Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Komplettert med bilder fra fotoarkivet til HHV.
Fra husmannsgrend til villastrøk.
Noen grimt fra Muruviks historie
AV ODD BJØRKLI
Muruvik er grenda som ligger under vestsida av Gjeving-åsen mot grensa mellom Malvik og
Stjørdal, og dermed mellom Sør- og Nord-Trøndelag. Dermed altså Malviks utkantgrend mot øst. Noen av de som bare har sett ned på Muruvika fra veien, sier de synes det ser idyllisk ut der. Andre mener at det må være et stusslig sted, liggende innunder berget, der man sikkert knapt nok ser sola, selv på sankthansaften. De har alle litt rett, men selvfølgelig er det ikke bare idyll, og selv de husa som ligger lengst oppunder berget mangler sola bare i desember og januar.
— en trygg arbeidsplass
Opp gjennom tidene har det så avgjort vært forhold i Muruvik som nok har fortonet seg som alt annet enn bare idyll. Ikke minst for dem som har hatt sin arbeidsplass her. Men det at man hadde en trygg arbeidsplass, og dermed en kjærkommen inntektskilde i nærmiljøet, var nok en viktig faktor for mange av de som har slått seg til her. Ja, så viktig at de har trivdes godt sjøl om det var et hardt slit å få endene til å møtes mange ganger.
— som man kalte Meraker Smelteverk
I perioden 1920-1960 var det slik at et flertall av de som bodde i Muruvika hadde sitt arbeid på «Bruket», som man kalte Meraker Smelteverk sitt havneanlegg. Nå i dag er Muruvik ei grend med både tett og spredt boligbebyggelse som rommer ca. 130 husstander. På fire-fem plasser kan vi ennå se at her har det vært gårdsbruk. De fleste som bor her nå har sitt arbeid i Trondheim, Hommelvik og Stjørdal.
Muruvik er også kjent som et hytteområde, og selv om en del hytteeiendommer er blitt omregulert og ombygd slik at de i dag fungerer som boliger, så er det fortsatt omkring 40 hytter i Muruvik. Havneanlegget på «Bruket» (Elkem), samt oljehavnanlegget gir i dag arbeid til i underkant av 10 personer.
— i 1984 la Trondos ned butikken
Butikk-lokale ble bygd delvis på dugnad, i 1938, og det var Hommelvik Samvirkelag som dreiv filial her. Hommelvik Samvirkelag gikk inn i Trondos på 70-tallet, og butikken ble opprettholdt noen år som en nærkjøp. Men i 1984 la Trondos ned butikken og etter en kort periode med kiosk i lokalene, så har beboerne i Muruvik måttet dra ut av grenda for å handle dagligvarene sine.
Navnet
Det er mange som undrer seg over hva navnet MURUVIK kommer av. Den rimeligste forklaring, som også støttes av navneforskere (Norsk Stadnamnsleksikon), synes å være følgende: Gården Hommelvik som i sin tid bare var en gård, brukte området i Muruvik som beiteplass for hester og da fortrinnsvis for hopper (mærrer) og navnet ble «Mærravika».
— Muruvik
I tidens løp har da dette navnet forandret seg til det vi kjenner i dag, – Muruvik. Dette er selvfølgelig ikke noe som objektivt kan bevises, men det synes å være en rimelig forklaring. En alternativ forklaring går ut på at navnet har noe med mur å gjøre, men dette synes lite sannsynlig. Mer sannsynlig kan være en avledning av myr, da det var myrlendt både i østre ende av Myrtrøveien (der det også i dag kalles Myra), og ved utløpet av bekken på Leiret.
Husmannsgrend i ei leilendingsbygd
Funn som er gjort bevitner at det lenge har holdt til folk i Muruvik, i hvert fall siden vikingtida. Under arbeid med et veianlegg i 1869 fant arbeiderne i en grushaug to økser og to små stumper av et sverd fra omtrent vikingtida. De fant også ei sølje av bronse, men finneren av sølja nekta å gi den fra seg og ingen vet i dag hvor den er blitt av. Rundt funnstedet var det flere liknende grushauger som så ut til å bestå av grus og sand som var funnet i strandkanten. Funnet ble gjort på Holmen-gården. Vi vet ytterst lite om liv og levnet før år 1700, så f.eks. spørsmål om det var boplasser her som ble lagt øde under svartedauen, fins det ikke noe svar på.
