom. Der snekret han en arbeidsbenk hvor han plasserte forstørrelsesapparatet og fire skåler med nødvendige fotokjemikalier samt en skyllekum. I mastua, som blant annet ble brukt til matlaging, vasking av klær og grisslakting, var det betonggulv og innlagt vann og dermed en vannkrane som han kunne koble seg til. Små fotokopier ble tørket og glanset på en liten bordpresse, mens store forstørrelser ble hengt til tørk på ei klessnor. Han festet loddklyper i nerkant av bildene så de ikke skulle krølle seg under tørkeprosessen. På biblioteket lånte han faglitteratur innen fotohistorie og foto- og mørkeromsteknikker som han leste med stor interesse. Dermed fikk han påfyll av verdifull kunnskap om fotofaget i både teori og praksis.

Fotoforretning på Stjørdal og fem lærerike år hos Fotograf Schrøder i Trondheim.

Like etter krigens slutt fikk unge, selvlærte Ludvik godkjent svennebrev som fotograf. Nå ville han prøve å gjøre fotovirksomheten til sitt levebrød. Han inngikk et kompaniskap med stjørdalingen Odd M.Ekle som hadde de formelle kvalifikasjonene for å kunne drive selvstendig forretningsvirksomhet. De to leide et lokale i Kjøpmannsgata 27, sentralt i Stjørdal der hvor Egon Pizzeria og Pernille holder til i dag.

— navnet Aasback og Ekle

Bedriften ble registrert under navnet Aasback og Ekle, og ved årsskiftet 1946/47 kunne de åpne dørene. I første etasje, som vendte ut mot gata, var det kundemottak og salg av rammer og fotoutstyr, mens selve atelieet ble innredet i etasjen over hvor det var større takhøyde. Tilstrømmingen av kunder var stor og det ble lange arbeidsdager. Allikevel ble de faste utgiftene til lokaler og nødvendig utstyr relativt høye slik at overskuddet ble nokså beskjedent og inntektene deretter. Samarbeidet med Odd M.Ekle på Stjørdal ble derfor avsluttet etter tre år. Far søkte og fikk ny jobb med bedre lønnsbetingelser hos Fotograf Schrøder i Trondheim, mens Ekle drev forretningen videre alene en stund inntil fotograf Dagfinn Furunes overtok butikklokalene i Kjøpmannsgata 27.

— Fotograf Schrøder

På den tid da far tok fatt på den nye fotojobben i Trondheim, var Fotograf Schrøder landets største fotofirma. I selskap med staben av erfarne fotografer med lang fartstid i bransjen fikk han mange nye nyttige råd og tips og han ble satt på allsidige oppgaver. Flere kolleger på hans egen alder anså Fotograf Schrøder som en viktig lærebedrift og et springbrett videre for å kunne starte sin egen fotobedrift. Far bar også på denne drømmen, så derfor tok han handelsskole på kveldstid og senere fotografmesterbrev, noe som gjorde han klar til å realisere dette.

— Trøndelag Fotolaug

Etter at han tok mesterbrevet ble han også opptatt som styremedlem i Trøndelag Fotolaug, et verv han hadde i mange år. (Trøndelag Fotolaug ble dannet i 1911 og hadde som mål og være et samlingspunkt for profesjonelle fotografer i hele Trøndelag).

Stor interesse for sang og musikk.

Utenom fotografering og kunstmaling var sang og musikk den aktiviteten som stod min fars hjerte aller
nærmest. Allerede som 12-årig fikk han låne et trekkspill som han raskt lærte seg å spille på, og litt senere
lærte han også de vanligste grepene på gitar, i tillegg til munnspill. Når det var private fester på bygda hadde han gjerne trekkspillet eller gitaren med seg, noe som alltid skapte god stemning. Like etter krigen meldte han seg inn som medlem av Hommelvik Mannskor hvor han sang bass under dirigent Knut Kallsets ledelse.

— «Old Boys»

Mot slutten av 1940-tallet var far med og dannet et danseband bestående av fem karer fra Muruvika og Meråker. Far var såvidt 20 år på den tida, men siden de hadde med seg et par tre eldre musikere, ble bandets navn «Old Boys». Det bestod av brødreparet Ragnar og Bendik Christensen på trekkspill, Knut Ramstad på fiolin, Oskar Dalåmo og han selv på gitar. Bendik Christensen skrev tekster og komponerte melodier selv, og flere av hans viser ble innspilt på plate og senere gjengitt i trønderske visebøker, deriblant den populære valselåten «Lottes bekjennelse». Knut Ramstad var svigersønn av Konrad Kristensen og som utenom bandet spilte fiolin i Inntrøndelag Symfoniorkester. Midt på 1950-tallet ble bandet forsterket med Tormod Larsen fra Hommelvik som spilte kontrabass. Tormod var i tillegg en habil trekkspiller med et stort tangoreportorar.

Søt musikk oppstod på toget

De aller fleste som hadde sine jobber utenfor Malvik kommune i etterkrigsåra reiste med buss eller lokaltog til arbeidet da det fortsatt var forbudstid og bare et fåtall hadde egen bil. Min far som på den tiden jobbet hos Fotograf Schrøder, tok pendlertoget daglig til og fra Trondheim. Det samme gjorde en ung, kvinnelig lege-sekretær fra Hundhammeren som jobbet på Regionssykehuset. Hun het Bjørg Inger Welde og kom som regel inn på samme vogna som far, og hvor de to ofte kom i prat med hverandre. De fant tonen ganske fort og søt musikk oppstod i forholdet mellom dem. De begynte også og omgåes på fritiden og ble til et kjærestepar etterhvert.

— lang sykkeltur over Dovre

I sommerferien 1949 dro de på en lang sykkeltur over Dovre til Romsdalen, Trollstigen og store deler av til Vestlandet. De bodde i spisstelt og lagde mat og kokte kaffe på sin medbragte primus, med andre ord et enkelt og sorgløst turliv som de begge trivdes med. Sykkelturen gav mersmak og året etter gjorde de en tilsvarende tur ned Gudbrandsdalen og til traktene rundt Mjøsa. Far hadde selvsagt fotoapparatet med på disse ferieturene og de gode minnene ble grundig bevart.

— brudefotograferinga måtte avlyses

Etter å ha vært forlovet et par års tid bestemte de seg for å inngå ekterskap. Hommelvik kirke var stengt på grunn av renovering en lang periode på den tida, så bryllupet fant sted i Malvik kirke 21.04.1951. Været var dessverre ikke helt på brudeparets side denne vårdagen. Vinteren fikk et kraftig tilbakefall med både snø og stiv kuling. Strømbrudd førte til at brudefotograferinga ikke kunne gjennomføres som planlagt. I stedet fikk de den kjente karikaturtegneren Odd Einarson til å tegne en morsom karikatur på bryllupsdagen.

— bryllupsfesten hjemme på Åsbakken

Utpå ettermiddagen kom strømmen tilbake og bryllupsfesten hjemme på Åsbakken gård ble riktig vellykket med god mat og dans på låven til levende musikk. 14 dager senere tok de på seg brudestasen på nytt og fikk tatt et ordentlig brudebilde hos fotograf Schrøder. Utpå sommeren 1951 fikk de leid sin første leilighet på loftet hos Edvard og Alberta Messelt, hvor de bodde et års tid før de fikk kjøpt nabohuset “Møllmannsli” som lå rett over min fars hjemgård Åsbakken. Der ble de boende resten av sitt liv og sammen fikk de etter hvert to barn; Roger Andreas (f.1951) og Lise-Mari (f.1960).

Åpning av egen fotoforretning i Hommelvika 1955.

Drømmen om å kunne åpne sin egen fotoforretning i hjemkommunen Malvik levde fortsatt og en vårdag
i 1955 fikk han en gylden mulighet til å realisere denne. En kjenning av far, Henrik Svedahl, drev på den
tida litt fotovirksomhet i Hommelvika hvor han leide et kjellerlokale i «Snustadgården» i Selbuveien 3.
Der hadde han innredet et lite fotostudio samt to små mørkerom, det ene for fremkalling av filmer og det
andre for kopiering av bilder. Et litt større rom ut mot veien ble brukt som kundemottak og kontor i tillegg til salg av bilderammer. Svedahl hadde noen måneder tidligere søkt og fått jobb ved Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) hvilket innebar at han måtte flytte sørover til Østlandet der hvor NVE hadde sitt hovedkontor. Leiekontrakten med Rolf Snustad, eieren av Selbuveien 3, ble dermed oppsagt.

— var på utkikk etter et egnet lokale

Henrik Svedahl var kjent med at min far var på utkikk etter et egnet lokale i Hommelvik sentrum hvor han kunne starte sin egen fotobedrift, så han tipset derfor far om at dette kjellerlokalet i “Snustadgården” nå
ble ledig om kort tid. Etter en befaring og en prat med gårdeier Snustad hvor han kom til enighet om en ny fremtidig leiekontrakt, ble det fart i sakene. Han sa opp jobben hos Fotograf Schrøder i Trondheim og gikk straks igang med oppussing og vareinnredning av lokalet i Selbuveien 3. I tilegg til fotoatelie ønsket nemlig far å drive butikk for salg av rammer, film og fotoutstyr. Avtaler med ulike leverandører ble etablert og han fikk ansatt sin første medhjelper som het Ruth Forbord, bosatt på Hundhammeren. Hun skulle i første rekke betjene butikken, mens han selv utførte foto-oppdragene i tillegg til alt av mørkeromsarbeide.

— 1955 kunne min far endelig åpne dørene

Utpå sommeren 1955 kunne min far endelig åpne dørene og ønske hele befolkninga i Malvik kommune velkommen til sin nystarta fotoforretning i Hommelvika.
Dette ble starten på et nytt, spennende og innholdsrikt kapittel i min fars liv, en over 40 år lang og minnerik epoke frem mot århundredeskiftet som kanskje ved en senere anledning kan danne grunnlaget for en ny artikkel til historielagenes populære årbok?