Jernbanegårdan

Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Jernbanegårdan  på 1950- og -60-tallet

AV LIV AKSNES

Jernbanegårdan et lite boligområde i Hommelvik

«Kjæm du ut»? Sånn begynte ofte en dag i det lille samfunnet som gikk under navnet Jernbanegårdan i sentrum av Hommelvik, slik jeg husker det. Det var alltid unger til stede, ingen hadde ringeklokke, så det var å stille seg utenfor døra og rope navnet. Som regel kom det ut flere, og leiken var i gang.

— opplevde et bomiljø og en barndom

Husene som ble kalt Jernbanebolig 1, 2 og 3, ble flyttet fra Moan etter at de ble ekspropriert i 1875 da jernbanen kom. På Moan var husene den første fastskolen i Hommelvik, fra 1856. I Jernbanegårdan stod husene tett og var plassert mellom jernbanesporene og Riksveg 50. De stod der parkeringsplassen til Hommelvik stasjon er i dag. 

I hvert hus bodde to familier til jernbanefolk, og i bolig 3(«trea») var det også overnattingsrom for togpersonell som skulle hvile mellom to vakter.  I bygdeboka står det litt om hvilke lærere som bodde på skolen, men det er lite dokumentert hvem som bodde i «jerbaneboligene» Vi som var unger på 1950- og 60-tallet, opplevde et bomiljø og en barndom som det er ved å dokumentere. Dette er mitt forsøk på å gjenskape noe av dette.

— flyttet de inn i bolig 3

Min far, Jørgen Stensaas, var opprinnelig fra Røros. Han kom til Hommelvik og begynte å jobbe på Hommelvik stasjon under krigen. Der traff han mor, Eli Rimol, og de giftet seg i 1944. Da flyttet de inn i bolig 3, og bror min ble født i 1945. Familien flyttet til Verdal i 1948, der jeg ble født i 1949. Sommeren 1952 flyttet vi tilbake til Hommelvik og Jernbanegårdan.  

Hvem bodde så i dette nabolaget i den tida?

Bolig 1

Da vi kom dit, bodde Konrad og Karoline Brattsve nærmest vegen. Sammen med dem bodde barnebarnet Kari. Hun var nok en 5-6 år eldre enn meg. I den andre enden av huset, altså nærmest sporet, bodde familien Røkke, med barna Brit og Tor. Brit var nok på alder med Kari Brattsve, mens Tor var like gammel som Stein, bror min, altså født i -45.

Familien Brattsve flyttet etter hvert ut, og Julie og Kåre Stuevold flyttet inn. De hadde sønnen Leif, som var ganske voksen. Han deltok nok ikke i leiken med oss andre. Søstera, Åse, var også 45-årgang, og huskes godt! Hos Stuevold var det åpent hus, og de tok gjerne imot en liten gjest på kjøkkenet. Der var det harmoni og god stemning! Men en gang kan jeg huske at ekteparet var uenige. Diskusjonen gikk på hva som var verst, ekstrem varme eller ekstrem kulde? Julie holdt på at det verste var når det var skikkelig kaldt. Da slo Kåre i bordet og hevdet at det var mye verre hvis det ble skikkelig varmt! Da hadde folk ingen mulighet for å slippe unna! Ble det kaldt derimot, kunne en bare kle på seg varmt tøy!

Familien Røkke flyttet til Midtsandan, og familien Pedersen kom fra Nordland. Det var Dagmar og Rolf med sønnene Steinar, Arnold og Åge Donald. Det var spennende! Arnold var like gammel som meg, Steinar var vel 46-modell, mens Åge var født i 1951.

Bolig 2

Dette huset var også vertikaldelt. Og vi visste at det huset hadde vært fjøset på skolen! Men jeg kan forsikre om at fjøslukta var borte, selv om bostandarden kunne være så som så! Noe vi ungene ikke brydde oss om! Vi bodde nærmest riksvegen. Huset stod nærmest uti vegen! I den andre leiligheten bodde Gunhild og Gunnar Eggen, med Per, Gunn og etter hvert Tor. Gunn og jeg var født på samme år. Jeg var faktisk på tre-årsdagen hennes! Per er året eldre, mens Tor ble født i 1955. Plutselig en dag hadde det kommet en baby i naboleiligheten. Gunn kunne fortelle at fru Sletaune, jordmora, hadde vært der om natta.

 Per Eggen med lillesøster Gunn. Bolig 2 og 3 og et størhus i bakgrunnen.
(Foto: Liv Aksnes’private arkiv)

Vi flyttet på Nessbakkan, Nevermoreina, i nybygd hus i 1958. Men alle mine venner bodde igjen, så jeg fortsatte å dra dit i all fritid for å være sammen med dem der! Det var familien Bogstrand som etter hvert overtok leiligheten vi flyttet fra, men i noen uker på sommeren 58  bodde en annen familie Stuevold der. De yngste sønnene deres hette Trygve og Bjørn. De holdt til der, mens de ferdigstilte huset sitt på Hundhammeren. Det var hyggelige bekjentskaper som var ivrig med på forskjellige leikeprosjekt!  Bogstrand hadde barna Sølvi og « Lillegutt». De var noe yngre enn meg. 

Familien Eggen bygde hus i Fagratunvegen og flyttet i 1962. Da kom familien Nilsen fra Gudå. Målfrid og Arne var friske pust i miljøet, og ikke minst deres fire sønner: Oskar, 47-modell, Per Arnfinn, 49-modell, Arve, 53-modell,  og Øystein som var født i 1958. Stor stas med denne gjengen. Vi husker mamma Målfrid, ei flott dame, som spilte håndball! Ingen andre mødre gjorde det!

Bolig 3

Denne boligen var annerledes bygd. Der var det to etasjer. Familien i 1. etasje hadde soverom i 2. I tillegg var det overnattingsrom for togpersonale nede.

Som sagt bodde foreldrene mine i 1. etasje fram til 1948. Da flyttet Gullborg og Gunnar Pettersen inn. De hadde barna Arne f 1947, Hjalmar, f 1949, og så kom jenta Gunn Ragnhild i 1954. De bodde der til de flyttet til nytt hus i Nessvegen i 1964.

 Første skoledag. Gunn (Eggen), Liv (Stensaas), Magnhild (Haugen) og Hjalmar (Pettersen).
(Foto: Liv Aksnes private arkiv).

Da vi kom tilbake til Hommelvik i 1952, bodde det ei dame som het fru Melhuus i 2. etasje. Jeg har et svakt minne om henne. Jeg var der på besøk, og hun fortalte at mannen hennes var død. Det var jo fælt syntes jeg, Men enda verre var det å høre at hun hadde hatt ei datter som også var død.

I ettertid har jeg tenkt at det sikkert var tuberkulose, da vi hørte om mange barn som hadde dødd av den sykdommen! Jeg var bare tre år den gangen, men akkurat dette gjorde et uutslettelig inntrykk, og noe jeg har husket hele livet. Fru Melhuus hadde en voksen sønn. Han hette Tor, og ble en kjent fotograf i Trondheim. Litt artig var det at da jeg giftet meg med Torgeir i 1971, så ble vi meget godt mottatt av Tor Melhuus. Han forstod hvem jeg var og snakket varmt om sin tid i Jernbanegårdan på slutten av 40-tallet.

Oppvekstmiljø med mye leik og moro

Da fru Melhuus flytta senere på året i 1952, kom Ingegjerd og Leif Haugen, de hadde Magnhild, f 1949, og Steinar f 1950. Dermed var vi mange unger på omtrent samme alder. Dette ble en periode med mange minner om leik og aktiviteter, samhold, til tider tøft miljø, men en barndom som jeg tror har preget livene våre på en god måte!

Per (Eggen), Liv (Stensaas), Magnhild (Haugen) og Steinar (Haugen) utenfor bolig nr. 2.
(Foto: (Liv Aksnes private arkiv).

Vår barndom var vel det vi kaller ganske bekymringsløs når vi ser tilbake. Alle mødre var hjemmeværende, så vi hadde nok god service. Vi hadde ikke all verdens plikter i heimen. Mødrene var stort sett inne og holdt huset i orden, økonomien var nok forutsigbar, i og med at fedrene hadde faste jobber på jernbanen, men det var nok ingen overflod. Husmødrene på denne tida måtte være kreative, både når det gjaldt matlaging og klesstell.

— Organiserte fritidsaktiviteter for barn var det lite av

Det var heller ikke vanlig at mødrene var ute for å passe på ungene. Det jeg husker er at de av og til satt på benken nedenfor husene når det var sol og fint vær. Så vi hadde ganske frie tøyler! I tillegg var vi på skolen annenhver dag gjennom hele folkeskolen. Så vi hadde mye tid til den frie leiken. Organiserte fritidsaktiviteter for barn var det lite av. Det jeg husker var jentekoret, barnelosjen, søndagsskolen, Fram-laget og turn. Guttemusikken var også en mulighet. Men jeg tror ikke at alt dette var ukentlig. Hommelvik idrettslag (HIL) hadde vel ikke eget guttelag i fotball, men det ble arrangert 7-er-fotballkamper på Sørnesset mellom nabolagene i Vika. Bror min var ivrig med friidrett om sommeren.

Målfrid Nilsen, Gullborg Pettersen og Ingegjerd Haugen på benken.
(Foto: Liv Aksnes private arkiv).

Da vi var små, altså i førskolealder, holdt vi oss mye innafor gjerdet i Jernbanegårdan. Der hadde vi flere områder. Nedenfor bolig 1 var dt. en plass der vi kunne holde på med ballspill. Da var det stort sett å slå ball. Men vi vippa jeppe og holdt på med høl i hatten. Basse spilte vi gjerne mellom husene. Der hadde vi også skoleballsturn, ball-leker mot vegg og noe vi kalte sleng figur. Da ble vi slengt rundt på plena nedenfor Eggen, og skulle bli liggende på en måte som skulle fortelle en historie.

— byttet vi jentene filmstjerner, servietter og glansbilder

På benken ned mot jernbanelinja byttet vi jentene filmstjerner, servietter og glansbilder, og hele gjengen holdt på med noe vi kalte selg lerret. Det var en artig leik, men ingen av oss husker helt reglene. Bortsett fra at vi lo mye, fordi vi måtte si så mye komisk! Arne Pettersen var spesielt artig da han spurte: «Ka sa presten i kjerska i dag?» Enden var i alle fall at vi måtte gi pant. Da var det om å gjøre å ha mange ting på seg, ellers kunne det bli pinlig hvis vi satt igjen bare i underbuksa!

Arne Pettersen i en litt yngre utgave. Bildet er tatt bak bolig 3 mot verkstedtomta. Nærmeste huset er størhuset.
(Foto: Liv Aksnes private arkiv.)

— Ivar Bye som hadde butikken rett over gata

Mellom bolig 3, utedoet og størhuset var det en plass der vi kunne leike sirkus. Da var alle ungene med, store og små, og da var det også unger fra nabolaget som ble tatt inn i varmen. Tove Bye, datter at Inga og Ivar Bye som hadde butikken rett over gata, var noen år eldre enn oss. Hun hadde rik tilgang på artige, gamle klær til kostymer, og appelsinkasser som ble brukt til tribuner og annet utstyr. Da ble det sjonglert og klovna, noen var slangemennesker, for vi kunne gå ned i bru, sette føttene mot hodet bakfra, gå nesten ned i spagaten, og stå i vater! Hunden til Pettersen, Topsy, var tålmodig utsatt for dressur! Det var nesten ikke grenser for oppfinnsomhet! Da ble mødrene invitert, og vi hadde også publikum fra resten av Vika.

Til å begynne med var det utedo. Hver leilighet hadde eget. Pettersen og Haugen delte et lite hus på baksida. De hadde hver sin inngang, men veggen imellom gikk ikke helt opp til taket. Da var det spennende å stå på dobenken og se over på nabodoet. Arne forteller at en gang Hjalmar stod og gyna over på Steinar (eller Magnhild?), listet han seg inn og tok av lokket. Det resulterte i at Hjalmar datt nedi! Da vanket det kjeft og straff! Skrekk og gru!

Leikeområdet ble utvidet til fjæra

Når vi ikke var i «gårdan», var leikeplassen nedi fjæra. Når det var langfjæra med fuktige «øyer» utover, leika vi Begjær krig. Da var det ofte mange unger med. Vi bada hele sommeren, da helst fra Millerkaia, der vi hoppa uti på «mælbakken» og klatra opp en stige. Det var to bunkere fra krigen nede på jernbanetomta. Der var det spennende å være. Flere somre bodde uteliggeren som vi kalte Dutte Strøm i den ene. Han var jo ganske skummel syntes vi, men vi våget oss innpå, og da var vi ganske modige! Da var vi alltid flere sammen.

