Denne artikkelen er hentet i sin helhet ut fra jubileumsheftet som ble utarbeidet av jubileumskomiteen i 1978. Den berører den grunnleggende utviklingen av Hommelvik som et industristed på 1800 tallet. Gjengivelsen er godkjent av Tor Haldberg slik at den kan når dagens lys. Heftet har en ISBN 82-7358-007-5. Artikelen er supplert med bilder fra HHV sit bildearkiv. Tilrettelagt for web av HHV og er av praktiske grunner delt over 6 innlegg med varierte forfattere.

---

De første åra fra 1880

Da Hommelvik kirke ble vigslet, den 25. mai 1887, var stedets nye stolthet praktisk talt gjeldfri. En enorm interesse fra mange innbyggere, bl.a. i form av egeninnsats og gaver, hadde gjort dette mulig.

Etter at Weidemanns tilbud om tomt og penger ble fremsatt i 1877, tok selve papirarbeidet ca. 10 år.

I 1881 underskrev en hel del personer i Mostadmark og Hom­melvik en oppfordring til herredsstyret om å følge opp Weide­manns tilbud. Sammen med en «folketelling» som viste at de fleste innbyggerne bodde i denne delen av kommunen, ble en ny anmodning sent 3 år senere.

Prestene i Strinda erklærte at de var villige til å tjenestegjøre i Hommelvik, og etter at det ble valgt en kirkekomite (se: FOR HUNDRE ÅR SIDEN) økte papirarbeidet utover årene 1885-86 med bl.a. finansieringsgarantier, avklaring om hvor grensen til Malvik kirke skulle være, og om maivikinger og hommeMk­inger skulle betale tiende til begge eller bare til sin egen kirke. Planer og tegninger gikk i skytteltrafikk mellom kommunens og departementets konsulent, arkitekt Nordan, med rettelser og forslag til forbedringer, og endelig på slutten av året 1886 fikk man beskjed om at:

Selve byggingen av kirken tok til på sommeren 1886 og alle­rede ved årsskiftet var den så og si ferdig.

Hommelvik kirke omkring århundreskiftet.

Antagelig var kirken fra starten av, etter våre begreper, spar­tansk utstyrt. To kirkeklokker, en stor og en liten, hadde man fått i gaver fra henholdsvis den skotske trelastmagnaten på Moan, Lewis Miller, og av stasjonsmesteren ved Hommelvik stasjon, Christoffer Sophus Foss Bye. Av mannskapslisten, som inkluderer organist, kan vi slutte oss til at det allerede fra begynnelsen var orgel i kirken, mens altertavle manglet og at det høyst sannsynlig ikke fantes noen form for oppvarming av kirken før i 1899. Dette året skriver Hommelvik kirketilsyn til ingeniør Wæhre for å få råd om hvordan kirken best kan opp­varmes. Overingeniør Johan Wæhre ved N.S.B. var den som ved planleggingen og byggingen av kirken hadde vært ansvarlig for tegninger og kostnadsberegninger. Etter Wæhres råd kjøpte man inn ovner med lange rør, som ble plassert i hjør­nene foran i skipet. Oppvarmingsproblemene var nok ikke dermed løst, for allerede i november samme år skrev man igjen til Wæhre for å høre om hvordan problemet med røkinnslag fra nyovnene kunne takles. 2 år senere ble ovnene flyttet fra hjør­nene og inn mot midtgangen av skipet for å utnytte varmeeffek­ten best mulig. Brannmurene i skipet ble ved denne anledning revet og erstattet med panel.

Hommelvik kirketilsyn var det organ som hadde ansvaret for kirkens vedlikehold og drift. Av en protokoll fra 1898 til 1921 ser vi at tilsynet hadde noenlunde de samme gjøremål som våre dagers menighetsråd. Det førte tilsyn med kirkeverge og kirketjener, satte opp budsjett, behandlet søknader om leie av kirken og påpekte mangler og behov, foreslo forbedringer og fornyelser av kirken og kirkegården.

En nøyaktig oversikt over kirkens innventar får vi fra en opp­gave som ble laget den 23. mars 1900:

I sakristiet:

3 stole, 1 bord, 1 ovn.

