Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Saga 3 av 3

AV PEDER SLIND

Her kommer avslutningen av Peder Slinds memoarer. Første del sto i årbok 2007, andre del i 2008. Artiklene bygger på Slinds egen beretning og det som er tatt med i Edvard Bull d.y. sin bok: Arbeidsfolk forteller. Fra sagbruk og høvleri 1955. Edvard Bull var professor i historie, ved Norges lærerhøgskole, seinere Universitetet i Trondheim. Han var kjent for å ønske å se historien «nedenfra».
Redigert av Øyvind Kristiansen
Utdrag Årboka 2009. tilpasset Web HHV . Tilført bilder fra bildearkivet til HHV. Bildet over er fra ca 1920 foto: Iver Grindbak

— Hommelvik Industri

I 1897 brann sagbruket som tilhørte Karlslyst gård. Dens eier Jakob Kielland, samt Lauritz Nikolai Jensen og en svensk trelastmann gikk sammen og dannet et kompani for å bygge et nytt sagbruk, og det fikk navnet Hommelvik Industri.

Lauritz Nikolai Jensen som var eier av Mostadmark­skogene på ca. 50 000 mål, hadde et sagbruk på verket i Mostadmark. Dette sagbruket ble revet, og all trematerial som var brukbar skulle benyttes til sagbruket i Hommelvik. All spiker f.eks. som var i den nedrevne trematerial ble tatt ut og rettet for å brukes.

Ved Nesset i Hommelvik var det en dam over Homla. Før var denne dammen benyttet som lagersted for tømmeret som ble hugget og fløtet fra Karlslyst sine skoger, men nå skulle tømmeret som ble hugget i Mostadmarka, fløtes i Homla og lagres. Det var plass for mange tusen tylfter stok­ker i Nessdammen. Denne dammen ble da påbygget en del for å få den større. Fra denne dammen var det en jordrenne ca. 200 m. lang. Denne renna ble utvidet så den ble større. Den ble 3 m. bred i bunnen, 4 m. i vannflaten og dybden ble 1,5 m. Fallet ble bare 1 m. I enden av renna ble det bygd et turbinhus og der ble det installert en turbin på 100 hk. og en dynamo som skulle skaffe lys til saga, tomtene og ellers alle hus som tilhørte Karlslyst gård. Dette turbinhuset ble bygget på østsiden av elva. Sagbruket skulle bygges på vestsiden. Det var ca. 100 m. avstand mellom turbinhuset og saga. Det ble brukt tauoverføring fra turbinen til drift av saga. Dette var arrangert slik at midt i elveløpet halvveis mellom turbi­nen og saga, var det satt opp en mellomstasjon for å kunne bære denne lange overføringen.

— Gjennoppbygd etter brann

Saga ble ferdigbygd så den kunne settes i gang somme­ren 1900. I nedre enden av saga ble det utlagt lener og gangbroer over elva. Et stykke nedenfor saga ble det bygget en dam. Demningen ble laget av tre. På denne var det buk­ker og luker. Bukkene kunne legges ned til bunnen og lukene ble heist opp. Denne dammen hadde som formål å holde vannstanden på et konstant nivå. Mye tømmer som kom sjøveien ble tatt oppover elva. Når det var springflo gikk den langt ovenfor saga. Derfor måtte dammen lages for å kompensere denne stigning av sjøvann som kunne dreie seg om ca. 1,5 m. Fra elva var det en kjerrat (endeløs kjet­ting) som gikk langs sagveggen og inn på saga i øvre ende. Inne på saga gikk det en kjerrat andre veien som dro tøm­meret fram til sagramma. Det var to sagrammer, en liten og en stor.

Det gikk ikke lenge før en ble oppmerksom på at det var mange vanskeligheter. Det var alt for lite tømmer til den mindre rammen, da alt tømmeret som ble hugget i skogen den tid var 10 tommer (25 cm.) i topp, og denne ramme kunne ikke ta større rot enn ca. 12 tommer /30 cm). Da høs­ten kom med mye regn, ble det stor flom i elva, lenser, gangbroer og tømmer strøk på sjøen. Da flommen gikk til­bake var det å sette i stand.

Da det ble høst og elva islagt, tok sagingen slutt og alle ble oppsagt. En del fikk fortsette og jeg var en av dem. Vi ble da sendt til Mostadmarka. Demningen for Foldsjøen skulle påbygges og dette arbeidet ble vi da ferdig med i januar 1901. All skogen som kom under vann, måtte hugges ned. Denne skogen ble hugget til ved. Seks mann av oss fikk dette arbeidet og som betaling fikk vi kr. 3.00 pr. favn, tatt på rot.

Jeg husker spesielt en episode under dette arbeidet. En av mine arbeidskamerater hadde kjøpt seg en ny øks. Med det første hugg han gjorde med den, falt halve «kjeften» av. Men han fortsatte å hugge for ingen kunne gå heim før fav­nen var full. Han kjøpte seg en ny øks, men nå måtte han hver kveld arbeide lengre enn oss andre hele denne uken for å betale øksen.

Så kom da våren og det ble satt i gang fløting. Alt tøm­meret som var hugget i Mostadmarka skulle fløtes ned til dammen ved Nesset i Hommelvik. Vi var 20 – 30 mann i alt som skulle være med og arbeidet måtte være unnagjort på en uke. For dette arbeidet hadde vi 20 øre timen, og det var samme betaling for nattarbeide. Vi arbeidet dag og natt en hel uke og da var vi ferdig med fløtingsarbeidet.

