Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Kølbrenning i Mostadmark

AV SIVERT BUAAS

Mostadmark jernverk fikk privilegium til å drive jernverk i Mostadmark av kong Fredrik den 3. i august 1657, med de rettigheter jernverkene den gang hadde. Det var presten Bernt Brunsmann som da hadde overtatt Hommelvik og Mostadmarken jordegods etter fog­den Lars Bastiansen Stabel med de eiendommer og rettighe­ter godset hadde.

Kullstoff — karbon- har vært, og er en sikker energikilde. Køl ble tatt i bruk som energikilde blant annet til å varme opp og forme metaller allerede før kristen tid, men da som trekøl. Den første framstillingsmåten av trekøl vi kjenner til her i landet er å brenne køl i såkalte kølgroper. Det ble gra­vet groper i bakken hvor de fikk framstillet køl i forholdsvis små mengder, som blant annet ble brukt som smikøl. Slike kølgroper finnes det rester etter rundt om i landet, blant annet på Rødsmoen, Åmot i Østerdalen hvor de er kartlagt og merket. Etter som behovet til å framstille redskaper og våpen av jern ble større, økte også behovet for køl.

Det ble utviklet forskjellige typer kølmiler. En type var lig­gemila. En variant hvor veden ble lagt på bakken i lunner med rette tverrender og trekkåpninger ved bakken og dekket med bar og jord og fyrsatt. Denne ga større mengder køl som kom godt med til bruk i jernblåstrene for å omdanne myrmalm til jern. Disse finnes det også rester av etter i Østerdalen. Myrmalmen dannes gjerne i grasmyr i helninger nedenfor jernholdig berg. Jernslammet i vannsiget blir silt ut i myrtorva, og samles i et malmlag like under torva. Dette malmlaget ble gravd ut og røstet. Det vil si at myrmalmen ble brent slik at alt organisk stoff ble brent ut av myrmal­men. Det som ble igjen, var jernholdig rustpulver. Dette ble lagt i jernblåsteret sammen med køl og smeltet til en jern­klump som senere ble gjort smibar til jernredskaper.

Den største typen kølmiler var reismila. Den ble reist av 2,5 m lange kubber av småfallent tømmer. De største milene inneholdt gjerne opp til 150 m3 trevirke, løst mål, eller ca 75 m3 fast mål.(fastmasse ca 50%)

Reismilene hadde en ryddet botn med en diameter på nær­mere 10,5 m. Denne typen miler kom til Mostadmark i for­bindelse med uttak og smelting av jern fra bergmalmen. Teknikken med å smelte bergmalm kom til Sverige og Norge med Vallonene. Vallonene var bergverksfolk som kom fra Vest-Tyskland, Belgia og Luxenburgområdene. De hadde kunnskaper om å drive ut bergmalm til å framstille både jern , kobber og sølv.

Den første jernutvinninga vi hadde her i kommunen var jernblåster av myrmalm. Eieren av Hommelvik og Mostadmarken jordegods, fogden Lars Bastiansen Stabel drev jernblåster i Mostadmark før jernverkets dager. Antagelig i slutten av 1500-tallet eller først på 1600-tallet. Jernproduksjon ble etter hvert meget viktig. Kongemakten i Danmark hadde stort behov for våpen og penger på grunn av sine stadige kriger, og hadde derfor stor interesse av at det ble produsert jern her i landet hvor det var rikelig tilgang på trevirke til køl, og samtidig fossekraft til å drive blåsebel­ger, pukkhammere og hamrene i smiene. Etter reformasjo­nen hadde kongemakten på den tiden overtatt disposisjons­retten over alle skog og landeiendommer i kommunen. Sammen med funn av bergmalm var vel Mostadmark derfor på alle måter det ideelle området til anlegg av jernverk nord­afjells.

Vi fikk et eget lovverk for bergverksdrift i 1539. Denne loven hadde et regelverk som ga anledning til å gi interesse­selskaper privilegier til og bygge og sette i drift jernverk.

