Gjengitt fra Årboka 2018 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Barndomsminner fra Mostadmarka først på 50 tallet.

Av Gjertrud Knutsen

Når en kommer til Sneishaugan i Mostadmarka  i dag er det ikke mye som minner om et bygdesentrum. Det er bare et kryss med busskur og noen veiskilt.  I min skoletid først på 50 tallet, så det helt annerledes ut. Foruten skolehuset (som for øvrig står der fremdeles-) var det 2 butikker, bensinpumpe, meieri (som da var nedlagt) og et busselskap med 2 busser, hvorav den ene var kombinert m/ lasteplan for transport av melk og andre nødvendigheter. I tillegg til dette hadde vi også fryseri, – noe som var kjærkomment for oss som ikke hadde strøm ennå, og ingen mulighet for egen fryser.  Selv om meieriet var nedlagt og melka ble kjørt ned til meieriet i Hommelvik, sto meieribygninga der. I 2. etg. var det en bebodd leilighet og i 1. etg. holdt Samvirkelaget til, – eller «Filial`n», som vi kalte den, – mens det ble bygd ny moderne butikk på tomta etter den gamle. Den nye butikken ble større og flottere, med leilighet for bestyrer Vollan ovenpå. Det var populært å gjøre seg et ærend innom filialen etter skoletid, for det var mye å se på der. Far handlet det meste når det var hans tur til å kjøre melka fra hele Vennabygda utover til Sneisen med hest. Noen små ærend måtte jeg ofte gjøre likevel, for eksempel måtte vi stadig kjøpe gjær til brødbaking, den ble veid opp i en liten papirpose. Det var mye godt som fristet i glasskrukkene på disken, men som oftest måtte jeg trøste meg med å spise halve gjærposen på heimvegen. Det ble ikke godt mottatt av mor, og jeg har i ettertid lurt på om det også hadde andre uheldige langtidsvirkninger!

Den andre butikken rett over vegen var Vågans private landhandel. Det var også han som betjente bensinpumpa. Det var ikke så mange biler i bygda den gangen, så de fikk service. Vi handlet alltid på «filialen» men jeg var veldig nysgjerrig etter å se hva de hadde i hyllene hos konkurrenten. En gang jeg hadde noen småpenger, fant jeg ut at jeg skulle gå dit å kjøpe en appelsin. Jeg visste at frukt og grønnsaker ble oppbevart i kjelleren, så jeg ville få litt tid til å se meg om imens. Men der forregnet jeg meg, for Vågan som var gammel og dårlig til bens, ba meg gå ned i kjelleren og hente appelsinen selv. Dette var selvbetjening forut sin tid, men det fristet absolutt ikke å klatre ned den bratte stigen i det mørke kjellerhullet. Jeg ble med andre ord ingen fast kunde, for å si det sånn.

I 2. etg. hadde fru Vågan sommerpensjonat for slitne husmødre fra byen. Disse nøt landlivets gleder på en altan helt ut i den støvete veikanten, for det var ingen hage rundt huset. Det hendte disse la ut på «langtur» innover Vennavegen, og en gang jeg skulle passere dem på sykkel – etter å ha ringt kraftig med sykkelklokka gikk det galt! Plutselig «spratt» en av de «utslitte» rett foran meg og jeg måtte svinge av vegen og havnet langt nede i en skråning.

Et stykke ovenfor Sneishaugan var posthuset hvor Mary Sneisen var poståpner. Hun var en usedvanlig driftig dame som rakk det meste. Jeg husker at jeg undret meg over at det het «poståpner» Jeg hentet ofte posten etter skoletid, men ingen av brevene var åpnet!

Sneisen skole var 2-delt, og vi gikk annenhver dag- småskolen og storskolen. De første barneåra mine var Per Kallset lærer han hadde leilighet i 2.etg. og bodde der med familien sin. Skolevegen min var bare 2 km. Men det var andre som hadde opptil 5. km. hver veg   til skolen. Det var stritt om vinteren i mørke og styggvær på dårlig brøytede veger. Da var det godt å få skyss på sleden til melk-kjørerne når det passet sånn, ellers  brukte vi mye spark og ski om vinteren og sykkel vår og høst. På fridagene måtte vi hjelpe til heime etter å ha gjort leksene, men det ble da også litt tid til leik og moro, selv om vi ikke hadde noen form for organiserte fritidsaktiviteter.-Vi brukte fantasien og aktiviserte oss selv!

Da jeg for lenge siden fortalte barnebarna at vi ikke hadde elektrisk strøm her da jeg var liten, trodde de visst at jeg vokste opp sammen med dinosaurene! Det var nokså uvanlig at vi ikke hadde fått strøm før på 50 tallet. Men i Mostadmarka var det noen utkanter som måtte vente i 30 år etter at Sneisen og de mer « sentrale strøk » fikk strømmen i 1923. Dette skyltes både dårlige økonomiske tider og ikke minst krigen. Men vi ventet naturligvis med lengsel på å få komme etter resten av samfunnet og få et enklere liv. I ettertid er det likevel morsomt å tenke på at en har opplevd å greie seg uten strø så lenge. Nå blir vi jo helt hjelpeløse bare strømmen er borte noen timer! På skolen var det elektrisk lys, men leksene måtte gjøres i lyset fra parafinlampa om vinteren. Noen hadde ei slags gasslampe ( petromax ) som ga et sterkt, hvitt lys. Jeg syntes det var flott da vi fikk en slik, men den suste faretruende, og mor var så redd for at den skulle eksplodere, så den var bare i bruk når far var i nærheten. Jeg synes ennå jeg ser far gå i fjøset om vinterkveldene  med fjøslykta der flammen blafret bak et støvete glass. Brannfarlig kunne det også være, men det gikk heldigvis bra. Jeg husker en julekveld da det kunne gått galt. Det var levende lys på treet, og pynten var heimelaga av papir. Da jeg skulle ordne litt med denne, tok det fyr både i pynten og kjolen min, men far slokket det raskt så det ble ingen stor skade.

