Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Motstandskamp og våpensmugling
Fra Hommelvik til Dachau

Av Tor Busch

Vinteren 1940 er Christian Saxevik fra Hommelvik på vinterøvelse i Oppdal. Han tilhører Trøndelag Dragonregiment (DR 3) og har fått beskjed om at han skal møte til nøytralitetsvakt den 9. april samme år. Norge bruker nøytralitetsvakt for å hindre at noen av de krigførende nasjonene i Europa skal la seg friste til å invadere landet. Det fungerte godt under første verdenskrig, men nå er forsvaret svakt, utstyret gammeldags og mannskapene dårlig trent. For Christian Saxevik spiller dette mindre rolle. Han er klar til å stille på Rinnleiret den 9. april for å forsvare norske interesser.

Christian Saxevik er født den 9. mars 1918. Han er sønn av Christian og Astrid Saxevik og vokser opp i Mostadmarka. Faren hans er disponent på Meråker Bruk og de bor like ved Mostadmark Jernverk (Soria Moria) på andre siden av veien for verket. På midten av 1930-tallet flytter han sammen med familien til Karlslyst gård på Hommelvik. Han tar både middelskolen og gymnaset i Trondheim og da krigen starter er han i gang med skogskolen i Steinkjer.

Da han våkner den 9. april 1940, ligger det to tyske krigsskip på fjorden utenfor Trondheim. Den tyske okkupasjonen av Norge er i gang. Christian Saxevik skjønner raskt hva som skjer, men drar likevel til Rinnleiret hvor utstyret ligger ferdigpakket. Her er det full mobilisering. Saxevik blir sendt til Steinkjer sammen med Gunnar Hårberg og Erling Back for å være livvakter for Generalmajor Laurantzon som er sjef for 5. divisjon.

Regimentet deres blir også flyttet nordover. Det er mye snø og føret er tungt. Etter kort tid blir Saxevik, Hårberg og Back beordret tilbake til regimentet hvor de må betjene en telefonsentral i nærheten av Binde. Etter noen dager blir de bedt om å dra over til Namdalen og ned til Namsos. De skal være tolker for de allierte styrkene som er landsatt i byen og opplever flyangrepet mot Namsos på nært hold. I lav høyde kommer svermer med tyske bombefly over byen. De kaster sprengbomber og brannbomber og skyter på alt som rører seg. Til slutt er det bare ruiner igjen av midtbyen. Tre sivile og ti utenlandske soldater har mistet livet. Et par dager senere får de ordre om å dra til Snåsa for å slutte seg til hovedstyrken av DR 3.

Her kommer Christian Saxevik direkte i kamphandlinger mellom tyske og norske styrker. Kampene fortsetter fram til den 29. april. Da trekker de allierte seg ut og den 4. mai kapitulerer de norske styrkene i Nord-Trøndelag. Christian Saxevik blir internert og må delta i reparasjon av bruer og veier som er ødelagt under invasjonen. I løpet av juni blir de internerte sluppet fri – først de som må hjem for å delta i våronna, deretter de som kommer fra byene. Saxevik drar tilbake til skogskolen for å fortsette der han slapp i april og blir ferdig i løpet av høsten 1940.

I løpet av juni og juli 1940 drar alle norske soldater hjem. Noen har vært internert av tyskerne, mens andre blir dimittert før de norske styrkene kapitulerer. Mange av de hjemvendte soldatene har lyst til å fortsette kampen, og utover sommeren 1940 gror det fram små grupper over hele landet. I Trondheim har Odd Sørli bestemt seg for å kjempe videre og planen er å komme seg over til Storbritannia. Sørli er født i 1912 og bor i Strindveien 70 da tyskerne angriper Norge. Etter at Norge har kapitulert, begynner han å kartlegge tyske anlegg i Sør Trøndelag og drar våren 1941 til Stockholm. Her kommer han i kontakt med Malcolm Munthe ved den britiske legasjonen og tar på seg jobben med å etablere sikre postruter mellom Stockholm og Trondheim. Det fører til at han høsten 1941 får plass på et fly til London. En god venn av ham, Arthur Pevik, får plass på en av shetlandsbåtene og kommer til London på samme tiden. Pevik er født i 1915 og bor i Jonas Lies gate 1. Begge blir tatt opp i Kompani Linge og får nødvendig opplæring på treningsleirer i Skottland.

Christian Saxevik kjenner Odd Sørli fra før krigen og begge tilhører Trøndelag Dragonregiment. Saxevik forteller at han i denne tiden kun var involvert i mindre sabotasjeaksjoner mot tyskerne og nedgraving av våpen på Snåsa. Saxevik kjenner også mange andre fra Trondheim gjennom middelskole og gymnas. På middelskolen møter han sannsynligvis Herbert Helgesen som er født i 1918, og bor i Rosenborg gate 3. Helgesen er lidenskapelig opptatt av friluftsliv og bruker mye tid i Mostadmarka – en interesse han deler med Christian Saxevik.