Dette var deri første bergverksloven. I henhold til lovverket fikk jernverkene rett til å ta ut all den skog og jernmalm de hadde behov for innenfor en bestemt sirkumferense, som regel målt ut fra masovnspipa. Som arbeidskraft kunne de innenfor cirkumferensen også gi leilendingene og husmenn påbud om å utføre kølvedhogst, kølbrenning, malmbryting og transport for verket etter priser som verket selv bestem­te. Helt typiske husmannskontrakter. Det var ingen tvil om hvem som hadde kommandoen.

Omkring 1650 ble det funnet jernmalm i Vennafjellet og ved Malvikvollen ved Jervfjellet. Presten Bernt Brunsmann som nå var blitt eier av jordegodset, så muligheten av dette fun­net, og ga utrykk for sin glede over at:

«Gud sin store velsignelse av jernertz haver ladet fremkom­me». Han søkte kong Fredrik den tredje om privilegium til å drive jernverk i Mostadmark. Dette ble innvilget og han gikk i gang med å bygge jernverket. Det var sikkert ikke de store tyngende investeringene som skulle til, da alle bygge­materialene bestod av stein og tømmer, som kunne tas ut med billig arbeidskraft helt inne på jernverkstomta. Jern­verket kom for første gang i drift året 1653.

Privilegiet inne­bar at jernverket fikk som før nevnt rettigheter til drive ut all den jernmalmen og trevirke som stod innenfor circumfe­rensen, d.v.s. en sirkel med en radius på en mil regnet fra masovnspipa. I 1753 ble denne cirkumferensen for øvrig utvidet til 2 mil på hver side av masovnen. Den fanget der­med inn det meste av skogarealet i Malvik kommune. Dette privilegiet ga som før nevnt verket rett til å skrive ut bygde­folket til pliktarbeid, som ble regnet inn i leien, «tienden», for bruket. Bygdefolket var leilendinger og husmenn under Hommelvik og Mostadmarken jordegods, som i sin tid ble ervervet av fogden Lars Bastiansen Stabel, stort sett på grunn av manglende betaling av leilendingsavgiften.

Det var fogden som sto for innkrevingen av leilendingsavgiften og tienden. Ved manglende betaling, tok han pant i eiendom­mene, betalte selv gjelden, og slo til seg eiendommene. Han ble etter hvert eier av 138 bruk som han hadde leie for. Det finnes leilendingskontrakter som viser leilendingenes for­pliktelser ovenfor hovedbruket.

I et leilendingsskifte på Sneisen i Mostadmark, så sent som i 1855, hadde de i tillegg til årsavgiften på 32 spd. også pålegg om: «at han til Mostadmarken Verk prompte tilvirker og frembringer de kul og det savtømmer som måtte påleg­ges ham, samt forretter de kjørsler og andre arbeider hvortil han av verket måtte tilsiges, alt imot den ved Verket for sådanne brug gjeldene betaling». Hvis leilendingen ikke klarte å gjennomføre disse pålegg kunne han risikere «Bøxels fortabelse» Det vil si han mistet retten til å bo og drive gårdsbruket. Hvis de oppdaget malmårer var de også pålagt å melde dette funnet til verket. Ved å unnlate å melde slike funn kunne de også bli straffet med «Bøxels forta­belse» av bruket. Bygdefolket var derfor meget skeptiske til jernverksdriften med de forpliktelsene dette innebar for drif­ten av jorda, og det han og gårdsfolket primært skulle leve av. De samme betingelsene gjaldt nok for alle bruk i Mostadmark.

En historie fra helt opp til først på nittenhundretallet for­teller at det under pløying av en åker på et gårdsbruk i Mostadmarka ble oppdaget ei malmåre. Gubben på gården ga drengen straks beskjed om å dekke jord over malmåra og siden holde kjeft om funnet. Var funnet drivverdig kunne dri­veren av bruket risikere at jorda gikk tapt som jordbruksjord.

Drifta ved Mostadmark jernverk har ellers satt spor etter seg i bygda.

Historielaget Mostadmark Jernverks Venner har registrert og kartlagt over 200 gruver og skjerp. Disse er lett synbare. Like ved tomta etter Mariakirka ved Volden er det avdekket malmgruver. Det er også lett å finne kølbotner. I 1880 ble driften ved jernverket innstilt. Dermed var det ikke lenger

behov for trekøl. Det ligger fortsatt igjen rester av køl og kølmiler flere steder. Helt opp til våre dager er det folk som har brukt av denne køla til smikøl i gårdssmiene. Dette kjen­ner John 0. Volden Mostadmark til etter samtale med eldre Mostinger.

