PEDER SLIND

Barndom i Selbu og ungdom i Mostadmark


PEDER SLIND FORTELLER.

RED. ØYVIND KRISTIANSEN

Gjengitt fra årboka 2007 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV


Peder Slind ble født på en husmannsplass i Selbu i 1880 og døde i Hommelvik i 1966. Ti år gammel kom han til Rolstad i Mostadmark som gjeter og gårdsgutt. 17 år gammel gifta han seg og begynte da som sagbruksarbeider på Verket.

Flytta senere ned til Hommelvik og arbeidet på Hommelvik Bruk resten av sitt yrkesliv. I mange år var han formann for Hommelvik Vandselskap av 1906. Var med å stifta Hommelvik Pensjonistforening i 1952. Prof Edvard Bull har i sin bok «Husmenn og bruksarbeidere» gjengitt Peder sine opplevelser i arbeidslivet. Fortellingene om ulv, bjørn og gaupe i Selbu er skrevet av Peder selv. Hans måte å fortelle på veksler ofte mellom fortid og nåtidsform, men jeg har bortsett fra tegnsetting, stort sett valgt hans språkdrakt være uendret.
Ø.K.

— en plass som heter Teglhaugen

Far het Nils Renoldsen Slind og var husmann i Selbu under Thomas Angells stiftelse, på en plass som heter Teglhaugen. Han hadde arbeidsplikt 14 dager om våren og tre uker i slåtten, og så tre mæling skår om høsten. Plassen var på 11-12 mål, og det var to kyr, noen sauer og geiter der. Leia ble gjort opp med arbeidet på pliktdagene.

Men far hadde plikt til å møte til arbeid etter tilsigelse, også utover disse dagene. Da var visst lønna 80 øre dagen og kosten. Slind er navnet på fem gårder og 16 – 17 plasser i Vikvarvet i Selbu og min slekt er den eldste der. Bestefar åtte det samme rommet før far. Oldefar, f. 1800, d. 1899, åtte også rom i Selbu under Thomas Angells stiftelse. Vilkåra var de samme for dem alle, og de rydda plassene sjøl. Far var ellers gårdskar på Ringve i Strinda i onnene. Der var han da enten i tidene mellom arbeidstidene i Selbu, eller han leidde en isteden for seg i Selbu, eller bestefar var heime og far borte. I Strinda fikk han opptil kr. 1.20 for dagen på egen kost. Om vinteren drev han med gråsteins-muring i Trondheim og andre steder.

—barna som måtte ut

Vi var 12 søsken, men alle var ikke heime på en gang. Vi var opptil ni barn heime og i tillegg så bodde besteforeldra der og. Jeg var den første av barna som måtte ut. Men jeg var ikke den eldste, det var to eldre enn meg. Alle barna sov på loftet ovenpå. Mor og far lå i stua, der vi stelte all maten.

PEDER SLIND

Besteforeldra lå i kammerset. Vi hadde langbord i stua, og jeg husker vi var 13 mennesker der. Men det måtte ikke være trollunger da. Det var nok med en finger i været, så skulle det være stilt.
Mor bakte flatbrød av det de avlet sjøl. Så var det å kjøpe litt tynn sild. Det var ikke lov til å ta hodet av silda eller renske av skinnet. Alt skulle spises, og vi måtte nøye sope opp brødsmulene

— far var i Strinda og tjente.

Om høsten kunne vi slakte noen sauer. Sild og fisk ble kjøpt i tønnevis. Da far var i Strinda og tjente penger, kjøpte han det med heim. Men silda vart alltid til skift: Når du var stor, fikk du ei sild, men var du liten, fikk du bare ei halv. Det var for så vidt nok mat, vi leid inga nød. Men da måtte en ha en ordentlig mor som kunne stelle og sjå etter at det vart likt til alle. Mor hang i med lapping og stopping, mat og stell, natt og dag.