Saga ble satt i gang og det ble drevet med to skift, med skiftbytte kl. 6 om morgenen og kl. 6 om kvelden. Det var 10 timers arbeidsdag den gangen, avbrutt av to timers matpause.

— Hommelvik Industri konkurs

Høsten 1901 gikk Hommelvik Industri konkurs og alle arbeiderne ble da oppsagt. Men 13 mann skulle fortsatt ha arbeid, jeg var en av dem. Men det gikk ikke lenge før det viste seg at det ble for lite arbeid til disse 13 også. Vi måtte være heime 2 – 3 dager om uken. I 1902 ble konkursboet Hommelvik Industri solgt til konsul Ivar Huitfeldt og fikk navnet Hommelvik Bruk. Jakob Kielland fikk da kjøpt tilba­ke Karlslyst gård.

Huitfeldt ble ikke eier av bruket lenge. I 1905 solgte han til Kjær og da fikk det navnet Meraker Brug. De gikk da i gang med å bygge et damptørkehus som skulle tørke all trelasten som skulle høvles. De begynte med arbeidet av et basseng i Sandfjæra og en kjerrat fra sjøen til saga. Det gikk nokså seint med arbeidet på denne kjerraten. Det tok lang tid før den ble ferdig. Dette kunne ha sin årsak i at kjerraten kom i berøring med jernbanen og veivesenet.

En natt høsten 1908 satte fire mann inn akslinger og kamhjul, og da var kjerraten ferdig. Denne natten brente sagbruket ned. Ingen av arbeiderne ble sagt opp etter bran­nen. Tømmeret som var i Hommelvik ble slept sjøveien til Stjørdal da Meraker Brug hadde et sagbruk der som hette Tangen, og der ble det arbeidet i to skift for å klare arbeidet. De tok da inn folk som var ansatt ved Hommelvik Bruk, og en del reiste da dit og fikk seg arbeid. Det ble straks satt i gang oppryddingsarbeid på branntomta da det skulle bygges et nytt og større sagbruk.

I 1910 var det nye sagbruk ferdigbygd. Siden den dag har saga og høvleriet gått hver eneste dag året rundt. Hommelvik Bruk lå tungvint til da opplagertomtene var så langt fra selve sagbruket, og dette medførte mye bry – først måtte en med hest trekke trelasten fra saga og ut på tomta og deretter med hest inn igjen til høvleriet. Til dette arbeidet brukte de to hester og to mann.

— 142 kg

Tomtearbeiderne hadde også et tungt arbeid, særlig stabel-leggerne (plankbærerne), da de måtte bære alt på aks­lene når de skulle stable opp lasten. Det var en gang det ble et veddemål hvor tung en planke var. Denne planke var 3 x 11 tommer (7,5 x 27,5 cm) og lengden 18 fot (5,4 m), og etter mange takseringer ble så planken veid og viste seg å være 142 kg. (? red. anm). Denne skulle bæres av en mann på aksla i en høyde av 4 til 5 m, og det er lett av dette å for­stå at tomtearbeidet var meget tungt.

Etterord

Her avslutter vi Peder Slind sin beretning om sitt mangeåri­ge yrkesliv som sagbruksarbeider i Mostadmarka og Hommelvik. Historien om Hommelvik Bruk fra 1929 og utover er tidligere gjengitt av andre i tidligere årbøker.

Peder Slind sitt politiske ståsted lå langt til venstre og det fortelles at han og tidligere ordfører Olaf Svingen daglig hadde sine disputter i harde ordelag på Bruket. Uenigheten gikk både på lokale så vel som innenriks- og utenrikspolitis­ke saker i tiden. Det falt seg slik at begge to ble med og stif­tet Hommelvik Pensjonistforening med Olaf som formann og Peder nestformann.

Ordkløveriet dem i mellom fortsatte til tider også på foreningens møter. Da min bestefar Karl Kristiansen ble alderspensjonist var det en som spurte om han ville bli med som medlem i nevnte forening. Han svar­te: «Ailder i væla’, no har æ i aille mine dager haurt di to karan krangel på Bruket, æ sætt mæ itj nirri Folkets Hus for å hør dæm fortsætt der»! Til historien hører det med å si at Olaf og Per visstnok ikke var uvenner.

En annen historie om Peder har jeg fått av hans olde­barn Grete Viken. Peder var mangeårig formann i Hommelvik Vandselskap av 1906 og var den som visste hvor ledningsnettet lå. I 1944, under 2. verdenskrig, kom det noen tyskere heim til han i Stubbveien og ville ha ham med for å påvise noen ledninger i forbindelse med noe gravear­beid. Men Peder som ikke hadde noe til overs for okkupan­tene, ville ikke bli med. Tyskerne truet han med både det og det andre, men Peder rikket seg ikke. Til slutt gikk tyskerne til det skritt å ta med seg lille Grethe som bodde i samme huset som Peder. De tok med seg barnet ned i en av bunker-sene som lå nedenfor Hommelvik stasjon. Hun illskrek hele tiden mens hun ble flyttet fra fang til fang mellom solda­tene. Til slutt var det en tysk kvinne ved navn Monica som ba for at de måtte slippe jenta og det ble til at hun sørget for at Grethe ble brakt heim igjen. Mitt spørsmål til Grethe var: «Måtte Peder gi seg og påvise rørene»? «Nei, det gjorde han ikke», svarte Grethe. Her møtte de nok sin overmann!