Mostadmark Jernverk og Hitragruvene

AV MARCUS BULL

Gjengitt fra Årboka 2022 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Innledning

Drømmen om å finne den «store malmåren» drev mang en håpefull malmsøker ut i landskapet i det 18. og 19. århundret. Mange hadde tro på at det var verdifulle malmer i den nor­ske berggrunnen og mye av landskapet ble saumfart i håpet om å finne drivverdige malmforekomster. Dette gjaldt også Bispøyene utenfor Kvenvær på Hitra. Slik ble jernmalmleiet på Monsøy oppdaget og mutet i 1801. Dette funnet ble star­ten på mer enn 100 år med gruvehistorie på Bispøyene.

Monsøygruva

Akkurat på hvilken øy det første funnet av jernmalm ble gjort, er vel ikke helt klart, men Monsøya antydes. I sesjonsprotokoll nr. 1, for Nordenfjeldske bergamt, er det notert; «Anno 1801, Mandagen den 7. September, folio 7 a. Kjøbmand Falck & Comp., Brev Begiæring, om Muthung paa en Jern-Anvisning i Hitterøens Præstegjæld udi Fosens Fogderi dd. 24. Aug. 1801». Maurits Fugelsøy skrev at fun­net ble gjort på Monsøy. Nordenfjeldske bergamt utstedte brevet, dette var i 1801. Funnet av malmleiet på Monsøy motiverte nok til ytterligere innsats blant skjerperne, og det ble senre funnet flere forekomster på øyer i nærheten, blant annet på Grønnøya i 1807. Monsøya omtales også som Henriksøya, og denne navneblandingen kan i kildene være litt forvirrende.

Edouard Romeo Vargas-Bedemar (1819) beskriver Monsøy-malmen slik: «På øyen Monsøe finnes to leier magnetitt-jernstein. […] Det øvre laget har en mektighet av 1½ – 2 fot, det nedre laget har en mektighet av en fot. Feltet strekker seg over hele øya» (oversatt fra tysk av forfatteren). Vargas- Bedemar var tyskfødt, beskrives som en eventyrer, og slo seg opp som selverklært vitenskapsmann. Han jobbet for den dansk-norske kongen da han besøkte Grønnøya.

— A/S Det Norske Bergselskap

Steinar Foslie ledet en befaring i malmfeltene på Bispøyene i 1918, på anmodning fra A/S Det Norske Bergselskap, som hadde mutinger på flere av øyene. Fosslie skrev at: «Malmzonen stryker tvers over øen i retning Ø-V. Inden denne har vi en række malmlinser». Selskapet hadde 12 mutinger på Monsøya. Fra vest mot øst beskrev Foslie fire malmlinser:

Tabell I: Hovedmalmdraget på Monsøy (S. Foslie 1918).

Malmlinse Nr.	Lengde	Bredde	Malmareal	% jern	Tonn malm pr meter senkning
1	25 m	1,3 m	32 m²	50-55	80
2	12 m	2,5 m	24 m²	50	60
3	27 m	1,8 m	50 m²	50 – 55	120
4	ca 20 m	1,3 m	20 m²	60 – 65	60

Foslie turde ikke trekke sikre konklusjoner da han ikke kjente forholdene i dypet. Han antok at ned til 10 meters dyp skulle det være mulig å utvinne 3.200 tonn jernmalm. Malmen holdt rundt 0,5 % svovel. Foslie vurderte også et malmdrag 100-200 sør for det overnevnte, men rakk ikke undersøke dette så nøye som ønskelig. Han skrev: «mit generelle indtryk av den var, at den var mindre værdifuld». Han anslo malmmengden her til ca. halvparten av hoved-draget, altså rundt 1.500 tonn.

Vi vet at Monsøy-gruva ikke var så lovende og rik som man nok håpet da den ble funnet. Men det ble foretatt under-søkelser og utført en viss drift på bestilling fra Mostadmark Jernverk. Det var særlig i feltet kalt «linse 3» man tok ut en del malm.

— Hitra-gruvene

Da gruva på Grønnøya åpnet i 1807 ble disse drevet sammen og gjerne omtalt som Hitra-gruvene. Monsøygruva ble lagt ned samtidig som jernverket stanset sin produksjon i 1813, og ble ikke tatt opp igjen senere. Malmen på Monsøya ble senere omtalt av Jens Kraft. Han skrev at gruva (1832) «nu ikke benyttes for Malmens Ringhaltigheds Skyld». Amund Helland (1898) omtalte mal­men som fattig, og ikke drivverdig. Senere skrev Otto Witt (1901) om Monsøy-malmen at den forekom i to parallelle drag av «god rik svartmalm». Jerninnholdet skulle være 66,3 % etter analyser foretatt av C. Stöckmann, Witt mente det ville være best å skipe ut malmen på øyas vestside.