Av flere kjente tegn etter kølbrenninga er ikke minst alle de synbare kølmilgrøpene i myrene. Kølmilgrøper finnes i myrene nærmest over alt. De er for det meste over­grodd av mose og kan være farlig å gå seg ned i, da det står vatten i bunnen og de er også ganske dype. Det er i alle fall sauer som har endt sine dager i disse gropene. Kåre Nybrodahl, Mostadmark forteller at det også har forekom­met at hest på beite har gått seg ned i ei slik kølmilgrop og omkommet. Kølmilgropene kommer av at det ble tatt torv til å dekke kølmila med under brenningen.

Kunsten med å brenne trekøl i reismiler ble nok overført fra Sverige, eller av tyske jernverksfolk som ble tilsatt ved ver­ket. Kølbrenninga var en meget viktig del av jernproduk­sjon. Organiseringen av kølbrenninga og køltransporten var meget viktig. Med de mengder køl som måtte til, sammen med malmtransporten ble nok alt av hester og kjøreokser tatt i bruk. Dette var klart en stor transportorganisering. Verket hadde egen kølfogd og skogfogd til å ta seg av køl­vedhogsten, tømmerhogsten og transporten. Smelteverkene hadde nok alltid en egen kølfogd og skogfogd som til enhver tid sørget for at verket hadde rikelig med køl og tre­virke. I 1856 var det en Lars Lund d.y. tilsatt som kølfogd og skogfogd ved Mostadmark jernverk.

Uten tilstrekkelig med køl og trevirke stoppet jernproduk­sjonen.

Trekølproduksjonen startet med at trevirke ble hugget om våren og forsommeren. Det ble kappet i lengder på 2,5 m. barket på tre sider, og lagt i reis til tørking. Hogstredskapen den gang var øksa. Hogsten var hardt kroppsarbeide. Mye av milveden ble nok håndlunnet ned til kølplassen. Kølmil­botnen ble nok lagt så nære opp til hogstfeltet som mulig. Hestene ble nok spart i størst mulig utstrekning på denne tiden av året til andre formål.

Kølbrenninga foregikk ute i skogen og ikke ved verket. Køl­brennerne fikk påvist skogområder av kølfogden hvor de kunne drive kølved og reise miler. Køla veier bare 20 – 25 % av vekten av trevirke og ble derfor langt lettere å transpor­tere enn å kjøre tømmeret ned til verket. For å holde for­brenningen i gang inne i mila krympet dessuten trevirke i mila 20 – 25%.

Kølbotnene finner vi nesten over alt langs stier og gamle veileder spesielt i Mostadmarka, men også på andre plasser i kommunen.

Mila måtte ligge på en lun plass i terrenget uten for sterk vindtrekk. Ble det for sterk vind kunne mila ta fyr slik at kølbrenneren mistet kontrollen over varmen. Kravet til køl­botnene var at de måtte ligge på fast, tørr mark, og ved en rimelig bra kjørevei fram til verket, og så nært opp til hogst­feltet som mulig. Kølbotten måtte ryddes for stubber og stein. Den måtte rekke et par meter utenfor foten på mila. Det var en fordel med en bekk eller vatn i nærheten av mila. Den samme kølbotn kunne brukes om igjen både to og tre ganger. De største kølbotnene har gitt navnet til mange plas­ser rundt om i landet, hvor det foregikk bergverksdrift.

Her i kommunen har vi for eksempel familienavnet Kulbotn. Vi har boplassen «Kulbotn» oppe i Høybyn i Hommelvik og «Kølmilbakkan» ovenfor Haset ute i Malvik. Og for eksem­pel et åkerstykke oppe i Venna i Mostadmarka som rett og slett heter «Botnan». I tillegg til selve kølbotn måtte køl­brenneren ha ei koie. Mila måtte passes natt og dag. De før­ste døgnene måtte de være to tilstede. Koia som var bygget som ei vanlig jordgamme, og med døråpningen vendt mot mila. Den lå gjerne en 8 – 10 m fra mila og høyere i terreng­et enn milbotn. Dette for at det ikke skulle sige kullos fra mila og inn i koia og forgifte den som eventuelt lå og kvilte. Det måtte også være kort vei fra koia til mila for at kølbren­neren kunne komme seg fort ut for å slukke uønsket varme.

