Gjengitt fra Årboka 2021 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Barndomsminner på 1970-tallet hos tante og onkel i Bonaunet

Av Kristin Haugan

«Det ligger en gård utmed Foldsjøen vest, som avlet har sauer og kuer og hest. Ved strandkanten vokser det starrgras og siv, der Karen og Ole de levde sitt liv».

Sånnstarter sangen som onkel Håkon skrev til familietreffet i 1987 for oss etterkommerne til Karen og Ole Bonaunet mine besteforeldre. De kom begge fra Selbu, oldefar Esten Amdal slo seg ned på slutten av ,1800-tallet, og tok gårdsnavnet Bonaunet. Han ble gift med Kari Nutudal fra Amdal. Eldste sønn, Ole ble gift med Karen, født Dragsten, fra Sannavika i Dragsten. Så fikk de ni barn, født mellom 1912-1927, Karen, Einar, Jørgen, Arne, Magne, Håkon, Margot, Olaf og yngst i flokken, min mor Reidun. Einar tok over gården før 1970, og ble samboer med Gunvor Thorshaug.

Vi, familien Haugan, bodde her fram til 1967, mamma Reidun og pappa Birger. Jeg, Kristin, født i 1960, bror Emil født 1961 og Jorunn født 1966, på loftet. Tante og onkel bodde nede i ene enden av huset og bestemor og bestefar i den andre. Jeg var veldig mye der, spesielt om somrene etter at vi flytta til Halvorsplassen .

Tante og onkel

«Finbeck og Fia på landeveien dro, Finbeck hadd’ på støvla og Fia hadd’ på sko, rett som det var måtte Finbeck på do, og Fia stod utenfor og kikka og lo, ho-ho-ho!

Denne regla dukker opp når jeg tenker på tante og onkel, avhengig av hverandre, med en god tone og omsorg seg imellom. Men de dro lite ut på landeveien, livet deres var på gården og der trivdes de godt. Tante og onkel fikk ikke egne barn, men barnevennlig var de, og unger trivdes i deres selskap. Det var folksomt i Bonaunet på sommeren i hvert fall, masse hyttefolk og flere fra storfamilien Bonaunet som kom på besøk.

— tenk om benken kunne fortalt

Alle ble traktert godt, underholdt med historier og gjerne invitert inn i diskusjoner med politisk brodd. Onkel Einar hadde sin faste plass ved kjøkkenbordet, på benken «attme glaset». Der fortalte han ofte historier, og da satt han aldri rolig. Både veggen bak han og benken var slitt, og tenk om benken kunne fortalt. Da kunne det blitt en bra levende og underholdende podcast fra en svunnen tid!

Tante satt rett over bordet, på pinnestol, og det var hun som passa på at det ikke mangla noe på bordet. Hun skjenka kaffe og smatt imellom med artige kommentarer. Vi som satt rundt bordet flira godt, mens onkel spora fort inn sin historie igjen. Sånn var det og sånn skulle det være. Jeg liker fortsatt å sitte sammen i trivelig lag rundt bordet, spise, prate, flire, skjenke kaffe eller noe annet velsmakende i glasset. Jeg tror slike stunder er både helsebringende, avstressende og nødvendige, i en altfor travel hverdag. Lære oss å følge tidevannet og stemningen mer, la latteren runge gir energi. Å ja, det var mye god helse i alle disse gode, sosiale stundene i min barndoms grønne dal.

Mange gode minner dukker fram, fra slåttonna, fra skumringstimen, med levende og artige fortellinger og gode stemninger.

— han har itti sæ oppover her…

Onkel brukte som oftest flanellskjorter, om det var hull på skjorteermene så rulla han de bare opp. Unger på besøk sperra både øynene opp og ble målløse da han fortalte at hesten var farlig, «sjå her, han har itti sæ oppover her…»

Det var de faste karene han diskuterte med, iallfall om sine meninger om politikk og om kommunen. Disse ble aldri ferdig, det ble satt bare komma til neste gang de kom, så tok han opp temaet igjen der de slapp.