— undersøkelsene i malm­leiet

Vargas-Bedemar (1819) skrev om undersøkelsene i malm­leiet: «Arbeidet i feltet er gjort med små synker i leiet som strekker seg fra sør-øst til nord-vest». Videre skrev han at malmen inneholdt 60 -70 % jern, og i de to «jernsteens­leier» kunne malmen drives ut «blodt med Kiilhakken». Foslie skrev at det i linse 1 var en strosse delvis utdrevet til 2 meters dyp. I linse 3 var det drevet en stor tverstrosse over malmsonen, den er senere oppmålt av NGU til å være 30 meter lang og 4 meter dyp.

Dette var det største arbeidet utført på Monsøy-malmen. I linse 4 var det drevet en synk 2-3 meter ned, denne mente Foslie var det «eldste arbeidet i fæltet». Hvordan han kunne vite dette kommer ikke frem, alle synker og skjæringer var på det tidspunktet over 100 år gamle. Kanskje hadde han kilder vi ikke kjenner til i dag. Tilsammen ligger 100 m³ steinmasse i tipper ved skjerpene på Monsøya. Gruvedriften har satt spor på Monsøya ved stedsnavn som «Gruvan» der gruvene ligger.

Grønøygruva

1807 ble det gjort et rikere jernmalmfunn, på den lille øya Grønnøya, «Grønøe» som den ble omtalt dengang, 3 km nord for Monsøy. Samme året den 8. august ble funnet mutet av Ole Schanke Blechingberg. Han var da eier av Mostadmark jernverk. Mutingen gjaldt «en Jern-Ertzgang paa en liden Øe». Dette var Grønnøya.

Vargas-Bedemar skrev om Grønnøy-gruva: «mest rik er Ertzen fra Grønøe, som opptrer sammen med Hornblende og Grønnstein, med en Gehalt på 60 a 70 Pct (…), Malmlete ligger i tilsvarende strøk som på Monsøe men er mer ure­gelmessig (krumbøyd og bølgeformet). Her sees kun et lag». Casper Herman Langberg, mineralog og etter hvert Myntmester ved Sølvverket på Kongsberg, en stilling han hadde fra 1836-1888, (altså 52 år!) skrev om Grønnøygruva at «Malmen forekommer her i stor Mængde og vandtes ved Arbeide i Dagen. Det er en rig Magnetjernsteen; men som formedelst indsprængt Svovelkies ikkun dev en god Rostning og ved siden at udsættes for Vands og Luftens Paavirkning, heder det, kan hindres fra at frembringe et rødskjørt Jern».

Langberg påpeker her noen av utfordringene med malmen fra Grønnøya. Høyt svovelinnhold krevde omstendelige pro­sesser av jernet før det ble anvendelig. Imidlertid lå gruva rett ved sjøen, og det var bare snakk om 60 -70 meter fra gruva til malmen var ombord i skipene. Dermed var trans­portkostnadene minimale, og dette var et tungt argument til Grønnøygruvens fordel i hele dens tid.

Grønnøymalmen ble, etter bearbeiding, rimelig anvendelig, og i nesten 100 år fremover var det en rekke driftsperioder og driftsforsøk i gruven. Det var rik magnetjernstein her, kan vi lese i «Hitra – øya og folket», og det ble brutt og eksportert malm i store mengder.

Første driftsperiode (1807-1813)

Mostadmarkas Jernverk sikret seg driftsrett på gruva på Grønnøya. Verket sendte selv mannskaper fra verket i Mostadmarka ned til Grønnøya for å jobbe i gruva. Dette var i perioder der verkets ovner ikke var lønnsomme å drifte, det kunne være lite vann i elven til å drive vannhjul og belger, liten tilgang på trekull, m.m. Arbeidsfolket ble derfor gående med lite å gjøre. Malmen ble fraktet på pram fra Hitra til Hommelvika, der den ble fraktet oppover dalen til jernverkets smelteovn ved Foldsjøen. En kilde nevner at det ble brudt rundt 200 tønner malm i sesongen.

Fra 1811 er det notert at til en smelting støpegods brukte jernverket like deler malm fra Monsøy og Grønnya som fra Grønli-gruva i Mostadmarka, skriver Vargas Bedemar.

Skulle man ha råjern trengtes 2 deler Monsøy/Grønnøy-malm til en del Grønli-malm. Interessant er det at malm-tønnene fra Hitra-gruvene var tyngre (72 lispund = 576 kg) enn tønnene fra Grønli-gruva (60 lispund = 480 kg). Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det var slik, om antall «deler» malm i smeltningene sikter til antall tønner eller reell vekt. Gamle vektmål har ofte mange «sannheter». Gisle Rø anty­der at tønnene var større, han forteller at en malmtønne til­svarte ¼ kubikkalen, som tilsvarte fra 520 – 580 kg.