Endelig en høstdag i 1953 ble strømmen koblet på i resten av Vennagrenda. Det skjedde midt på lyse dagen, så da merket vi ikke stort til det. Men om kvelden ble det behørig feiret! Rolstadgrenda fikk strøm samtidig, og Jøssåsen året etter. Nå ble det et nytt liv for oss. Foruten å få skikkelig arbeidslys til store og små gjøremål ute og inne, var den største forbedringen å få elektrisk komfyr. Men den gamle vedkomfyren ble stående lenge ennå ,for det var utenkelig å bruke strøm til oppvarming.( Når vi hadde vedovner og rikelig med ved.) Kjøleskap og fryseboks revolusjonerte også hele matstellet. Nå kan vi ikke tenke oss å være uten disse hjelpemidlene (samt mange andre.)

I seinere år skjedde det store forandringer i bygda. Noen tilbud forsvant, mens nye oppsto, iallfall for ei tid. Skolen ble nedlagt i 1968, men det ble senere bibliotek i klasserommet. Det ble bygd nytt samfunnshus i 1958, og det gamle ungdomshuset fikk et nytt liv som bedehus på Hitra. Det kom nye folk i «Våganhuset» de dreiv kafe der ei tid. Etter lang kamp mot Trondos ble nærbutikken vår nedlagt i 2001, og lokalet ble brukt til bibliotek og kafe. Det var fremdeles et kjærkomment samlingspunkt i byga inntil det ble revet for noen år siden.

Kapellet ble innviet i 1985, der var det også barnehage fram til 2016.Da forsvant det siste kommunale tilbudet i Mostadmarka.

Men dugnadsånden i Mostadmarka  lever videre, og det gir håp for framtida. 

Tilslutt et par historier om min far Birger Thorshaug

Når vi slaktet sauer om høsten ble alt tatt vare på, også saueføttene som far laget syltelabber av. Det var han vant med fra sin barndom, og det ble ikke jul for ham uten. Vi andre hadde mest lyst til å rømme huset, for dette var en stinkende prosess! Etter skålding og skraping ble de hengt opp over vedkomfyren hvor de hang aldri så lenge og dryppet  illeluktende, før de ble kokt å lagt i saltlake. Den dagen de skulle kokes hadde mor og  jeg planlagt smultbaking, og far ble kommandert ut i sommerstua hvor det sto ei kokeplate, for det var kokinga som luktet verst.

Vi hadde ikke varmvannstank ennå, så vi hadde alltid en kasserolle med vatn på vedkomfyren på kjøkkenet. Der sto også kasserollen med det smelta smultet. I et ubevoktet øyeblikk hadde far vært inne for å øse varmt vatn i sin kasserolle, så da mor og jeg skulle starte med vårt, var smultkasserollen nesten tom! Samtidig så vi at vassausa hadde et hvitt belegg. Da ante vi sammenhengen og ble ganske fortvilet, for dette var en lørdag , butikken stengte tidlig og vi hadde ikke mer smult. Vi tenkte også på brannfaren ved overkok i sommerstua, hvor far hadde forlatt sakene. Vi fikk oppsporet ham og konfronterte ham med fadesen – forespeilte ham ei jul uten verken kaker eller syltelabber og i verste fall uten tak over hodet far gikk ganske slukøret ut og tømte hele greia i en snøhaug. Mor og jeg deppet på kjøkkenet. Plutselig banket det på kjøkken vinduet. Der sto far, bli som ei sol, med armene fulle av noen sprikende hvite greier som vi først ikke skjønte hva var. Det var smultet som hadde stivnet i kulda! Syltelabbene var tilbake i kasserollen og ble kokt i vatn, mens vi aller nådigst tok smultet tilbake. Under sterk tvil ble smultringer og fattigmenn kokt, etter en grundig prøvesmaking hvor vi ble enige om at det en ikke vet har en ikke vondt av!

Slik ble det jul i Trøom likevel!

Skillings viser i fjøset

Ei tid etter at strømmen kom til gards, kjøpte far melkemaskin. Vi hadde 7 melkekyr på båsen. Nå tok far over melkinga som før hadde vært kvinnfolkarbeid. Far hadde en kraftig sangstemme og likte å synge under arbeidet, – særlig gamle skillingsviser. En av hans favoritter var «Ak, sorgens bitre smerte « , ei forferdelig tragisk kjærlighetsvise på hele 12 vers! Den rakk han akkurat å synge en gang mens ei ku ble melket. Når han så skiftet over til neste ku, begynte han på samme visa -ku etter ku- dag etter dag, morgen og kveld

De stakkars kyrne fikk nok etter hvert en god innføring i hvor tragisk ulykkelig kjærlighet kan ende!

Her kommer 4 av de 12 versene: