Raugrinda: Tegnet av Magnar Fossbakken

Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Arbeidssted: Raugrinda

Av Kåre Halse

I dag (2020) har vi en intens diskusjon om ny og utvidet europavei gjennom Hommelvik. Et av spørsmålene er om det er nødvendig å bygge veien på en sånn måte at man kan ha fartsgrense på 110 km/t. Diskusjonen om denne utbyggingen har gått i lang tid, med argumenter både for og særlig i mot Men nå er det vedtatt at veien skal bygges etter et par ekstra runder i kommunestyret. Argumenter om støy i bomiljø og nedbygging av dyrkamark måtte gi tapt for argumentet om behov før økt effektivitet i biltrafikken. En annen diskusjon, som oppstår ved alle veibyggingsprosjekter i dag, er bruken av bompenger for å finansiere utbygginga.

—  private som offentlige

Artikkelforfatter Kåre Halse var født i 1922, så vi antar at det han beskriver her, er opplevd på 1930-tallet. Da var nok ikke begrepet bompenger tatt inn i ordforrådet, men en forløper for ei slik avgift, var aktiv også den gangen. På alle veier,-  private som offentlige,  var det satt opp grinder for å begrense ferdselen til krøtter som gikk på beite.

Disse grindene var helt manuelle, og sjåførene som kjørte, – det være seg med hest eller automobil, måtte stoppe, åpne grinda, kjøre forbi grinda, stoppe og så lukke grinda igjen før man kunne kjøre videre. Her var det et «inntekts-potensiale» for arbeidsvillige unger og ungdommer. Man stilte seg opp ved grinda, og åpnet og lukket den når det kom biler (og/eller en hestekjører).  For dette ble det gjerne godtgjort med noen øre som betaling, – grindpenger, sjøl om det ikke var noen juridisk hjemmel for dette. Trafikkmengden og kjørehastigheten var den gangen slik at grindåpning var en naturlig del av kjøreturen.   (Red.)

— rett til å stå på grinda, som vi kalte det

Da jeg var i 10-årsalderen bodde vi innafor, i Solbakken. og jeg hadde rett til å stå på grinda, som vi kalte det. De som ikke bodde i Muruvika, Lia eller Solbakken fikk ikke lov til å være med og åpne grinda, det sørget de eldste for. Så gjaldt det å komme seg i vei så tidlig som mulig til Raugrinda som var nede i bakkan innafor Hommelvikhøgda.  Iver Hommelvik eide den, og så gjerne at vi passet og sørget for å lukke den så kyrne hans ikke kom på avveier.  Sjåførene kunne være litt sløve når det gjaldt å stenge den.  Mange av dem betalte oss gjerne en slant for å slippe â gå ut av bilen to ganger, – først for å åpne og siden for å lukke. Og var du førstemann på plass, kunne du tjene gode penger ved å åpne flere ganger før nestemann kom.

— femøre var nok det vanligste

Vi hadde faste regler ved grinda. Vi fikk tur i den rekkefølge vi kom, og den som hadde sin tur, hadde rett til å åpne inntil hun/han hadde fått minst 50 øre i grindpenger. Det kunne hende at vi ikke fikk et rødt øre, eller at det vanket et par-tre ettører. Men en femøre var nok det vanligste. Håpet var alltid at det skulle skinne blankt i lufta når pengene ble kastet ut.

— Eller så forsto de seg ikke på norske penger

Det kunne vanke en tiøre eller en 25-øre. Ja, – det hendte såmenn at vi fikk større mynter også. Det var særlig når det var turistskip i Trondheim, og de utenlandske gjestene kom i taxi på vei til og fra Hell. Enten måtte de være søkkrike. Eller så forsto de seg ikke på norske penger. Det hendte at de kastet ut flere blanke mynter samtidig, og vi kunne plukke opp både 50-ører og enkroner. Det kunne tilsvare to eller tre dagers vanlig fortjeneste, og lykkelig var den som hadde tur akkurat da.

— Det gjaldt å presse bilan

Vi måtte alle lære den riktige teknikken ved å åpne grinda. Det måtte nemlig ikke skje for fort. Det gjaldt å presse bilan, som det het, tvinge sjåførene til å bremse på farten,  gi dem god tid til å finne fram sin skjerv, samtidig som en håpet at de skulle ta feil på en 50-øre og en 2-øre nede i lomma i farten. Siden gjaldt det å følge med mynten i fallet. se hvor den landet og se hvor den trillet. Det hendte at den gjemte seg bort, og da fikk vi alltid god hjelp til å leite og eventuelt lov til å åpne en gang til.

