Gjengitt fra Årboka 2019 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Minner i Malvikmarka ( for 75 år siden)

Av Johan Svedal, redigert av Odd Bjørkli

 (Red. anm:.- Gjengitt fra artikkel i Malvik Bygdeblad nr. 22 des. 1980, –  med til dels andre bilder enn originalartikkelen.

Etter at signaturen RH i et tidligere nummer av Bygdebladet har skrevet om minner i Malvikmarka og fortalt om minnesteinen på Hasetkammen, har jeg fått oppfordring til å skrive noe om bakgrunnen for denne minnesteinen.

Jeg var sammen med Jan Solberg på etterretningsoppdrag i Trøndelag med basis i Malvik fra februar til september 1944. Jan hadde kommet seg til England med et av de norske skipene som lå i Sverige ved krigsutbruddet og som senere kom seg ut derfra. etter at han tidligere hadde rømt til Sverige. Han hadde fått opplæring i kompani Linge, men ble senere overført til etterretningstjenesten. Han var opprinnelig bestemt for Oslo, men ble koplet sammen med meg etter at jeg hadde hatt det for travelt med å gjøre unna morseopplæringen og hadde ødelagt begge håndleddene slik at de var ubrukbare til telegrafering. Det var opprinnelig meningen at jeg skulle ha gått alene.

— så en kveld var speileggene kommet på bordet

Etter en travel tid med pakking og klargjøring, var vi klare til å dra på fullmånen i februar. Det var et firemotors ombygd bombefly som skulle ta oss over. Det ble noen dager â vente før det ble god nok værmelding for å dra, men så en kveld var speileggene kommet på bordet og det var sikreste tegnet til at det ble avgang, Det var fast skikk at det skulle være egg og bacon før avgang. Det var ellers varer det ikke var så godt om så langt ut i krigen. Det ble en flott flytur i strålende mâneskinn. Jan satt nede hos navigatøren. mens jeg hadde fatt plassen til 2.flygeren.

Vi satt der til vi nærmet oss droppområdet og måtte gjøre klar for a hoppe. Vi fløy inn over landet mellom Kristiansand og Mandal og fulgte fjellene nordover etter en på forhånd opplagt kurs. Det var et betagende syn å møte igjen landet snøkvitt og badet i måneskinn. Landet som jeg hadde forlatt 8 mnd. tidligere over svenskegrensen etter en delvis mislykket tur fra Sverige som endte i fangenskap hos tyskerne og rømning derfra. Men nå var vi tilbake med radioutstyr og det vi ellers skulle trenge for å kunne yte en innsats. Det veide opp for de mange mil til fots i duknakket rømning gjennom blautmyr og kalde fjellelver.

— vi kjente ikke til detaljene

Flygingen – å komme fram til stedet vi skulle droppes – var flygernes ansvar. og vi kjente ikke til detaljene der på forhånd. Men det var en underlig god følelse av fellesskap når det dukket opp små bleke lysglimt fra snøen der nede og du kjente at flyet la seg over på ny kurs. Du visste at der nede hadde de fått en radiomelding og var klare for å gjøre sin del av den felles oppgave,  og de kjente at dette var en oppgave det var v el verd a leve for og også dø for om det skulle bli nødvendig. Om et kortere eller lengre tidsrom så skulle landet igjen være fritt.

KLAR FOR UTSPRANG

Det var en flott måneskinnsnatt,  men da vi kom fram til Selbusjøen hvor vi hadde siste kontrollpunktet før innflygningen til droppstedet, var denne dekt av skodde. Droppstedet var på ei lita myr sørvest av Hevilen, Det ble hektisk aktivitet en stund for å prøve å finne et nytt kontrollpunkt. Jan og jeg var allerede på plass ved dropphullet,  og hadde begrenset sikt gjennom dette. Ingen av oss var så kjent i Selbu at vi klarte å finne noe markert punkt i terrenget som kunne forbindes med kartet på de få sekundene som sto til rådighet.  Flykapteinen tok en rask beslutning og dreide ut over Trondheimsfiorden og tok innflygningskurs fra sjømerkene på Malvik. Malvikkirka var det siste jeg så før vi ble beordret klar for utsprang.

— svevde over fjorden og innover Malviklandet

Det var en ekkel følelse av à være vel godt synbar når vi svevde over fjorden og innover Malviklandet i klart måneskinn. Det var faktisk bare over Selbusjøen det var skodde. Men det sto jo på bare en kort stund og ingenting skjedde nede i de tyske stillingene det vi kunne se, og så var det bare å konsentrere seg om hoppingen. En skulle jo ikke bare komme velberget ned selv,  helst skulle en jo se hvor det ble av utstyret også. For Jan`s vedkommende gikk det fint. Han landet såvidt innpå myra som skulle være landingsplass,  mens jeg landet i toppen på en av de lengste granene som fantes der og fikk litt av en jobb med å få ned skjermen.

— pakken med skiene var det ikke råd å finne i første omgang

Nede på bakken var det djup løssnø,  og pakken med skiene var det ikke råd å finne i første omgang. Det viste seg nå at bakkemannskapet hadde forvekslet våre hvite skjermer med kulørte som en franskmann som gikk samme natta skulle ha hatt. Vi hadde med oss 7 konteinere,  men fant bare igjen 5 om natta. Når det lysnet av dag så fikk vi øye på to lysegule skjermer som hang i hver sin furu oppe på høgste Heviltoppen,  og da ble det full fart opp bergsida for a få de ned før tyskerne kom med noe rekognoseringsfly.  

— men de var aldri faretruende nær oss

Jeg skulle gjerne ha visst hva franskmannen sa som landet på grønne marker med kvite skjermer. Utpå dagen fikk vi se rekognoseringsfly,  men de var aldri faretruende nær oss, Vi hadde nå funnet pakken med skiene, og hadde kamuflert konteinerne så vi følte oss ovenpå. Vi satte opp teltet under ei  lurvgran oppe på Hevilen,  og lå i ro i to dager til for å se om vi skulle få noe besøk på dropplassen. Men alt var stille og rolig. Det var nok ingen som hadde merket vår ankomst akkurat til dette stedet. Mot kvelden tredje dagen dro vi så til bygds for å søke kontakt.

Kontaktnettet fra tidligere viste seg å være intakt. Det ble noe utvidet etter hvert . Jan, som hadde gått på NTH før han rømte til Sverige, skaffet også nyttige kontakter i Trondheim. Jeg hadde tidligere ikke hatt kontakter i Mostadmark. men vi fikk nå en bakre base her som fungerte utmerket helt til krigens slutt.

DAGLIG KONTAKT MED ENGLAND

Kontakten med England ble opprettet og innsamlingen av opplysninger tok til. Delvis var dette etter generelle ordrer vi hadde, og delvis kom det spesielle anmodninger over radioforbindelsen. Det var radiokontakt to ganger i døgnet som senere ble utvidet med en tredje kontakt hvor hjemmestasjonen sendte sitt stoff og vi bare lyttet uten å være på lufta selv. Dette for â minske den tida tyskerne kunne ha mulighet for å peile oss inn. På neste toveis kontakt ble det så kvittert for telegrammene. Opplysningene som skulle sendes var mangeartede. Det var ankomst og særlig avgang av båter. Det var troppebevegelser og materiellfortlytning,

Særlig tok dette seg opp etter at tilbaketrekningen fra Finland begynte, og det skulle holdes rede på hvilke tropper og hvilket materiell som passerte sørover og ville være disponibelt på andre fronter. En stund før og under invasjonen var det værobservasjoner fire ganger i døgnet. Da måtte vi på bygda eller rettere sagt byen for å skaffe barometer og termometer. Det var ikke med i det medsendte utstyret. Det ble etter hvert nokså mange av kontaktene som fikk mye å gjøre med ä skaffe opplysninger og få de fram til oss.

— betjente radiosenderen og hadde kodingen.

Jan betjente radiosenderen og hadde kodingen. Han opparbeidet etter hvert et tempo i kodingen som jeg tror de fleste skulle hatt vanskeligheter med å følge. Han hadde dessuten kontakten med sine folk i Trondheim. Han hadde legitimasjonskort med fødselsår 1920 som også var hans riktige fødselsår. Dermed gikk han klar av ettersøkningen etter ungdom som ikke hadde møtt til arbeidstjeneste. Det var årsklassen 1921 og utover. Mens jeg med fødselsår 1921 i legitimasjonskortet måtte passe på så jeg ikke kom ut for noen kontroll.

— var jo jeg etterlyst i Polititidende

Dessuten så var jo jeg etterlyst i Polititidende fra året i forvegen som farlig forbryter og måtte holde meg borte fra steder env kunne rekne med kontroll. Et annet problem var å passe på at en ikke ble gjenkjent av folk som ikke skulle vite at en var her nå. Det klikket et par ganger, men det var heldigvis folk som forsto at de skulle holde kjeft.

RADIOPEILE-VOGN OBSERVERT

De første dagene av september kom det meldinger om at det var observert peilevogn på Hommelvikhøgda, Vikhammer og ved Øvre Gjervan.  Vi skjønte at det nå var peilet inn at vi befant oss i området,  men mente at vi ennå skulle ha noe tid på oss. Dette var midt under tilbaketrekningen fra Finland, så det var stor trafikk på senderen med oppgaver over tropper og materiell som gikk sørover både på jernbanen og etter vegen.  Vi diskuterte øyeblikkelig flytting,  men kom fram til at vi skulle få peilevognen inn på et mindre triangel, før vi ville få folk ut i marka.  Vi lå nå i ei barhytte oppe på Hasetkammen,  og hadde svært gode forhold for radiokontakten med England.

— skulle hentes akkumulator som sto til oppladning nede i bygda

11. september kom, og det skulle hentes akkumulator som sto til oppladning nede i bygda. Vi brukte å dele på disse turene,  og det var egentlig Jlan som skulle ha gått,  men han hadde så mye koding for kontakten som skulle være om kvelden at det ble jeg som gikk isteden. Det var meningen at det skulle være en rask formiddagstur,  og så skulle jeg begynne  bære unna ting fra barhvtta slik at vi bare hadde det aller nødvendigste igjen. Vi hadde da rekognosert et midlertidig oppholdssted som det var meningen å flytte til når peilevogna ble mere nærgående. Det hadde imidlertid vært dårlig spenning pa strømmen og batteriet var ikke oppladet slik at jeg matte vente til kvelds for å få så mye strøm på det at det hadde noen hensikt it ta det med.

TYSKERNE SLÅR TIL

Jeg holdt god fart på turen tilbake til Hasetkammen for å rekke og høre nyhetene fra England. ldet jeg nærmet meg hytta, hørte jeg en hund som bjeffet faretruende nær og samtidig en tysk stemme som irettesatte hunden. Samtidig hørte jeg at det kom folk ned en skogskråning ikke langt fra meg. Jeg kom meg straks i dekning og gjemte unna ryggsekken med akkumulatoren. Jeg vurderte situasjonen slik at det ikke kunne være folk fra peilingskommandoen, for senderen hadde ikke vært på lufta om dagen. Vi hoppet over noen kontakter for  å forvirre tyskerne. Største muligheten måtte være at det var tyskere på jakt som hadde kommet så langt utpå Hasetkammen.

— med stor forsiktighet fra en annen kant

Vi gikk vanligvis alltid med ladd pistol og et reservemagasin når vi ferdes i skogen, men om morgenen revnet bukselommen som jeg brukt å ha pistolen i, og jeg la den igjen i hytta. Jeg matte derfor nærme meg hytta med stor forsiktighet fra en annen kant. og da fikk jeg se at det var satt ut uniformerte vaktposter. Det var da klart at vi hadde drøyet for lenge med å flytte, men jeg visste ikke om Jan hadde klart seg eller ikke. Det var lagt planer for en slik situasjon,  og jeg var innom det nærmeste kontrollpunktet, men der hadde Jan ikke vært.

Det ble da å sette full fart til bygds og få varslet folkene der. Senere gikk jeg over de andre kontrollpunktene, men det var ingen spor etter  Jan, og heller ikke var han på det avtalte møtestedet.