Den 10. februar 1942 kommer Odd Sørli og Arthur Pevik med en av shetlandsbåtene til Frøya. Begge er ferdig med opplæringen i Kompani Linge. Kompaniet er en del av SOE (Special operation executive), en hemmelig britisk militærenhet som arbeider med undergravningsvirksomhet og sabotasjeaksjoner i okkuperte land. Odd Sørli har med seg ordre om å opprette en hemmelig hær i Trøndelag som skal støtte de allierte ved en invasjon i Midt-Norge – operasjon Lark.

Hæren må være godt trent og utrustet med nødvendige våpen. SOE regner ikke med å ha kapasitet til å fly inn våpen i forkant av en invasjon – så våpnene må være på plass på forhånd. Kampgrupper må kunne settes inn på kort varsel, de må kunne håndtere våpen og sprengstoff og ha god kunnskap om tyske militære anlegg. De skal enten starte et angrep på egen hånd eller slutte seg til de allierte landgangsstyrkene. Odd Sørli og Arthur Pevik plukker ut personer de vet de kan stole på og trekker raskt inn Herbert Helgesen og Knud Brodtkorb Danielssen som begge får en sentral rolle i Lark. For ikke å bli gjenkjent i Trondheim legger Odd Sørli alle møtene til kvelden og han holder seg hele tiden i skjul utenfor byen. Han bor sammen med forloveden sin, Edel Sødahl, og hun får en viktig funksjon som kurer inn til byen. Etter en tid sier hun opp jobben og deltar i motstandskampen på heltid.

Den planlagte hæren skal bestå av selvstendig kampgrupper som er spredt over hele Trøndelag. Gruppene blir etablert ved at ledelsen plukker ut en gruppeleder. De spør bare personer de kjenner fra før, eller som vet de kan stole på. Gruppelederen skal så i neste omgang plukke ut medlemmene i sin gruppe. Hvem det er, er det bare han som vet. Derved blir det et vanntett skott mellom den operative ledelsen og medlemmene i Lark.

Herbert Helgesen får ansvar for å etablere grupper i Malvik og den første han trekker inn er Christian Saxevik. Hvem Saxevik tar med seg i gruppen i 1942 er usikkert – sikkerheten prioriteres sterkt. Alle får dekknavn, og ingen skal kjenne navnet på andre uten at det er helt nødvendig. De som rekrutteres får kodeord som skal benyttes når de kontaktes av fremmede. Det skal hindre infiltrasjon av norske angivere. Skriftlig informasjon skal leveres til ”postkasser” som etableres rundt i byen. Dette kan være adressen til en person som ikke har noen annen funksjon enn å ta i mot og gi skriftlige dokumenter videre. Dersom noe er galt, skal det settes opp et ”signal” utenfor inngangsdøren. Når det avholdes møter på offentlig steder, må de alltid ha en dekkhistorie klar – i tilfelle tyskere vil vite hva de snakker om. Og hvis de tilfeldigvis møter en person de kjenner fra motstandsarbeidet, skal de unngå å ta kontakt eller vise at de kjenner hverandre.

Familien til Herbert Helgesen har et sommerhus på Hundhamaren – Granstua. Det ligger i Lassvebergveien 13B – helt nede mot sjøen og står tomt store deler av året. Det er mulig at eiendommen brukes av Helgesen i hans kontakt med gruppelederne i Malvik. Helgesen møter dem alltid alene, de samles aldri som gruppe. Christian Saxevik kjenner derfor kun navnet på medlemmene i egen kampgruppe og de som han møter fra den operative ledelsen. På møtene med Helgesen blir han informert om tid og sted for opplæring i våpenbruk og hvordan han skal organisere sin egen gruppe. Han får også konkrete oppgaver som skal gjennomføres. I 1942 brukes blant annet mye tid på å følge med den tyske skipstrafikken innover i Trondheimsfjorden – spesielt slagskipet Tirpitz som ofte ligger i Fættenfjorden. Opplysningene blir sendt til London og danner grunnlaget for to forsøk på å senke skipet høsten 1942.

Odd Sørli og Arthur Pevik starter først med trening av den operative ledelsen. Kurset starter den 16. februar, og de bruker det samme opplegget som under trening av Linge-agenter i Skottland. Kurset varer i 10 dager med 3,5 timer pr dag. For å lære opp gruppelederne kommer to instruktører, Olav Krause Sættem og Arne Christiansen, fra Shetland. Samtidig tar Arthur Pevik med seg fem tonn med våpen som gjemmes på Frøya – pistoler, sprengstoff, rifler, brenguns, håndgranater og ammunisjon. Våpnene skal senere hentes inn til Trondheim og fordeles på ulike lagre over hele Trøndelag.

Knud Brodtkorb Danielssen har en tante som bor på Rotvoll – Dina Aas, gift med overlege Konrad Aas. De er begge positive til motstandskampen og lar Lark disponere en polstret celle til våpenopplæringen. Den er lydsikker og uten innsyn – og på et asyl for sinnsyke er det ingen som legger merke til hva som foregår.