Da besteforeldra ble gamle, måtte jo de og ha stell. Mor het Sigrid Pedersdotter og hun var fra en husmannsplass i Selbu hun og. Mor spann og vevde sjøl, det var aldri tale om å kjøpe tøy. Vevstolen satte vi opp på låven eller i fjøset, så mor kunne veve der om vinteren. Om sommeren gikk vi alltid barbeint,og ellers brukte vi sko av griselær. Tresko hadde jeg ikke sett før en gang jeg så det på et jektfartøy i Hommelvika. Før jeg reiste heimefra hadde jeg fått ett eneste par nye sko. Ellers var det alltid å kjøpe til den eldste og bruke nedover og nedover. Far gikk alltid i kirka om søndagen. Da ble barna tatt ut etter tur til å være med en om gangen. Da fikk vi lov til å ha på oss litt likere klær. Far hadde kirkeklær. De vov tøyet heime og fikk det sydd av en skredder som reiste rundt, eller som sydde heime hos seg sjøl. Det kostet fire-fem kro¬ner å sy en dress, men far arbeidde mye godt for det, i stedet for å betale med penger.

Nærgaånde ulv

Da jeg var seks-sju år begynte jeg som gjetergutt heime, om vinteren var jeg da med far og dro heim ved. Det fantes bjørn, verg og gaupe i Selbu den tid jeg var guttunge. På nesten hver eneste gård og plassrom hadde de en hund. Det var to sorter hunder, den ene kalte de bjørn-hund og den var sort, den andre kalte de verg-hund og den var grå. Bestefar min hadde en varghund. Han fortalte at en verg ble slått i hjel i stuedøra. Det var sent på høsten. Bestefar tok med seg hunden og gikk ut en tur før de la seg for å sove.

Når de kom ut på gården, så hører de vargen tuter i skogen. Hunden legger da av gårde. Bestefar står og venter at hunden skal komme tilbake, men han kommer ikke. Bestefar går da inn, og i det samme han åpner døra og setter den ene fot inn i stua, kommer hunden springandes og farer i mellom føttene på han. Han forstår da at vergen er etter han og skynder seg å komme inn. I det samme setter vergen hodet innom døra. Han slår døra igjen og får den over halsen på vergen, og således står han og holder den. Det fantes ikke slagvindu i hele huset så du kunne komme ut. De måtte støte ut et vindu for å komme i vedboden og få tak i en øks. De slo da i hjel vergen. De tok skinnet av han, og resten gravde de ned, for det var ingen skuddpenger den tid.

Jenta klarte å redde seg unna bjørnen. Tegning av Magnar Fossbakken.

Bjørnehistorie

De som hadde kreatur måtte ha gjeter når de skulle beite i utmark. Det var både gutter og jenter som var gjetere. Når vi kom ut i marka kunne vi bli mange gjetere og mange kreatur sammen. Så var det en dag at kuene gikk på en stor myr og beitet. Da er det en jente som roper: Se, nå kommer bjørn! Og bjørnen kom helt inn i kuflokken.
En jente springer da av gårde og slår bjørnen med en stor pisk hun hadde i handa. Bjørnen vender seg og slår henne med ene framlabben så hun stuper og blir liggende. Jenta ligger aldeles stille. Bjørnen stiger da over jenta med alle fire og holder hodet hennes ned og hører om hun puster. Slik står han en stund, så går han lenger bort på myra og begynner å grave opp et hull. En del av jentene er sprunget

Jenta klarte å redde seg unna bjørnen. Tegning av Magnar Fossbakken

ned i bygda for å få tak i folk, men det er en del som er igjen, deriblant jeg, og står og ser på. Jenta hadde stort sjal på seg, og da bjørnen kommer lenger ned i jorda, så begynner jenta å dra seg ut av sjalet og lar det ligge igjen.

Det er en stor haug i nærheten som hun kryper til. Så reiser hun seg og springer dit hvor vi er. Vi springer da heim. Når vi kommer et stykke, møter vi tre mann som kommer for å se hvorledes det er. De ble glad da de fikk se at vi var i live alle. Den ene hadde et flintgevær, de andre hadde en øks hver. De gikk opp til stedet der det var skjedd. Når de kom dit, så de ingen bjørn, men det sjalet jenta hadde, var revet i mange biter. De samlet sammen kreaturene og kom heim med dem i god behold.

Gaupe i saueflokken

Så var det en annen gang jeg var med og gjette, vi var ikke så mange gjetere den gangen. Det kommer en gaupe og springer rett inn i saueflokken, biter en sau i halsen, holder den litt opp så ikke frambeina når jorda, suger blodet av han, så slipper gaupa sauen. Da er han død.

