Gjengitt fra Årboka 2013 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

To enkle tekster om forsvunne stoppesteder

AV TRYGVE STUEVOLD

Årbokredaktør Joralf spurte om jeg kanskje hadde noen tekster liggende i skuffer og skap, og det har jeg. Som bidragsyter til i alt ni Saksvikrevyer har jeg sett det som en liten oppgave å bringe fram i lyset litt om hendelser, opplevelser og miljø fra min egen barndom og oppvekst.

Jeg synes det er en fornuftig tanke for en lokalrevy, at den skal løfte fram og speile vårt eget samfunn, skape gjenkjen­ning og tilhørighet til det som er og det som var.

— revyinnslag

Det har vært givende og interessant å presentere revyinnslag med innhold fra Ytre Malvik, fra villa- og forstadsmiljøet ved fjorden og bygrensa, fra den tida far var på arbeid i byen og mor hjemme med unger og husarbeid. Givende på grunn av tilbakemeldingene jeg har fått fra kjente og ukjente med røtter og tilhørighet i den samme kulturen. Gjenkjenning, bekreftelse, fellesskap, glede… Noe vi eier sammen.

Store ord? Neida, det behøver ikke være svære greiene. Joralf valgte ut to enkle tekster, ei vise som handler litt om at tida går og at det som er, fort blir historie. Utviklinga tøf­fer av sted som et tog langs Malvik-landet. Og vi med den!

I tillegg til de stasjonene og stoppestedene som blir nevnt i visa, i korrekt rekkefølge, var det enda tre stoppesteder her i Malvik: Hundhammeren, Solbakken og Muruvik. I dag er det to, og aktuell diskusjon at det bare skal bli ett.

Vi tok toget fra Hundhammeren til Malvik for å gå på kino i første halvdel av sekstitallet. Ei lita reise bare det. Da var det kino i forsamlingshuset Lidskjalv. Når jeg forteller om det, høres det ut som det er en evighet siden. Og det er det kanskje?

Kino, ja!

Monolog framført på Ytre Malvik samfunnshus under forestillinga «Kinokonsertino» 29. og 30. oktober 2011.

Kino, ja…

Vi har da hatt kino her i Ytre Malvik og, sjø.

Her på samfunnshuset va det forestilling kvær søndag i flere år. Trur no det va søndagan…

Det va her 70- og 80-tallskameratan lurt sæ inn på voksen­kino og satt storøyd og dirra av spenning mens kveldens pirrende filmtittel kværna i bakhodet: «Vil du se min smukke navle?»

Og svaret på det spørsmålet va et klart JA! Det kunn dæm godt tænk sæ. Og dersom den smukke jenta på plakaten skull kom te å spør om det åsså va nå mer dæm villa se, stilt det unge kinopublikummet sæ åpen åsså for det. Bare at det gjor a itj.

Og så va det kino på Lidskjalv. Forsamlingshuset Lidskjalv i Malvik sentrum, bygd i 1894. Men det va my seinar at det vart kino der. I hvert fall foregikk den kinodriften æ har en smule kjennskap te, tidlig på 60-tallet.

Æ så «Vend dem ikke ryggen» med låta «Rock Around the Clock» med Bill Haley på Lidskjalv. Sånn sett va æ med da rocken og ungdomsopprøret kom te Malvik. Bare at det va itj nå opprør. Og så va det nesten ti år for seint.

Nei, stort sett va det snille og ufarlige filma på Lidskjalv, for eksempel om hunden «Lassie» som va så utrolig klok og redda folk ut fra brennanes hus og sånt. Og med den spinn-ville komiker’n Jerry Lewis, som va så flink te å skjær grimasa. Jærry Levvis, som vi korrekt uttalt det. Og de danske «Far til fire»-filman — «Far til fire i snøen», «Far til fire på Bornholm» osv. osv. — der den store stjerna het Lille Per.

— når toget skull stopp

Nåkka av det æ huske best, e at vi reiste til Malvik på kino. Med tog. Fra stoppestedet på Hundhammer’n. Nån ganga va det te og med damplokomotiv med orntlige fjemtogvogna som puffa og pæsa sæ fram langs fjord’n. Og det hyla og gnaill i bremsan når toget skull stopp. Og det skull det! Først puffa og pæsa og stampa og dampa det sæ rundt svin­gen fra Hundhammer’n, og så hyla og gnaill det i bremsan før toget stoppa på Saksvik stoppested. Så va det det samme om igjen når lokomotivet stampa videre te Vikhammer sta­sjon, og te stoppestedet på Vikhammerløkka, før reisen, laaangt om lenge, va over, og toget endelig bræmsa ned og stoppa med et rykk på Malvik stasjon.

— de svære filmrullan

Husse på at vi stod utafor på Lidskjalv, inni gårdsrommet der, og venta på at ‘n Jakopsen fra Ranheim skull kom og åpne. Men først mått ‘n bær inn aill de svære filmrullan. Lykkelig den som fikk hjælp te å bær!

Inne va det en høy ovn bakerst, og den fyra dæm i hvis det va nødvendig. Og det va det! Og baki der satt storungan og va kjæresta i kinomørket. Dæm klin visst åsså.

Så langt dreiv æ det aldri. Men en gang, midt i en skummel Draculafilm, greip jenta som satt ved siden av mæ, handa mi. Og holdt hardt. Ganske læng.

Da tænkt æ: Ja, det e sånn det bynne! Bare vent, neste år sett vi sikkert helt bakerst, vi og. Tænkt æ. Men ættepå for­klart jenta at hu bare vart så redd at a visst itj ka a gjor. Så det vart itj.

Stoppested

(Tekst: Trygve Stuevold. Melodi: «500 Miles», Hedy West)

Skar med kniv i rekkværke
nedpå Saksvik stoppested
T + B 63
så aill skull se
reist av sted
vi reist av sted
for toget kom
og tok oss med
reist te næste stoppested - i -63

Vikhammer
bræmsan skrik
Løkka, Malvik
Haugan, Torp
Midtsandan, Rota, Hallstad,
Hommelvik

stoppested
stoppested
for togan kjæm
og tar oss medmen æ længte ætte gamle stoppested

leite rastløs langs et spor
ætte meining ætte ord
og så ei som te Hommelvika for
stoppested
stoppested
e forsvunne
e lagt ned
sånn som hu som i Hommelvika bor

skar med kniv i rækkværke 
nedpå Saksvik stoppested T + B 63
så aill skull se