Vikhammers Vel

Gjengitt fra Årboka 2022 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Vikhammers Vel – hundre år

Av Joralf Halgunset

Velforeningen Vikhammers Vel på Vikhammer er hundre år i år. Stiftelsesmøtet ble holdt den  16. juli 1922. I vår ble lederne av vellet intervjuet av Bladet, og vi fikk vite litt om foreningens historie, og om hundreårsjubileet som skulle markeres med flere arrangementer i løpet av året. Vi i årbokredaksjonen fant at det kunne være på sin plass å få fram i lyset litt mer om denne hundreåringen, og tok kontakt. I løpet av sommeren ble det klart at ledelsen  overlot den videre presentasjonen av foreningen til oss i årboka.

Men de ville gjerne bidra med informasjon viss vi hadde behov for det. De har vært til stor nytte, og dessuten har vi i høy grad støttet oss på det jubileumsboka som vellet ga ut til 75års-jubileet i 1997. Det er ei bok på 98 sider, forfattet av bygdebokforfatter Kåre Forbord og Knut Radmann som var leder av velforeningen ved det jubileet. Ellers har vi hatt tilgang til årsmeldinger og annet arkivstoff fra tida etter 1997. Problemet har ikke vært stoffmangel, men å sortere og formidle det som kan sies å være det viktigste og mest typiske i vellets arbeid så langt.

Ordningen med velforeninger er gammel. Det kongelige Selskap for Norges Vel ble for eksempel opprettet i 1809 (Wikipedia). Velforeninger, slik vi kjenner dem, er opprettet for å ivareta og fremme felles interesser i et mindre begrenset boområde. I dag er dette en utbredt ordning, men det var ikke så vanlig på den tida Vikhammers Vel ble stiftet.

Starten

Mange velstående trondheimere fulgte i tida rundt 1920 en trend om å flytte ut på kandet om somrene og skaffe seg sommerhus forfamilien i skole- og sommerferien. Det var en kjerne av slike «sommergjester» som tok initiativet til vellet. Det første styre besto, i følge jubileumsboka, av: overrettssakfører Høiseth (han figurerer bare med etternavn, et uttrykk for stor autoritet!) ingeniør Haakon Christiansen og kjøpmann O Schjetnan. Som vararepresentanter ble valgt Kristen Saksvik og Johs. Grønflaten. På stiftelsesmøtet fikk de også vedtatt vedtekter som et utvalg hadde laget forslag til på forhånd, og om fulgte vanlig mønster for slike vedtekter. Vedtektene er seinere revidert og oppdatert, seinest i 2018. I starten var de tolv medlemmer, og årskontingenten var ti kroner. Kontingenten gjorde kanskje sitt til at flere av de fastboende ikke meldte seg inn til å begynne med. Nå var det heller ikke mange beboere i området på den tida.

Trondheimerne som flyttet til området sommers tid, var vant til bekvemmeligheter som ikke var tilgjengelig i sommerhusene, og som de kom til å savne sterkt. For å løse de mest presserende behov fant de det best å stå sammen og lage felles løsninger for hele boområdet.

— ikke særlig utbygd

En velforening kunne være et høvelig organ for å ta opp og få løst felles problemer. En må huske på at på denne tida, like etter første verdenskrig, var ikke den norske velferdsstaten ennå ikke særlig utbygd. Administrasjonen, både i stat og kommune, var liten, og de få som jobbet i kommunen hadde små ressurser å hjelpe seg med, selv om de var dyktige nok. Det ble sagt om forholdene i en mindre kommune at så seint som på 1950-tallet hadde ordføreren arkivet i baklomma!

En konsekvens av denne situasjonen var at beboere i høy grad måtte stole på egne krefter. De måtte stille opp på dugnader og sammen løse felles oppgaver. Dugnadsånden ble framtredende og har holdt seg helt fram til våre dager. Det kan kanskje hevdes at den generasjonen som i dag er beboere ikke i samme grad har dugnadsånden i seg. De som etablerte Vikhammers Vel fikk erfare at skulle de få fart på ting, måtte de stå på. Kommunen sto ikke parat til å hjelpe, og det fantes ingen overordnede planer for boligområder som vokste fram.

Store oppgaver for vellet

Mange av sommergjestene innen Vikhammers Vel sitt område kom til å savne en del bekvemmeligheter de var vante til, og det oppsto sterkt ønske om å få en bedre standard også i sommerhusene. Styret i vellet hadde umiddelbart flere ting å ta tak i. Jubileumsboka omtaler flere saker som det nystiftede vellet tok tak i, og vi skal kort nevne noen av de sentrale oppgaver:

1 Elektrisk kraft

Noe av det de i sommerhusene savnet mest, var nok tilgang på elektrisk kraft. I jubileumsboka står det: «I et møte 12. november 1923 «besluttede Styret at tilskrive Malvik Elektricitetsanlæg om Prisforlangende og de øvrige Betingelser for Villaeiere paa Vikhammer angaaende udlæg av Lys». Tilbudet fra Elektricitetsanlæget lød på 70 kroner pr. år i fast abonnement, og – «Kr 10 . pr. Kilovat i Mdr Mai-August – 4 mdr, samt Kr 25 i Tilknytning til Ledningen»». (jub.boka s 15). Det tok et par år, før den saken ble løst.

Seinere får styret i flere omganger oppgaver som har med elektrisitetsforsyning å gjøre, blant annet står de hardt på for å få vegbelysning i området. Første henvendelse fra vellet til elektrisitetsanlæget om veglys dreier seg om å bekoste to lysstolper ved jernbanestasjonen, dernest kommer ønske om veglys mellom stasjonen og Saksvikrønningen. Etter som åra går, kommer spørsmål om mer vegbelysning, både på privatvegene innen vellet og ikke minst på fylkesvegen (gamle E6). Gradvis kommer det og mer belysning langs flere veger etter mange søknader og andre henvendelser til elektrisitetsforsyningen, som på 1980 er blitt til Malvik E-verk. En del av belysningen innen vellet måtte beboerne selv ta kostnadene med. Kommunen svarte på en henvendelse så seint som i 1993 at – «kommunen har ikke sett det som sitt ansvar å sette opp gatelys i boliggatene, derimot støtte til belysning i atkomstgatene til boligområdene»

2 Veg

Sommerhusene ble nok bygd uten en overordnet utbyggingsplan, og framføring av veg til dem var så ymse. Det samme var vegvedlikeholdet. Den neste store saken for styret var å få gruset vegene. De kontaktet kommunen med forespørsel om å få tatt kommunal grus fra et grustak på Vikhammer. Det fikk de, og ifølge jubileumsboka kjørte de på 51 lass med grus i én omgang. Før grusingen hadde de dugnad på opprensking av grøfter, rydding og borttaking av trær langs vegene.

Vegspørsmål har vært en gjenganger i vellet, ofte i kombinasjon med trafikksikkerhet.

I 1926 kom jernbanen med et tilbud om å bidra med kr 400 til bygging av en veg langs jernbanelinja. Styret hadde flere forhandlinger med jernbanen der de prøvde å få jernbanen til å ta en større del av kostnaden, men jernbanen sto fast på sitt tilbud som de til slutt aksepterte. Vellet ga et bidrag av foreningens kasse og resten måtte beboerne langs veglinja dekke. Denne vegen var blant annet et tiltak for å øke sikkerheten ved ferdsel langs jernbanelinja.

 I løpet av 1930-åra ble riksvegen lagt om fra Saksvik og innover til Vikhammer. Dermed oppsto behov for å få tilpasset tilførselsveg fra boliger til den nye riksvegtraséen. Ved flere av vegprosjektene måtte beboerne selv være med å betale hele eller deler av kostnadene. Vegen ned til jernbanestasjonen var kommunal, men vedlikeholdet på denne vegstubben var somtid så dårlig at vellet purret for å få satt den i skikkelig stand. I 1958 fikk vellet etter aktiv pågang en økonomisk støtte på kr 700 til grusing. Men før de satte i gang, ble medlemmene også denne gangen utkalt til dugnad for å renske opp grøfter, slik at ikke regn skulle vaske bort grusen igjen.

— riksveg 50

Vellet har fylkesveg 950 (tidligere E6, og før det kalt riksveg 50) gjennom sitt område og vellet har alltid engasjert seg i det som har foregått der, særlig med tanke på trafikksikkerhet. Spørsmål om å redusere farten ble tatt opp i flere omganger, og det samme gjaldt sikkerheten for gående langs vegen, ikke minst skoleungene som hadde denne vegen som atkomst til barneskolen på Vikhammer. I arbeidet med å forbedre trafikkforholdene her deltok velforeningens med stort engasjement. Det ble etablert en egen trafikkaksjon på slutten av 1970-åra, med mål å få på plass en egen gang- og sykkelbane langs E6. Det tok sin tid for flere (20) grunneiere i vellet måtte avstå grunn for å få den på plass.

 Også forholdene ved de mindre trafikkerte vegene innen område ble overvåket og diskutert i vellet. I kryssene der tilførselsvegene munnet ut i hovedvegen, kunne det oppstå kinkige situasjoner. Trafikksikkerheten ble derfor forbedret da den nye Rønningsvegen skar over tre av disse vegene og samlet atkomsten til området via hovedkrysset på Vikhammer. Vegene Krabbevegen og Vikaunevegen ble tatt bort, og beboerne som soknet til dem måtte få ny adresse. Også krysset Asplundvegen – riksvegen var et vanskelig punkt. Det krysset ble omsider også tatt bort. Utkjørselen fra Rådyrvegen var også trafikkfarlig. Der fikk vellet 1100 kroner av trafikksikkerhetsutvalget, og med det bidraget sammen med innsats fra vellet ble vegen her utbedret.

— ofte er is og hålke

Værforholdene gjør at det vinters tid ofte er is og hålke, noe som gjør det viktig med sandstrøing. Vellet har lagt stor vekt på å sørge for god tilgang på strøsand. I følge jubileumsboka hadde vellet 19 sandkasser i 1976. Etter hvert som kommuneadministrasjonen ble mer utbygd sørget kommunen for tilkjøring av strøsand til vellets sandkasser. Snøforholdene skaper vanligvis ikke store problemer i dette området, men det er likevel behov for snøbrøyting. Og vintervedlikeholdet har til alle tider vært en sentral oppgave for styret i vellet.

3 Vann

I mellomkrigsåra, helt fram til etter andre verdenskrig, var det vanlig med egen, privat brønn på gårdene, og villabeboerne måtte selv sørge for vannforsyningen, enten ved egen brønn, eller ved å kople seg på vannledning hos andre. Men etter hvert som et boområde ble tettere bebygd ble dette med godt og nok drikkevann et økende problem. På Vikhammer tok det tid før det kom en felles løsning som omfattet all bebyggelse i området. Først i 1951 stiftet Haakon Vikhammer Vikhammer Vassverk, og fikk gravd en større brønn i Vikhammerelva helt øverst i Elvdalen, like nedenfor Leistadmoen skole. Herfra ble det så lagt rør først ned til samvirkelaget, og derfra forgreininger til beboerne i hele vellets område.

Kvaliteten på vannet var lite tilfredsstillende, da det ikke var krav om rensing av det. Folk hevdet at det smakte kupiss, i følge jubileumsboka. Vannforsyning var også en sak som styret fikk til behandling i flere omganger, og vannet til beboerne i hele ytre Malvik ble ikke helt godt før kommunen fikk koplet seg på vannet fra Jonsvatnet, det vet alle som har bodd her. Før vi kom dit, var Hyllvatnet i en lengre periode viktigste drikkevannskilde i ytre Malvik. Vannet derfra hadde brukbar kvalitet, men var misfarget på grunn av all humusen. Først i 1996 fikk alle reint blankt vann fra Jonsvatnet i springen.

4 Kloakk

Handtering av kloakkproblemet ble etter hvert et meget aktuelt problem der vellet engasjerte seg. Spørsmål om hvordan en best skulle løse problemet med kloakk, kom første gang opp i styret i vellet i juli 1945. Da ble det ikke gjort noe med saken. Først i 1948 fattet de vedtak om å sende en skrivelse til formannskapet med spørsmål om kommunen hadde planer for å gjøre noe med kloakken for beboerne på Vikhammer. Samme året vedtok vellets generalforsamling å be styret «se frem til at få kloak en gang i fremtiden», som det stå i jubileumsboka.

