Gjengitt fra Årboka 2010 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

3 deler
Klesvask anno 1950
Klesvask 1945
Klesvask på Vikhammer søndre

Vasking av klær i tidligere tider

AV BERIT VIKHAMMER

Mangen trøye eller buxe slides op uden at have smagt andet vand end nu og da lidt regn», skrev samfunnsforskeren Eilert Sundt i 1869 i boken Om renlighets-stellet i Norge.

For oss er det å vaske klær så selvsagt at vi nesten ikke kan forestille oss annet. Men det har ikke alltid vært slik. Like selvfølgelig som vi i dag kaster klærne våre i skittentøyet etter noen dages bruk, ble klær sjelden eller kanskje aldri vasket for 150 år siden. I denne perioden har det skjedd store endringer i hva som blir betraktet som skittent, og hvordan vi vasker. Skittentøy er så hverdagslig at det lett faller utenfor det vi tenker på som kulturhistorie. Men tekstiler følger oss gjennom hverdag og helg, dag og natt og i alle sosiale situasjoner.

For lut og kaldt vann

På Eilert Sundts tid var lut det viktigste rengjøringsmidlet for klær. Andre midler var saue-laug (vann brukt til vask av sauer eller ull), saup (myse eller kjernemelk), fiskesodd (vannet fisk er kokt i) og land (gjæret urin). De tre første inneholder litt fett. Den gjærete urinen inneholder ammoni­akk, og den var et godt middel for blant annet ull. Å vaske klær med lut foregikk ved at luten først ble kokt av aske, eller ved at aske ble lagt sammen med vasketøyet og kokt. Så ble vasken banket og skylt fri for lut og aske. Dette arbeidet ble helst gjort i bekker eller i åpent vann. Bank­ingen foregikk ved hjelp av et banketre og en bankekrakk. Bøking, å vaske med kokende lut, var en behandlingsmeto­de for lin og andre plantefibrer. Men etter hvert som bomull ble mer vanlig, ble det klart at bokingen slet mer på denne fiberen enn på lin.

Såpe

Såpe ble først alminnelig på slutten av 1800-tallet. Den fatti­ge manns kone vasket ikke med såpe, men bøket bare, skrev Sundt i 1869. Uten såpe kunne linskjorter få et gråskjær, noe Sundt forsvarte, siden han mente dette vitnet om spar­sommelighet. Såpekoking var svært tidkrevende og krevde fett i tillegg til aske. Fett var den store minimumsfaktoren i kostholdet, det var noe få hadde for mye av.

Det var altså varmt, kokende vann og lut som ble brukt til hvitvasking, og etter hvert helst i kombinasjon med den kostbare såpen. Å vaske i lut og kaldt vann ville i praksis si å vaske noe i det brukte vaskevannet, som ikke bare var kaldt, men også skittent. Uttrykket «å gå for lut og kaldt vann»-forteller dermed at der er det dårlig stell.

Hvor ofte vaske?

Både i Norge og ellers i Europa var idealet å vaske klær en gang om året. Vårens storvask var uoppnåelig for det brede

lag. «Den som kanskje må tage skjorten af kroppen og gå skjorteløs, medens vaskingen foregår, har ikke tekstiler til nogen storvask», skriver Sundt. En stor årlig klesvask var derfor en storslått demonstrasjon av familiens overskudd.

Hygiene

Den store vaskefesten og den kraftige økningen i mengden klær som ble vasket, startet med økt oppmerksomhet på hygiene og renslighet på 1800-tallet. Bevegelsen fikk vind i seilene etter oppdagelsene av bakteriene og den påføl­gende kampen mot de store, smittsomme folkesykdommene. Husmoren ble en viktig alliert i arbeidet for et renslig, moderne samfunn, sammen med helsevesen og skolevesen.

Klesvask anno 1950

Bjørg R. Bjørnstad, født 1935 i Romsdalen.

«Ja, det var et storarbeid med mange tunge tak!» Det er Bjørg som sukker og kommer med denne ytringen. Hun kom til Bjørnstad øvre som ungjente og var med på husar­beidet og klesvasken i «gammeltida» før det var vaskemas­kin på gården.

