Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Ved sentralbordet
AV JORD ARNSTAD
I 1956 ble jeg spurt om jeg kunne begynne som hjelpe-betjent på Malvik telefonsentral. Dette syntes jeg hørtes spennende ut, så jeg sa ja. Fra jeg var lita hadde jeg besøkt sentralen mange ganger, fordi min tante Gudrun arbeidet der i ca. 40 år.
Den dagen jeg møtte opp ble jeg tatt imot av bestyrerinnen, Kristine Stuberg, en meget hyggelig dame. Hun gikk gjennom rutinene med meg, spesielt bruken av sentralbordet. Der var det mange ledninger, en samtale trengte 2 snorer.
— var lokalt sa de navne
Når en abonnent ringte på, datt det ned en klaff, innom der sto nummeret det ringte fra, da tok vi den ene snoren og koblet til dette nummeret og svarte. Hvis det var lokalt sa de navnet på den de skulle til, og den andre snoren ble satt til det nummeret. Skulle de ringe til Trondheim, som var rikstelefon, eller en annen by, måtte vi få nummeret av den som ringte. Ved rikstelefon til en annen bygd derimot, ble navnet på vedkommende brukt. Dette betydde jo at jeg måtte lære disse numrene utenat, så det var bare å sette i gang å pugge telefonkatalogen. Kan huske jeg hadde den med på senga om kveldene. Jeg var jo ung den gangen så det gikk ganske fort å lære det.
På midten av femtitallet kom det automat til bygda, den hadde fire linjer inn. Da de ringte sentralen var det en liten lampe som lyste: ellers var det samme systemet. Jeg mener det var ca 350 abonnenter som hadde telefon i Malvik da jeg begynte der.
Fra venstre Gudrun Leistad sammen med Magnhild og Rolf Berg.
— måtte skrives en lapp
Når det var rikstelefon satte vi i gang en klokke når samtalen begynte, for da måtte vi følge med periodene, en periode var 3 minutter. Da gikk vi inn på samtalen og sa «en periode» hvert tredje minutt. Noen var kortfattet mens andre brukte lengre tid. Og det måtte skrives en lapp hvor det ble notert nummer og lengde på samtalen, for den skulle sendes med telefonregninga.
Så hadde vi det med festtelegram, for i en hver anledning, enten det vår i glede eller sorg, ble det sendt telegram. Kan huske første søndagen jeg satt alene på vakt. Det var konfirmasjon i Trondheim så da fikk jeg virkelig prøve meg. Det ble mye å skrive ned, for så å ringe telegramtelefonen i byen og lese opp det jeg hadde tatt i mot. Det var en travel dag, men det gikk bra. Vi ble tildelt en signatur, min var LE, på telefonspråket hette jeg Lars Erik.
På den tiden var ikke sentralen åpen hele døgnet, den var åpen fra 08.00 til 21.00. Vi hadde nattevakt, så hvis det ringte var det til lege, lensmann, dyrlege, brannvesen o.l. Det var vel slik blant de fleste at hvis telefonen ringte etter kl. 21.00 ble de litt engstelige, for da måtte det være noe galt.
Slik kunne en sentral fra 1950-tida se ut.
Taushetsplikten var veldig viktig, den måtte jeg skrive under på – på ære og samvittighet. Det gikk mange rykter om at de som satt på sentralen visste veldig mye av nyhetene i bygda, det var sikkert sant i mange tilfeller, men Kristine var veldig streng på det, så det var best å holde seg i skinnet der.
— linjearbeiderne
Vi var seks damer som betjente sentralen,
det var Kristine Stuberg, Margit Malvik, Amanda (Tulla) Buvik, Margit Nøstberg, Kari Herjuaunet og undertegnede, men av og til på dagtid fikk vi besøk av linjearbeiderne Oluf Nilsdal og Bernhard Engan. Det var noen artige karer, de hadde gjerne ei god historie på lager og en god latter på lur.
Jeg syntes det var en trivelig arbeidsplass, så det var med lett hjerte jeg tok sykkelen eller bena fatt for og komme meg på arbeid. Det har skjedd en voldsom utvikling i telefonens verden, nu ringes det til alle døgnets tider, og vi kan slå nummer hvorhen vi vil i verden, det tar bare noen få sekunder så er vi der. Og nesten samtlige går med en mobiltelefon i lomma og er tilgjengelig til en hver tid. Må si tidene har forandret seg.
Det gikk med sentralen på Malvik som det senere har gått med mange andre bedrifter, den ble nedlagt, i 1961. Dessverre brant sentralen ned i 1979, og et nytt hus kom opp i 1981.
