Hommelvik, Havn, skipsfart og sjauerlag

Gjengitt fra Årboka 2010 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Skrevet Av Øivind Kristiansen.

Grunnlaget for aktiv havn i Hommelvik

Hommelvikbuktas naturgitte beliggenhet i ly for sterke vin­der fra vest, har i mange hundreår skapt grunnlag for skips­fart. At havna har vært benyttet i forbindelse med skipsfart, ser vi fra gamle hollandske sjøkart på midten av 1500-tal­let. Her er avmerket stedet Imblevick som senere er blitt til Hommelvik. Hollenderne var ute etter tømmer og trelast. Mange av hollendernes byer er bygget på tømmer som er pelet (spunset) ned i grunnen.

Elva Homla la til rette for både sagbruk og skipsbygge­ri. Mostadmarkens Jernverk skipet ut sine produkter og inn­førte malm sjøverts fra Rana i nord og ned til Møre-kysten. Møllevirksomhet og ullspinneri i Halstadelva (Sollielva) samt en eddikfabrikk skapte grunnlag for skipsfrakt til og fra Hommelvik. Smelteverk, tresliperi og Ole Vik sitt skipsbyggeri inne ved Nygården må nevnes som en del av virksomheten på havna. Før jernbanen kom var det grunnlag for frakt av folk og fe mellom Trondheim og indre deler av fjorden der anløp av Hommelvik inngikk

Sin første glanstid i mer moderne tid fikk Hommelvik og havna i og med at Meråkerbanen ble bygget fra 1876 og fram til åpninga i 1882.

Norges Statsbaner bygget kai for å få lokomotiver og annet anleggsmateriell losset. Skotten Lewis Miller hadde kjøpt opp store skogarealer i Jåmtland og produktene fra hans mange sagbruk og tresliperi i Sverige, ble fraktet med jernbanen til Hommelvik for lagring, saging og utskipning til utlandet. Miller bygde en utstikkerkai som bar hans navn, senere bygget også Meraker Brug sin egen kai rett ut fra Saligberget.Skipsbyggeri og brygger var det også ute ved Halstadelva-Svahyllan og Hommelvik Verft & Støperi var en betydelig arbeidsplass. Her lå også en kassefabrikk. Tremassen som ble skipet ut fikk sin kai som ble kalt Jåmtlandskaia. Her ble også anlagt en ny moderne kai i 1937, men den gikk med under det store raset i 1942.

Arbeidsforholdene på havna før arbeiderne organiserte seg

Som følge av den virksomheten som utviklet seg fra 1870 åra, ble Hommelvik et slags Klondyke Innflyttingen til ste­det var på et gitt tidspunkt større enn til hovedstaden og han­delsvirksomheten skjøt fart. For å betjene den livlige virk­somheten på havna, var det behov for losse og lastearbeidere.

Her har vi søkt støtte i den beretninga Einar øwre skrev da Hommelvik Sjauerlag feiret sine 50 år. «For 50 år siden, en oktoberdag, var det at noen uredde menn løste de lenker, som holdt oss nede og dannet Hommelvik Sjauerlag», slik innledet Einar sin beretning og ordene henspeilte på det forholdet at sjauerne var underlagt én mann, Ole Solli, som hadde enerett på all lossing og lasting av båter på Hommelik havn. Solli hersket som han ville. Arbeiderne hadde ingen organisasjon som kunne fremme deres saker vedrørende lønn og arbeidsforhold. Antydning til misnøye førte til ute­lukking fra arbeid for en lengre tid. Dette betydde at fami­lien kom i en nødssituasjon. Samholdet mellom arbeiderne var heller ikke det beste. Noen innyndet seg hos makthave-ren. Det var ikke rart at arbeiderne så etter muligheter for å fri seg fra åket og den uverdige følelsen av å være under­kuede treller. Da fagorganisasjonen slo rot i Hommelvik i 1906 ved dannelsen av en fagforening tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund, fikk foreningen fra starten stor til­slutning, og mange av de yngre som arbeidet på havna ble medlemmer. Dermed ble det slått en sprekk i Solli sitt ene­velde. Men arbeiderne følte seg for svak til å frigjøre seg, de forsto ikke helt hvor sterke de var hvis de sto samlet.

