Gjengitt fra Årboka 2011 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Mors livshistorie del II

AV PETER AURAN

Vi fortsetter her med siste del av Peter Aurans skildring av sin mors livshistorie. Første del sto i årboka for i fjor. Historiene han forteller, ble skrevet ned på 1950-tallet i samband med et prosjekt ved Norsk folkemuseum, Avdeling for arbeiderminner. Det var seinere professor i historie ved Universitetet i Trondheim, Edvard Bull d.y. som sto i spis­sen for prosjektet. Fra Malvik vet vi at Martin Bakmark og Olaf Svingen fortalte om sin oppvekst. Deres fortellinger er presentert i tidligere nummer av årboka. Den tredje perso­nen som vi vet svarte på henvendelsen var Peter Auran.

Litt om forfatteren

I årboka for i fjor presenterte vi Peter Auran etter opplys­ninger fra Erling Øwre som vokste opp som nabo til Peter. Interesserte kan slå opp i fjorårets utgave. Kort repetert: Peter Auran var født på Roten vestre i 1903. Mora, Jørgine, var i sitt andre ekteskap gift med Hans Lauritz Auran som hadde fiske som sin hovednæring.

— var en drømmer og en poet

Peter var eneste barn i det ekteskapet. Peter hadde verken lyst eller evne til å drive med jordbruk eller fiske. Han var en drømmer og en poet. Han var mye ute i naturen som han satte stor pris på, og som han også hadde mye kunnskaper om. Han kalte seg selv for en skoggangsmann.

— vegløse plassen Langvika

I årboka for i fjor er det tatt med om Jørgines (1861 – 1946) oppvekst på den vegløse plassen Langvika ved Foldsjøen før de flyttet til Løvåsen under Halstad gård i 1868. Auran forteller videre hvordan besteforeldra, særlig bestefaren, og mora som var den eldste i søskenflokken, strevde for å livnære seg. Han skildrer moras liv som ung gjeter og som fabrikkarbeider på bomullsspinneriet fra 12-årsalderen, – om ekteskapet med Ole Svedahl som resulterer i fem unger, før Ole dør i tæring. Hun sitter igjen med ungene på små­bruket, og om strevet med å få hjula til å gå rundt på små­bruket. Hun måtte også søke hjelp fra de offentlige for å berge familien. Først etter at hun blir gift med Peters far, får hun et mer sikkert utkomme.

Her kommer siste del av hans beretning. Til slutt tar vi med Peters dikt til bygda, et dikt som han selv tok med i sitt svar til forskerne: Fremdeles benytter vi Peters egen rettskrivning.

Landevegens fork

I min mors ungdomstid var landevegens folk en stor plage, serlig for dem som bodde lit avsies. Serlig ille var de på Søndre Svedahl hvor den aller ældste riksveg gikk tet forbi. De var først å fremst di ordinære tatere som kjørte runt med en halt hest å en skråll med skjitne unger på lasset. Så var de di mange tomsinger å originaler som drev omkring å ingen stets hørte hjemme. De var ingen gamlehjem eller andre indstitusjoner til å ta seg av dem å så blev de lande­vegen til di sulet op for got.

For mor var de vanskelig å få pakket ut etter at hun blev sittende igjen som enke i ung alder. Men hun narret en del med at hun sa de var telefon på den nermeste gåren å så ba en av guttene til å springe dit å ringe etter lensmand. Da forsøkte taterkallene å skremme guttene med at di hadde set både bjørn å andre udyr borti skogen. Men guttene var ikke skvetne av seg, di pilte av sted, å da så taterne pakket seg av gåre, blev de en masse å vaske for mor for å kvitte seg med fusslukten.

— Storjohan gikk omkring i store labber

En gammel original som kaltes Storjohan gikk omkring i store labber både sommer og vinter. Han gikk så lorten drev av ham, like ind på stua til mor å forlangte sterk kaffe. Når mor ba ham gå ut å fli av seg lorten brukte han grov kjæft.

Luset var di alle som for, så de var slet ikke noget trivelig besøk mor fikk. De bodde en ensom kone et stykke vest­enfor Søndre Svedahl i tykkeste skogen, men like ved den ældste riksveg. Hun hadde ordnet seg med mandfolkbukse som hun kastet opgjennem loftsluka når taterne ikke ville gå: «Nu må du stå op du å Jon» sa hun så kunne de hende at pakket lusket avgåre.

Treppeletten fik mor ofte besøk av. Han trafikerte vegene enda da jeg var gutt. Han var luset å skjitten, men en gods­lig å løierlig kar som en kunne le seg fordervet av. De var en selvfølgelig ting at han skulle ha mat å kaffe når han kom, men de var en storæter av rang.

— «jeg har da igjen litt kaffe, de blev mindre med kaka»

Han ordnet de bestandig slik at enten blev de for lite kaffe eller for lite brød. «Nei sett slikt da», sa han, «jeg har da igjen litt kaffe, de blev mindre med kaka». «Se her har du en skjive til da!» sa mor. Om en liten stund så var det motsat. «Nei set slikt du!» sa han, «jeg har da litt brød, det blev heller lite kaffe!» «Ja så får du en kopp igjen da!» sa mor, «men så må du til å gå, for jeg har annet å gjøre end å opvarte deg hele dagen!»

— «Spekesild, vil di dreppa meg!»

Så lusket han til nabogåren å satte seg til likedan, skjitten å fillet å skoløs, men svert nøie på maten. Traf de seg slik at de var spekesill når han kom til gårs, så ropte han ende over seg: «Spekesild, vil di dreppa meg!» Ja tiden har i sandhet forandret seg. De er ingen ækt landevegens ridder mer å se, i hvertfall på disse kanter av landet. Selv taterne er blit bufast. Personlig så savner jeg mest di mange lirekassedreieme eller posetivkal­ler som di kaltes til daglig. Jeg syntes de var så moro å få legge en kobberslant på skålen til den lille apekatten for hun var så brennende snar til å slenge den i lirekasseman­dens pengeskål.

— skærsliperne

Og skærsliperne ikke å forglemme. De var mange av dem enda i mine guttedager Di sang å trallet å slog skrøner mens di trampet i veg på sit slipestativ. En å annen landevegens adelsmand før også noget i likhet med von Bustenskjold. Om di var aldrig så luset å fillet så ville di ha de til at di representerte en finere klasse. Når jeg tilslut nevner skrepphandleme å børstebinneme så begynner bilde å bli så nogenlunde men langt fra fullkomment. Den som bodde ved en landsveg i gamle dage manglet aldrig besøk.

Sangen om hjembygda

Jeg vil synge en sang om de ydmyge små
som ryddet en aker der villmarken lå 
som takket sin Gud for fatet med grøt 
der de strevet med steinen og stubbene brøt 

Min hjembygd blev ryddet ved faste og bøn 
og det blodige slitet gav kummerlig løn. 
De som høstet profitten var futer å prest 
de plyndret sin husmand til siste rest 

Ja slik blev det likhet mellem lære og liv
Når presten kom lidende selvtrygg — og stiv 
og jaget sin bøksler fra gård og fra grund 
om han aldrig så got forvaltet sit pund 

Det var tider da kosten var svartgrøt og sild 
og våre fedre har ønsket de ikke var til. 
Men styrke og mot kom fra høiere hold 
der de tvang frem lit mat av den karrige mold 

Jeg vil prise dem alle som ryddet min bygd 
som gjore den fruktbar uten forsorg og trygd. 
Jeg vil ikke glemme nogen av dem 
når jeg takker min Gud for mat og for hjem