— ingen visste noe om vår eksistens

I hytta var det lærebøker og annet materiell som indikerte at det var studenter som hadde tilhold der, og studentene hadde vanligvis sine kontakter i Trondheim. Etter avhør på de nærmeste to gårdene der ingen visste noe om vår eksistens,  ga tyskerne opp videre avhør, og kom troligvis til at det var studenter med tilknytning til Trondheim de hadde kommet over. Hytta røpet imidlertid at det hadde vært to der, så de holdt vakt en tid for  se om den andre mannen skulle dukke opp.  De brente så hytta og forlot stedet. Jeg lå i dekning en stund for å se om tyskerne skulle få opp noen riktige spor. Det var ikke noe som tydet på det. og så var det å gå over grensefjell med tap på nytt,  men også i vissheten om at kontaktnettet var intakt og klart for ny innsats når det måtte bli mulig.

 FRIHET OG LIV ER ETT

Det ble medaljer etter krigen. Jan fikk sine post mortem. Det som det kanskje ble tenkt mindre på i den sammenheng, var folkene i kontaktnettet. De som sto i fremste linje for  skaffe opplysninger og som delvis risikerte livet flere ganger om dagen i lange perioder. Uten dem hadde vårt arbeid vært til liten nytte. De som hadde oss i huset og som kunne ha risikert utslettelse av hele familien om det hadde blitt oppdaget. Jeg tenker på henne som sto på kne i gyngestolen med barselsrier mens siste radiokontakten ble avviklet derfra.

Gevingåsen var heller ingen hyggelig vegstrekning å  ferdes nattestider, særlig ikke for en ung kvinne, men papirene fra Værnes måtte fram og det passet dårlig å ta toget med denslags, Det å ha en alt for stor middagsporsjon i gryta kunne være nok til mistanke og avhør om uhellet var ute så det kom en rassia. Men alle var folk som var villige til å risikere det som trengtes. De kjente alle sannheten i det som senere ble hugget inn i minnesteinen over  Jan: «Frihet og liv er ett».

— bar han til bygds i en kiste som var svøpt i det norske flagget.

l mars l945 var jeg tilbake igjen. Denne gang sammen med Harald Størseth fra Stjørdal. Kontaktnettet var intakt og var i sving til kapitulasjonen. Så snart det ble bar mark på Hasetkammen,  var vi deroppe og fant stedet Jan var grav ned. Vi tok han opp og bar han til bygds i en kiste som var svøpt i det norske flagget. Han ble transportert til gravkapellet på Domkirkegården, og derfra ble han med militær eskorte ført til en jernbanevogn på Trondheim Jernbanestasjon, og sendt til Oslo hvor han ble gravlagt på familiegravstedet. Det ble aldri helt sikkert oppklart hvordan tyskerne fant fram til hytta på Hasetkammen.

— var jo avhengig av å høre signalene fra flere steder

Det synes merkelig at folk fra peilingskommandoen kunne gå rett på stasjonen når den ikke sendte. De var jo avhengig av å høre signalene fra flere steder i nærheten for så på grunnlag av styrken av de å finne fram til senderen, Men selvfølgelig tyskerne hadde jo også andre hjelpemidler. For Jan ble resultatet det samme uansett hvilke metoder som ble brukt.

Det var en fin maidag Jan ble båret ned fra Hasetkammen. Det var frihetsrus over det hele land, men frihetsrusen var  ikke gratis. Jan var en del av prisen for friheten. Det ble snakket om at vi burde sette opp en minnestein over Jan på Hasetkammen der han endte sitt unge liv. Det ble funnet en høvelig stein ikke så langt unna. og den ble transportert opp på Hasetkammen og oppsatt sommeren 1947.

— minnestund der på 30-årsdagen

Den ble så avduket om høsten på den søndagen som lå nærmest datoen han falt. Minnesteinen ble overlatt Malvik idrettslag, og dette hadde en minnestund der på 30-årsdagen etter at Jan falt. Ellers er det vel mest tilfeldige markatravere utenom de som var med den gangen som finner vegen til Hasetkammen, Det er en fin skogås som også har en flott utsikt over en del av bygda, men som også rommer minnet om en del av prisen som måtte betales for at vi kan se utover ei fri bygd.

Minnestøtten som hedrer Jan Solberg, ble satt på Hasetkammen i 1947

Se også Historien skrevet av Hans Olav Løkken Stjørdal