Impregneringsverket på Nygården hadde store stabler med sviller som skulle impregneres stående på jernbanetomta ned mot fjæra. Vi klatret opp på dem og sprang fra stabel til stabel. Jeg tviler på at det var lov!

Det var også noen svære lagerskur på området. Der var det god plass, så i en periode leika vi cowboy og indianer inni der. De var nok i dårlig forfatning, så en dag rasa ett av skurene sammen. Men da var westernperioden over, så ingen av oss ble berørt. Litt flaks må man ha.

Jenteleiker

Vi jentene hadde mye for oss som guttene ikke deltok i. En stor farsott var filmstjernebilder. Vi klipte ut bilder fra ukeblad av de peneste filmstjernene vi visste om. Disse bildene samlet vi i fine esker som vi tagg hos Eidem som solgte undertøy i huset der Optiker Hagen hadde butikk etterpå. Vi hadde forskjellige yndlingsstjerner, jeg hadde Doris Day, Brigitte Bardot og Elizabeth Taylor. Rock Hudson og Anthony Perkins var kjekke karer syntes jeg.

Så satt vi på benken og bytta til oss fine bilder fra andre. I perioder samla vi også på glansbilder som vi la inn i kladdebøker som vi bretta, eller i plastmapper beregner på strømper. Serviettsamlinger hadde vi også. Da vi ryddet huset på Nesbakkan, fant jeg serviettsamlingen min stirlig samlet i en flott kikkerteske.

Våre «barbiedukker» var papirdukker som ble kjøpt på papp-plater med ferdige, fine klær som ble brettet på kroppene etter at vi hadde klipt dem ut. Etter hvert tegnet vi flotte klær til de peneste. Det var gjerne Hollywoodstjerner som var forbildene. Jeg husker jeg hadde Rita Hayworth og Ester Williams.

— perioder der vi leika i tema

Vi hadde ofte perioder der vi leika i tema. En farsott vi hadde var å lage en slags skjørt av toppene på melkeflaskene. De var blanke og runde med enten røde striper på søtmelka, eller blå striper på surmelka! Vi bandt dem sammen i strimler og hektet dem rundt livet. Vi var nok lekre når vi danset hula-hula så det klirret!

Etter hvert fikk vi litt andre interesser, og den nye musikken, rock og pop, fikk stor oppmerksomhet. Vi laget oss gitarer av gråpapir og gaula i veg! Det første idolet vårt var Tommy Steele. Han var mye kjekkere enn Elvis, som var ei klyse. Men aller størst ble Cliff Richard. Her var det Magnhild som bestemte hvem vi skulle like. Vi skrev opp populære slagere i egne slagerbøker. Ofte etter singleplater som vi stoppa etter hver setning for å skrive ned. Det mest ambisiøse prosjektet mitt var å skrive ned den italienske Grand prix-vinneren fra 1964, Non ho lèta. Jeg tror neppe at en italiener ville forstått et ord av den teksten.

Området mellom jernbane og riksveg var trafikkfarlig

Jernbanegårdan lå mellom jernbanesporene og Riksveg 50. Det var grind ut i gata mellom alle boligene. Vår leik i forbindelse med riksvegen var å skrive bilnummer. Da fikk vi gule notisbøker og vi skrev flittig der vi gjerne satt på trappa til Eidem, eller bankfilialen. Om somrene kjørte det mange utenlandske biler forbi, og da hadde vi nok en konkurranse om å få flest mulig nummer med utenlandske kjennetegn. Ekstra stas var det om noen av disse stoppet i Vika. Da var vi snare til å be om autograf.

Vi var heldige som slapp unna dette naboskapet uten mange ulykker. Det var ei alvorlig ulykke. Hjalmar var en gang uoppmerksom og sprang ut i gata. Da kom det en motorsykkel i god fart og kjørte på han. Han havna på sykehuset med ganske alvorlige skader. Heldigvis kom han seg uten alvorlige men. Etter ulykken med Hjalmar, ble grinda mellom bolig 1 og bolig 2 stengt.

— fulgte jo godt med på togtrafikken

Jernbanelinja var vår nærmeste nabo. Det var stor oppstandelse da de første dieselokomotivene kom. Vi fulgte jo godt med på togtrafikken. Hommelvik stasjon hadde stor trafikk, ikke minst med skifting og trafikk til Djupvasskaia med trelast. Det var 20 karer som jobbet på Hommelvik stasjon, og vi var godt kjent med dem alle. De hadde nok et øye med oss, for vi var ikke gamle da vi utvidet leikearealet til fjæra. Det var planoverganger over sporene, så den trafikken var fullt lovlig.

