Drømmen om et bedre liv

Gjengitt fra årboka 2005 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

   

Drømmen om et bedre liv.

Andre del.

Av Joar Tapper Brobak

Det er kanskje ikke så rart at livet til mine forfedre har fanget min interesse etter at jeg har gjenfunnet en mengde gamle brev, et rikt kildemateriale som tar meg hundre år tilbake i morslektas mangslungne liv.

Gjennom hyggelige tilbakemeldinger har jeg fått bekreftet at mine tidligere bidrag til årboka 2003 med utdrag fra en del av disse brevene, leses med stor interesse av mange. Det synes jeg er gledelig og derfor drister jeg med til fortsette med et nytt kapitel i denne slektsfortellinga.

Jeg vil da fortelle om ungdomstida til den yngste sønnen, den sjuende i barneflokken på ni, som Marit og Sivert Kvegjerdsvold fødde fram på bygselbruket Vollan. Det var 19 år mellom det eldste (Ole, f. 1873) og yngste barnet (Serine,f. 1892) i søskenflokken.

Da skal vi møte Andreas Sivertsen Kvegjerdsvold, som ble født den 6. august 1885, 5 år etter broren Sigurd, som vi møtte i fjorårets årbok. Som de øvrige brødrene og som vanlig var på den tida, måtte Andreas også ta ansvar for eget liv etter at han ble konfirmert. Da startet voksenlivet for all ungdom.

Andreas ble konfirmert i Malvik kirke den 14. oktober 1900 og i et brev til bror Sigurd i Kristiania 7. januar året etter, skriver han:

Jeg så i ditt brev at han Sivert (bror, f. 1876) skrev til dig  at jeg skulde begynde i Gulsmedlæra men det er jeg ikke sikker på for jeg har ikke faaet plassen enda. Gulsmeden betaler bare tre kroner vækka. Han Hans (bror, f. 1874) har laavet mig at han skulde holde mig kost og loggi for 4 kr. Vækka. Og han Ole(bror f. 1873) og Sivert (bror f. 1876) spe til 50 øre vær  og læren er 5 aar. Hvis jeg kommer i Gulsmedlæren saa vil jeg spørge dig om jeg kan faa nogle øre av dig ogsaa.

Til slutt i brevet forteller han at Hun Martha (søster, f. 1883) reiser til Trondhjem den 8. januar og lærer sig skrædersaumen. Hun skal have kost hos han Hans(broren) og loggi på Vollabakken (hos en tante).

Om Martha Vollan kan kort fortelles at hun ble en dyktig skredder, i likhet med sin bror Sivert Sivertsen, som for øvrig sydde konfirmasjonsdressen til Andreas. Martha livnærte seg hele livet som skredder og reiste i mange år rundt på gardene Malvik og Strinda og sydde for folk. Etter hvert etablerte hun seg sammen med sin søster Serina Vollan i en stor leilighet i Ragnhilds gate på Øya i Trondheim, hvor hun fortsatte med oppdragssøm og hvor søstrene samtidig drev et lite helpensjons pensjonat for studenter.  Søstrene forble ugifte, var ivrige misjonsfolk og hadde en veldig stor omgangskrets.

Allerede 31. januar 1901 skriver Andreas et nytt brev til broren i Kristiania  hvor vi kan lese:

Kjære broder.

Jeg har modtaget didt brev mandagen som jeg nu skal besvare. Du sagde at jeg skulde skrive om jeg vilde komme. Jeg har stor lyst til at komme vis du vil jælpe mig når jeg kommer til Kristiania. Det er det samme om vordan lære det er naar bare intægtene er saa stor at jeg kan fortjene det daglige brød for jeg har intet at lægge til og læren kan være lidt for fremtiden.
Jeg skal fortælle dig vorfor jeg ombestemte mig med gulsmelæren. Det var på grunn av at  læren ble for kostbar. Ole og Sivert vilde ikke love og jælpe mig frem og da fik jeg ikke tenke mer på den lære. Ole og Sivert har laavet at de skulde jelpe mig med reisepenger og da vil dem ikke jelpe mig noget mer. Tanken på en mulig reise til hovedstaden er nok litt skremmende for 16-åringen Andreas, for mot slutten av brevet legger han til: Naar jeg kommer frem til Kristiania saa vil jeg bede dig at du maa jelpe mig frem saa jeg ikke gaar paa den fordervede vei og at du må være min veileder.

Så dro Andreas, full av forventning sørover først på mars, men det viste seg nok vanskeligere enn antatt å skaffe Andreas arbeid eller lærlingeplass i hovedstaden. Sigurd som arbeidet som lagerbetjent hos rørgrossisten Sunde & Co, trodde at han via sine kontakter skulle klare å skaffe broren en lærlingeplass som rørlegger. Men da det ikke gikk dro Andreas nordover igjen og allerede 10 juli 1901 var Andreas heime på Vollan hvor han hjalp foreldrene med slåtten. I brev 25.juli spør han bror Sigurd om til hvilken adresse han skal sende multer. Jeg var på Vasselkjølen lørdags nat og nu har jeg plukket multer. Jeg er nu hjemme og nu er vi nesten færdig med slåtten. Rægn har vi ikke faaet på længere tid.

Men foreldrene var ikke mindre bekymret for Andreas ferd ut i den store verden enn de var da Sigurd dro sørover til hovedstaden. I et brev til Sigurd 12. august 1901 skriver faren:

Kjære søn, da det er så lenge siden jeg skrev noget til dig saa skal jeg sænde dig nogle ord. Vi har væntet at du har kaammet hit en tur, men nu hører vi av Ole(sønnen) at det ikke bliver. Vi har derfor intet videre at skrive om da Ole har været hos dig saa ved du vel hvordan det staar til her med alle ting.
Vi har haft en varm sommer og et godvejr freæmdeles om dagene. Ageren er nu færdig saa det bliver en ualminnelig flot skuraand. Desforuten intet nyt.
Andreas reiser om en 14 dages tid saa faar du vide vorledes al ting er her. Jeg hører du skal hjelpe Andreas paa skolen til Jul. Saa ma du hjelpe ham og faa en plas saa det kan blive lit å bestille for ham. Lediggang er roden til alt ont. Naar en er kaammen på avvei er det ikke gaat og ta det tilbake. Han er ung og uerfaren. Ja, du må hjelpe ham paa den besste maade du kan.

Ver saa fleti hilset fra aas alle samen her hjemme.

                                                            Sivert O. Kvegjerdsvold

Brødrene ga altså ikke opp så lett. Da Andreas kom tilbake til broren i Bjerregårdsgaten 24, gikk han et 3 måneders handelsskole-kurs og Sigurd kostet opphold og skolegang på den yngre broren. Jula 1901 feiret brødrene sammen i Kristiania, langt fra barndomsheimen.

Jeg er full av beundring over den omsorg Sigurd hadde for Andreas. Vi vet at Sigurd selv arbeidet, spinket og sparte for å tjene sammen til Amerika-billetten, hans store ungdomsprosjekt. Allikevel hjalp han broren fram. Av stats- og byskattesedlene for budsjettåret 1901-1902 går det fram at Sigurds bruttoinntekt  var på 1000 kr. Og den skattbare inntekta  400 kr. Det ga 8 kr i statsskatt og 28 kr i byskatt.
Handelsskoleutdanninga ga Andreas verdifull kunnskap for sitt seinere virke og som mange rundt ham dro nytte av, hjelpsom som han viste seg å være i all sin ferd. Mange av Andreas arbeidsbøker fra skolegangen er bevart.

Av de tidligste brevene ser vi at Andreas prøvde seg fram med ulike etternavn; Kvegjerdsvoll, Vollan og Tapper. Men av et brev til Sigurd 11. juli 1901 ser vi at han nå  tar i bruk Voldberg-navnet, noe som også bekreftes av at alle brev han fikk i Kristiania var adressert til Andreas S. Voldberg. Han tok altså i bruk samme etternavn som sin eldre bror og velgjører Sigurd.
Da Sigurd før sommeren 1902 hadde emigrasjonsplanene klare og reiste heim en tur før han dro, vendte også Andreas heim til Trøndelag etter skolevinteren i Kristiania.