«Jeg tenker av og til på hvor lettvint jeg har det i dag. Det er bare å legge tøyet i maskinen, dosere vaskemiddel og deretter trykke på de riktige knappene. Så kan jeg gå ut i sola, lese i ei bok, eller gjøre noe helt annet».

— vanligvis på mandag

Klesvasken ble tatt som regel en gang for ij ortendagan. Det var vanligvis på mandag, så da måtte vi forberede oss søndagen før med å samle sammen tøyet og sortere det: Kvitklea for seg, kulørt for seg, og det som var arbeidstøy. Kvitklea det var handduka, undertøy og slikt.
Sengetøy og duker ble alltid vasket en dag for seg. Det ble kalt storklevask. Det ble nok gjort omtrent en gang for måneden. Husk det var mange folk på gården den gangen.

På Bjørnstad er vi så heldige å ha en bekk som renner forbi like bak stabburet. Om sommeren ble store sinkbaljer
hentet til bekken, for tøyet skulle legges i vann over natta. Vi la i vann i Henko. Det trakk ut mye skitt, så om morge­nen var vatnet helt svart, det, vet du. Tidlig mandag morgen var det å tenne opp i den store svarte vedkomfyren på kjøkkenet for nå skulle det varmes opp vann. Kvitklean kokte vi på ovnen etter at de var vas­ket. Det varme vannet ble båret bort til bekken, og så var det å skrubbe klærne på vaskebrettet. Det var ganske tungt å stå bøyd over brettet i lengre tid med de mange vasstrukne tunge klærne.

Så skulle tøyet skylles grundig. Da var bekken god å ha. Vinterstid brukte vi å skylle i silingsbua i fjøset. Jeg ten­ker på hvor tungt det var å vri opp klærne etter vaskinga og skyllinga!
Det vannet vi hadde kokt i, tok vi vare på og brukte det til arbeidstøy og fjøskleda. Vi skulle spare varmvann og såpe. Ullkleda vasket vi alltid for hånd. Det ble brukt mye sokker og strømper av ull. Vi brukte som regel den heim-kokte såpa til disse og.

Såpekoking

Såpe kokte vi ikke hvert år, for når vi først gjorde det kokte vi mye. Vi brukte grua i mastu til såpekokinga. Vi samla alt fett fra buret, skanker og bein og alle slags rester det var fett i. Dette kokte vi opp i vann og kaustisk soda. Da løstes alt opp. Vi måtte røre i dette til alle klumper var oppløst. Så brukte vi salmiakk til slutt, en hel flaske, for å samle såpa. Så lot vi dette stå, ofte i flere dager, og såpa fløt opp. Senere skar vi opp såpa i små biter, såpestykker. Det øverste laget var kvitt, så ble det gråere nedover.

Banke klær

Bjørg husker fra hun var lita, omkring 1940, at Matilde, mor til ei venninne, stod nede ved elva i heimbygda og banket klærne med et banketre. Hun hadde ni unger så hun vasket til elleve stykker. Om vinteren var det side skjørtet hennes stivfrosset langt oppover, og en kan bare tenke seg hvordan hendene hennes var. Men ellers var ikke den vaskemåten vanlig lenger på den tida heller. Mor til Bjørg fikk seg tidlig en fin vaskekjeller og da fikk Matilde være der.

Tilbake til Bjørnstad igjen:

«Man hadde ikke så mye klær i denne tida. Tre undertøyskift var vanlig her, så vidt jeg husker».

Steiking

Sengetøy og duker som man gjerne ville ha helt kvitt, ble lagt på bleik. Tøyet ble lagt glatt utover etter skyllinga så sola fikk skinne på det. Ofte ble det liggende der i to, tre dager. Da måtte det vaskes igjen etterpå. Dette ble ofte gjort i mars i vårsola.