— 40 kroner ble min samlede sommerfortjeneste

I vår gjerrighet gjemte vi alle pengene i skrin og flasker eller tredde dem på snører. 40 kroner ble min samlede sommerfortjeneste. Vel 100 kroner hadde han som tjente mest. Det ble til både dress og sko da han sto konfirmert om høsten. Tidlig hadde han vært ute hver eneste dag,  og han var også av dem som sto lengst om kveldene. Og han var med en utferdssøndag langt utpå høsten, og hengte på igjen Raugrinda som Iver hadde tatt ned. Da var det få som sto på grinda og det var store penger å tjene. En gang var det en bilfører som hadde riktig god tid og stoppa ved grindåpneren og spurte hvor mye det kostet å slippe gjennom. Hjalmar svarte som sant var at det fikk han sjøl avgjøre.

— bare å betale etter behag

Her var det bare å betale etter behag. Sjåføren lurte så på om det kunne passe med 5 øre. Ja.,-svarte Hjalmar, det høres ikke så verst ut.
«Du kan da få ei skjellingskak for det», sa han. Og ei skíllíngskake var sannelig ikke småtterier. Mer enn 10 centimeter i diameter og nesten halvparten så tjukk. og breddfull av god mat og himmelsk smak. Især for en grindgutt som hadde stått på grinda en hel dag og var for gjerrig til å gå heim selv om sulten skreik i magen.

Det er rart å tenke tilbake på dette i dag da pengeverdien synker og det så smått drøftes å sløyfe en null eller to også på våre mynter og pengesedler. Selvsagt må vi ha i tankene hva vi fikk og hva vi får for en times eller en dags arbeid. og når vi riktig tenker etter må vi medgi at aldri før har vi hatt så mange penger og slik velstand som nå. Men i de harde trettiåra kunne en lekkersulten grindgutt få en karamell for ett øre. og for en liten 10-øre fikk man en spisspose nesten full av merrakalla. som vi sa når vi snakka «snakkvendt». Men det var ikke hverdagskost, Tvert imot var vi i vår iver så gjerrige at vi knapt brukte et eneste øre.

— 10 øre kostet de, og lysten ble stor etterhvert.

Jeg husker en gang jeg var oppe tidlig for å komme meg på grinda som førstemann. Da kom mor og fortalte at hun manglet både mel og sukker og mye annet som hun måtte ha, og som jeg måtte gå til Vika og kjøpe. Jeg forsøkte å protestere, men mislyktes, – og måtte avgårde. Det tok minst en halvtime hver vei, -foruten ventetid på Foreninga som S-laget ble kalt den gangen. Det var ment som et plaster på såret at jeg skulle få en ispinne for turen. Det var noe som kunne smake i travelheten og sommervarmen.

Nyhetens interesse hadde det også, for Wilhelm Hoff hadde nettopp markedsført de første lekre, stivfrosne fløteispinner. 10 øre kostet de, og lysten ble stor etterhvert.  Men enden ble at jeg stakk tiøren i lomma og la den sammen med grindpengene da jeg kom heim. Minst så mye hadde jeg nok tapt på at jeg ikke kom med på Raugrinda í rett tid om morgenen, – i ei tid da det ennå kostet 20 øre å sende et vanlig brev. var det litt av hvert en kunne kjøpe hvis en bare  sparte sammen noen penger.

— 91 Stomperud. kostet det 35 øre

 Da Norsk Ukeblad fristet med 91 Stomperud. kostet det 35 øre. Enda dypere i kassa måtte jeg stikke da jeg skulle kjøpe min første GGG-bok. Gyldendals Gode Guttebøker var så fargesprakende og fristende at de måtte være verd kr. 1.50. Innholdet viste seg også à være så bra at jeg måtte kjøpe flere av dem etter hvert som de kom i kiosken på jernbanestasjonen, selv om året på grinda hadde gitt en opplæring i gjerrighet som vi knapt finner maken til i dag.

Artikkelen er utdrag fra en artikkelserie kalt:  «Vi som vokste opp i Vika» som forfatteren skrev for Malvik Bygdeblad 1985-86.