— ble brukene i Muruvika husmannsplasser
Men på 1700-tallet vet vi at det har vært tre bebodde plasser i Muruvik, og slik var det fram til i siste halvdel av 1800-tallet. Inntil 1813 var disse plassene, i likhet med Hommelvikgården (som da var kun ett bruk), leilendings-bruk under «Hommelvikens og Mostadmarkens Jordegods». Etter at brukerne på Hommelvik kjøpte seg fri i 1813, ble brukene i Muruvika husmannsplasser under de to gårdene Hommelvik øvre østre og -Vestre (i dag eiet Bjørnstad og Håve). Navnene på de tre plassene i Muruvika som er nevnt i folketellinga 1865 er: Murevigen, Fladholmen og Fladholmstuggu.
— Murevigen
Plassen Murevigen lå nede på tangen mellom ytre og indre Muruvikbukta, altså der husa på Muruvikgården sto fram til i 1958. De ble erstattet med nye på øversida av jernbanesporet i forbindelse med etablering av oljehavna.
— Stugguberget
Fladholmen er plassen som i dag er gården Holmen, mens Fladholmstuggu er plassen som seinere ble kalt Stugguberget. Den lå der hyttekolonien på Flatholmen ligger i dag.
— 4 riksdaler i årlig bygsel
Vi har ikke mye dokumentasjon på hva man før 1800 bedrev på disse plassene, men beliggenheten tilsier at man sannsynligvis også på 1700-tallet utøvet fiske/fangst i tillegg til jordbruk/fedrift. Noe pliktarbeid inngikk sikkert i den leieprisen de måtte betale til godseierne. Blant annet vet vi at på 1750-tallet måtte brukeren av Holmen svare én dags arbeidsplikt i tillegg til 4 riksdaler i årlig bygsel.
— Haldbakken
Åsbakken ble bygsla som egen plass tidlig på 1800-tallet, og de første som dreiv her var Jonas Johansen f. 1830 fra Haldbakken (husmannsplass under Halden), g.m. Kristianna Tomasdatter f. 1830 fra Vullum Østre.
— Heierås, Moen, Sjøvollen, Svartvika, Larsrommet
Utover 1800-tallet økte antallet bruk. Det var Heierås (Iversen) hvor det ble det ryddet en plass, og det samme var tilfelle i Moen (Arntsen) og på Sjøvollen. Også i Svartvika og i Larsrommet ble det ryddet boplasser med litt dyrka mark omkring. Alle disse var også husmannsplasser under en av de to Hommelvik øvre-gårdene
— Røbbørromme
Riborgrommet (uttales Røbbørromme) ble en plass som hadde losjibevilling kalt. Det er der Jan Husdahl bor idag. Dette var en skylddelt plass, og hadde derfor ingen plikter overfor Hommelvikgården, men Riborg, som plassen var oppkalt etter hadde plikt til å ta inn losjerende og gi dem traktement, både vått og tørt. I dag kan det kanskje synes som at et slik plassering av et vertshus i Muruvik var bakvendt. Men her må vi være oppmerksom på at «riksveien» mellom Hommelvik og Hell i perioden 1859 — 1877 gikk nede ved fjorden.
I løpet av 1930-åra kjøpte alle husmennene i Muruvik ut sine bruk, og ble sjøleiere. I tillegg til dyrkamarka, fikk de alle kjøpt en liten skogteig.
Veitraseer og landeveisrøvere
Den eldste veiforbindelsen mellom Hommelvik og Stjørdal (Lånke) gikk gjennom Gammelåsdalen – fra Sandmark i Hommelvik, over Damjale og til Furan i Lånke. Når denne veien ble «flyttet» til å gå over Gjevingåsen, – det man i dag kaller øvre Gammelveien, – er man ikke helt sikker på, men sannsynligvis skjedde det rundt 1700. Det er imidlertid sikkert at vegen i 1774 gikk opp under Seterkleiva. Hvis du noen gang har gått denne veien, vil du snart forstå at det ikke var noen lett oppgave å komme fram her med kjøretøy.