Tørking av klær

Men man var ikke ferdig med klesvasken ennå. Klærne skulle tørkes. På Bjørnstad var det satt opp stativ med kles­snorer borte ved bekken som man brukte om sommeren. I regnvær eller om vinteren brukte man saga som tørkeplass. Vi tok inn litt etter hvert og tørket det inne på kjøkkenet om natta. Da ble det trukket snorer, særlig over ovnen, fra vegg til vegg.

Stryking og rulling

En dags jobb var det også å stryke, skjortene til karene tok lang tid for eksempel. Snippene skulle stives. Vi brukte potetmel til stivelse, kanskje en spiseskje til en halv liter vann. Karene var ofte veldig nøye med disse snippene.

Rulla stod på mastuloftet. Dukene måtte rulles våte hvis de skulle bli glatte og stive. Sengetøy ble rullet halvtørt. Før rullinga måtte sengetøy og duker legges sammen, og det skulle gjøres på en bestemt måte. Da måtte man være to sammen. Man strekte tøyet, brettet det sammen på midten til halv bredde. Så igjen brettet man det videre til en kvart bredde. Derpå ble den ene løse kvartingen sluppet ned og tatt opp igjen fra den andre siden. Det var klessnorer der på loftet også, for det nyrullede tøyet måtte henges til tørk igjen. Enda en gang måtte i hvert fall dukene rulles etter at de var tørre. Når alt var tørt, skulle det brettes pent sammen og ryddes bort. Omsider var alt tøy lagt på sine respektive plasser i skap og skuffer til hver person. Så var tøyet klart til en ny rundgang med bruk, vask og så videre.

— mye ulltepper

Det ble brukt mye ulltepper den gangen og når ulltep­pene ble vasket, brukte man ofte lut, men det ble ikke brukt her. Man hadde hvert sitt ullteppe og det ble ofte luftet, men man vasket dem minst mulig for å bevare kvaliteten.

«Det var tungt arbeid å vaske klær, men når klærne hang reinvaska på snora, følte du at du virkelig hadde gjort et storarbeid!»

Bjørg blir fjern i blikket, hun sitter tydelig og tenker tilbake. Vi snakker også om den spesielle herlige duften nyvasket rent tøy får når det har tørket ute i frisk luft. En naturlig følge av den tunge og slitsomme vaskeprose­dyren var at man ble flink til å ta av flekker. For eksempel, bakepulver i lunket vann tok kaffeflekker.

— Kari

I 1953 Kom det vaskemaskin på gården. Den het «Kari» og var blant de første maskinmerkene etter krigen. Den både varmet opp vann og kokte klær, så det var en enorm forbedring.

Klesvask 1945

Gunlaug Forbord, født 1920 på Bjørnstad.

Jeg ringer Gunlaug for å høre hva hun kan fortelle, eventuelt legge til, om klesvasking enda lenger tilbake.

Vinters dag vasket man bare det mest nødvendige. Da bar vi vann bort i kjøkkenet i mastu og varmet det på grua der. Det var tungvint, for vatnet måtte bæres ut igjen også etter vaskinga. Det ble lagt inn vann der etter hvert, jeg kan ikke huske akkurat når, men det var kanskje like etter krigen. Utslagsvask ble det ordnet med senere.

Når våren kom, ble det virkelig holdt storvask. Vi var så heldige at vi hadde en bekk like i nærheten. Vannet fra bekken ble ført inn i en renne. Under renna og et stykke framover var det laget en platt. Der var det fint å stå, og et kar som hele tiden fyltes med vann under renna, gjorde det lettvint å skylle. Noen ganger ble det veldig lite vann i bek­ken. Da måtte det hentes vann fra elva et godt stykke unna. Da var det karene som måtte ut med hest og kjøre vann i stamper og spann.

— store jerngryter

Ved bekken var det satt opp to store trestativ. To kjet­tinger med hok i enden hang ned, og der hektet vi på to store jerngryter. Det var ordnet slik at det gikk an å tenne opp under grytene og dermed fikk vi rikelig med varmt vann. Der kunne vi også koke klær. For å kunne ta opp det kokende varme tøyet, hadde vi en flat stokk/kjepp som var bredere frampå.