Så tar de inn én og én av gruppelederne og lar dem få det samme kurset som den operative ledelsen i Lark. Christian Saxevik kommer hit våren 1942 og får en grundig opplæring av Olav Sættem og Arne Christiansen. Selv om Saxevik har gjennomført førstegangstjenesten i militæret, er det mye nytt å lære. Han er alltid den eneste «eleven» og blir grundig instruert i ulike våpentyper, sabotasjeteknikk, sprengningsteknikk, nærkamp, «silent killing», orientering, kodeteknikk og mye mer. Samtidig har han mye kontakt med Odd Sørli som bor på en hytte i Mostadmarka. Her blir det også opplæring og våpentrening. Etter at opplæringen er avsluttet, får han ansvaret for å lære opp sin egen gruppe.

På slutten av juni 1942 er det etablert seks grupper i Trondheim og 16 grupper i områdene rundt byen – Orkanger, Malvik, Hommelvik, Åsen, Melhus, Støren, Hovin, Geitastrand, Leinstrand, Heimdal, Meråker, Stjørdal og Levanger. Senere blir det også etablert grupper i Agdenes, Hasselvika, Ørlandet, Rissa, Stadsbygd og Steinkjer. Det er også etablert et eget lag i politiet som sørger for legitimasjonskort og grenseboerbevis. Den 28. mai har Lark en styrke på vel 300 mann – og er fortsatt økende. I tillegg til lagene har ti personer fått opplæring som kurerer. Deres jobb er å dra ut til gruppene med skriftlige ordrer ved en alliert invasjon. Alle rutene er nøye planlagt med hensyn til sikkerhet og hurtighet.

For å sikre matforsyningen har de etablert en gruppe som skal legge ut matdepoter i nærheten av alle Lark-gruppene. Mye av maten får de av trønderske næringsmiddelbedrifter. I tillegg har de ”infiltrert” den kommunale rasjoneringskomiteen i Trondheim for å få et tilstrekkelig antall rasjoneringskort. Per Vinje, som har kontakt med hjemmefronten i Oslo, skaffer bensin-kort og Lark lagrer 7-800 liter bensin i Trondheim og på Hegra. De har også flere biler til disposisjon. Dersom noen må flykte til Sverige, kan de dra over Meråker hvor Rolf Trøite, som er ansatt hos lensmannen i Øvre Stjørdal, hjelper til med transporten.

Det virker enkelt i ettertid, men er en farlig virksomhet. Gestapo slår spesielt hardt ned på våpensmugling. Selv om alle er forsiktige, er de sikkert redde for å bli oppdaget – det er kort vei til torturkammeret og fangeleiren. I tillegg må de bære på frykten for at familien skal rammes. De må hele tiden leve et dobbeltliv og vurdere hvem de kan stole på. Og den enkelte kjenner bare noen få andre. Christian Saxevik kjenner personene i sin egen gruppe, Herbert Helgesen og Odd Sørli. Hvis Saxevik blir tatt av Gestapo, skal alle disse straks komme seg i sikkerhet og rømme til Sverige. Det legges til grunn at alle som blir torturert etter kort tid vil sprekke og fortelle navnene på sine kontakter. I tillegg har Saxevik møtt Olav Sættem og Arne Christiansen, men han kjenner ikke dere virkelige navn og vet ikke hvor de bor.

Høsten 1942 blir en vanskelig tid for motstandsbevegelsen i Trondheim. På grunn av store sabotasjeaksjoner i regionen, blir det innført unntakstilstand i store deler av Trøndelag. Reichskommissar Josef Terboven, sjef for de tyske styrkene i Norge, kommer til Trondheim den 6. oktober og plukker ut ti framstående borgere av Trondheim som umiddelbart blir arrestert og fraktet til Falstad fangeleir. Neste morgen blir alle ført til Falstadskogen og skutt. Formålet er å spre frykt. I løpet av unntakstilstanden blir 12.857 personer, 3.372 biler og 1.434 hus kontrollert. Mange blir arrestert og tatt med til Falstad. I løpet av disse seks dagene blir 34 nordmenn henrettet. Trondheim er i sjokk og de som er engasjert i motstandsbevegelsen må ligge lavt i terrenget. Samtidig er de nødt til å hjelpe personer på flukt og gi beskjed til alle som er i faresonen for å bli tatt. Og aksjonen mot Tirpitz må gå sin gang.

Samtidig er det mye som tyder på at Herbert Helgesen er under etterforskning av Gestapo etter et tips fra Henry Rinnan. Gestapo har også oppdaget at det er en radiosender i byen. Evald Hansen, som er radiotelegrafisten til Lark, skifter stadig adresse, men det hjelper ikke. Den 16. desember finner tyskerne radiosenderen og Hansen blir arrestert. Den operative lederen av Lark, Herluf Nygård, kommer tilfeldigvis på besøk og blir også arrestert. Begge blir stygt torturert på Misjonshotellet og under torturen er det en av dem som forteller at de får mat av en slakter i byen. Mer skal det ikke til og jakten på Herbert Helgesen er i gang. Han får i siste liten vite at han er fare og går øyeblikkelig i dekning.