Vellet holdt tak i saken, men først i 1951 fikk vellet svar, der kommunen bevilget 400 kroner til forberedende arbeid med kloakk for Vikhammer. Tida gikk og løsning av kloakkproblemet var ikke enkel og den kostet. Kommunen tok ansvar og kjøpte inn kloakkrør. Og vellet skrev stadig brev til kommunen om å få lagt kloakkledninger innen området. Ofte strandet framdriften på pengemangel, men det var også noen problemer med framføring av ledningene, for enkelte beboere ønsket ikke graving på sin eiendom. På denne tida, på 1950-tallet, begynte ordningen med utedo å ta slutt.

— egen utedo ute

Ennå i 1956 hadde samvirkelaget egen utedo ute på kanten ned mot Vikhammer-elva. Doet var todelt, med ett avlukke for bestyreren med familie og ett for kunder og betjening. En følge av at beboerne nå fikk installert vannklosett var en økt forurensing av sjøen og stranda, dit kloakken ble ledet. Et svært viktig gode for beboerne i vellet var tilgangen til badestrand med tilliggende herligheter. Dette gode var nå i ferd med å bli ødelagt. Tilgrisingen av strandområdet og forurensingen av badevannet var et presserende problem for beboerne, og styret i vellet fikk som høgt prioritert oppgave å få orden på saken.

Her sto vellet virkelig på etter evne. Men forurensningen var et vedvarende problem som ikke ble løst. Så seint som i 1976 var saken oppe i styret som kunne meddele at –

«colibakterienivået er så høyt at etter svenske normer ville fjæra bli karakterisert som ubrukbar til offentlig badeplass». I 1977 hadde de kontrollert badevannet igjen og næringsmiddelkontrollen skriver i august: «Resultatet må karakteriseres som dårlig». Først i 1982 kom det nye kloakkrenseanlegget i drift, og vellet kunne slappe litt av på arbeidet med den saken.

Andre saker

Jubileumsboka har en oversikt som viser at aktiviteten har vært varierende i løpet av disse åra vellet har eksistert. Noen år har det bare så vidt hanglet og vellet har vært i dvale. Allerede i det første ti-året var det flere år uten noen aktivitet, og det var i en periode der flere oppgaver bare ventet på å bli løst. Men slik er det i frivillige organisasjoner, aktiviteten går i bølger, avhengig av ildsjeler og aktualiteten av problemer som oppstår i miljøet.

Enkelte år igjen har det vært stor aktivitet i foreningen. Av oppgaver, ut over de som alt er nevnt, som opptok folk i vellet i de løpet av de første ti-åra, og der løsning ville være med på å påvirke deres levestandard, kan nevnes:

• Søppelhåndtering. Denne saken ble aktuell allerede på 1950-tallet. Dette var en sak beboerne søkte å løse uten særlig aktiv bistand fra kommunen. I førstningen fikk de til en ordning med en privat lastebileier som hentet søppelet. En slik ordning varte til det ble tvungen renovasjon i kommunal regi etter skriftlig anmodning fra vellet i 1964. Men så seint som i 1985 ble det fortsatt rapportert om at det ble tømt søppel i Saksvikbukta
• Leikeareal og tilrettelegging for aktiviteter for barn. Midt på 1950-tallet (1954) ble barneskolen flyttet fra Leistadmoen og ned til Vikhammer. Plasseringen av skolen var helt i randsonen for vellets interesseområde, men vellet engasjerte seg i skolen, blant ved å skaffe til veie diverse leikeapparater for utearealet ved skolen. Også andre steder i velområdet engasjerte velet seg, med å søke om kommunal støtte til opparbeiding av leikeplasser, blant annet i Ekornvegen.
• Midt på 1960-tallet ble Peder Emstad leder i vellet. Han var nylig flyttet til området. På den tida var aktiviteten i Malvik idrettslag heller laber når det gjaldt skisport, så Emstad, sammen med noen andre interesserte medlemmer i foreningen, fikk i stand arrangementer for ski, både langrenn og hopp. De bygde en brukbar hoppbakke i området bak skolen. På denne tida var det stor skiaktivitet som varte helt til Emstad «ble kjøpt opp» av idrettslaget som mente at denne type aktivitet burde foregå i deres regi.