Andreas brevvekslet med flere jenter. 5. november 1901 takker Ragna Oline Kvegjerdet for mottatt bilde av Andreas og sender som gjenytelse sitt eget portrett  til brødrene.
Etter at Andreas forlot hovedstaden fikk han jevnlig varme brev fra Olga Jakobsen i K helt fram til han emigrerte.
Vinteren 1902-03 var Andreas elev ved den faste amtsskole i søndre Trondhjems amt og bodde da i Drilveiten 1 i Trondheim.

I mai 1903 finner vi ham som aspirant ved Nordmøre bataljon på Værnes og etter hvert på underoffiserskole i Trondheim hvor han ble ferdig høsten 1906. Sigurd bidro med hjemsendte dollars til å finansiere også denne skolegangen for Andreas. I mai 1905 var han en tur tilbake til Kristiania og hilste på gamle kjente, noe Sigurd ville vite mest mulig om. Sigurds mange fargerike brev fra Amerika hjem til foreldre og søsken ga nok næring til Andreas eventyrlyst. Hvert Amerikabrev ble mottatt med spenning og det er mer enn sørgelig at ikke noen av de svarbrevene som gikk tilbake over dammen, er bevart for ettertida. Sigurd brevvekslet også med presten Kjell Stub som var en av lederne i den kristne Ynglingeforeningen som Sigurd var medlem av i Kristiania.
I sine nyttårsbrev til sine foreldre og brødre forteller Sigurd i januar 1906 at han har kjøpt seg 80 acres land  nær tettstedet Glen Flora, ca. 150 miles vest for Minneapolis i Wisconsin. Kjøpesummen, 900 dollar, måtte betales i løpet av 7 år før han fikk fullt eierskap til jorda.

Om det var denne nyheten som for alvor tente Andreas drømmer om følge etter broren, vet vi ikke, men i et svarbrev Sigurd skrev til ham 17. mai kan vi lese; Af dit brev ser jeg at du er kommen til den tanke at det er bedst at reise hit til America. ..

Du siger det er dem som siger at det er spilt tid og penger de skoler du har gåt dersom du skal reise hit. Jeg vil sige deg det at dem som siger saa, har ingen greie på America. Dem tror det er nogle dumme folk alle som er her; men da tager dem virkelig feil, det findes lige saa gode skoler her som i Norge. Saa du maa ikke tro at dersom du skal hid, da skal du ingenting kunde. Jo mer du kan, jo længere vil du komme frem her.
Jeg ved godt hvordan det er i Norge, saa det forundrer meg ikke det mindste om du vil forsøge at reise hid. Jeg tror ogsaa at du vil have lættere at finde en fremtid her end i det gamle land. Jeg vil ikke raade dig verken til eller ifra, saa du maa gjøre efter eget ønske, men tage dig en fast bestemmelse for hva du vil gjøre.
…Om saa skjønt at du skulde tænke at reise hid da maatte jeg sende dig billett siger du. Det kan jeg vel ikke sige nei til, men faar sige at det faar jeg gjøre om du bliver bestemt på det. Jeg lever paa min farm og saa gaar jeg ut og arbeider paa en sagmølle al den tid som jeg kan undvære.

Andreas var en svært livsglad og sprek ungdom, og ei helg med mye festligheter(Unionsoppløsningen?) i Trondheim, kunne han ikke motstå fristelsen til å ta tyvperm på kvelden fra sin tjeneste ved Kristiansten festning. Uheldigvis støtte han på en av sine strenge overordnede offiserer nede i byen og det hele utviklet seg slik at han ikke kunne gjøre seg forhåpninger om noen militær løpebane. Etter underoffiserskolen fikk han seg en agentjobb som ikke ga ham meningsfylte utfordringer eller inntekter til å leve av. Da forsøkte Olga Jakobsen å overtale ham til å komme tilbake til Kristiania hvor hun ville prøve å hjelpe ham å søke arbeid og nevner at hun kjenner til en jobbformidlingssentral for unge menn med underoffiserutdannelse. Men hun trakk nok det korteste strå.  På dette tidspunkt var antagelig Andreas allerede forlovet med sin seinere hustru, Martha Vassdal, fra gården med samme navn ved Jonsvatnet, 3-4 km vest for Andreas’ barndomsheim Vollan. Martha var datter av Ole Vassdal og hustru Pauline, født Lie.

Emigrasjonen var det sentrale temaet i brevvekslingen mellom brødrene denne tida.

I et brev 18. mars 1907 skriver Sigurd bl.a.;

Dersom du ikke får udvandringstillatelse, saa vil du have mig til at skaffe dig en falsk attest. Kan det hjelpe dig saa er det aalreidt. Det er imot Americas love at importere folk, saa du maa ikke sige ved landgangen i America at du har en plas eller arbeide. Da kunde det hende at du kunde faa fri reise tilbage.

Men mitt oppe i emigrasjonsplanene viser ei medlemsbok nr. 40327 fra Norsk Arbeidsmandsforbund at Andreas ble innmeldt som fabrikkarbeider i avdeling no. 108 så sent som 1.6.1907. Vet noen hvor avdeling 108 den gang var? Kunne det ha vært  Ranheim papirfabrikk?

På forsommeren 1907 får Andreas avslag fra myndighetene på sin søknad om utvandringstillatelse og derfor gir Sigurd ham det råd å reise som vanlig passasjer. Vi finner ham registrert på utvandringslisten i vedlegg II  i Malvik bygdeboks 4. bind på side 505 som utvandret i 1907 til Glen Flora. Sigurd er på side 500 feilaktig registrert under navnet Sigmund Sivertsen Voldberg som utvandret til New York i 1902.

Nå har Andreas fattet sin endelige beslutning, 15. august 1907 skriver Sigurd fra Wisconsin;

Af dit brev ser jeg at du vil have billett sent og det med den direkte linje. Saa siger du at du kan være færdig til at reise første dagene i September. Den første baad gaar fra Kristiania den 6. Til den kan jeg ikke vinde at sende dig billett. Den neste nemlig ”United States” gaar ifra Kristiania den 20de September. Til den tid skal du faa billeten sendt saa du kan gjøre dig ferdig til den tid.

For de gamle foreldrene Marit og Sivert, heime på Vollan,  var det sikkert tungt å ta det siste farvel med nok en sønn som ville søke lykken i Amerika. De fikk aldri se sine sønner igjen, men mottok mange brev og bilder som fortalte om det nye liv i Glen Flora.

Fra Andreas datterdatter Terri McMeen har jeg fått vite hva hun har klart å finne ut om morfarens ankomst. Av Ellis Island registreringene  går det fram at Andreas Volberg(her uten d i Vold-) ankom USA 9. oktober og med fartøyet ”The C.F. Tietgen” fra Kristiania.

Han var registrert som ”Associated Passenger”, i tråd med bror Sigurds råd.

Fra New York bar det etter hvert vestover til bror Sigurd i Glen Flora. Det eldste, bevarte brevet fra Andreas skrev han 2. april 1908 til min morfar, broren Johan, (f. 1878) heime på Vollan. Det er tettskrevet med blyant og det er så levende at jeg fristes til å ta det med i sin helhet;

Kjære broder!

Nu er jeg da endelig fremkommet til Amerika(les Glen Flora), jeg kom frem for en kort tid siden. Jeg har sendt en del penger til dig, det kan hende at dem ikke er fremkommet naar du faar dette brevet. Jeg sendte dem for 3 dager siden til St. Paul for at faa expederet derfra,  for herfra faar man ikke sende post moneyordre. Du får tage dine penge 55 kr. Og hvis det da bliver nogen til bedste saa faar du give far dem. Saa vil jeg sige dig tusen tak for lånet. Jeg tænkte at sende dem til jul, men saa blev det jeg kjøpte mig en del klæder og paa den anden side saa syntes jeg det hastet ikke for du ventet dem ikke for efter aftalen saa skulde dem sendes i vaar.
Jeg arbeider nu paa en sagmølle. I dag regner det og snør saa jeg ikke kan arbeide og derfor har jeg god tid til at skrive. Løvtrærne begynder nu at blive grønne og marken staar grøn. Folk har gjort en stor del af sidt havearbeide.
Nu skal jeg fortælle dig hvordan man brækker opp jorden i America. Først hugger man ned skogen og seller den. Saa brender man op baret og saar kløver i asken. Saa gaar man og slaar græset en 2 a 3 aar mellom stubbene. Naar disse aarene er omme saa sætter man for 2 okser og kjører opp stubbene. Gaar ikke dette saa setter man ut hul i jorden under stubbene og sætter i en dynamittpatron og skyter dem. Det siste foregaar helst naar jorden er fuktig og litt blød. Den beste tid å skyte paa er vaaren naar frosten er gaaen.
Hvordan lever du nu? Er du borte eller hjemme?                        
Har du havt noget arbeide i vinter? Far forteller Johan Petersen(nabo, husmann)  er bleven Stokdalsmann saa han har vel vokset to tommer. Hva er i forpakning på Stokdal? Har han kjøpt hæst og kuer?    
Hvordan er det med Ingeborg Tapper?
Du maa hilse alle sammen. Vær flittig hilset fra din broder Andreas
Du må sende mig nogle ord saa jeg kan faa høre om du har faadt pengene.    