På høstparten ble mila reist og gjort klar for brenning. Kølbrenning i ei mile er en tørrdestillasjonsprosses under høy temperatur (ca. 500 °C). Gass, olje og vann blir drevet av varmen ut av veden straks mila er tent. I de første 2 – 3 dagene, helt opp til 9 døgn etter mila var tent, kunne det oppstå gasseksplosjoner slik at dekket av bar og torv løftet seg, en situasjon som skaffet kølbrenneren hektiske og kri­tiske arbeidstimer til han fikk slokket og dekket over revne­ne i milveggen. Ved slike episoder kunne det stå om hele årsutbytte av kølbrenninga.

Her var det ingen brannforsik­ring som dekket tapet. Her var det kun egen påpasselighet og dyktighet som tellet. Et helt års utbytte av det de skulle leve av, og det de skulle forsvare bygselsavgiften med for boplassen stod på spill. Et helt års arbeide som har pågått fra tidlig vår og sommer og som skulle gi utbytte, stod på spill. Det hente at de som ikke klarte sine forpliktelser oven­for Verket måtte gå fra sine boplasser.

Når mila er utbrent, er veden blitt svart og inneholder ca. 90 % karbon (kullstoff). Veden er blitt køl, ikke brent. De gamle kølbrennerne sa at mila brant med «daueld».

Når mila skulle reises, ble det satt en stokk midt i milebotn. Denne ble kalt for hjertestokken eller «kongen». Ned langs hjertestokken ble det laget en åpning for opptenningsved. Rundt hjertestokken ble milveden reist. Under mila ble det laget et golv av runde stokker. Under golvet ble det laget luftekanaler slik at kølbrenneren kunne regulere trekken inn under mila etter behov. En jevn forbrenning med riktig til­førsel av luft var en kunst. Ved å grave hull i jordveggen nede ved foten rundt mila, kunne kølbrenneren regulere trekken.

Når mila var reist ble den først dekket med granbar utenpå og deretter tildekket med torv. For å kunne klyve opp på toppen av mila hogg de trinn i en tømmerstokk som de reis­te opp mot yttersiden av mila. Mila ble tent ved at det ble lagt oppfyringsved ned gjennom kanalen langs hjertestok­ken, slik at varmen gikk helt ned i botn. Det ble gjerne fyrt opp et bål oppe på toppen av mila og glørne fra dette bålet ble raket ned i mila. Når mila har tatt fyr, ble hullet på top­pen dekket til med bar og torv. Gamle sagn sier at kølbren­neren leste en velsignelse under tenningen.

En av «reglene» var slik:

Brinn ti regn og tørke
og måneskinn og mørke;
nitjen daga uta stans.
Skytt ho, hellige Sankt-Franz!

De første timene og dagene måtte det være stadig vakt ved mila. Da ble det lite søvn på kølbrenneren. Han måtte ha hjelp til vaktholdet. De måtte være to. Det var ofte kona eller en voksen datter som måtte tre til. Mila måtte tettes og flammer slokkes slik at ikke hele mila brant opp. Å gå vakt rundt mila i vintermørke i snøvær og regn uten annet lys enn det en fikk fra mila, kunne nok være en stusslig og anstrengende jobb. Men etter to til tre døgn roet mila seg som regel noe ned. Det meste av gassen og oljen ble etter hvert utbrent. Kølbrenneren og hans hjelp kunne da på skift få litt søvn.

Det fortelles en historie fra Mostadmark, at en medhjelper en gang var ute ved mila om natta, for å slukke et gjennom­slag. Han hadde ikke nok bar og torv for hånden til å dekke hele hullet. Han satte derfor buksebaken over ildåpningen som var igjen og ropte på hjelp fra han som lå i koia og sov. Han hadde skinnbukse, men med hurtig hjelp berget han både buksebaken og mila.

