Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Martin Skomaker

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Mange er det ennå i Hommelvik som husker skomakeren Marin Arntsen. Han hadde i flere år sitt skomakerverksted i uthusene til Odd Sollihaug i Grustaket. Maivegen går vel over denne tomta nå i dag. Senere fikk han verksted i kjelleren til Iver Snustad, der hvor det senere ble både frisørsalong og fotobutikk. Sitt siste lokale hadde han oppe i Gammelløfta og dette lille husvære står der ennå i dag, riktignok oppusset og med en høy mur under.

— født i Meråker i 1879

Martin var født i Meråker i 1879. Som guttunge var han uheldig og falt stygt under skihopping. Han ødela en fot og som det kunne være i gamle dager, var det knapt med legehjelp. Martin led den skjebne at han ikke fikk den behandling han trengte. Foten grodde sammen slik at han nærmest ble invalid. Han måtte bevege seg med stokk og dro den forvridde foten etter seg For på en måte å beskrive hvordan hans bevegelser var – eller rettere sagt hvordan foten så ut – velger jeg å gjengi den karakteristikken som rallaren John Eriksson kom med. Da han en gang kjeftet opp Martin for noe sa han: «Martin – din forbannade slipstensvev!»

For mange med slike skavanker var ikke yrkesvalget så enkelt. Flere endte opp med et stillesittende arbeid, det være seg skredder, veverske eller skomaker. Hendene var det som ble deres aktivum når vanlig kroppsarbeid ikke var mulig.

— noen trøstens dråper,

Martin Arntsen sin lagnad ble på en måte heller sørgelig. Han hadde ikke så mange gleder å se fram til. Vi kan forstå at han tydde til noen trøstens dråper, men det skal ikke forties at det til stunder kunne bli vel mye. Det var mange turbulente festligheter i verkstedet hans. På folkemunne ble han gitt et tilnavn som henspeilte på hans trøstemiddel. Tross sitt handikap og det andre som er nevnt foran, så var Martin en flink skomaker og han hadde mange kunder. De fleste tilga ham gjerne forsinkede leveringer som drikkelag kunne medføre. Folk var overbærende og forsto kanskje hvorfor «Jeppe drikker». På bygda ble hans verksted døpt for «Rosekjelleren», et kjent og på denne tiden beryktet etablissement i hovedstaden. Omgivelsene var sikkert ikke de samme, men også hos Martin var stemningen høy med «hæla» – både i taket og andre steder.

— i sin lille stue oppe i Gammelløfta

Først på 50-tallet da Martin bodde i sin lille stue oppe i Gammelløfta, gjorde min far Johan Kristiansen og hans onkel Iver Snustad, et lydbåndopptak med Martin. Martin hadde en lys, litt kvell stemme. Han stotret ofte fram ordene i sin iver etter å fortelle om sine opplevelser.

Dette fortalte Martin:

Æ va da vel en atten, ja nitten år da æ re’st fra Meråker. Færden gjekk te by’n for å gå i skomakerlæra. Æ gjekk i læra hos ein som hett Hansen, J.A. Hansen – nordlænning.

— kom æ te Vika i 1904

Læretida var to år, ja æ vart no litt længer og da. Han Hansen hadd’ værksted på hjørnet av St. Olavs- og Dronningens gate. Dein hett’ « Stadt Hamburg» dein gården. Så kom æ te Vika i 1904 og by’nt å arbeid hos skomaker Aleksandersson og æ holdt te der i 17 år, men æ arbeid for mæ sjøl de sist åran. (Aleksandersson var av svensk ætt og hadde sitt hus nede ved Sollielva, like ved undergangen til Djupvasskaia)

— Noen historier

På spørsmålet om han hadde det artig der ute hos Aleksandersson, svarte Martin:

Ja det va my artig der ja – og mang ei flaske. Hain Bjarne, Ola, Jens og så hain Per Hj. va hos mæ ein gong. Æ hadd breinnvin æ ha fått tak i fra by’n , men det va stelt te som konjakk. Hain Per Hj. drakk itj heimbrent hain, men hain vest itj kår hain drakk dein gongen. Ja vi drakk no næsten opp det der og fekk løst på meir. Så sa hain Bjarne at hain vest tå ei flask som lå i stallporten der hain bodd, det va litt ful heimbrent, men vi blainna det sammen med resten tå konjakken. Ja så gjekk no det og i vei da sjø. Og da vart’n Per klein(Martin hikster og ler) – hain vart så klein at hain lå da’n ætti og hu Pauline Larsen – hain losjert der da sjø – hu Pauline mått’ opp å lesa ten – i bibel’n! Men det nøtta itj sia å få ti’n Per nå sjænk uten at’n direkte vesst at det va fra samlag (pol)

Så ble Martin spurt om det var mye brennevin å få tak i på båtene i den tida.