Med ulveflokk i helene

Nesten hver eneste husmann hadde marka-slått. Det var nokså langt ifra bygda, over en mil for å være sikker på at ikke kreaturene ødela for dem. De satte opp høyet i stakker og kjørte det heim på etterjulsvinteren når det var islagt og tilfrosset. De snakket seg i sammen om hvilken dag de skulle kjøre så alle sammen ble i følge.

I heimen min hadde de en kjørerokse. Det var bestefar og far, og så fikk jeg lov til å være med den dagen. På heimvegen når vi kommer et stykke ut på Slindvannet, kommer det tre verger på siden rett i mot oss.

Bestefar sier da til far at han må legge ut reipet, for vi var bakerst. Det var et langt reip. Så sier bestefar: Nå gutt, må du se etter hvordan vargan går. De gikk alle sammen i samme spor; når den første ble trett, gikk han ut, og den neste tok teten. Den som gikk ut stilte seg i køen. De kom da inn på den vegen vi kjørte, for det var en tømmerveg. Men de kom ikke oss nærmere enn til enden av reipet som var utlagt. Når vi hadde kommet et stykke, kjørte vi av denne vegen. Det var en viss spenning hvorledes vergene ville ta det, men de fortsatte etter tømmervegen, og glad var visst alle for det.

— brukte han en lang linjal

Jeg gikk på skole i Selbu i 3 år før jeg reiste til Mostadmark. Den læreren jeg gikk til brukte legemlig avstraffelse. Hvis det var noen barn som var uskikkelig, brukte han en lang linjal og slo med. Han slo bestandig åt hodet. Det gikk svært hardt ut over hans egen sønn som gikk i samme klasse. Han fikk mange slag. Når vi sluttet skolen for dagen skulle vi reise oss og ta i sammen hendene, så leste læreren Fadervår. Det var en dag jeg ble oppmerksom på at min sidekamerat ikke tok sammen sine hender. Jeg hvisket til han at han måtte ta sammen sine hender.

Det så læreren og da han hadde lest fadervåret, opplyste han at jeg skulle sitte igjen for jeg var urolig da han leste fadervåret. Vi ble opp lært både i hjemmet og på skolen at det var tre menn vi skulle ære og akte. Det var Kongen, han måtte vi ikke si et ord om. For det var Gud som hadde ansatt han, den andre var lensmannen, for hvis vi gjorde noe som var galt så kom han og tok oss og kastet oss i en mørk kjeller og der fikk vi være. Den tredje var presten, han fortalte folk at hvis vi var tålmodige og langmodige og om vi kom til å lide mye, så ville vi få det godt etter vi var død

På Rolstad

Ti år gammel reiste jeg heimefra og kom til Rolstad i Mostadmarka til to folk som ikke hadde barn sjøl. Jeg fikk det så noenlunde bra der. Om sommeren måtte jeg gå berrføtt i skogen og gjete. Og om vinteren var jeg også med i skogen – om jeg bare var ti år, måtte jeg være med og jage en hest når de kjørte tømmer.
På skolen gikk vi hver dag i 8 – 14 dager og så var det fri en måned eller to. Det var fast skole, omgangsskolen var slutt’ før min tid, men læreren hadde to skoler. Nygaardsvold hadde samme læreren, men gikk på den andre skolen, Bakken. Også de dagene jeg var på skolen, måtte jeg gjøre arbeidet om ettermiddagen. Så var det å sitte og lese om kvelden, men du var så klar at du sovna over boka. For når en kom fra skogen, var det å bære vann et par hundre meter. Også en liten guttunge, som måtte ha vasstreet oppå hodet så ikke bøttene skulle nå ned på snøen! Jeg og tausa måtte bære 10 – 20 bøtter om kveldene, mens drengen hogg ved. Når jeg var ferdig med det, kunne jeg lese leksene.

— jeg fikk en ny dress

Vi var oppe klokka seks om morgenen. Og det siste om kvelden var å være med i fjøset og melke. Kveldsmaten var da ikke ferdig før klokka ni. Det var ikke noen feiring av konfirmasjonen. Men sjølfolka var med til kirka den dagen, det var her i Hommelvika. Og jeg fikk en ny dress av dem. Jeg var betrakta som barnet deres. Når vi satt på kjøkkenet og mannen sa: «Jeg skal gå og gi hestene» eller noe slikt – da skulle jeg svare: «Nei, jeg skal gå». Sånn ville han ha det. Det er bra at ungene lærer seg til slik disiplin, og han ville nok oppdradd sine egne barn på samme måten om han hadde hatt noen.