— navn-steinen
Men til forskjell fra veien i Gammelåsdalen, var veien over Gjevingåsen bygd for å kunne kjøres med hjuldoninger. En severdighet som må nevnes her, er «navn-steinen» som ligger inntil veien, og der et stort antall personer har risset inn navn, initialer og årstall. Ca. år 1800 ble veien lagt om en del, og flyttet nedover på vestsida av Gjevingåsen og gikk dermed fra Hommelvik øvre østre (Bjørnstad) og innover marka, og kom sammen med nåværende fylkesvei (gamle E6) litt sør for toppen av veien. Denne veien blir i dag kalt nedre Gammelveien, og brukes i stor grad som tursti av folk fra både Muruvik, Solbakken og Hell. Gjevingåsen var fortsatt et bratt veistykke, og fortsatt gikk den utenom bebyggelsen i Muruvik, så først på 1850-tallet begynte man arbeidet med en vei nede ved sjøen.
— da jernbanen kom i 1870-årene
I 1859 var veien ferdig, og utgjorde nok en kolossal forbedring. Den gikk jo rett igjennom Muruvik, og det var ikke lenger bratt og vanskelig å ta seg fram. Denne veien ble ikke særlig gammel, for da jernbanen kom i 1870-årene, ble den helt ødelagt mellom Litlmoen og Svartvika.
— Svartvika til Litlmoen
På strekningen Muruvik – Hell ble jernbanen lagt i samme trase som veien hadde brukt. Strekningen fra Svartvika til Litlmoen er fortsatt så noenlunde intakt. Så ble det altså igjen bygget ny vei. Denne veien ble lagt om til å følge omtrent den trase som gamle E6 i dag har på sterkningen Hommelvikhøgda – Hell. Unntaket fra nåværende trase er at veien først gikk fra høgda mer rett østover og forbi Larsrommet, der det nå er steinbrudd. Denne sløyfa er også så noenlunde intakt.
— Røverhula
Gjevingåsen var et beryktet veistykke også av andre årsaker enn topologien. Det går gruvekkende historier og sagn om overfall på de som trafikkerte veien her. Røverbander passet opp både verditransporter og vanlige reisende, og i noen av tilfellene gikk det på både liv og lemmer laus. «Røverhula» finnes fortsatt oppunder berget i Sæterkleiva, som er det høyeste punktet på den øvre Gammelveien. I følge sagnet skal dette bergholet ha vært tilholdssted for røvere som drev utstrakt piratvirksomhet her på midten av 1700-tallet. En målgruppe for disse var folk fra Stjørdal og Innherred, som hadde vært i byen og solgt sine varer, og var på tur heimover. Ofte var det nok også slik at disse hadde tatt seg en dram eller tre for å feire byturen. Dermed var de et enda enklere bytte for landeveisrøverne.
— Heiltunnelen
De som er på gjennomfart langs hovedveien – E6 -gjennom Trøndelag i dag, går glipp av å få se Muruvika. Utbyggings-prosjektet E6-øst som har bygd motorvei kl. B mellom Trondheim og Værnes, valgte å legge strekningen mellom Sandmarka i Hommelvik og Hell i en tunnel. Heiltunnelen som den ble kalt, ble åpnet i 1993. Veien som inntil da hadde vært E6, fikk da fylkesveistatus med nummer 950 og gatenavnet Malvikveien på strekningen gjennom Malvik.
Primærnæringsveier
Jordbruksnæring med fedrift av forskjellig slag var nok en naturlig del av livet i Muruvik, så som overalt ellers i gamle dager. Men terrenget ga ikke rom for noe storstilt jordbruk. Det man produserte var ikke mer enn man trengte til egen husholdning. Derfor måtte man ty til andre inntektskilder for å skaffe seg de penger man etter hvert behøvde til å kjøpe livsnødvendigheter som salt, sukker, kaffe, tobakk og også noen redskaper som var vanskelige å framstille sjøl. Husdyra man hadde var sau, geit, gris og nautkrøtter foruten hester. De største bruka hadde på det meste (omkring 1960) 10-12 melkekyr.