Etter hvert krympet veden inne i mila. (Den krymper i alt ca 20-25 %). Det oppstod da tomrom i mila som måtte klubbes sammen for å få en jevn forkulling inne i mila. Til dette hadde kølbrenneren ei stor treklubbe, som han dengte løs på mila utvendig. Han fikk da tomrommet i mila til å synke sammen. Det ble gjerne nødvendig med noe etterfylling og tetting med ny jordtorv som da måtte klappes til. Under dette arbeide har det forekommet dødsulykker. Køl-brenne­ren har gått oppå mila for å klubbe, men tomrommet inne i mila var så stort at han falt igjennom og omkom, eller i beste fall ble reddet stygt forbrent.

Etter to til tre uker var mila ferdigbrent. Vedstokkene sto nok som før, men nå var de svarte og sprø. Forkullet tvers igjennom. Da ble alle trekkåpninger lukket og mila klappet til med ekstra jord. De lot den da stå til den var helt slukket og kald.

Nå skulle mila rives. Torvlaget på toppen av mila ble fjernet, ca en halv meter i gangen nedover rundt hele mila. Ved hjelp av ei kølhakke ble toppen av stokkene hakket i mindre biter og raket nedover langs sidene med ei kølrive. Køla ble båret bort til en lagringsplass i små trekorger. Dette for å kontrollere at det ikke var glør igjen. Slik fortsatte de til hele mila var revet og milebotnen var flat og ryddet og gjort klar til neste år. Samme kølbotnen ble gjerne brukt to til tre år på rad. Under rivingen av mila var det nødvendig med til­gang på vatn. Hvis det lå glør igjen i køla måtte de slukkes omhyggelig så ikke noe av den ferdige køla gikk tapt. Kølbrenneren var nå ferdig med oppdraget.

Under fredelige forhold under kølingsprosessen, helst ved slutten av brenninga, kunne kølbrenneren fordrive tiden med små håndarbeidssysler. Han kunne lage sleiver og øser, eller sopelimer og visper. Alltid var det noe og holde på med. Den svenske poeten Dan Anderson, har som kølbrenner laget mange viser og dikt. I en av disse beskriver han køl­brennerens ansvar slik:

«Visa vid kolvakten»

Svart smyger natten kring stenstriidda land
somna ej, somna icke in !
Om du somnar kan du våckas av en helvetes brand
och den brødløse sorg skall bli din.

Dan Andersson

Men trekøla skulle ned til verket. Det ble ikke noe oppgjør før køla var levert på Verkets køllager. Det var da nesten gått et år fra hogsten av kølveden tok til.

Ei kølmile reist av 75 fastkubikkmeter trevirke, med 25% svinn under brenningen gir ca. 56,25 m3 køl. Kjøre­redskapen var langslede påmontert ei korg. Korga bestod av ei ramme med staker lagt i botn på sleden og flettet sammen med korgband av hassel, rogn, hegg eller andre seige tre­slag, som ei stor korg. Ei korg tok 1,93 m3 køl. Det var da lagt en dunge oppe på toppen som de kalte for «råggå», og som ble reipet ned med fjøler som en ekstra karm.

Dette var da en lest d.v.s et lass (en lest var godkjent som standard mål ved levering til jernverket). Etter disse målene ble det 29 lass køl i ei stormile bygget opp av 75m3 kølved. En lest trelkøl veide ca 300 kg. For å holde regnskap med antall lass hadde de en karvstokk med på sleden. Dette var en tre­kjepp, hvor det ble skåret et hakk i for hvert lass. Arkeo­logene har funnet mange såkalte karvstokker ved utgrav­ningene i bygrunnen i Trondheim. Disse karvstokkene ble nok brukt til mange formål bl.a for å holde regnskap på både penger og leveringer av mange slags varer.