I barneværelset:

1 benk, 1 ovn

I koret:

2 stole, 1 alterskammel, 1 døbefat, 4 alterstaker af sølvplett (2 store, 2 små), 1 vinkande af sølvplett og 2 av glass
1 vandkande af tin, kalk,disk og brødeske af sølv, messehagel og messeskjorte ,dobbelt sæt af alterbøger, 2 håndklæder

I skibet:

2 ovne med skjærme

I tårnet:

2 kirkeklokker af staal, 1 talje, 2 langbænke

På galleriet:

1 orgel

I øvrigt:

25 lamper, 2 fodtæpper, 1 gulvmatte , 2 skuffer, 1 stige

Som man kan se av fortegnelsen, manglet det på alteret både altertavle og alterduk ennå 13 år etter innvielsen. Den første alterduken fikk man imidlertid allerede året etter, og i 1908 søkte en komit& med Jacob Kielland i spissen, om tillatelse til å sette opp en altertavle med maleri av frk. Maren Sverdrup, Kris­tiania. Det er sannsynlig at man ved denne anledning satte inn et helt nytt alter, da et notat fra kirkevergen fra 1909 påpeker at: … «det kasserede alter stjæler plads, og bør flyttes …» Vindusglas­sene i koret, som fra begynnelsen var av vanlig blankt glass, ble i 1912 byttet med kulørte, og i 1915 ble det innkjøpt en ovn til av samme type som de fra 1899.

Interiør først på 1900 – tallet.

I den endelige tillatelsen fra departementet, av 18. desember 1886, var det forutsetningen at det skulle holdes 8 gudstjenes­ter i året, og at det skulle anlegges gravplasser i tilknytning til kirken. Vi vet forholdsvis lite om virksomheten de aller første årene kirken var i bruk, men vi må anta at det, i tillegg til de 8 forordnete gudstjenestene, ble avholdt både møter og konser­ter, og at det på grunn av Hommelviks sterkt økende folketall i disse årene var en del vigsler og begravelser.

Fra begynnelsen av århundret kan vi se av kirketilsynets proto­koll at virksomheten, utover de fastlagte gudstjenestene, var blitt ganske stor. Særlig var det sterk pågang fra organister, sangere og kor om å få bruke kirken til konserter. Et program fra en av de mange konsertene tar vi med for å vise hvilken musikk som ble brukt på den tiden.

Vi kjenner ikke navnet hverken på violinisten eller sangeren som deltok, men organisten Oskar Skaug var en ivrig konsert­giver i Hommelvik kirke, og kirken fikk senere dra nytte av hans orgelinnsikt ved innkjøp av nytt orgel i 1940-årene. En annen, og mere kjent organist fra denne tiden, gav også konserter i kirken. Det var Kristian Lindeman, som forøvrig ferierte på Grønberg i flere somrer. Vi ser av den samme protokollen at det også var stor pågang fra prester og andre om å få holde ekstra gudstjenester og møter. Som regel var det fra kirketilsynets side positiv respons på disse ekstraaktivitetene, men både konsert­givere og møtearrangører måtte betale 3 kroner til dekning av

oppvarming m.m. Både^–møter og konserter var så godt besøkt at man til visse arrangementer så seg nødt til å begrense publi­kumsmengden til … «et for alle bekvemmelig antal …». Likeså streket man under at det til gudstjenester og møter ikke måtte brukes flere enn 3 talere(!) som vanlig kirkelig skikk tilsa.

En oversikt over lønnsbudsjettet for kirkelig ansatte fra 1899 og en del år fremover viser at lønnsglidning og tariffrevisjoner ikke hørte med til dagens orden:

Organistlønnen var fra 1899 til 1908 kr. 100,- pr. år, og kr. 150,- fra 1908 til 1915.

Orgelbelgtrederen tjente kr. 15,- i året fra 1899 til 1915. Kirketjeneren fikk kr. 35,- pr. år fra 1899 til 1903, og tjente deretter årlig kr. 40,- frem til 1915.