— rovdyra en trussel
Her, som overalt ellers i landet utgjorde nok rovdyra en trussel mot husdyra, men vi har ikke konkrete historier om angrep nede i Muruvika. At det fantes rovdyr, og at det ble jaktet på dem, finner vi skriftlige kilder på: I ei tingbok for Stinda fra midt på 1700-tallet finner vi en del oppføringer om utbetalte skuddpremier for rovdyr, og her kan vi lese:
1754: Ole Fladholmen fremviste et voksent bjørneskind, skutt i dette forår i Hommelvigs wald eller eiendom.
— stort antall hekkende ærfugl
I gamle dager har det nok vært sanket både egg og dun fra ærfuglen, eller ea som man kalte den. Både ute på Flatholmskjæret, på Muruvikskjæret og inne på fastlandet har det vært et stort antall hekkende ærfugl.
— rikt fiske
Vi vet at det fra gammelt av har vært et rikt fiske i Trondheimsfjorden, eller Strindfjorden som den tidligere ble kalt. Om våren fisket de laks. Det var gårdene som eide retten til laksvaldene, men husmennene fikk bruke dem mot å betale avgift. Valdene i Muruvik var Svartvika, Kjerringrauva (to garn) og Muruvikskjæret. Laksen ble tidligere fanget med garn, men etter krigen foregikk fangsten i all hovesak med kilenot.
— helt opp mot 100 kg i ett kast
Dette er nøter som står fastmontert ca 50. meter fra land, og med et finmasket garn som går inn mot landet, og på den måten leder laksen inn gjennom inngangskilen i nota. Sjøørret ble fisket med kastenot, og det er fortalt om store fangster, ja, – helt opp mot 100 kg i ett kast. Denne tradisjonen ble holdt i hevd til ca. 1960. Denne nota ble kastet ut fra båt. Det foregikk på den måten at man festet den ene enden på land, og så rodde man og slapp ut nota (garnet) i en sirkel på omkring 30-40 m i diameter. Deretter drog man nota inn mot land, og den fisken som hadde befunnet seg inne i sirkelen var fanget.
— Jordskjelv-våren
Fangsten rodde de til Trondheim med og solgte den der. Vanlig pris var en skilling for marka, – altså ca. 12 øre for kiloen. På våren var det hysefiske. En vår da de tok svært mye hyse inne i Muruvika, fikk navnet «Jordskjelv-våren». Dette fisket foregikk med line og garn. For ei vanlig hyse kunne de få 4 skilling.
Om vinteren, da det var både surt og farlig å ro hele fjorden utover, for de gjerne med båt om ettermiddagen til Rota, overnattet, og dro tidlig neste morgen med kjelke utover Strindlandet og inn til byen. I samband med fiske må vi også nevne at husmennene i Muruvik drev kobbejakt. Lars Andersen Stuggubergstrø skjøt mye kobbe på Billedholmen.
— kobbeskinn som var spikra opp
Det ble sagt at han kunne ha hele fjøsveggen dekket med kobbeskinn som var spikra opp til tørking. Kobba fanget de også på en -annen måte. De satte opp ei pælrekke i sjøen over ei grunn bukt. Mellom pælene var det montert grinder som åpna seg når sjøen flødde, og gikk igjen på fallende sjø. På flo sjø gikk kobba opp gjennom de åpne grindene. Når den så skulle ut igjen på fallende sjø, hadde grindene gått igjen, og det var en grei jobb å slå kobbene i hjel. En slik fangstinnretning skal det ha vært i øverhavna (oljehavna) i Muruvika.
Klippfisktørking
På Flatholmen ble det i lange tider drevet tørking av klippfisk. Skriftlige kilder finnes tilbake til så tidlig som i 1815 om at det ble tørka fisk på holmene. Til å begynne med var det firmaet Knudtzon fra Kristiansund som disponerte tørke plassen.
— så legge den utover svaberga til tørk
Seinere ble den overtatt av Ole Strømsem fra Trondheim. Firmaet hadde fire fartøyer som drev torskefiske på Lofoten om vinteren. Så kom de med fisken til Flatholman tidlig på våren. Det ble noen travle dager for de som skulle ta imot fisken, vaske, flekke og salte den, og så legge den utover svaberga til tørk. Det ble arbeid for alle i Muruvik, og det måtte også hentes hjelp fra bygdene rundt så som Skatval og Stjørdal. Det var for det meste kvinner som var med på denne jobben. Det kunne være opptil 30 som var i virksomhet.
Den utenbygds arbeidsstokken ble innlosjert på gårdene i Muruvik, og da var det skikkelig fullt hus mange steder. Tørkinga var selvfølgelig avhengig av været. Arbeidslederen ble kalt tørkarbas, og han hadde ansvar for at det ikke kom regn på fisken under tørkinga. Vi kjenner til at Kristoffer Olsen Holmen (f. 1797 på Holmen) var tørkarbas, og at han ble avløst av en yngre slektning, Ole Kristian Jonsen Holmen (f. på Skansen på Torp ca. 1830).
— 8-kanta lokk
Var det regn ble fisken lagt sammen i hauger med ca. 1 meters diameter og dekket til med noen spesielle 8-kanta lokk, framstilt av trefjøler. Arbeidet måtte innstilles mens det regna, og ved langvarige regnperioder kunne det være mang ei ledig hand som gikk og slang ørkesløs i Muruvika. Når tørkarbasen så tegn til at det kom regnvær, maste han på arbeidsstokken for å dem til å skynde seg å få samlet og dekt til fisken:
Snåppå dokk førkja, - for no heng ein påsså over Sveian! Ja, no står'n uti og heild'n inn, - og kjæm'n no så gjør'n ska'e!
— 60 øre pr. 100 fisk
Det var tungt og hustri arbeid, særlig for dem som vaska fisken. De sto ute i sjøen og vaska den både uta og inni med en grop hampvott på hendene. Dette arbeidet hadde en akkordbetaling på 60 øre pr. 100 fisk. Når fingrene var nærmest lammet av det kalde vannet, kalte man det å få «johakk». Det var nok hakket verre enn det vi i dag kaller «loppijnfengra». Ungene hadde jobben med å plukke «krå-kro». Det var å fjerne den svarte hinna langs ryggbeinet inne i fisken, og det ble belønnet med en dagsbetaling på 30 øre, noe som seinere ble «indeksregulert» til både 40 og 60 øre.
— 120 tusen stk. klippfisk pr. sesong
Peder Andersen Sjøvoll var formann, og ordnet med lønningene. Det er fortalt at han sprang barføtt til Trondheim og henta lønninga. Han kom igjen i god tid til kvelds. Tørkesesongen varte i 8-10 uker og som regel var tørkinga ferdig til martnan i Trondheim (24. juni). Produksjonen kunne komme opp i 120 tusen stk. klippfisk pr. sesong. Våren 1905 var siste sesong det ble tørket klippfisk på Flatholman: Sjøl om det var hardt og tildels hustri jobb, så ga arbeidet på klippfiskberga ei velkommen fortjeneste til folket i Muruvuik, og når det stunda mot våren, venta de alle på fiskebåtene fra Lofoten. Ei lita vise, som skal være diktet av noen som deltok i klippfiskarbeidet på Flatholmen, forteller noe om dette:
Hver morgen jeg med lengsel står
med kikkerten i hand
og ser så langt som øyet når
om skip jeg øyne kan.
Og ser jeg ett, da blir jeg glad
om Bastinus ved roret sad
og flere kjente menn.
Jeg snur mitt teleskop mot nord,
mot Utbygdlandets kyst,
og ser hva folk der tar seg for
om de blir var han Møst.
Straks ser jeg da en Stjørdals-kall
med surmelk-spann og brødgraut-dall,
med sekk og klede-kist.
Industrivirksomhet
Husmann i Muruvik, Torstein Andersen (f. på gården Muruvik i 1793), var en meget driftig kar. Han drev i tillegg til gårdsbruket også et skipsbyggeri i bukta nedafor Muruvik-gården. Han bygde nye uthus på plassen og forlenget stuebygningen. Denne stua ble sagt å skulle være den første husmannsstua i Hommelvik som hadde innvendig panel. I bygselbrevet fra 1837 som han fikk av oppsitteren Ole Olsen på Hommelvikgården heter det:
«I løbet av hvert Aar fra Marti til Meceli pligter Fæsteren 6 Ugers Tømmermands- eller andet Arbeide paa min Gaard med eget Tømmermandsvertøi gor 12 Skilling daglig og fri Kost. Af dette Arbeide præsteres i Marti 2 Uger, og de sidste 2 Uger når ellers forlanges i Tiden fta April til Meceli» (Meceli er Mikkelsmesse, det vil si 29. sept.)