— ha en fjøl for øynene på oksen

En sommer hadde vi en okse som var folkevond. Da de var ferdig med slåtten og kjørt inn høyet, så fikk kuene beite på jordet, men det måtte være med gjeter for å passe åkeren. Vi måtte da ha en fjøl for øynene på oksen, for hvis det kom et fremmed menneske så var den farlig. Mannen i nabohuset var fryktelig redd denne oksen og han torde aldri komme bort til oss før vi hadde hatt kuene i fjøs og bestandig når han gikk derifra så sa han til meg: «Du gutt se etter og pass den oksen så den ikke kommer på min eiendom!» De to gårdene lå så nære sammen, og det fantes ikke gjerder i mellom dem.

En dag mannen i nabogården holder på å pløye og kuene går rundt ham, tar jeg fjøla fra øynene på oksen. Han står en stund og ser seg om og så legger han av gårde med et fryktelig brøl. Mannen ser da at oksen kommer og springer fra både hest og plog. Han springer helt på loftet i en krok og sitter der.

—han sitter på loftet og

Om kvelden når jeg hadde satt inn kuene så fikk jeg ordre om å komme over borti nabogår-den for mannen der ville snakke med meg. Jeg måtte gå, for vi kunne ikke si nei i den tiden. Da jeg kom dit så kom kona ut, og så spurte jeg på mannen. Kona svarer at han sitter på loftet og så drog hun på smilet. Jeg gikk da opp og der satt mannen borti en krok. Det ble en alvorlig stund og til slutt sier mannen «Du kommer ikke ned av loftet før du lover at du ikke skal ta fjøla mer i fra øynene på oksen!» Jeg måtte love det

— «Er katta her?»

Vi hadde en katt på gården, og den katta holdt til i fjøset, aldri var hun i kjøkkenet. Ikke et fremmed menneske kom i fjøset så fremt katten var der. Det var kona, tausa og jeg som fikk komme inn i fjøset. Så var det en kveld at mannen gløttet på døra. «Er katta her?» sier han. «Nei ,svarte kona, jeg har ikke sett henne noe i kveld». Mannen kommer da inn i fjøset og i det samme skyter katten frem av fôrboksen og opp i halsen på mannen og begynner å klore. Kona springer da til og skal redde mannen, men da har katten allerede kloret mannen meget på halsen og i ansiktet. Neste dag sier kona til drengen: «Du får ta med deg gutten og så tar du livet av katten, for vi kan ikke ha den lenger». Drengen måtte si ja, for han hadde heller ikke lov til å si nei. Han spekulerte på hvilken måte vi skulle få livet av katta.

— dynamitten under katta,

Det var en del veiarbeidere i bygden, de hadde dynamitt, han gikk til dem og fikk en patron, en perle og en lunte. Jeg var da ned i fjøset og tok katta og bar henne langt bort på jordet. Jeg satte meg med katta i fanget, han bandt da dynamitten under katta, tok lunta i mellom bakbeina på katta og så lang som rompa, så tente han på. Jeg slapp katta og vi sprang heim, katta kom etter. Hun sprang da under buret, og vi måtte i all hast få katta fram. I det samme vi får den fram eksploderer det og vi leter etter for å se om vi finner noen rester, men ikke såpass som et hår fant vi og hvor det ble av den det vet ikke jeg. Hvis katta hadde eksplodert under buret så hadde det gått samme vei som katta og muligens hadde vi gått samme veien.

— til jeg var 17 år

Jeg fikk ikke lønn før jeg var fjorten år og ble konfirmert, bare mat og klær.
Siden ble det 40 kroner året, men da fikk jeg ikke klær.
Jeg ble på Rolstad til jeg var 17 år, og de to siste åra fikk jeg 60 kroner.
Jeg ble gift da jeg var 17 år og fire måneder, og jeg vet ikke om noen andre mannfolk som har gifta seg så ung.
Kona var litt eldre, hun var født i Trondheim i 1876 og oppfostra i Mostadmarka. (Volden ø.)
Da jeg var blitt gift, kunne jeg ikke fortsette på Rolstad lenger, og så begynte jeg på sagbruket på Verket i Mostadmarka.