Det lever ikke så mange i dag som har erfaring med lasskjø‑

ring med hest over lange avstander. Det gjaldt å kunne ta vare på og stelle både med dyr og redskap. Det kan ikke sammenlignes med lasskjøring i dag på oppkjørt og brøytet vei. Den som har opplevd hestekjøring på veier i utmarka vet hva snøfall, fokksnø og gnistrende kalde vinterdager betyr for både dyr og folk. Kjøreredskapen og seler måtte holdes i god stand. Det meste av kjøredoningene og selene laget de selv. Der hvor det var mulig brukte de «nestinger» laget av bjørk. Disse kostet da ingen ting i forhold til å bruke lenker og ringer av jern. Hestene måtte stelles, være godt skodd, å ha godt fôr. Dette var ikke så enkelt i år med dårlig tilgang på høy.

Det fantes ikke noe fast veinett fra kølbotnene. Veiene ble til mens de kjørte. Så snart det ble snøføre ble veiledene slått opp. Det vil si at de ble kjørt igjennom og ryddet slik at transporten kunne gjennomføres med fulle lass. I store snø­fall måtte de slå opp vei på ny. Det var vanlig å bruke truger på hesten. Transportmåten var klar, det var hesten som ble trekkraften. I enkelte situasjoner ble det også brukt okser. For husmenn på små plasser og små bruk med lite f6r, kunne de avle fram en okse, som de selv kunne temme til såkalte kjøreokser.

De kunne redde sine forpliktelser til Verket ved å bruke kjøreokse. Kjøreoksene ble vel først og fremst brukt til gårdsarbeide, men de kunne være god å ta til også til lasskjøring. Om de ikke var så fløte i vendingen var de seige til å dra. Det er klart at som trekkdyr var hesten bedre enn oksen, men oksen kunne enkelte ganger by på fordeler foran hesten. Den var drøvtygger. I dårlige år med små høyavlinger kunne oksene tåle grovere fôr enn hesten. Som vanligvis ble hestene derfor tilgodesett med litt ekstra fint høy. For kjørerne var det nødvendig å ta vare på de muligheter de hadde.

Trevirke var den viktigste energikilde som eksisterte utenom fossekrafta. Fossekrafta ble brukt til å drive blåsebelgen ved masovnen, storhammeren, pukkhammeren, og til sag og mølle.

Det er vanskelig å beregne det totale treforbruket ved Verket da produksjonstallene av rujern og stangjern i de enkelte driftsperiodene er vanskelig tilgjengelig og usikre.

Etter tall innhentet fra Norsk skogbruksmuseum i Elverum over trekølforbruket ved smelteverkene i Norge, brukte Mostadmark jernverk i 1780-åra ca 2500 lester trekøl som er lik 4825 m3 trekøl pr.år. Dette forbruket tilsvarer 6400 m3 trevirke. I tillegg til kølveden gikk det betydelige kvanta tømmer til både setteved, før kruttet ble tatt i bruk, og ved til røsting av bergmalmen. Setteved var ved som ble satt opp mot grubeveggen og eldet opp slik at malmveggen ble så varm at den slo sprekker og ble lettere å hakke løs. Malmen ble banket til pukk på pukkhammeren nede på Verket.

Ved og køl til røsting ble lagt i røstgropa sammen med malm­pukken for å brenne ut gasser og stoffer som ikke var ønske­lig i jernframstillinga. Det første produktet fra masovnen var rujern. Rujernet holdt ca 25 % karbon.(kullstoff) For å smel­te bergmalmen ned til 1 tonn flytene rujern i masovnen gikk det med 23 m3 køl. Rujernet var sprøtt og ikke smibart. For å få smibart jern og stangjern måtte jernet ferskes. Det vil si rujernsblokkene måtte glødes opp på nytt og hamres på stor-hammeren for å ta ut overskuddet av karbon.

Smibart jern skulle ikke holde mer enn maksimum 3 – 4% karbon. For å ferske rujernet til stangjern gikk det med ytterligere 28 m3 køl. Det årlige kvantum etter disse talloppgavene pluss tøm­merkvantumet til de sagbrukene som Verket hadde privile­gium til å drive kom det totale hogstkvantumet til å ligge på ca 7500 — 8000 m3. pr. år.