Av Johans gamle regnskapsbøker går det fram at pengene kom vel fram.
Snart kjøpte også Andreas sine første 80 acres land, ikke særlig langt fra broren Sigurds farm, men noe lengre fra det lille tettstedet Glen Flora. For begge var loddet kastet med kjøpet av eget nybrottsland. Det betydde et langt liv med umenneskelig slit der de startet helt på bar bakke, bokstavelig talt, inne i svarte skogen med å hugge skog for salg. Men jorda var ganske flat, fruktbar og med lite stein.

Etter 5 år alene måtte det være en gledens dag for Sigurd da boren Andreas kom over og kjøpte seg jord i nabolaget hans i Glen Flora. Andreas bodde hos broren mens han hogg tømmer og bygde et 2-roms tømmerhus med loft på et høydedrag inne på sin egen eiendom. Og med flere andre nordmenn og svensker i området utviklet det seg etter hvert som et skandinavisk grendelag med stort samhold og hvor det etter hvert ble reist ei skandinavisk luthersk kirke som er aktiv den dag i dag. I et slikt bygdemiljø ble savnet og lengselen etter alt der hjemme langt lettere å bære.

Etter hvert startet Andreas oppdyrkinga av sin Voldbergfarm slik Andreas så levende beskrev dette arbeidet i sitt første brev hjem. Her skulle det skapes ei bedre framtid enn om han hadde prøvd å slå seg fram i hjemlandet. Rydde og bygge sin egen farm fra grunnen i løpet av en eneste generasjon, med hus, krøtter og redskap, var den store utfordringen.

I brev hjem til Andreas i november 1906  fortalte Sigurd at han hadde giftet seg og det med den jenta som var oppe til mig i Bjerregårdsgate. Jeg skal hilse fra henne.  Sigurd var 26 år gammel da han giftet seg med  Nikoline (”Lina”), fra Råde i Østfold. Hun var da 37 år gammel. Kanskje hennes alder sammen med knallhardt nybrottsarbeid, var noe av forklaringa  på at ekteskapet forble barnløst.

                                                                                        

For hardt arbeidende Andreas lyktes det meste. Den 4. oktober 1911 ankom hans 24 år gamle forlovede  Martha Vassdal New York med skipet ”Oscar II” fra Kristiania  og bodde hos tante Ingeborg  Henriksen i Minneapolis inntil Andreas og Martha ble gift  4. januar 1912 i byen Ladysmith, noen mil vest for Glen Flora.
De tok toget hjem til Glen Flora og gikk  de  6 kilometrene gjennom skogen til Andreas egenbygde tømmerhus.
De hadde planlagt et selskap for å ønske Martha velkommen og samtidig feire bryllupet, men været ble for dårlig. På grunn av et tordenvær ble det utsatt og værforholdene medførte flere utsettelser, slik at det gikk et år før de tok seg tid til å feire.                                                                                                     
Etter giftermålet deltok Martha i alt arbeid sammen med Andreas og hun slet like hardt i tømmerskogen som sin mann for å rydde og dyrke opp farmen. Det medførte et par aborter og ikke før hun fikk streng beskjed fra doktoren om være mer forsiktig med seg selv under graviditeten, bar hun fram det første av sine 7 barn, Sigrid Pauline, som ble født 10, juni 1915.

Med det startet et nytt kapitel i nå 30-årige Andreas liv.