Så lenge kirken var ny, utgjorde ikke vedlikeholdsutgiftene noen stor post på budsjettet, men nå, 15 til 20 år etter at kirken ble bygd, begynte enkelte oppgaver å melde seg. I 1899 måtte kirken males utvendig, en oppgave som maler Voldseth utførte for en regning på kr. 361,15. Seks år senere, i 1905, var utven­dig tak blitt så dårlig at det måtte grundige reparasjoner til, og man benyttet samtidig anledningen til å kobberbelegge tårn og spir, et arbeide som 0. Ovesen stod for.

Som tidligere nevnt, omfattet tillatelsen fra departementet anleggelse av gravplasser/kirkegård ved kirken. Fra begynnel­sen av forløp nok ikke arbeidet med dette helt uten problemer. Således er daværende kirkeverge Jacob Kielland stadig frempå og klager sin nød, blant annet for … «hva pris på jord til graver og andet angår …». Imidlertid taklet man etter hvert forholdene bedre, og i 1893 ble Ole Olausen ansatt som graver. Noen år senere fikk man ordnet regulativ og tjenesteregler både for graver/kirketjener og kirkeverge. Reglene inneholdt også

instruks for ringing ~klokkene, hvor det blant annet heter: … «ved begravelser, også for fattige(!) …». Det kostet nemlig å få bruke klokkene, og det var ikke alle som kunne betale for det.

Etter at man fikk ovner i kirken, ble det behov for et hus til kull og ved. I 1903 satte man opp et hus på kirkegårdens nord-østre hjørne. Dette huset, som også hadde plass til kirketjenerens utstyr, ble i 1913 utvidet for å dekke behovet for «ytre». Denne utvidelsen kostet kr. 250,88.

Det hadde lenge vært behov for et likkapell på kirkegården. Etter forslag fra blant andre Losje Hommelviks Lykke, begynte man planleggingen i 1908, og den 30. juli 1909 overleverte byggmester Kristian Dahl kapellet til kirketilsynet, som både godkjente arbeidet, og anviste regningen på kr. 1187,00. Ved

Vognen i bruk ved tidl. statsminister Johan Nygaardsvolds bisettelse den 19. mai 1952.

planleggingen av kapellet, som ble plassert nordenfor kirken, forlangte kirketilsynet at man ikke måtte røre … «nogen af de trær som tilhører den Bjerkelund, der ligger for nordre side af kirkegården …».

Trestakittet rundt kirkegården, som var oppsatt i 1887, var i 1913 så forfallent at det måtte rives. Etter en lengere vurdering ble det erstattet med et nettinggjerde. Trondhjems Jernindustri leverte gjerde, stolper og grind til en pris av kr. 1 406,00.

Like etter første verdenskrig var man klar over at kirkegården snart var sprengt og vesentlige utvidelser nødvendig. Etter for­handlinger med grunneiere og andre anla man først på 20-tallet «Nykirkegården», øst for daværende Østre kirkevej. Her ble det også kostet på nettinggjerde.

I 1921 ble det innkjøpt en likvogn til en pris av 3 000,- kroner. Samtidig ble det bygd «garasje» for denne i nord-østre hjørne av nykirkegården, ut mot «Mælar», som var en vei som gikk langs elvemelen, mellom nåværende kirkegård og idrettsanlegg. Denne vognen, som ble trukket av en hest, kostet det 4,- kr. å leie i 1921. Både likvognen og «garasjen» ble kondemnert i 1967.

Det ble arbeidet aktivt for å få lagt inn elektrisk lys i kirken i 1920-årene, og da Hommelvik kirkeforening ble stiftet i 1937, begynte de straks å arbeide for elektrisk oppvarming.

Denne kirkeforeningen, og dens kvinneforening, hadde som sin viktigste oppgave å fornye og forbedre kirken innvendig, og det er vel ikke for sterkt sagt at kirkeforeningen har hatt en hånd med i det meste av det som har foregått av forandringer i kirken fra 1937 og til i dag.

Også en kirkeforening av utflyttede hommelvikdamer har gjort en del ting for sin barndoms kirke. Blant annet gav de kirken en ny døpefont i 1938. Døpefonten ble laget av Oskar Berg.

Under siste verdenskrig ble det av naturlige grunner ikke gjort så mye hverken med kirke eller kirkegård, men aktivitetene økte en del i disse krigsårene. Andre organisasjoner, som fikk sine lokaler beslaglagt av okkupasjonsmaktene, flyttet også en del av sin virksomhet til kirken.