— men det va’ hustrig my bein

Mange hyttenaboer stakk innom og slo av en prat, det var alltid tid til det, og kaffen kom fort på bordet. En gang fikk han en pose med reker, dagen etter traff han hyttefolket på tur heim og de spurte om han likte det. « Ja, men det va’ hustrig my bein»!

— Bilde tå mæ sjøl, nei ….

Onkel tok sine nødvendige ærend ned til Hommelvik, også innom banken for å ta ut penger. Der var det faste folk bak skranken som kjente han, men det var nye ansatte også. Da ble han spurt om han hadde legitimasjon. «Bilde tå mæ sjøl, nei det einaste æ har e familiebildet på veggjen, ja æ ska ta med mæ det neste gong, i ei snor rundt hæsj’en».

— kjelosten, eller kalvedans

Tante hadde gått på kurs i søm, og praktiserte som sydame i ledige kveldstunder. Da kom damer fra bygda med kjolestoff og det ble målt og klippa. Hun sydde klær til barbiedokkene mine, det var stor stas husker jeg. Ingen hadde så god karamellpudding og tropisk aroma (sjokoladekake) som tante, det finnes ikke maken. Så var det kjelosten, eller kalvedans, på finspråk. Kokt av råmelk, den første melka etter at kua hadde kalva. Den var på bordet sammen med tante sine fantastiske heimbaka brød, eller «rokak», som de sa.

— nesten ustoppelig

Tante Gunvor så nok min personlighet tidlig, hun sammenligna meg med en totaktsmotor, veldig sen med å starte opp, men når den gikk så var den nesten ustoppelig. Dette stemmer godt, og det har ikke endra seg med årene. Så dukker enda et varmt minne fram, i følge tante sa jeg r-ene meget tydelig tidlig. Jeg hadde funnet «ei hønfjær neppå jalet, og kom springende: «æ har finni ei fjærrr, e det tiurrr eller orrrrhane?»

Så artig det var å høre denne historia mange ganger, også lenge etter jeg ble voksen.

Slåttonn, blåklokker og rødkløver

Jeg husker at det var bare finvær om somrene i Bonaunet, eller god høytørk som onkel sa. Han slo graset om kvelden, og slåmaskina var montert foran en tohjulstraktor av merke Rapid. Dagen etter ble det hesjing, og mange hyttefolk møtte opp, store og små, kvinnfolk og karfolk. Men aller først måtte det letes etter «gammelhøl», der hæsja hadde stått før. Onkel var kanskje en kunstner med ståltråd. Trådbuntene på gården hadde mange skjøter og vi ungene rørte ikke disse, det var vondt å stikke seg, så karene tok jobben.

— dugnadsarbeid

Det ble brukt spett eller staur for å søke etter høl, med lik avstand mellom hullene fant vi dem, og staurene ble stappa nedi. Hesjene tok form, tråden lagt på og endpålene slått ned med slegge for å stramme opp. Onkel kjørte sammen graset med hest og sleprive og la til hauger som vi mata oppi med. For et dugnadsarbeid, de lengste karene brukte gaffel og la graset oppå øverste tråden. Grasfavner ble lagt på og rista utover tråden. Tante og jeg raka og fikk med alt av gras oppi hesjene. Frosker hoppa fram, ei vånd (jordrotte) med rosa unger i bol så dagens lys blant korte, harde grasstrå. Den saftige smaken av «surstjelk», når vi sugde ut safta, hører med til barndommens gode smaker.

Rette hesjer er……

Hvis det var godt vær, så ble graset tørka på marka, jordslåtten var på faste plasser, oppå bakkene der graset vokste tynt ,i skråninger der sola tok mest. Tante var da ute etter fjøstid og vendte graset eller rørte i det for best mulig resultat. Tørt høy ble lagt opp i ruker (såter), eller kjørt sammen med hjulriva. Så stod de fine og rette hesjene der, i Brattreina, nedpå Furuhaugen, ved sommerfjøset. Rette hesjer er det fineste jeg ser fortsatt, et sjeldent syn nå til dags som vekker glade minner.