Mostadmark Jernverk ble drevet i tre perioder fra 1653. Den første perioden, fra 1653 — 1695, den andre periode, fra 1657 – 1818 og den tredje og siste driftsperiode fra 1822 ­1880 i alt 261 år. For å fastlegge det totale kølforbruket i alle disse årene er de tilgjengelige produksjonstallene ved Verket for usikre til å fastslå det nøyaktige tømmer- og kølforbruket, men tall fra Norsk Skogbruksmuseum, med en

oversikt over alle jernverk i Norge som var i drift i 1780 åra kan være en god pekepinn for det årlige forbruk. Litte­raturen fra Norsk skogbruksmuseum viser at fordeling i køl­forbruket var at 78% gikk til smelteprosessen, 9% til røs­ting, 12 % til setteved og 1% til smikøl. Dagens hogstkvan­tum i samme driftsområde som Mostadmark Jernverk er oppgitt til ca. 7000 m3. Det vil si at tilveksten i skogen i Mostadmarka har holdt seg godt i balanse både under og etter jernverkstida.

I 1898, etter at jernverk- og sagbruksvirksomheten var avviklet i Mostadmarka, fikk leilendingene tilbud om å kjøpe brukene tilbake og bli selveiende. Dette hadde de ikke økonomi til, de måtte ty til låneopptak. De forhandlet seg fram til at kommunen stilte seg som garantist for et langsik­tig lån. På denne måten klarte de å kjøpe tilbake dyrket jord og skog til husbehov. Skogen som tidligere tilhørte brukene ble holdt utenfor salget, og senere solgt til eiere uten tilknyt­tig til bygda og distriktet. Dette forhold gjelder også i dag, da det er A/S Meraker Brug som sitter som eier av skog og utmark

I de tidsperiodene jernverket i Mostadmark var i drift, gikk det svært hardt ut over skogene i hele landet. Jens Bjelke på Austråt ble i den tiden oppnevnt som kansler i Norge. Jens Bjelke var en meget begavet og velutdannet person som fra først av tok fatt på å få reformert rettsvesenet i Norge. Som kongelig kommissær utarbeidet han blant annet lover og vedtekter for å bevare skogene i Norge. Han viste straks ten­ner mot de danske embedsmennenes overgrep.

Det var ikke bare jernverkene som forsynte seg av skogen. Det ble gitt privilegier til sagbruksdrift over hele fylket. Disse privilegi­er ble gitt til velsituerte handelshus og embetsfolk. Jens Bjelke ga utrykk i en rapport at det nå måtte det bli slutt på å sende danske drenge til Norge som sorenskrivere som ikke kjente landets språk og lover. Trelast var en verdifull eksportvare som ble godt betalt. Dette går fram av sa‑skattelistene også her i Mostadmark og Malvik. Alle opp­gangssagene i Mostadmark ble disponert av eierne av Verket. De tok unna et betydelig tømmerkvantum i skogene.

Etter alle de ressurser Verkets eiere har tatt ut av Mostad­mark av tømmer, malm og av arbeidskraft, med til sine tider stor fortjeneste, kan en trygt si det er lite som er blitt igjen av verdier til samfunnet i Mostadmark.

De siste hammerslagene ved Mostadmark jernverk stilnet i 1880. Da ble Mostadmark jernverk avviklet. I en kortere periode ble det drevet et sagbruk på jernverkstomta, men sagbruksvirksomheten ble senere flyttet ned til Hommelvik. Skogsdriften er nå helt mekanisert. Av hele Verkets og Brugets næringsvirksomhet er det nå tilbake bare ett årsverk i Mostadmark

De fleste av de gamle boplassene er nå igjengrodde eller igjenplantet. De fleste er merket med skilt. Det er også setervollene. De kan hver for seg vitne om sin historie om hvordan folk har kunnet brødfø store barneflokker på noen få dekar dyrket jord.

Det vi står tilbake med i dag, er et meget unikt og interes­sant utmarksområde i kommunen med skog, fjell og elver. Dette kan gi fine naturopplevelser med lokal historie både av industri, jordbruk og skogbruk.

Kilder:

Leif Halse: Bygdebok i Malvik
Jon Leirfall: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene
Tor Hulås: Notater fra Jakob Hulås
Mostadmårk Jernverks Venner: Div. notater
Norsk Skogbruksmuseum: Årbok nr 14 artikler av Jon
Martin Larsen
0. J. Johansen: Trøndelags bygder i tekst og bilder