Å ho! – Når tyskerbåtan by’nt å gjekk ja – det var ein båt som hett’ «Baccus» – dein gjekk omtrent i rute her dein.
Og æ vart no så godt kjent med styrmainn der æ – og når båten kom så va det å få i.

På vei’n te båten passert’ æ Kassefabrikken. Og hain Petter Nilsen va no formainn der. (Fabrikken lå omtrent der havnevegen slutter før Djupvasskaia. Fabrikken gikk med i raset i 1942. Kaiene lå da øst for fabrikken).

• Æ ska på båten å få ti mæ ei flaske breinnvin, sa æ.
• Du får gå forbi her når du kjæm igjæn og, sa’n Petter.
• Ja,det gjær æ no, sa æ.

Hamn Petter drakk dramma hain og – nirri bua når æ kom igjen. Æ sto så høgt åt’n Petter, æ slapp å betal for ved, hain kappa boks åt mæ!
Martin fortsetter slik:

Ja så kom æ mæ bort på kaia. «Baccus» va kommi – og hain Johansen va tollar. Hain stoppa mæ og sa:

• E du ut på fesking i dag og da ?, sa’n Johansen.
• Ja, sa æ – æ e det.
• Ska’ det bit åt dæ i dag og da, sa’n Johansen
• Ja det tru æ no – at det må bit!, sa æ.
• Æ ska pass på dæ æ, sa tollam.
• Ja du må no pass på så my du vil, sa æ.

Æ gjekk no om bord å snakka med styrmainn . Så vart det læmpa ei flaske på land og da æ kom inn i skuret der dæm tælt bailla, fekk æ flaska, betalt og for min vei. – Det gjekk no fint det.

Ein ainna gong, fortsetter Martin, gjekk vi ned på kaia æ og hain Bjarne, samtidig. Da kjøpt æ tri flaska breinnvin, fekk det innpakka og skoill gå på lainn. Hain Bjarne va med mæ hain. Da sto tollar’n der og skoill ta mæ. Så snudd æ om og levert pakken te hain Bjarne. Tollar’n vest itj om hamn sjø – og hain Bjarne hula over rækka foran – bakom skuran – og inn på Kassefabrikken i en fei. Og æ probert gong på gong å gå te lainngangen – og tollar’n kom nærmar og nærmar, hain passa å på mæ som ein smed!

• Kår du har gjort om bord ?, sa’n Johansen
• Næiii, – æ har snakka med styrmainn, sa æ
• Du snakke da itj tysk du, sa tollar’n
• Næi, men hain snakke norsk hain, sa æ
• Nå, det e vel breinnvin du ha virri og fått ti, sa’n Johansen
• Æ har da ingen teng, sa æ

Hamn by’nt å kjemnn på mæ, men æ hadd da itjnå æ. Ja så gjekk no det og da. Så kom sjauara’n ætti meddan.

• Du har breinnvin!!, sa tollar’n
• Ja det har æ, men æ seindt da det i lainn med ein ainna kar æ!

Da vart’n flat tollar’n ja!

Dette var de historiene Martin Arntsen fortalte, men det er jo bare så synd at vi ikke kan gjengi den lattermilde måten de ble fortalt på.

Martin hadde en bror som levde borte i Amerika, i byen Baltic i Sør-Dakota. De hadde ikke sett hverandre siden 1906 da de tok farvel med hverandre nede på Brattøra. Både han og Martin arvet et søskenbarn der borte og fikk hver sin 12-del. Dette utgjorde om lag 50-60000 kroner og sikret dem begge en ubekymret alderdom. I 1955 besøkte Jens Arntsen sin bror i Hommelvik. De ble begge intervjuet av Arbeider-Avisa 29.4. Martin døde i 1956, 77 år gammel og ligger i en ustelt grav på Hommelvik kirkegård.