Herluf Nygård later som om han vil skifte side og forteller en historie som ligger ganske nært sannheten. Gestapo går på limpinnen, torturen slutter og han blir sendt med en vakt fra Misjonshotellet til Vollan fengsel. Underveis merker han at kjettingen er løs og like før de kommer til Vollan, utenfor Studentersamfunnet, sliter han seg løs og løper gjennom en gruppe mennesker som venter på trikken. Vakten får ikke skutt og Nygård kommer seg unna. Et par dager senere, den 20 desember, blir Herbert Helgesen, Herluf Nygård og Øivind Sørli smuglet ut av byen og opp til Meråker. Deretter venter en 8 mils skitur i tungt terreng. Alle kommer seg velberget til Storlien. Konen til Herbert Helgesen er ikke like heldig. Hun er gravid og frykter å bli arrestert. Det blir derfor organisert en flukt over fjellet fra Selbu. Så blåser det opp. Storm, snøbyger og en kulde på 20 minus. Den 2. januar 1943 har hun kommet inn i Roltdalen sammen med tre andre. Da er det stopp. De tar fram soveposene, men det er for sent. Alle er utmattet og omkommer der oppe på fjellet.

Mens Herbert Helgesen, Øivind Sørli og Herluf Nygaard kommer seg til Sverige blir Evald Hansen forhørt og torturert av Gestapo på Misjonshotellet. De bruker alle tilgjengelige metoder – fysisk smerte, utmattelse og psykologiske metoder. Han legges i vannbad, settes på lyscelle, utsettes for varme – det er ingen grenser. Hansen sprekker ikke og gir ingen informasjon av verdi til tyskerne. Fra 16. desember 1942 til 17. februar 1943 blir han mishandlet kontinuerlig. Han er da så fysisk og psykisk nedbrutt at han blir sent til Vollan fengsel og en måned senere overført til Falstad fangeleir. Her får han lungebetennelse og dør senere på Innherred sykehus.

Som straff konfiskerer Gestapo kjøttbedriften som Herbert Helgesen driver sammen med faren sin. Faren blir arrestert og sendt til Falstad fangeleir, mens moren og søsteren kastes ut av hjemmet. De får bare med seg en koffert hver. Uten penger må de bo hos slektninger resten av krigen. Tyskerne tar også sommerhuset på Hundhamaren. Det blir brukt som forlystelsessted og kasino for tyske offiserer. Julius Nielson, en av de verste torturistene i Trondheim har ansvaret og er sikkert selv en aktiv bruker. I 1945 er inventaret borte og husene er sterkt nedslitt. Herbert Helgesen tar kontakt med ledelsen for fangeleiren på Øysand hvor tyske soldater er internert. De sender over seks soldater som var snekkere i sitt sivile liv. Etter kort tid er sommerhuset bragt tilbake til samme standard som før krigen.

Etter arrestasjonen av Evald Hansen og flukten til Sverige må Lark reorganiseres. Odd Sørli finner en ny telegrafist, Erik Gjems Onstad og Knud Brodtkorb Danielssen får en mer er sentral stilling. Han er nå den eneste som har kontakt med Lark-gruppene – både i Trondheim og ute i distriktet. I februar 1943 blir derfor Brodtkorb Danielssen den nye kontaktpersonen til Christian Saxevik.

Våren 1943 skal våpen fraktes fra Frøya og inn til Trondheim. Det har kommet en ny last med 5 tonn våpen fra Shetland og det skal etableres depoter som er lett tilgjengelig for Lark-gruppene. Opprinnelig er planene å etablere mellom 25 og 30 våpendepoter spredt over hele Trøndelag – blant annet ett i Trondheim, ett i Malvik, ett i Lånke og ett på Stjørdal. Odd Sørli bestemmer i 1943 at dette er for mange. Faren for at et lager skal oppdages er for stor, og det er komplisert å organisere transport av våpen over hele Trøndelag. Det blir derfor bestemt å samle våpnene på tre større lagre, ett i Melhus, ett i Malvik og ett i Åsen.

Knud Brodtkorb Danielssen spør Christian Saxevik om han er villig til å ta ansvaret for et lager i Malvik. Han svarer ubetinget ja, vel vitende om at deltakelse i våpensmugling straffes hardt av Gestapo. Hvis han blir tatt, vil han sannsynligvis dømmes til døden og henrettes. Han får med seg to andre fra Malvik til å hjelpe seg. Det er Arne Rein og Arnt Sæther. Arne Rein er en gammel venn fra skogskolen på Steinkjer. Han er født i 1919 og kommer opprinnelig fra Heimdal. Etter skogskolen flytter han til Malvik og arbeider i skogen i Mostadmarka. Arnt Sæther er født i 1899 og kommer opprinnelig fra Selbu. Christian Saxevik har kommet i kontakt med ham gjennom faren sin som er disponent ved Meråker Bruk. Sæther er skogsarbeider og bor på Dala like over Mostadmark Jernverk.

Våpnene som skal til Mostadmarka, er de siste som hentes inn til Trondheim. De er lagret på

Lyngværet, like vest for Norddyrøya på Frøya. Her blir våpenkassene satt ned i store sildetønner som vanligvis benyttes til revefor. Så blir de fraktet med en fiskeskøyte inn til et sted som anløpes av lokalbåten til Trondheim. Det er like «spennende» hver gang. Ved denne forsendelsen er lokalbåten full av tyske soldater som skal til Trondheim, og de som heiser tønnene ombord har nervene i helspenn. I en av tønnene går våpenkassen i stykker og skaper mye bråk, men det er ingen tyskere som reagerer.