— aill vart otøst

Så var det høyonna. Tante var som sagt en kunstner med riva, og det så lett ut alt hun brukte denne redskapen til. Jeg som fulgte henne på dette kvinnfolkarbeidet, fikk lære også, men jeg ble aldri så god som henne, det var nok trening i mange onner bak. Det beste var når vi hadde tatt etterraksten og satte oss ned før hest og høyvogn kom tilbake for nytt lass. Sånne stunder var fine, bare «mæ å tante», hun var alltid blid og fortalte så artig, beskrev situasjoner og folk med humor og varme. Slike øyeblikk har også fått plass i hjerte og sinn. På varme dager kom Marit Bonaunet fra nabogården, onkel slo jordene der også, med ei kurv med kaffekopper og iskaldt tomtenøl på glassflasker. Det var godt drikke det, og «aill vart otøst» både store og små oinnatauser og oinnakarer.

— slåttonnhuv

Hvis det var svart på himmelen og fare for regn, så var det å trampe flere høylass. Onkel hadde lært meg opp hvordan en skulle legge høyet utover i bunnen, fylle godt opp i hjørnene, trampe og legge skikkelig ned der. Dette var min jobb, ja «æ hørt jo tross alt te gåla ». Bonden sjøl kjørte med hest og hjulrive for å samle opp store «dunger «for å fylle opp høyvogna med. På hodet hadde han på soldager slåttonnhuv», et herrelommetørkle knytta i alle fire hjørner som beskytta mot sola, og ofte bar overkropp.

Så satt hele ungeflokken øverst oppå lasset til Blakka, helt til låven, da måtte alle av, før både hest og kusk tok springfart for å komme opp låvebrua.

— kjekke hyttegutter fra Vika!

Lassene ble velta av og vi hjalp til å få høyet under brua. Endelig var dagens arbeid over, og vi fikk leike. Det var spennende å lage hus av høyet og bo sammen, spennende var det med kjekke hyttegutter fra Vika! Vi hoppa i høyet fra låvebrua, til like høylydt kvitter som fra «svullu» (låvesvaler), som fløy ut og inn av gluggen øverst på låveveggen.

— var alltid god stemning

Å så artig vi hadde det, gutter og jenter i lag, og ingen krangla, bare smil og glede. Middagen var midt på dagen, da hadde tante vært inne og laga den og rundt bordet var det plass til alle. Onkel underholdt, og vi flira og trivdes, det var alltid god stemning. Så skulle gårdsfolket kvile og vi ungene måtte være stille, og hyttefolket gikk heim for en pause.

— få betaling pr. flue

Det ble en kaffeskvett før ettermiddagsøkta, med småbrød, sukkerbiter og saft til ungene hørte til. Vi slo i hjel fluer inne, som det var flust av i varmen, la de på vedkassen for så å telle opp og få betaling pr. flue. En artig aktivitet som det selvfølgelig gikk konkurranse i.

Fjøstid, høytapper og nysilt melk

Jeg husker ikke akkurat når på ettermiddagen at nons var, et måltid før fjøstid. Men den stunda kunne vare lenge, helt til at et par kyr kom inn i gården fra trøa og varsla med rauting at nå var det på høy tid med melking. Da kasta onkel seg på dør med et, «hainn håla’det, det e da fjøsti’». Kyrne ble sluppet inn og gikk fint i kø gjennom fjøsgangen og inn på båsen sin.

Vi ungene fikk binde de rolige kyrne, de som ikke slang med hornene. Det var lurt at de fikk seg «en høytapp», så de stod mer i ro.