— skipsbygging
Pæler som var blitt slått ned da Torstein Andersen begynte med skipsbygging, sto i Muruvikbukta helt fram til på 1980-tallet.
Det er dokumentert at
skonnerten «Seks Brødre», levert i 1826,
skonnerten «Torvald», levert i 1828
er bygget av Torstein Muruvik, og at byggeplassen var Muruvikfjæra.
— kjøpte i 1853 Nygården
Torsteins sønn Ole Andreas (f. 1830) ble en kjent skips-bygger. Han kjøpte i 1853 Nygården (parsell av Hommelvik mellom) og anla skipsverftet i Nygårdshavna (der småbåthavna er i dag). Han skrev seg for skipsbyggmester 0. T. Viig.
— Kaiprosjektet
I 1880 bygsla Edv. E Bratt fra Trondheim 7 mål strandgrunn i Muruvik til anlegg av kai og opplagstomter. Denne eiendommen lå der Elkems havneanlegg ligger i dag, og fikk navnet Muruvik Vestre. Kaiprosjektet ble det ikke noe av og kontrakten ble opphevet i 1887.
— sagbruk
I 1888 kjøpte godseier Astrup Muruvik Vestre og bygde et sagbruk der. Det var et ganske stort bruk med tre sagrammer og en arbeidsstokk på omkring 30 mann. Det ble også bygd en arbeiderbolig som ble kalt «Trinserud» og en disponentbolig som fikk navnet «Kamperud». Driften ble innstilt etter ca. 4 år og bruket nedlagt.
— mellomlagringsplass for tømmer
Astrup var også eier av Meraker Brugs Aktieselskab, og dette ble grunnlaget for den videre drift på industriområdet i Muruvik. Meraker Brug eide og drev også sagbruket i Hommelvik. I en lang periode, ja faktisk fram til på 1960-tallet ble bukta sør og vest for havna brukt som mellomlagringsplass for tømmer som skulle sages på bruket i Hommelvik. Inne i denne bukta var det så grunt at tømmeret ble liggende på botn når det var fjæra sjø. Inn- og uttauing, som foregikk med slepebåt, måtte dermed skje når det var flo.
Meraker Smelteverk
Fra 1916 har Meraker Smelteverk (nå Elkem Meråker) hatt et anlegg her for import av råstoffer som ble sendt opp til Meråker og Kopperå for foredling og som kom ned igjen som ferdige produkter. Disse ble så eksportert over havna i Muruvik. Råstoffene var kalkstein, malm, kis, kvarts, koks og kull, mens ferdigvarene var kalsium-karbid og diverse jern-legeringer som ferro-krom, ferro-silisium og ferro-magnesium.
Like etter krigen bygde man en kalkovn i Muruvik som årlig produserte opptil 20.000 tonn kalk, som var hovedråstoffet for produksjon av kalsium-karbid. Kalksteinen som i sin tur var råstoffet for kalken, kom i all hovedsak fra smelteverkets egne brudd på Ytterøya utenfor Levanger. Derfra ble den frakta til Muruvik med lektere.
— 30-tallet økte arbeidsstokken jamt
Anlegget til Meraker Smelteverk fikk en markant betydning for Muruvik. Utover 1920 og -30-tallet økte arbeidsstokken jamt, og flere av arbeiderne bygde seg hus i grenda. Under krigen gikk virksomheten naturlig nok noe ned, men tok seg kraftig opp igjen etter 1945. Arbeidsstokken var på topp i slutten av 1960-åra, og da hadde over 40 personer sitt faste arbeid her. Under spesielt travle sjauer kunne det bli hyrt inn opptil 20 mann i tillegg. De fleste som arbeidet på Bruket rundt 1960-tallet, bodde i Muruvika eller nærmeste omegn som Hommelvik og innover til Skatval.