Ofte var det vogner på vent som sperret tilgangen til fjæra. Da hendte det ikke så sjelden at vi krøyp under! Det var ikke lov, så vi måtte være på vakt så ingen så oss. I ettertid kan vi prise oss lykkelige at det gikk bra! Ellers var vi oppmerksomme når det nærmet seg tog, da «sang» det i skinnene! Da hadde vi enda en ulovlig syssel: vi la 2-øringer på skinnene. De ble store som 5-øringer etter at toget hadde passert.

Snøvinteren 1958 ble det måket opp enorme snøhauger inne på området vårt. En haug kom rett utenfor huset vårt, altså mellom bolig 1 og bolig 2. Da hadde vi en fin bakke å skli på! Verre var det med den fonna som kom nedenfor husene mot lina! Der laget guttene tuneller som gikk gjennom fonna, og rett ut mot sporet. Denne hula var i bruk ei stund før de voksne oppdaget den og trafikken ble stoppa.

Hjalmar Pettersen og Øystein Nilsen en vinterdag
(Foto: Arne Pettersen)

Tøft, men opplevelsesrikt miljø

Denne vinteren 58 laget vi også ei kjempesklie ned taket på Verkstedsmia som stod rett på andre sida av Berggården (Frisørsenteret). Der var det et langt tak, og så laga vi snødunger på marka, slik at det ble mjukt å lande når vi sklei fra mønet og ned. Dette holdt vi på med lenge. Plutselig fikk jeg panikk da jeg satt på mønet og skulle skli. Helt låst ble jeg. Enden på visa var at mora mi måtte komme og redde meg ned! Jeg var selvfølgelig glad for å komme ut av situasjonen, men flau! Og jeg fikk jo høre dette fra guttene lenge etter at snøen forsvant!

Jeg må i den forbindelse si at det var et tøft miljø. Særlig guttene visste å sette fingeren på våre svake sider eller komplekser. I dag hadde vel slik oppførsel blitt kalt mobbing, og noen ganger kjenner jeg klompen i magen hvis jeg er oppe i situasjoner som kan minne om barndommens angrep. Likevel tror jeg at vi fikk en styrke av dette miljøet. Vi står for en støyt, vi måtte ordne opp sjøl, og blir nok ikke så lett såret og fornærmet. Foreldrene våre ble ikke ofte konfrontert med episodene, det var feigt å sladre. Men ble det for galt, så var det trøst å få.

— fulgte jo godt med på togtrafikken

Det var mange unger fra Vika som gjerne kom til Jernbanegårdan. Der var defulgte jo godt med på togtrafikken. Jeg har i ettertid hørt at ikke alle foreldre i nabolaget var like begeistret for at deres sønner eller døtre skulle komme dit. Det var vel en oppfatning om at det foregikk mye vilt der!? Ikke vet jeg. Men ganske mange ble veldig godt inkludert i vennegjengen.

Jeg vil nevne noen. Bjørn Lorvik var bestevennen til Hjalmar, og han var en tøffing. Etter hvert var det nok en del pikehjerter som banket for han. Jenter på vår alder var Siri Jakobsen, Anne Bjerknes og Irene Lyng. Irene bodde i byen, men var i Vika stort sett hele sommeren. Håkon Hanche Evensen var også ofte der, det samme var Eldar Buaas, Olav og Lasse Løvseth, Lisbeth Auran, Else Mari Berg, Gunvor Hansen, Anne Berit Moan, Randi Lundberg, Unni Nielsen og noen ganger «ungan fra Kassern»: Bjørg Auran, Gerd Røsten, Liv Iversen og Anne Lise Iversen, for å nevne noen.

Avrunding

Det har vært en fornøyelse å skrive på denne teksten. Jo mer en skriver, jo mer kommer en på. Dette er et lite knippe av minner fra et miljø som for oss som opplevde det, var altoppslukende og viktig. Vi har nok blitt formet av denne barndommen, slik alle blir! Mye av det jeg har skrevet er resultat av en hysterisk artig stund med Arne, Steinar H, Per, Gunn og Per Arnfinn. Vi konkluderte med at vi skulle hatt et mimretreff med flere av de som bodde i Jernbanegårdan i den tida. Det må være neste målsetting.