— da var det ikke ørens lyd

Tante var i gang med å vaske spener og jur, med klut og glovarmt vann. Med skautet på, la hun silfilt i silen, alt arbeidet gikk raskt og rutinemessig, så hjalp jeg til så godt jeg kunne. Hun henta så bøtta og fjøskrakken,og handmelka de kyrne som ikke var påvent maskina, deretter tok hun en runde for å melke ut «skvetter» etterpå. Onkel satte i gang melkemaskina, og da var det ikke ørens lyd, da måtte alle rope til hverandre.

— fylte nesten hele førersetet

Bøttene med melk ble i senere tid båret ut og opp til låven der melketanken var. Før ble de oppbevart i 50- og 30-liters spann i bekken for avkjøling til neste dag. Melka ble da henta av melkebilen på Mo’n, og sjåføren lempa de fulle spannene som om det var tomme. Noen ganger satt jeg på med melkebilen heim, Gustav Fossen fylte nesten hele førersetet sjøl, men for en trivelig kar!

Onkel var som sagt umåtelig glad i å snakke med folk, og han oppholdt tankbilsjåførene langt over stoppetid, de måtte bli bra forsinka til de andre gårdene.

— mest erfaring som et kuliv kan

Kua mi var bjellekua Netta, og hun stod nærmest gangen opp til fôrbåsene og stigen til høylemmen. Det var ei sindig ku, lederen med mest erfaring som et kuliv kan ha. Jeg husker når Netta la seg ned etter melking og mat, i den reine båsen strødd med sagmodd for å ta kveld. Da la jeg meg godt inntil den varme kua, ei god ro spredte seg i fjøset med drøvtyggende og døsige kyr.I fjøset stod okser også, rett ved døra og hadde navn som Kekkonen, Ansgar og Gerhardsen. Stjerne, Rosa og Nora het kyrne.

Uti stallen stod hesten Blakka, senere Ruterkongen som var i overkant vill. Belinda ble den siste hesten på gården. Hønene var der, og kanskje en «oksbaill» på bås. En storokse med digre horn stanga en gang gjennom veggen så melkemaskinutstyr hang og slang, men ingen var så rolig en skapning som den når den gikk i kjør ute på «jalet».En av hytteguttene fikk et oppdrag av onkel mens han tokmiddagskvilen, «sætt dæ bakom hesten og heill opp halen te følet kjæm»

— ingen så på klokka

Hyttefolkene kjøpte melk, de hadde med seg aluminiumspann med lokk. Det var tid for å slå av en prat i fjøstida også, «utpå gåla», ingen så på klokka og ingen skulle noe etterpå.

Tante og onkel tok også »kalvslåtten», med ljå og rive gikk de over veikanter, graset ble samla i trillebåra og gitt til kalvene, intet skulle gå til spille.

— for hun svømte ikke

Et annet godt minne dukker opp fra kveldene når onne- og fjøstid var over. Vi lånte båt av noen hyttefolk og rodde ut på odden. «Vi va og badd oss», tante innmed kanten for hun svømte ikke, onkel baska seg uti på svøm og høyrusket fløt rundt ham.

Så ble det kveld, og «skjømt», men ingen slo på lyset, vi satt i skumringstimen og praten gikk. På tv var det nyheter og etterpå så slo de av den. Vi tok et, eller helst mange slag kinasjakk, det gikk sport i å vinne også!

— han trakk opp klokka

Det var godt og trygt å være sammen med tante og onkel, og når jeg lå over, gikk jeg og tante alltid først oppå loftet. Jeg lå imellom dem i dobbeltsenga, og vi «la innpå en kamfer» før vi la oss. Så romsterte onkel nede, han trakk opp klokka, så over varmen og låste ytterdøra. Før han la seg og slokka lyset, sa han alltid noe om været, «hainn e mild i kveld» eller «det ruske sæ te i natt».

På morgenen stod de opp før meg, «gjorde» fjøset og da jeg kom ned var det frokost. Eggene med hønefjær på skallet, kortreiste og nylagte, freste godt i stekepanna og smakte nydelig. Så satt jeg tett inntil den sprakende vedovnen på vedkassen og varma meg, mens dagen og dråka våkna til.