For å organisere våpensmuglingen tar Knud Brodtkorb Danielsen med seg Kjell Uhlin Hansen. Uhlin Hansen har vært med i Lark siden oppstarten og får ansvaret for frakten med lokalbåten. Han har kontakt med motstandsbevegelsen på Frøya som gir beskjed når lokalbåten kommer til Trondheim. Når båten legger til kai, er det Knud Brodtkorb Danielsen som tar over. Til å hjelpe seg har han Oskar Kollien som disponerer en stor lastebil. Han er bilmekaniker og arbeider på en Shell-stasjon i Trondheim. Brodtkorb Danielssen, som er ansatt i posten, tyvlåner en av postbilene og frakter sildetønnene fra Fosenkaia og opp til Shell-stasjonen. Neste dag skal han frakte 28 tønner med våpen sammen med Kollien opp til Mostadmarka. Like før de skal kjøre, spør fem femtenårs gutter om de kan få sitte på. De svarer først nei, men guttene gir seg ikke. For å unngå mistanke om at det er ugler i mosen, gir de seg til slutt. Det ender med at lastebilen, fullastet med våpen, tar med seg fem gutter på plattingen som synger av full hals. «Reveforet» settes av i Mostadmarka hvor Christian Saxevik og Arne Rein tar seg av den videre prosessen.

De som har ansvaret for de tre våpendepotene er Christian Saxevik (Mostadmarka), Tore Aasgård (Åsen) og Johan Wiig (Melhus). Det største depotet er i Mostadmarka – her finnes 28 tønner med våpen. Lagrene blir senere kontrollert av Odd Sørli som er godt fornøyd med gjemmeplassene.

Våren 1943 er Knud Brodtkorb Danielssen involvert i spaning på Rinnan-banden og infiltrasjon av Gestapo. Det siste fører til at han må flykte til Sverige i slutten av mai. Som ny kontaktperson for Lark-gruppene utenfor Trondheim utnevner han Svein Hoff. Derved får Christian Saxevik nok en ny person å forholde seg til. Kort tid etter får Henry Rinnan beskjed om å avsløre en «ny» motstandsorganisasjon i Trondheim. Den viser seg å være Lark. Gestapo har fått tips om at de driver med smugling av store mengder våpen. Rinnan har ingen kontakter i Lark, men får en rapport fra Gestapo som viser at Svein Hoff er leder for organisasjonen. Dette er ikke helt korrekt, men Hoff sitter på navnene til alle gruppelederne utenfor byen.

Rinnans folk greier å infiltrere motstandsmiljøet på Frøya og kommer i kontakt med han som organiserte våpentransporten på lokalbåten. Derved får de navnet til Kjell Uhlin Hansen. De greier også å infiltrere Lark-gruppene på Fosen og ved en tilfeldighet får de navnet på Johan Wiig som har ansvaret for våpenlageret i Melhus.

Etter et mislykket attentat mot Henry Rinnan i september 1943, går Rinnanbanden og Gestapo til aksjon mot Wærdahl-gruppa – en kommunistisk motstandsgruppe i Trondheim. Rinnan tror at de står bak attentatet – noe som ikke stemmer. Angrepet mot Rinnan er satt i verk av John Lyng ved den norske legasjonen i Stockholm i nært samarbeid med Herbert Helgesen. Etter det mislykkede attentatet, kommer alle seg unna uten Fredrik Nannestad Brekke. Etter 12 dagers tortur gir han opp og forteller alt han vet – også navnet på personer i Lark-systemet.

I oktober 1943 bor Odd Sørli på hybel hos Odd Wullum, like øst for Festningsparken. Sørli frykter at noe er i gjære og vil ha med seg forloveden sin, Edel Sødahl, til Sverige. Den 15. oktober diskuterer Odd Sørli og Edel planende sine med Odd Wullum. Wullum synes det er en dårlig ide å flykte til Sverige, og Edel Sødahl ønsker ikke å reise fra moren sin. Dagen etter reiser Odd Sørli alene til Oslo og deretter over til Sverige. Neste dag, den 17. oktober, blir Odd Wullum arrestert som en av de første i Wærdahl-gruppa. Den 20. oktober blir så Edel Sødahl, søsteren Ragna og broen Bertram arrestert. Gestapo vet ikke at Edel Sødahl er forlovet med Odd Sørli, men de forteller at de har holdt henne under oppsikt i flere måneder – uten at dette nødvendigvis er sant.

Den neste fra Lark som blir arrestert er Oskar Kollien. Han blir tatt den 1. november og stygt torturert. Etter opphold på Falstad og Grini sendes han som NN-fange til konsentrasjonsleir i Tyskland hvor han dør den 16.mars 1945. Hva han ble presset til å røpe under tortur, er det ingen som vet.

Under forhøret av Edel Sødahl får hun vite at Gestapo kjenner til et møte mellom henne, Odd Sørli, Erik Gjems-Onstad og Christian Saxevik en uke før arrestasjonen. Det betyr at Gestapo på dette tidspunktet vet at Christian Saxevik er involvert i Lark. Under forhøret blir hun både spurt om et våpenlager i Mostadmarka og om våpentransport i sildetønner. Det er usikkert om dette forhøret er før eller etter at Oskar Kollien blir arrestert. Hun blir sendt til Falstad Fangeleir den 14. november. Så det er mulig at Kollien under tortur har røpet navnet til Christian Saxevik og våpentransporten til Mostadmarka – og at Edel Sødahl presses på dette punktet etter som hun kjenner Saxevik.

At Kollien blir NN-fange tyder på at Gestapo vet at han deltok i smugling av våpen. For å bli NN-fange må du ha gjort noe mer enn «bare» å være med i motstandsbevegelsen – for eksempel ha deltatt i våpensmugling. NN står for Nacht und Nebel (Natt og Tåke) og kan henføres til et førerdirektiv som Hitler utsteder i desember 1941. Formålet er å arrestere aktivister og få dem til å forsvinne i tyske konsentrasjonsleirer. Ingen får vite hva som har skjedd, og de får en behandling som er rettet mot at de skal arbeide seg ihjel.

Etter at Kollien er arrestert skjer det ikke noe før den 11. desember. Da banker det på døra i Eidsvolls gate 43, og Kjell Uhlin Hansen, 20 år, blir tatt. Han bor i kjelleretasjen og foreldrene merker ingenting. Uhlin Hansen er sentral i våpensmuglingen og tortureres i 12 dager uten å erkjenne at han smuglet våpen fra Frøya. Han blir derfor ikke NN-fange og kommer senere til Sachsenhausen. To dager senere, natt til den 14. desember blir Johan Wiig, som har ansvaret for våpenlageret i Melhus, arrestert. Han blir torturert i lang tid og erkjenner til sist at han har ansvaret for et våpenlager. Svein Hoff, som blir arrestert ved samme anledning, greier å flykte og løper barbeint fra Melhus til Klæbu. Senere kommer han seg over til Sverige. Beina er helt ødelagt og han blir liggende en måned på sykehus.

Den 15. desember blir så Christian Saxevik arrestert. Gestapo har sannsynligvis hatt ham i kikkerten i flere uker. Han vil ikke fortelle noe og blir tatt under behandling av Julius Nielson og Hermann Dragass. Nielson er en av de verste torturistene i Gestapo og Dragass er en tysk tolk som deltar helhjertet i mishandling av fangene. Da Saxevik får høre at de allerede vet om våpensmuglingen, skjønner han at det ikke nytter å nekte.

Etter at Saxevik ble arrestert har Arne Rein og Arnt Sæther arbeidet med å senke våpenkassene i Torshaugtjønna. De blir ferdig den 22. desember. Dagen etter, på lille juleaften, blir Arne Rein arrestert. Han mishandles på Misjonshotellet, men nekter for alt. Så kommer de inn med Saxevik, lenket i en kjetting, skamslått så han nesten ikke er til å kjenne igjen. Han sier at Arne Rein kan fortelle alt – Gestapo vet allerede om våpenlageret. Gestapo tar også Arnt Sæther, sistemann som hadde vært aktiv i våpensmuglingen. Alle blir tatt med opp til Torshaugtjønna og må peke ut hvor våpnene ligger. Deretter blir våpenkassene hentet opp av tyske dykkere.

Tore Aasgård fra Åsen, som har ansvaret for våpenlageret i Åsen, blir arrestert den 24. desember, men henger seg i cellen for ikke å røpe noe. Våpenlageret i Åsen er det eneste som er intakt etter opprullingen. Det er usikkert hvor mange fra Lark som blir arrestert, men minst 30 er registrert. Mange andre greier å flykte til Sverige. Etter opprullingen ligger Lark med brukket rygg, men etterhvert kommer en ny ledelse på plass. Den nye ledelsen blir arrestert høsten 1944, men Lark er aktiv helt fram til våren 1945. Da overtas gruppene av Milorg.

Etter arrestasjonen blir Christian Saxevik sittende i Vollan fengsel vel en måned. Han er lenket på hender og føtter og har liten mulighet til å bevege seg. Den 25. januar 1944 blir han så overført til Falstad fangeleir sammen med Arne Rein og Arnt Sæther. Her er forholdene langt bedre. De kommer på to-mannsceller og fangevokterne oppfører seg som folk. Arbeidet på steinbruddet er hardt og de må ofte gjennomføre straffeeksersis, men folkene i nærområdet leverer mat til leiren som senere blir fordelt til fangene. Og fangene greier å holde kontakt med hverandre mens de sitter på cella. Den 7. mai sendes alle tre til Grini utenfor Oslo. Ettersom de er NN-fanger blir de godt passet på og de får aldri arbeide utenfor leirens område.