Restaurering i 1950

Etter annen verdenskrig var det klart at kirken trengte til en gjennomgripende restaurering. På vårparten i 1950 ble kirken stengt og arbeidet igangsatt. Hommelvik bedehus ble vigslet som interimskirke. I tillegg til nødvendige reparasjonsarbeider og utbedringer av selve bygningen, ønsket man nå, i tidens ånd, å modernisere innventaret. Hommelvik kirkeforening stod sen­tralt i arbeidet med planlegging og utførelse, og for å få en oversikt over det meste av det som ble gjort ved restaureringen, tillater vi oss å ta med et utdrag fra foreningens årsmelding for 1950:

Årsmelding for Hommelvik Kirkeforening 1950 Hommelvik Kirkeforening har i år fullført de oppgaver i Hommelvik kirke som det ble gjort vedtak om forrige år med tillegg av utsmykningen i gallenblystningen og større reparasjoner i sakristiet m.m. Oppdraget fra de private gavegivere om å besørge deres gaver arbeidet og satt på plass er gjort. Marthine Hommelvik har gitt et krusifiks i korbuen, Marta og Johan Hommelvik ny altertavle og Ingeborg Marta og Ole A. Grønberg ny prekestol. Gavebe­løpene til de tre nevnte ting er kr. 6.600,-.

Kirkeforeningen har kostet nytt alter, bedeskammel,

utsmykning av galleribrystningen, 2 kirkestoler i koret, ramme på det gamle alterbilde, reparert golvet og malt koret, panelt, lagt inn nytt golv, satt inn innervindu, inner­dør, malt og lagt inn elektrisk oppvarming i sakristiet. Foruten de nevnte ting er det utført en god del snekkerar­beider i forbindelse med utsmykningsarbeidet. Alteret kos­tet ca. kr. 1.650,-, galleriutsmykningen ca. 2.300,-, stolene 800,-, reparasjonene i sakristiet ca. 1.000,-, malingen i koret ca. 700,-, arkitekthonoraret ca. 1.325,- og dessuten en del mindre beløp. Samlet kostnad dreier seg om ca. kr. 8.500,-. Foreningen har vært heldig å ikke fått noen over­skridelse av de bevilgede beløp.

Kirkeforeningen kunne ikke ha greid å løse oppgaven den gikk inn for uten de store gaver fra private og Hommelvik kirkeforenings kvinneforening. Kvinneforeningen har tatt et stort løft. Den har gitt ny alterduk, ny alterring, klokker og medhjelperstoler, kandelabere, omgjøring av korbuen, skaffet nye møbler til sakristiene m.m. Samlet kostnad beløper seg til ca. kr. 7.168,67.

Kirkeforeningen takker både de private givere og kvinne­foreningen for godt samarbeid og den gode støtte kirke­foreningen har hatt så at den også kunne fullføre sin plan. Uten samlet innsats ville utsmykningen ikke blitt realisert så snart. Arbeidet gikk etter planen og utsmykningen ble ferdig samtidig med kommunens arbeide. Vi tror forenin­gen stort sett kan være tilfreds med det som er gjort.

En av de større postene i regningen for restaureringen var inn­kjøpet av nytt orgel. Helt fra begynnelsen av siste verdenskrig hadde det vært klart at gammelorgelet var modent for utskift­ning, og i et brev av 18. mai 1943 til organist Oskar Skaug i Koret etter restaurering 1950. Trondheim, ber Malvik menighetsråd ham om å fungere som konsulent for innkjøp av nytt orgel til Hommelvik kirke. Menig­hetsrådet hadde da allerede, gjennom Skaug, innhentet anbud fra J.H. Jørgensens orgelbyggeri i Oslo på et orgel som var elektrisk drevet og hadde 18 klingende stemmer, med i alt 38 registre fordelt på 2 manualer og pedal. Den 25. april 1945 ble kontrakten underskrevet, og noe over 5 år senere var orgelet montert ferdig til bruk. Kjøpesummen, alt inkludert, lød på 44.000,- kroner. Selv om kommunen betalte den største delen av regningen, så bidrog både kirkeforeningen og Hommelvik Mannskor med betydelige beløp.