• Drift av Vulusjøhytta. I siste halvdel av 1960-tallet hadde vellet også ansvar for driften av Vulusjøhytta, og styret satte opp vaktliste over søndager på hytta. Men også her ble det til at idrettslaget tok over ansvaret.
• Vedlikehold og forbedring av badestranda i Stasjonsfjæra. Dette er et arbeid som har pågått mer eller mindre kontinuerlig i hele vellets funksjonstid. Ikke minst nå i den aller siste tida har det skjedd en kvalitetsheving av dette utearealet. Atkomsten til området er blitt sikrere og bedre, og området er mer brukt enn noen gang. Nå er det bare sola som mangler! Badefjæra er kanskje det største aktivum i hele området, så tilrettelegging for bading, soling og samling med felles grilling og for eksempel sankthansfeiring i fjæra er aktiviteter som er med på å høyne bokvaliteten i området.
• Faste tradisjoner. Felles for mange frivillige organisasjoner er at det oppstår noen tradisjoner, oppgaver og arrangementer som blir faste, gjerne minst en gang i året. Også i Vikhammers Vel er det noen slike, Fast er for eksempel tenning av juletre, 17.mai-feiring med kjøring av leiketog ved skolegården på Vikhammer og vel-fest for medlemmene.

Den jevnlig arrangerte velfesten, som kan ha stor betydning for samholdet innen vellet, har blitt avlyst flere ganger på grunn av for liten oppslutning, men de gjør stadig nye forsøk, sankthans-feiring i fjæra med bålbrenning og grilling er også en gjenganger, nesten uansett vær. Forut for feiringa har det også årlig vært en ryddedugnad i fjæra og i nærområdet ellers. Den er det behov for hvert år.

                                                                                                  ,

Gårdsbruk i området til vellet

Da Vikhammers Vel ble stiftet var det to gårdsbruk i området, og begge gårdene ble drevet. Dette var Saksvikrønningen vest på området og Vikhammer vestre ved veien ned til jernbanestasjonen.

Historien til begge disse gårdene er godt og fyldig beskrevet i jubileumsboka. Bygdebokforfatter Kåre Forbord jobbet med bygdebøkene i tida han arbeidet med jubileumsboka og var nok godt kjent med disse gårdshistoriene. Da den nye riksvegen ble bygd ble en del av dyrkajorda på Saksvikrønningen liggende på andre sida av vegen, i området for Ekornvegen, Elgstien og Rådyrvegen. Dette var lite gunstig for gårdsdrifta. Eierskapet til denne gården har vært skiftende.

— drevet mer som hagebruk

Eieren av gården under og like etter første verdenskrig parsellerte ut en god del av eiendommen til tomter. I siste fase av gårdsdrifta ble resten av jorda drevet mer som hagebruk, og i dag er det ingen gård og ingen gårdsdrift lenger. Velforeningen hadde i noen av sine første år kommet med planer om å bygge et badehus for damer i fjæra der Saksvikrønningen og eiendommer som var skilt ut fra denne gården hadde strandrett.  De prøvde da å få alle disse til å si fra seg denne retten. Men så grep kommunestyret og fylkesmannen inn og gikk mot bygging på badestranden. Dermed ble damene i vellet uten et eget badehus.

Vikhammer vestre var det andre gårdsbruket i området. Etter at eierne av gården døde, valgte etterkommerne å selge gården til Malvik kommune i 1982. I noen år fikk ulike lag og foreninger benytte husene på gården til møter og arrangementer, Blant andre hadde pensjonistforeningen fast møteplass i stuebygningen. Men så skjedde det gjennomgripende ting. Kommunen lanserte planer om å bygge legesenter og boliger for eldre og utviklingshemmede på gårdens område, og de foreslo å rive de eksisterende bygninger. Dette var det mange her i ytre Malvik som reagerte på, ikke minst medlemmer av Vikhammers Vel.