Eventyr om skrømt og fjøsnissen

Onkel var en skrønmaker og god til å dikte opp, og takk og pris for det. Han fortalte om Jo Bekkdala som bodde i pumpehuset nedi Nordbekkøyinj. Der kom bekken ned og rant uti Foldsjøen gjennom Øyinj, en grønn og frodig slette med små broer over bekken til hyttene. Jo var beskrevet som et troll, med ett horn, som tok småunger som kom for nær. Ingen unger hadde noe å gjøre inni der, det var farlig.

Og «fjøsnissinj» bodde i fjøset og låven, en liten skapning som passa på dyr og folk. Han likte graut, og sporene hans kunne vi se i snøen i førjulstida.

Onkel fortalte også om sølvskatten som det blinka i, på Blåfløya utpå Dalakleiva ovenfor Foldsjøen. Dette sagnet er spennende gjengitt i boka «Jøns Køldreng» av Leif Halse.

— var så stort som et riveskaft

Så fikk vi høre om FinnPål, som bodde i hulen oppved Jervfjellet, som satt der og koka seg frosk. Denne fanten hadde kommet til gårds og stjålet korn på buret, og «pårrå tu et høl i veggenj». Hullet var så stort som et riveskaft, i det eldgamle stabburet.

Alle fortellinger var spennende å lytte til som unge, og onkel fortsatte og fortelle eventyr til våre unger, også på sine eldre dager. Det ble til skatter som er der til evig tid, det er bare å ta de fram, legge til og trekke fra. Sånn overlever sagn og eventyr på folkemunne i generasjoner.

— Gårdsnissen på Karlslyst

I 2004 ble jeg spurt om å skrive et julespilll for Hommelvik Juniorkorps, og i samarbeid med dirigent skrev jeg musikkspelet.« Gårdsnissen på Karlslyst». Inspirasjon og sjel til manuset kom fra «skrønan»til onkel, det fikk glede barn og voksne i fjøset på Karlslyst i flere år.

Gode minner

Årene gikk, jeg og mine søsken ble voksne, vi fikk familie og tok med ungene våre uti Bonaunet til gammeltante og gammelonkel. Der var det kyr, katt, hest, og hunden Funni som ble et kjært familiemedlem. Tante ble etterhvert skrøpelig etter et langt arbeidsliv og slit, og flytta på Malvik sykehjem i 1995. Hun hadde gode år der og beholdt den gode replikken. Tante Gunvor døde i januar 1998.

Onkel bodde hjemme på gården til høsten 1998, da kom den tunge dagen da buskap og hest måtte leveres, og en æra var over. Heldigvis ble gården i slekta, da min bror Emil tok over gården og flytta dit med familien i 2002.

Onkel kom på sykehjemmet og fikk gode år der, følte seg trygg og trivdes, sosial som han var. Som han sa ;»æ otrives itj», og «æ lægg itj på mæ vala» (verden).

Onkel Einar døde i november 2003, 90 år gammel.

— aldri ble stilt til sommertid

Jeg avslutter minneboka med alle sanser åpne, fjøsporten som knirke hver gang portene skyves fra hverandre, utedoet med avisdopapir «der en kan sitte i egne tanker, helt til en annen på døra banker». Klokka på veggen som aldri ble stilt til sommertid. Sitte i skumringstimen og se at det blir mørkt, før en tenner lyset. Tida står litt stille sånn, i gylne øyeblikk. Det er viktig å ta seg tid til å jabbe seg bort, på butikken, på kirkegården, der en møter kjentfolk. Høre på eldre som forteller fra gammeltida, lytte til unger som forteller fantastiske historier, og la de skrive dem ned! Til barndommen med kubjelle og raut, bøye seg og plukke vakre blåklokker, rødkløver og prestekrager, drikke kald, nysilt melk. Ligge i knusktørt høy, kjenne på og nyte tilværelsen, være i øyeblikket, akkurat no!