Ansvarlig arkitekt for 1950-restaureringen var John Tverdahl. Han hadde også tidligere bistått kirkeforeningen med råd om interiørendringer og utsmykning. Tverdahl, som var født i Trondheim i 1890, var knyttet til domkirken som assistent og senere kompanjong av domkirkearkitetene Nordhagen og Thiis. Han var mye brukt som arkitekt og konsulent ved en rekke kirker i Trøndelag, og han samarbeidet ofte med maleren Paul A. Størseth. Størseth var født i Stadsbygd i 1897, og hadde etter sin utdannelse blant annet vært teatermaler i Stockholm.1 Hommelvik fikk Størseth ansvaret for blant annet bildene på altertavlen, prekestolen og på galleribrystningen. Altertavlen er delt i tre felter som forestiller Jomfru Maria, Jesus på korset og apostelen Johannes, og som tekst under står: <Jeg er oppstan­delsen og livet». Den nye prekestolen har bilder av de fire evan­gelister og en tekst på latin: «Beati qui audiunt verbum Dei et custodiunt illud», som i oversettelse til norsk blir: Velsignet være den som hører Guds ord og bevarer det. Galleribrystningen består av 14 malte felter som, fra venstre mot høyre, forestiller: Jesu fødsel, Jesus i tempelet, Jesu dåp, Valg av apostler, Jesus ved brønnen, Jesus helbreder en verksyk, Jesus velsigner barna, Hyrde for fårene, Inntoget i Jerusalem, Jesus foran Pila­tus, Korsfestelsen, Gravleggelsen, Oppstandelsen, Gjensynet med disiplene.

Dette omfattende restaureringsarbeidet varte omtrent et halvt år og kirken ble åpnet igjen 3. søndag i advent 1950, men en gudstjeneste der biskop Arne Fjellbu forrettet.

Lørdag 22. mars 1952 var Hommelvik kirke sentrum i Norge for en dag da Kong Haakon den 7. og Kronprins Olav i spissen for presidentskap, regjering, høyestejus­tisiarius og ‘ambassadører og statsråder fra andre land, deltok i tidl. statsminister Johan Nygaardsvolds begravelse.

Selv om både kommunen og kirkeforeningen hadde vært rause med midler og gaver i forbindelse med restaureringen, så var det tydelig at dette ikke ble regnet som noen endestasjon. Forbedringer og nyanlegg fulgte på rekke og rad utover i 50- og 60-årene.

Kirkeforeningens bestrebelser på å få til elektrisk oppvarming av kirken, som først hadde strandet på krigsutbruddet, da de oppsamlede midlene ble gitt til sosiale formål, og senere ikke lot seg realisere på grunn av dårlig strømtilførsel til kommunen, ble nå endelig en realitet. Videre fikk kirken i 1953 en ny messe­skjorte. I 1954 ble det innkjøpt konfirmantkapper og 2 sølv blomstervaser, og det ble innlagt varmt og kaldt vann samt WC i dåpssakristiet. I 1955 ble det ny smijernsport til hovedinngan­gen. Porten, eller grinda, var tegnet av Oddmund Kristiansen, og arbeidet ble utført av smeden Hjalmar Austvik. Transport­vogn, for å slippe å bære kistene fra kirken og til graven, ble innkjøpt i 1957. Sølv dåpsfat fikk man i 1958, og året etter ble det montert høytaleranlegg i kirken. 1 årene 1960 til 1962 fikk man motorisert gressklipper, sølv vannmugge til dåpsstellet, nytt gulvteppe til sakristier og alterring, persienner til vinduene på solsiden, og man malte tak, benker og orgel. Utvendig ble det montert flombelysning. Ny skinnbibel til alteret fikk man i 1964.

Hommelvik krets

Torsdag den 27. januar 1966 holdt det nyopprettede Hommel­vik menighetsråd sitt første møte. Tidligere hadde det vært fel­les menighetsråd sammen med Malvik, men fra nå skulle Hom­melvik, sammen med Muruvik og Mostadmark, danne egen krets. Oddmund Rykkvin ble valgt til rådets første formann og av saker som ble behandlet nevnes: Regler for bruk av kirken ved kirkekonserter, regulering av adkomstvei til kirkegården, anvisningsrett for menighetsrådet og overslag over brannsluk­ningsapparater.