Ingen av dem vet hva det vil si være NN-fange. De hører dette begrepet først etter krigen. Men de får en anelse om at livet som fange skal bli verre da de den 24. juli 1944 hentes fra Grini for å sendes til Tyskland. De stues sammen i bunnen av en rusten lastebåt og sendes til Stettin i Polen. Ingen vet hva som skal skje. I Polen settes de på toget og så går turen til Natzweiler-Struthof. Konsentrasjonsleiren ligger i Frankrike, like sør-vest for Strasbourg. Den brukes til NN-fanger og her er det ingen kjære mor. Halvparten av de norske fangene som sendes hit omkommer under oppholdet. I leiren møtes de av tyske kommandorop, vakthunder og et veldig strengt regime. De blir ført inn i et rom, må kle seg nakne og gi fra seg alle klær og verdisaker. Deretter blir de snauklipt, får dusje og blir desinfisert – en sterk væske blir sprøytet på kroppen. Slitte fangedrakter utdeles og de får påsydd et fangenummer og et symbol som viser hvilken type fange de er. Alle tre får en rød trekant med spissen ned – symbolet for politiske fanger. Christian Saxevik får fangenummer 20229. Etter dette er de langt på vei identitetsløse. Talen fra leirkommandanten er helt klar «Fra min leir finnes det bare en utgang – og det er gjennom pipa på krematoriet». Natzweiler er en arbeidsleir, og Saxevik settes til å trille stein i steinbruddet. Arbeidet er veldig tungt, han har ikke ordentlig sko og føttene blir etterhvert ødelagt. Matrasjonene er små og med det tunge arbeidet renner kiloene av – uke for uke.

Heldigvis blir oppholdet kort. Etter en måned hører de at amerikanske styrker nærmer seg og fangene håper på å bli befridd. I stedet blir det full evakuering. Fangene stues inn i kuvogner og fraktes til Dachau. Noen kan sitte, mange må stå. Det finnes ingen bekvemmeligheter eller toaletter. I Dachau er det fullt kaos og overfylt med fanger. Både Saxevik, Rein og Sæther plukkes ut og sendes sammen med 400 andre fanger videre til Ottobrunn. Her er det også fullt, men de tar i mot 50 fanger. Av disse er det 14 nordmenn – av dem både Saxevik, Rein og Sæther som alle har erfaring som skogsarbeidere.

Ottobrunn er en utekommando knyttet til Dachau og ligger like utenfor München. Arbeidet er hardt og maten er dårlig, men fangene blir ikke lengre behandlet som NN-fanger. Livet blir derfor lettere. De får anledning til å skrive hjem til Norge og snart kommer det pakker med mat. Når det gjelder arbeidet, er Christian Saxevik og Arne Rein spesielt heldige. De plukkes ut til en liten arbeidsgruppe på fire mann som skal drive med tømmerhogst. Det er et arbeid alle fire kjenner godt og ute i skogen er det et mer avslappet forhold mellom fanger og vakter. Lokalbefolkningen har ikke lov til å ta med seg greiner til brensel, så de fire fangene avslutter hver dag med å kviste noen store greiner, kappe dem opp og legge dem til side. Lokalbefolkningen kvitterer med å legge igjen poteter hver gang de henter ved. Fangevokterne ser gjennom fingrene med det som skjer og hjelper etterhvert fangene med å koke potetene. Dette foregår hele høsten og bidrar til at både Saxevik og Rein holder seg friske og i relativt god form – selv om det er hele tiden er tøft i leiren. Den 21. desember blir de bedt av formannen om å stille opp på et spesielt oppdrag. Det blir en lang tur gjennom skogen og til slutt kommer de til en liten landsby. Her blir de invitert hjem til formannen hvor konen venter med maten stående på bordet. Det blir den første kvelden etter arrestasjonen hvor livet er normalt. De får spist seg mette, stemningen er god, julen er nærværende og krigen virker langt borte.

Ett par uker senere er det slutt. Kommandanten på Dachau har oppdaget at det finnes NN-fanger på Ottobrunn som har det for bra, og henter dem tilbake den 10. januar 1945. I Dachau kommer Saxevik og Rein sammen med andre nordmenn. Tyfusen herjer og vinteren 1945 er det 12.000 fanger som dør av flekktyfus i leiren. Mange fanger dør i tillegg av underernæring. Saxevik sier i ettertid at Dachau var verre enn Natzweiler.

For Arnt Sæther blir oppholdet i Ottobrunn kort. Han sendes til Dautmergen tidlig på høsten 1944 – en annen utekommando til Dachau. Her er forholdene mye verre. Arbeidet er ekstremt hardt, fangene behandles dårlig og det er mangel på både medisiner, mat og vann. Sæther blir sannsynligvis syk under oppholdet på Dautmergen og sendes videre til Vaihingen. I Vaihingen ble fangene opprinnelig brukt til å bygge en flyfabrikk. Da disse fangene senere ble flyttet, ble de frie plassene brukt til fanger som ikke er arbeidsdyktige. I praksis betyr det at de sendes til Vaihingen for å dø. Noen medisiner eller behandling finnes ikke. I alt blir 29 nordmenn sendt til Vaihingen – deriblant Arnt Sæther. Fram til april 1945 dør 13 av dem. Arnt Sæther dør i leiren den 29. januar 1945. Etter krigen blir det reist en bauta over ham ved Mostaverk Jernverk, like nedenfor demningen til Foldsjøen i Malvik.