— forhindre riving

En troika, Magnhild Lunde, Solveig Svendahl og Hildur Brurok, sammen men bl a Malvik historielag arbeidet aktivt for å forhindre riving. De kom med forslag til hvordan bygningene kunne benyttes. Styret i velforeningen skrev bl.a. følgende i et brev til kommunen, her sitert fra jubileumsboka: «Vikhammer vestre er et viktig kulturminne for ytre Malvik. Gårdstunet er en liten oase som vitner om opprinnelse og historie. Den gir oss beboere i ytre Malvik en stedsidentitet. Hvis gårdstunet forsvinner, vil området fremstå som et intetsigende og pregløst område». Til tross for motstand fra flere hold vedtok kommunestyret i juni 1996 å rive bygningene og bygge nytt, både legesenter og omsorgsboliger.

Etablering av bygdesentrum på Vikhammer

Fra 1970 og utover har det skjedd store endringer i lokalsamfunnet på Vikhammer, og mye av det som har skjedd har foregått innen velforeningens område. I 1970 ble Ytre Malvik samfunnshus åpnet. Her var Vikhammers Vel engasjert, og styret tegnet vellet for fem andeler. På midten av 1970-tallet var det diskusjon om utviklingen av Vikhammerområdet, og avgjørende vedtak ble da fattet om bruk av jordene til Vikhammer øvre til idrettsanlegg og skole. Avgjørelser som da ble tatt, fikk følger for den videre driften av gården. I dag ser vi resultatet. Denne gårdseiendommen er opphørt som gårdsbruk. Dagens leder av vellet, Wenche Eek, har redegjort for arbeidsoppgaver som styret har jobbet mye med den siste tida. Det er lagt planer for sentrumsutbygging på Vikhammer.

— sentrumsplane

I arbeidet med sentrumsplanen har styret bidratt med informasjon til medlemmene og kommet med innspill både om byggehøyde, om den planlagt miljøgata, plassering av barnehage og om utforming av det nye Vikhammerkrysset. Vellet forsøkte å begrense fortetting i eplehager og gamle villastrøk, samt å begrense antall etasjer på nybygg der det ville forringe utsikt for dagens beboere. Men vellet fikk lite gjennomslag på dette feltet. Etter vellets mening vil derfor den vedtatte sentrumsplanen svekke en del av de positive egenskaper som kjennetegner dagens Vikhammer.

Likeså jobbet vellet hardt for å sikre at det ikke ble bygd dobbelt jernbanespor langs fjæra.  En slik bygging ville hatt dramatiske følger for velområdet, særlig for dem som bor nær jernbanen. Dobbeltsporet ble foreslått tvers gjennom bebyggelsen, rett øst for Coop-en og gjennom jordet der Vikhammerstrand nå bygges. Styret etablerte en egen gruppe, Malvikstranda , som har stått på og tatt kontakt med politikere på flere hold helt opp til ministernivå. De har gjort sitt til at det ble vedtatt at når dobbeltsporet jernbane bygges, skal det skje ved at jernbanen blir lagt i tunnel fra Ranheim til Hommelvik. Denne byggingen ser nå ut til å dra ut i tid, fordi elektrifisering av dagens bane er prioritert foran dobbeltspor, men på lenger sikt anser en at tunnelvedtaket sikrer at strandsona er berget for dobbeltsporbygging.

— økt medlemstall.

At styret har markert seg i arbeidet med disse planene, både om jernbane og utvikling av sentrum, har nok bidratt til økt medlemstall. Fra de 12 som stiftet vellet i 1922 er antallet medlemmer økt. I 2018 var det 82 medlemmer, det økte til 114 i 2021. Likevel er ikke styret helt fornøyd med tanke på at det nå er ca. 250 husstander i velområdet. Styret har ambisjoner om å bli større og sterkere, men hovedinntrykket er at en her har å gjøre med en sprek og oppegående hundreåring.

Kilder:

Knut Radmann, Kåre Forbord: 75 År Vikhammers Vel 1922 – 1997. Bok skrevet til 75-årsjubileet.
Diverse dokumenter fra foreningens arkiv på Vikhammer og IKA i Trondheim.
Samtale med Knut Radmann og Wenche Eek som og har kommentert utkast til artikkelen.