Et nydannet sjauerlag tar opp kampen som ble hard

Pussig nok var det en arbeidsgiver som i 1908 satte fart i prosessen med å frigjøre seg fra stuedor Ole Solli. Han var kommet i en tvist med skipsmegler Selmer i Trondheim. Selmer tok kontakt med Norsk Arbeidsmandsforbund for å få folk til å overta lastingen av «D/S Prima». På bakgrunn av denne henvendelsen sammenkalte losse- og lastearbeider­ne til et møte 10. oktober i Arbeiderforeningens lille sal og etter en del samsnakk og rådslag, ble det enighet om å oppta forhandlinger med Selmer om lasting og lossing av hans skip. Møtet med megleren ble holdt dagen etter. Her deltok Johan Dahl, Hågen Sveim og Iver Sandberg fra arbeiderne og Aksel Sandstrøm fra fagforeningen samt Alfred Larsen fra det stedlige styret i Trondheim. Selmer anbefalte sjau­erne å ta over arbeidet selv, og han ville være med å over­tale de andre meklerne til å bruke det kommende sjauerlag. Slik ble man enig om å danne Hommelvik Sjauerlag og 34 medlemmer meldte seg straks inn. Senere kom ytterligere 15 medlemmer til. Midlertidig formann Johan Dahl reiste til Trondheim for å forhandle med flere meglere. Meglerne var interesserte, men ville ikke gi noe bindende svar. Et nedsatt arbeidsutvalg la 20. oktober fram forslag til pristariff for utført arbeid. Samtidig ble Lorentz øwre valgt til formann og stuedor.

Ole Solli ga ikke makta fra seg frivillig. Han fikk enkelte meglere i Trondheim til å hjelpe seg ved å ikke bruke det nye sjauerlaget. Han fant også noen arbeidere som stilte seg til hans tjeneste. Da «D/S Valund» kom for å laste trelast fra Lewis Miner, var det Ole Solli og hans folk som var tinget til dette arbeidet. Men arbeiderne ved Millertomta var solidariske og hindret dette arbeidet, og skipet måtte gå uten last. En novemberkveld kom et skip for å laste tre­masse fra lageret til Hismofors. Megleren hadde overlatt til Solli dette lastearbeidet som skulle foregå om natten. Skipet skulle legge til med slukte lanterner. Men skipet ble forsin­ket og sjauerlagets medlemmer, som visste om komplottet, møtte fram da skipet ankom på morgenkvisten. Solli fikk

Bildet viser: Til venstre Lorents Hansen Øwre som var lagets første formann i 1908.
Han trakk seg tilbake i 1942. Da var han 90 år. Han døde i 1944.
I midten Thorvald Øwre som ble valgt som formann i 1942.1 1952 ble han
rammet av sykdom og døde kort tid etterpå. Til høyre Lorents 0 Øwre,
formann i jubileumsåret. Han ble valgt på årsmøtet i 1953

ikke sine medløpere, de gjemte seg bak plankestabler og skur, og mange trakk seg. Til slutt måtte Solli be sjauerlaget overta lastingen. Senere lyktes han å få losset en kullbåt ved hjelp av uorganiserte arbeidere. Men da samme båt skulle laste trelast ved Meråkerkaia, nektet tomtearbeiderne å kjøre ut lasten, og Solli måtte gi sjauerlaget oppdraget. Siste gang han prøvde seg var i 1910 da en båt skulle losse kubb på Millerkaia. Solli og folka hans tok opphold om bord i båten, men måtte ta sjøveien da de skulle ha sine måltider fordi sjauerne blokkerte adkomsten til kaia over land. Tomtene var ikke sikker grunn for Sollis folk, og Solli måtte overlate arbeidet til sjauerlaget. Dermed var hans herredømme på kaia over for godt.

Mer kamp og indre stridigheter

Sjauerlaget hadde også interne stridigheter. Det var for mange sjauere i forhold til arbeidsoppdragene. De eldste medlem­mene ble alltid favorisert og det skapte selvsagt misnøye blant de yngre. Men under første verdenskrig var det så stor aktivitet på havna at det var behov for flere folk enn lagets medlemmer. Det oppsto da en fast reservegruppe som i 1916 mente seg berettiget til medlemskap, men dette ble avslått.

Bilet viser: Bygging av lagets spisebrakke i 1934. Stående fra venstre: Edvard Marken,
Iver Sveian, Kristian Dahl, Olaf Lundberg, Karl Melby Andreas Stav.
Oppe på taket Arne Dahl, Petter Stav, Jon Høyby Thv Svedahl Bernhard Nesbakk.
(Kilde: Einar Øwre:  Hommelvik Sjauerlag 1908 – 1958)

I 1920 ble det kamp om lossing av sild inne på Nygårdskaia. En løytnant Baldersheim hadde store fordeler av å benytte fiskere fra sjødistriktene til å utføre arbeidet i stedet for sjauerne. Stuedor øwre tok for seg løytnanten og fortalte han hvilken dumhet han var i ferd med å begå. Fiskerne fikk likevel ordre om å sette i gang arbeidet. Men da fiskerne fikk høre den rette sammenhengen, nektet de å foreta lossingen. Løytnanten henvendte seg da til gammel­lensmannen, Kristian Bjerkan, for å få fjernet sjauerne fra kaia, men Bjerkan ville ikke legge seg opp i striden mellom arbeidsgiver og arbeidere. Løytnanten måtte da kapitulere. Han tok seg hyre på en selfanger og viste seg ikke mer i Hommelvik.