Gisle Rø skriver at Grønnøymalmen var rik, jerninnholdet var 55-60 %. Med sitt høye svovelinnhold var den fin å smelte sammen med malm fra Grønli-gruva i Mostadmarka, som hadde høyt fosforinnhold. Grønli-malmen var heller ikke så rik, bare rundt 40 %.

Jernverket gikk tyngre dager i møtet ettersom Napoleonskrig og blokade sperret for markedene, Danmark-Norge var som kjent alliert med Napoleon’s Frankrike. I 1813 ble verks­driften innstilt, og virksomheten i gruvene på Hitra opphørte samtidig.

Ny drift (1822-ca. 1830)

Verket i Mostadmarka kom på ny i drift i 1822, og det ble igjen behov for jernmalm til masovnen. Dermed ble verkets gruver opptatt på ny. Igjen lød hammerens slag på feiselen i bruddet på Grønnøya. Vi kjenner dessverre lite til virksom­heten i denne perioden. Driften har pågått til starten av 1830- årene. Jens Kraft skriver i sin beskrivelse av rikets ressurser fra 1832 at «heller ikke denne gruve er i drift» så på det tids­punktet var gruva lagt ned. Det synes som at virksomheten på Grønnøya igjen legges ned etter mindre enn 10 års drift.

Siste driftsperiode for Mostadmarka (ca. 1835- ca. 1850)

Ny drift må ha kommet i gang igjen i gruva i verkets regi i siste halvdel av 1830-tallet. Driftens varighet og start-og slutt-tidspunkter er det knapt vage antydninger om. I Amtmandsberetningene 1836-40 noteres at Grønligruva i Mostadmarka nå er nedlagt, men at verket fortsatt har sine gruver på «Grønøen og Henriksøen» på Hitra (her blan­der amtmanden Henriksøy (Store Vedøy) med Monsøya). Amtmannen forteller i sin beretning at: «Malmen fra Grøn-øen er temmelig let erholdig og i Almindelighed rigere end Grønlie Grubes; men formedelst dens Indblanding af Svovel- og Kobber-Kiis; kan den kun benyttes efter omhyg­gelige Røstninger og i mindre Mængde, blandet med god-artede Malme».

Kanskje som en følge av ønske om å bruke Grønnøy-malmen, ble det bygget en røstovn ved jernverket, dette er kanskje den Kupolovnen som ble bygget i 1841. Denne skulle gjøre den svovelholdige jernmalmen mer anvendelig. Malmen fra Grønnøya skulle røstes flere ganger, da ble den ren nok. Ovnen viste seg å ikke møte forventningene som ble stilt. I tillegg produserte «Fabriken ved Nidelven» kon­kurrerende produkter til markedet. Verkets synes å ha vært i en vanskelig periode. Bergsskriveren, Carl Jacob Schedin ble oppsagt. Driften av verket og gruvene ble innstilt 14. april 1845.

— opptok driften våren 1846

Driftsstansen varte ikke lenge, og verket opptok driften våren 1846. Det samme gjaldt driften i verkets gruver, deri-blant Grønnøygruven. Amtmannen skriver i sin beretning for årene 1846 -50 at verket fortsatt henter malm på Hitra. Omfanget er nok begrenset da amtmannen skriver om jern-verkets drift at den er «ringe og lidet indbringende». Jernverket hadde kun hatt Masovnen i drift en gang dette fem-året, med en produksjon av 500 skippund råjern. Dette tilsvarer 80 tonn, hvorav i beste fall (53 tonn) var malm fra Grønnøygruva. Verket brukte i denne perioden sine lagre av malm som lå ved verket. I femårsberetningen for 1851- 55 omtaler ikke amtmannen Grønnøya. Dette markerer nok slutten for Mostadmarka Jernverks virksomhet i denne gru­ven, etter nesten 50 års engasjement på Bispøyene.

Vi vet ikke så mye om selv driften i gruva. Det hadde vært ønskelig med tilgang til beretninger og kart over virksom­heten, men det har vi ikke. Gruva lå ved sjøen og transport­leden over land beskrives til 60-70 meter. Av bygninger må det ha vært en kai, brakker til mannskapene, en smie og kanskje et hus til sprengstoff, men spor av slikt fra denne perioden har ikke overlevd tidens tann.

Senere virksomhet på Grønnøya

Selv om Mostadmarka Jernverk ikke lenger driftet gruven på Grønnøya, var det fortsatt interesse for malmen på øya. De neste femti årene ble det gjort fem uavhengige forsøk på drift i den gamle gruva.