Den 23. mars kommer de hvite bussene til Dachau og Christian Saxevik og Arne Rein er reddet. Turen gjennom Tyskland viser et land i ruiner. Byer og landsbyer er bombet og nedbrent. De blir først sendt til fangeleiren Neuengamme. Dette er en oppsamlingsleir hvor fangene blir boende inntil de kan transporteres videre til Danmark. For å få plass til fangene blir de opprinnelige fangene flyttet til andre fangeleirer. Mange av dem er veldig syke. Christian Saxevik må være med å tømme et hus med døde fanger – en opplevelse han gjerne kunne ha vært foruten.

Den 20. april går ferden videre og Chritian Saxevik kommer til byen Padborg i Danmark. Her er det en mottakssentral hvor fangene får mat og nødvendig legehjelp. Deretter blir de transportert med busser til København, med ferje til Malmø, og til sist blir de plassert i karantene ved Ramlösa Brunn, like sør for Helsingborg. I Ramlösa Brunn settes det opp ambulerende legeteam som tar seg av fangene som har behov for legehjelp. De fleste legene er flyktninger fra Danmark og Norge. Flere av fangene dør av tuberkulose mens de er under pleie, mange kan vise fram resultatet av langvarig tortur og følelsene er sterke når de endelig møter omsorg. Det står verst til med de som kommer fra NN-leirene. De har overlevd på ren tross og mange er så svake at de må bæres rundt i laken og mates som barn. Kroppen og livsmotet må bygges opp på nytt.

Etter oppholdet ved Ramløsa Brunn sendes Christian Saxevik til Ånge i Jämtland. Her feirer han 17. mai og gjennomgår de siste undersøkelsene før han reiser hjem til Hommelvik den 27. mai 1945. Både han og Arne Rein var blant de heldige NN-fangene. Halvparten av de som ble sendt til Tyskland kom aldri tilbake – og mange døde av ettervirkningene etter at de hadde kommet hjem til Norge. Etter krigen får Christian Saxevik Deltakermedaljen, også kalt Krigsdeltakermedaljen, for sin innsats under krigen. For sin deltakelse i Lark får han King’s Medal for Courage in the Cause of Freedom. Dette er en britisk medalje som blir gitt til utlendinger som har hjulpet britisk militærpersonell til å unnslippe fienden under andre verdenskrig eller har ytet annen farefull innsats for de britiske eller allierte styrkene.

Christian Saxevik hadde mistet faren sin i løpet av krigen og overtok gården Karlslyst da han kom tilbake fra Tyskland. Det var nok å henge fingrene i, men krigen og spesielt oppholdet i Tyskland hadde satt sine spor. Han var som mange andre sterkt traumatisert og hadde vanskeligheter med å tilpasse seg en situasjon hvor landet skulle bygges opp på nytt. Målestokken for hva som var viktig i livet var snudd på hodet og hans personlige verdilandskap var i ulage. Han var stille og kunne lett falle i staver. «The consentration camp look» kalte han det. Han hadde også glemt hva det var å smile. Opplevelsene hadde tatt bort gleden ved å leve. For å kunne drive gården søkte han seg inn på Skjetlein Landbruksskole på Leinstrand og det ble et vendepunkt. Han kom inn i et system med klare rammer og forventninger. Et nytt sosialt fellesskap trakk han ut av fortiden og opplevelsene fra krigen bleknet litt etter litt. Etter endt utdanning var han klar for å utvikle gården videre. Han ble gift, fikk tre døtre og så seg ikke lengre tilbake. I 1996 drar han tilbake til Natzweiler sammen med kone og to døtre. Selv om han har forberedt seg godt blir det et sterkt møte. I et intervju med Dalane Tidende forteller han: «Gjensynet med leiren var temmelig hardt. Minnene strømmet på så plutselig. Det var tungt fordi jeg tenker på alt som skjedde og alle vennene som aldri kom derfra i live. Jeg måtte gråte, men fikk god støtte av døtrene mine». Så minnene er ikke borte – selv 50 år etter krigen. Christian Saxevik døde i Hommelvik den 13. juni 2009, 91 år gammel.

Kilder

Hovedkilden for artikkelen er boken:

Busch, Tor (2019). Motstandskamp fra Trondheim. Skjulte nettverk, våpensmugling og sabotasjeaksjoner. Trondheim, Museumsforlaget.

I tillegg er følgende kilder benyttet:
Aune, Rolf (1995). Rassiaen i Mostadmarka 1943. Selbyggen, 27.10.1995
Fossbakken, Erlend (1992). Fange i natt og tåke. Malvikbladet, 23.12.1992
Ottosen, Kristian (1989). Natt og tåke. Historien om Natzweiler-fangene. Oslo, Aschehoug Forlag.
Røren, Tom (1996). Generasjonsmøte i helvetes forgård. Dalane Tidende, 26.11.96
Intervju med Christian Saxevik den 15.5.1997 ved Falstadsenteret
Intervju med Kari Marie Saxevik den 11.8.2020 av forfatteren
Tor Busch om seg selv: Født i Namsos i 1945, bodde i Malvik (Granstua) fra 1980 til 2002. Pensjonert professor fra NTNU.