Det oppsto tvist om betalingen for en kislast som Meraker Gruber hadde på sitt anlegg. Anton Kalvå, den kjente fagforeningsmannen fra Trondheim, kom innover

Bildet viser: En del av lagets medlemmer i 1958.

(Kilde: Einar Øwre: Hommelvik Sjauerlag 1908 – 1959)

og førte forhandlingene med ingeniør Blom fra motparten. Ingeniøren var litt religiøs, og da møtet tok til tok Kalvå opp ei salmebok og foreslo at de skulle synge salme 555: «Herre, jeg har handlet ille. Det er det ingeniøren har gjort ved å nekte arbeiderne deres krav», sa Kalvå. Blom ble overrumplet og kravet imøtekommet.

Sjaueryrket tungt og krevende

Laget tok allerede da det ble startet, opp kravet om kortere arbeidstid, men på grunn av den overveldende arbeids­mengden under første verdenskrig lot det seg ikke gjen­nomføre. Senere forsøk i 1918 strandet, men så kom loven om 8-timersdagen i 1919. Først i 1934 fikk laget sitt eget spiserom i et lokale som de kjøpte fra Samvirkelaget. Tomt fikk de av Jernbanen.

Sjaueryrket var et tungt og mange ganger farlig yrke. Den første alvorlige ulykken var da Iver øwre forulykket i 1937 under lossing av kull da han fikk to tønner over seg. Årsaken var at vaieren på vinsjen røk. Mindre alvorlige ska­der forekom nok, men enda en dødsulykke skjedde da Ole Lorentz øwre ble påkjørt og drept av en truck i 1981.

Det var trasige tider i 30-åra, også for sjauerne,

men nedgangstida tok da etter hvert slutt. I 1937 bygget Jernbanen en flott ny kai som ble kalt både Jernbanekaia og Nygaardsvoldkaia. Samtidig reparerte Jernbanen sine trekaier. Ved utbruddet av 2. verdenskrig ble det stor akti­vitet på kaiene. Blokaden av Østersjøen gjorde at svenskene brukte Hommelvik havn. Så kom krigen og tyskerne forsto å dra nytte av havna både til båttrafikk og sjøfly. Tyskernes oppfylling av en flyslipp ute ved den gamle kiskaia, førte til et stort ras i 1942. Sjauerne sprang for livet mens kaia og lagerskur raste under og rundt dem. Etter krigen var det bare Jåmtlandskaia og Hommelvik Bruks kaier som kunne benyt­tes. Allerede i 1945 begynte byggingen av Djupvasskaia som til slutt ble 250 meter lang og utstyrt med to moderne kraner. Malvik kommune var med i finansieringa av den nye kaia, men noen års dårlig drift spiste opp denne aksjeposten. I 1951 brant Jåmtlandsbrukets kai ned og tremasseeksporten ble flytta til Djupvasskaia.

Svenskene brukte havna i Hommelvik til utskiping av både tremasse og trelast, særlig fordi Østersjøen ofte frøs til om vinteren. Således var det stor aktivitet i årene fra 1954 og utover inntil de fikk bygget sine svære isbrytere.

Sjaueryrket forsvinner

Da svensketrafikken etter hvert tok slutt ved at mange tresli­perier og sagbruk ble nedlagt i Sverige, kom nye produkter til utskiping på Djupvasskaia. Det kunne for eksempel være skiferstein, gjødning, sement og tørrfisk. Men nye skip av typen «Ro-ro» hvor truckene kunne kjøre lasten rett inn på skipet, gjorde sjauere overflødig. Etter hvert forsvant yrket her i Hommelvik, og de tre siste sjauere, pensjonistene Erling Sveian, Erling øwre og Helge Brobak beslutta å legge ned laget i 2008 og å donere sin kassebeholdning til den nye kunstgressbanen på øya.

I dag er det ingen sjauere på Djupvasskaia – men sjau av en annen type!

Kilde: Einar Øwre: Hommelvik Sjauerlag 1908 – 1958