— mange alvorlige ulykker
Sjøl om det var fysisk tungt og risikabelt arbeid under helt andre sikringstiltak enn det som er vanlig i dag, så har det ikke vært svært mange alvorlige ulykker på Bruket, men noen har det dog vært. Under bygginga av kalkovnen omkom en arbeider fra Kopperå, Han falt ned i ovnen fra et stillas oppe på toppen. Ei ulykke som satte sterkt preg på beboerne i Muruvik, var da Einar Iversen omkom i ei sprengningsulykke på midten av 1960-åra. Drifta av havneanlegget ivaretas i dag av et eget selskap som kalles Muruvik Havn, og det håndteres en hel del andre varer enn det som Elkem Meråker har behov for. En stor bruker av havna er Felleskjøpet i Trondheim.
Virksomheten på Bruket har nok uten tvil vært et stort gode for Muruvik, men gjennom tidene har både støy og støvplager vært et problem for de av beboerne som bor nærmest annleggsområdet.
— sikre seg oljeforsyninger til Nord-Sverige
I 1957 ble det satt i gang anlegg av en oljehavn i Muruvik. Det var den svenske stat som stod bak. Grunnen var at man ville sikre seg oljeforsyninger til Nord-Sverige på vinters tid. Bottenviken frøs til og kunne ikke holdes åpen for båttrafikk. Til oljehavna hører et kaianlegg. Oljetanker er plassert i utsprengte haller inne i fjellet. Herfra går det en tunnel til Hell der oljen kan lastes opp på biler og jernbanevogner.
— som tok med seg deler av anlegget
Anlegget sto ferdig i 1961, men like før det skulle tas i bruk, gikk det et leirras i Muruvik som tok med seg deler av anlegget, slik at oppstart ikke ble før i 1962. Raset som gikk om natta tok også med seg jernbanelinja, og et godstog kjørte ut i leirmassene. men ingen personer ble skadd. Anlegget ble utvidet med tre gasstanker for propan i 1980-åra.
Oljetanker for asfalt kom i 1990-åra og slike tanker har det også vært andre steder i Muruvik tidligere. Først en som ble satt opp på smelteverkets område i 1960 og seinere to tanker ute på Flatholmen i noen år. Gasstankene, eid og drevet av Statoil, ble demontert og fjernet i 2001. I 1992 ble det også på Muruvik-sida bygd et anlegg som kunne laste opp biler fra tankanlegget. Svenskene trakk seg ut av anlegget sist i 1970-åra, og siden har det vært eid av diverse norske selskaper som Listora, Norske Fina og nå sist oljeselskapet Norske Shell. Norske Fina hadde i en periode fra 1988 til 1996 sin Midt-Norge-administrasjon i det som var stuggulåna på Muruvik-gården inntil de bygde nye hus på øversida av jernbanen i 1957-58.
— Anleggsarbeidere fra hele landet deltok
Under anleggsperioden fra 1957 til 1962 var det mange som hadde arbeid her i Muruvik. Anleggsarbeidere fra hele landet deltok, og oppimot hundre av dem bodde i en brakkeleir som ble etablert like utafor tunnelinnslaget. Det var ikke helt fritt for det man kaller «Klondyke-stemning». Både under anleggsperioden og seinere har man stort sett unngått alvorlige ulykker i oljehavnanlegget. Til drift av anlegget har det aldri vært mange ansatte, men fra 3-10 har det da vært hele tiden. Noen av dem bodde eller bor fortsatt i Muruvik.
— steinbruddet
Siste tilvekst på industrisida i Muruvik er steinbruddet som er etablert ovafor Larsrommet På tross av sterke protester fra beboerne i Muruvik, ga Malvik Kommune tillatelse til å starte steinbrudd og knuseri her i 1996. Denne bedriften har for tiden et par arbeidsplasser.
Hyttekolonien
De første fritidsboligene i Muruvik ble oppført før krigen. Men det var nok i perioden 1945 – 1965 at de fleste hyttene ble bygd. Noen ble oppført innimellom eksisterende boliger, mens de fleste ble oppført i tre forskjellige hyttefelt. Det ene var ute på Flatholmen (Stugguberget), det andre utover langs veien og jernbanen forbi Svartvika mot Hommelvik.