En av hovedoppgavene for det nye menighetsrådet ble å arbeide for å få «egen» prest til kretsen. I 1970 opprettet Kirke-og Undervisningsdepartementet en prestestilling til i Malvik. Det var et kallskapellani der forutsetningen var at kapellanen skulle bo i egen bolig i Hommelvik. 2 år senere ble kallskapellan Bjarne Kleivane innsatt i embedet som hommelvikingenes «egen» prest. Bygging av prestebolig i Hommelvik var vedtatt i kommunestyret, men løsningen ble at man fikk overta den tidligere lensmannsboligen, Nessveien 1, som både lå i nærhe­ten av kirken og inneholdt to leiligheter og rommelige kontor­lokaler.

En del store investeringer ble foretatt også i første halvdel av 70-årene. Blant annet fikk kirken toaletter både for damer og herrer, og tineapparat til hjelp ved graving av graver vinters tid.

Restaurering 1977

Da man restaurerte kirken i 1950 hadde man, etter tidens skikk, belagt tak og vegger med bygningsplater. 27 år etter var disse platene blitt både oppsvulmet og posete, og man kunne tydelig se hver enkelt spiker, som også delvis var rustet. Taket ble nå senket litt og belagt med trepaneler, og som ved 1950-restau­reringen forandret man bare veggene over brystpanelet. Disse fikk samme bekledning som taket, og det hele ble lakkert slik at de nye panelene fikk beholde den trehvite fargen. Tak og veg­ger ble også samtidig godt isolert. Benkene på galleriet, som hadde vært forholdsvis plasskrevende, ble skiftet ut med Jær­stoler, og det ble samtidig lagt nytt gulvbelegg på galleriet. Åtte nye lysekroner, som var en gave fra kirkeforeningen, ble opp­hengt i skipet og på galleriet. Som ved forrige restaurering holdt man også denne gang på i et halvt år, og man benyttet også nå bedehuset og delvis Malvik kirke som interimskirker.

Sent på høsten 1977 var arbeidet fullført, og 2. søndag i advent tok man i bruk en kirke som etter de flestes mening både var blitt vakrere, og hvor interiøret mere stod i stil med kirken slik denne hadde vært opprinnelig. En annen vesentlig faktor med restaureringen var den klart forbedrede akkustikken som erstatningen av bygningsplatene med trepaneler bevirket.

1980-årene

Innvielse av nytt bårehus 1982.

I de siste årene har opprustningen av kirken foregått, nær sagt, på vanlig måte med tildels betydelige tilskudd. Nye benker til kirkegården ble gitt av Hommelvik Sykepleieforening og Malvik Hagelag, og kommunen spanderte i 1980 elektrisk ringing og luftfukter for orgelet, en investering på 70.000 – 80.000 kroner. Året etter spanderte kirkeforeningen et piano i toppklassen (ca. 25.000 – 30.000 kr.) og en ny lesepult, som var arbeidet av Steinar Gjervan.

Det nye bårehuset, som er plassert øst for kirken, ble innviet i 1982. Arkitekt Alf Jøstein Solem, som også var ansvarlig kon­sulent ved siste restaurering av kirken, har tegnet bårehuset, som foruten forskriftsmessig bårerom inneholder et lite kapell, til bruk ved bisettelser o.l., samt oppholdsrom for kirketjener og lagerplass for verktøy og utstyr.

Samtidig med bårehuset ble en ny del av kirkegården, mot idrettsanlegget, innviet og tatt i bruk. Det gamle likkapellet, som hadde omtrent ³/₄ århundres tjeneste bak seg, fylte ikke lenger kravene og ble revet i 1986. Inventaret, fra før restaureringen i 1950, prekestol, alterbord og orgel, som hadde stått lagret her, ble gitt bort til Historielaget Hommelviks Venners nye museum i Selbuveien. For å sikre de mange sølvgjenstandene o.a. som kirken etter hvert var blitt beriket med ble et gedigent penge­skap innkjøpt og montert i prestesakristiet i 1983.