I 1866 tok to mann ut 90 tonn malm, med 40% jerngehalt. Verdien av malmen var 200 spesidaler.

De tre Kristiansund-herrene O. Herrem, Edvard Jørgensen og O.A. Schjetnan tok i 1873 initiativ til et nytt driftsfor­ søk. Et aksjeselskap ble dannet, og 6 mann hyret for å bryte malm. Til sammen 610 tonn ble tatt ut, inneholdende mel­lom 40 og 47% jern. Verdien av malmen var 2000 spesi-daler, malmen ble sendt til Belgia og England.

I årene 1889-90 var det igjen drift i gruva. Det ble skipet ut to skipslaster, men ellers kjenner vi lite til virksomheten i denne perioden.

I 1895 er det igjen en mindre drift i gruva. Med den beskjed­ne arbeidsstyrken av to mann brytes det ut 250 tonn malm. Malmen har holdt så mye som 57% jern. Malmen var tenkt skipet ut til England, men om det ble slik vet jeg ikke.

Årene 1903-04 gikk det svenske selskapet Nordiska Grufaktiebolaget i gang med prøvedrift. Ingeniør og 10 mann ble hyret, lasteanlegg og bygninger ble satt opp. Det ble tatt ut 675 tonn malm og malmen ble skipet ut til mot­takere i Belgia. Et skip med malm gikk ned i januar 1904 på vei til Antwerpen.

Avslutning

Johan Herman Lie Vogt skrev om forekomstene på Hitra i 1910, seks år etter at Nordiska Gufaktiebolaget avviklet det siste driftsforsøket på Grønnøya: «De paa Hitteren og paa øer like ved Hitteren optrædende forekomster opgives at være temmelig smaa». Vogt var en anerkjent størrelse innen den geologiske kunnskapen i landet, og visste nok hva han snakket om! Han var da geolog og professor ved universite­tet i Oslo i metallurgi, senere ble han professor i geologi og mineralogi ved NTH.

Over 100 år med gruvehistorie har etterlatt spennenede min­ner, såvel fysiske spor som skriftlige kilder. På Grønnøya som er en ganske liten øy, tar gruven mye plass på øyas nordside. Gruva fremstår i dag med et stort brudd ned mot sjøen, det er vann i gruvas dypeste del. Mot øst ligger et mindre dagbrudd, noe høyere i terrenget. Fra den siste driftsperioden finner man smia på øyas sørside, ellers er det lite igjen av bygninger og anlegg å se i dag.

Skriftlige kilder:

Foslie, S., (1918), «Bispøernes jernmalmfelter», NGU-BA 1515.

Halse, L., (1959), Malvik Bygdebok, Globus-forlaget A/S.

Helland, A., (1898), «Topografisk-Statistisk beskrivelse, Møre Amt», Olaf Norlis forlag, Kristiania

Fugelsøy, M., (1968), «Hitra – øya og folket», bygdebok for Hitra.

Kraft, J., (1832), «Topografisk-Statistisk beskrivelse over Kongeriget Norge, Romsdals Amt», Christian Grøndahl forlag, Christiania.

Langberg, C.H., (ca. 1845), «Om Jernverkene», upublisert manuskrift, NGU-Trondheim.

Puntervold, G., (1895), «Beretning over Grønø», Mostadmarka Jernverks Venner arkiv

Rø, G., (2016), «Tur til Grønnøya søndag 7. august», i tidsskriftet Stein i Trøndelag, Trøndelag amatørgeologiske forening.

Vargas-Bedemar, E.R., (1819), «Reise nach dem Hohen Norden durch Schweden, Norwegen und Lappland», Verlag der Herrmanschen Buchhandlung», Frankfurt a.M.

Vogt, J.H.L., (1910), «Norges Jernmalmforekomster»

Witt, O., (1901), «Rapport öfver Monsö Järnmalms Förekomst på Hitteren», Mostadmarka Jernverks Venner arkiv17

Tidsskrifter:

Amtmandsberetningene 1836-40, 1841-45, 1846-50 og 1851-55

Bergmanden 1846 no. 4

Bergverksstatistikken 1866

Bergmesterberetningen 1873, 1895 og 1903

Romsdals Amtstidende 19.06.1883

Hålogaland 20.01.1904

Magasin for Bergmandsefteretninger 1875 no.6 desember

Andre kilder:

Notater fra Gisle Rø

NGU-malmdatabasen, forekomst 1617-005

Sesjonsprotokollene, Nordenfjeldske Bergamt nr. 1 (2/9-1779 – 31/8-1808)

Pantebok for Fosen 2C-25 14-434/478 (1897-1901)