— Furuhaugen
Det tredje var i Furuhaugen, den bergryggen som på en måte deler Muruvikgrenda i to. Det var i første rekke folk fra Trondheim som bygde sine hytter her, men folk som arbeidet ved Meraker Smelteverk sine anlegg i Meråker og Kopperå har også funnet seg en «perle» her nede ved sjøen. De som bodde i hyttene på sommers tid, ble av de fastboende gjerne kalt «byfolket». I Muruvika er det uansett kort vei til fjæra og dermed gode bade- og fiskemuligheter.
— satt stopper for videre ny hyttebygging
Det var stoppested på jernbanen, noe som var viktig fram til ca. 1960, før biltrafikken tok av. I Malvik kommune sin generalplan fra midt på 1970-tallet, ble det satt stopper for videre ny hyttebygging i Muruvik, men det ble gjort klart at de hytteeiendommene som lå innafor den øvrige bebyggelse, inklusive hyttene i Furuhaugen, om ønskelig kunne omreguleres til boliger.
— attraktive fritidseiendommer
Dette har ført til at en stor andel av disse hyttene i dag enten er blitt omgjort boliger. Hytter er blitt revet og det er satt opp nye bolighus på tomtene. Hyttene i feltene på Flatholmen og utover Svartvika fungerer fortsatt som attraktive fritidseiendommer. Det finnes flere eksempler på at folk som har hatt en oppvekst med hytteliv i Muruvika seinere har valgt å bosette seg der.
Natur og idyll
Som også nevnt ovenfor, så har Muruvik en natur rundt seg som gjør stedet til en idyll. Et hovedmoment i dette er selv-følgelig Flatholmen med badestrand og friområde. Malvik kommune og Trondheimsregionens Friluftsråd har i samarbeid med grunneierne her på en utmerket måte lagt til rette for rekreasjon hele året. Naturlig nok er det sommers tid når det er forhold for bading, at utfarten er størst. Men det ser ut til at flere og flere finner ut at dette er et flott område å ferdes i også på vinters tid, særlig for dem som ikke liker å gå på ski.
— Kjerringrauva
Ute på Flatholm-skjæret som ligger nord for spissen på Flatholmen (Kjerringrauva), har det til alle tider vært et yrende fugleliv. Her har ærfugl, flere måse-arter, terner, tjeld og andre sjøfugler hatt sin årvisse hekkeplass. Først på 1990-åra innførte Fylkesmannens Miljøvernavdeling ferdselsforbud ute på skjæret i hekketida.
Foruten idyllene nede ved sjøen, så har Muruvika også muligheter for rekreasjon og trim sør for fylkesveien i områdene oppover Gjevingåsen og rundt Hommelviktjønna. De gamle ferdselsveiene som går i området er holdt så noenlunde åpne slik at det i hvert fall ikke er noe problem å ta seg fram til fots. Enkelte strekninger kan også beferdes med sykkel. Mange steder langs disse veiene har man en fantastisk panoramautsikt utover Trondheimsfjorden. Muruvik Vel har gjort en prisverdig innsats for å legge til rette for utfart i dette området.
Framtida?
Det er vanskelig å spå om framtida sies det. Underforstått så må det altså være mye lettere å skrive historie. Ja vel, uten å spå kan en nevne noen ord om planer som er kjent i dag, og som vil komme til å ha betydning for Muruvik. Den ene går ut på at også jernbanen på strekningen Hommelvik – Hell skal legges i tunnel. Dermed ser man for seg at i alle fall den ene av strekningene fra Muruvik, blir frigjort til annet formål.
— så ville man fått løst problemet med tungtrafikk
Dersom det fortsatt skal være industri og havnevirksom het her, så vil man nok opprettholde jernbaneforbindelse den ene veien. Om den andre strekningen da blir gjort om til vei, så ville man fått løst problemet med tungtrafikk gjennom boligområdet. En annen plan går ut på at området mellom Hommelvikhøgda og Holmen – Svartnesset skal legges ut som boligområde. La oss bare håpe at utviklinga framover vil forsterke og utvide idyllene – og ikke det motsatte.
Kilder:
En liten oversikt over Muruvik fram til i dag,
Utgitt av Muruvik Vel 1976 Leif Halse,
Malvik Bygdebok bind. I og III
Kåre Forbord, Malvik Bygdebok bind. N