I og med innvielsen av Mostadmark kapell 15. juni 1986, fikk Hommelvik krets og de av menigheten som hadde hatt den lengste kirkeveien, et betydelig forbedret tilbud. Mange, både leg og lærd, hadde i flere år arbeidet for dette prosjektet, som først ble en realitet i 1986. Historien om kapellet faller imidlertid utenfor rammen av denne artikkel og må utstå til en senere og mere passende anledning.

Nå i jubileumsåret 1987 er det vedtatt en hel del betydelige forbedringer av Hommelvik kirke. Gulvet i skipet skal tas opp og isoleres. De gamle plankene skal legges tilbake (krav fra Riks­antikvaren), slipes og lakkeres. Nye benker, som både er bedre å sitte på og ikke festet til golvet, slik at de kan arrangeres etter behov, skal innkjøpes. Videre skal hele våpenhuset pusses opp, og endelig skal det bli ny hovedtrapp til kirken. Det siste har versert som sak på menighetsrådsmøter gjennom flere 10-år, men det ser nå ut til at man har funnet en form som tilfredsstil­ler både Riksantikvaren og ønsket fra menigheten om en trapp som tar hensyn til blant andre rullestolbrukere. Andre viktige, men ikke tidfestede, oppgaver fremover er en «ansiktsløftning» av kirkegården, og en utvidelse av denne. Menighetshus står også på ønskelisten, men her er det foreløbig ingen konkrete planer.

Fra de 8 forordnete gudstjenestene pr. år i 1887, og til dagens tall, både når det gjelder gudstjenester, begravelser og andre aktiviteter, er det et^–stort sprang. Som nevnt var jo aktiviteten allerede først på århundret øket vesentlig, men det var etter at Hommelvik ble egen krets, med «egen» prest, at aktivitetene virkelig skjøt fart, med bl.a. langt flere gudstjenester, og en vesentlig øket musikkaktivitet. Foruten gudstjenester i Hom­melvik kirke, er Hommelvik krets også «ansvarlig» for en viss gudstjenestedekning i Muruvik og i Mostadmark. I Muruvik hol­des gudstjenestene stort sett i Muruvikstua, og i Mostadmark ble gudstjenestene, inntil kapellet ble ferdig, avholdt i sam­funnshuset.

I det nye Mostadmark kapell er det vedtatt at det skal holdes 12 gudstjenester i året, foruten musikkandakter og eventuelle viel­ser og bisettelser.

Foruten prest er det ved Hommelvik kirke ansatt kirketjener i full stilling, og klokker og organist i deltidsstillinger. En tid, i 1970-årene, var det menighetselever tilknyttet menigheten, og i tidligere tider var det vanlig å ha medhjelpere i kirken, men disse postene er i dag ubesatt. Fra 1984 ble kirkemusikkaktivi­teten utvidet ved at man knyttet til seg Melosensemblet som forsangerkor m.m.

Ved 50-årsjubileet hadde den nystartede Hommelvik kirkefore­ning ansvar for opplegg og arrangement. Til 100-årsjubileet er det nedsatt en egen komite, med Thorleif Bratvold som for­mann. Rammen om jubileet er allerede trukket opp, og det skal feires i 6 dager, med konserter og møter og hvor selve høyde­punktet blir jubileumsgudstjenesten 1. pinsedag, med biskop Kristen Kyrre Bremer i spissen.

To av de tidligere bidragsytere til dette skriftet har allerede poengtert at Hommelvik kirke ligger midt i hjertet av sitt virke­felt. Hommelvik kirke har også en stor plass i befolkningens bevissthet, enten det nå angår kirkegården, bygningene, eller de forskjellige aktivitetene inne i kirken. Velvilje har det også vært vist HommeMk kirke, gjennom hele dens historie, fra kommunens side, noe som vel fremgår av det som er skrevet foran.

Skulle man som konklusjon på denne lille artikkel utstede en tilstandsrapport om 100-åringen, så ser det ut til at HommeMk kirke både har god helse og rike utsikter til et meget langt liv, takket være god «helsetjeneste» fra menighetsråd, kommune, kirkeforening o.a.

Tor Haldberg

Til toppen