Klærne ble lagt i vann i to store trestamper, hvitt og kulørt hver for seg. Vi hadde ikke vaskepulver, men vi brukte den hjemmelagde såpa. Den kokte vi om høsten etter slaktinga. Vi gnidde inn ekstra skitne steder med den før vi la i vann. Dagen etter startet selve vaskinga. Vi helte ut det skitne vannet klærne hadde ligget i og vridde opp tøyet. Med store plagg var det tungt.

Vi fylte stampene med varmt vann og såpe, satte vas­kebrettene oppi og begynte å gni og gnukke klærne opp og ned langs brettet. Vi hadde ett brett som var kledd med blikk og ett som bare var av tre. Trebrettet brukte vi også til toving.

— noen bukker

Vi var som oftest to når vi holdt på med dette. Det var tungt, spesielt for rygg og armer, når vi arbeidet på brettet og løftet og flyttet på de tunge våte klærne. Det var satt opp noen bukker som vi hengte klærne over, slik at de fikk rent av seg litt før vi tok igjen dem. Jeg husker spesielt en dag i april i 1940 med tyske fly over Trondheimsfjorden. Da var Petrine Eggen hos oss og hjalp til med klesvasken. Hun sa hele tiden: «Å, det vart ei underlig tid!»

Vi hadde klessnorer ute ved bekken og inne i vedskju­let. Vedskjulet brukte vi naturligvis når det var nedbør. Jeg husker om vinteren når klærne hadde frosset. Da måtte vi løsne dem forsiktig fra snorene, og bære dem inn i frossen tilstand. De tørket fort når de kom inn da. Arbeidsklær til karene var mest rutete bomullsskjorter og overaller. Om vinteren ble det brukt mye vadmelsklær.
Vadmelsbuksene ble vasket bare om sommeren. Det var ellers vanskelig å få dem tørre. Undertøyet var makko.

— halmbolstre

I sengene var det halmbolstre. Over dem var det heim-vevde laken. Det ble brukt bomull i renninga og ull i inn­slaget. Ulltråden var hjemmespunnet og gråfarget. Over oss hadde vi stikkateppen. Det var tykke ullflak som ble stukket sammen (sydd sammen) med et bomullstrekk som gikk rundt det hele. Det ble en dyne med ull inni. Bare bror Johan ville ha skinnfell.

Mindre ting ble vasket på kjøkkenet etter hvert. Mors blå-og hvitrutete duk ble vasket hver mandag. Den ble nemlig brukt hver helg. Mannfolkenes fmskjorter hadde løse snipper den gangen som ble kneppet på sjølve skjorta. De ble stivet og strøket, det var viktig at det var nøyaktig gjort. Ved spesi­elle anledninger, som for eksempel bryllup og gravferd, lever­te vi snippene til vasking og stiving hos en dame på Malvik. Jeg tror hun bodde i andre etasje over telegrafsentralen.

Klesvask på Vikhammer søndre

Asbjørn Vikhammer, født1928, Vikhammer søndre.

Hos oss ble det vasket i kjelleren. I grua der nede brukte vi en diger kobberkjel til å varme vann i. Det var ikke lagt inn vann i kjelleren, heller ikke var det sluk der. Det var der­for ganske tungvint og tungt å få vann inn og ut, men man hadde det i hvert fall godt og varmt mens man vasket. To store stamper hadde vi til bløtlegging, og dessuten ble det brukt en stor sinkbalje med vaskebrett til sjølve vaskinga.

Det ble hentet vann fra brønnen like ved. I tørre som­rer og på kalde vinterdager hendte det at brønnen gikk tom og vi måtte hente vann fra Vikhammer-elva. Det var noen hundre meter ned til Granheimsbrua der det var lettest å komme til. Mannfolkene kjørte ned med hest og fylte vann i noen spann og en stor eiketønne. Det hendte også at vi hjalp kvinnfolkene med å skylle når vi hadde tatt med alt vaske­tøyet ned til elva.

Like etter krigen kjøpte vi en vaskemaskin som Torstein Herjuaune hadde laget. Den var av tre med en liten motor i den ene veggen. Torstein Heruaune jobbet på fabrik­ken til Martin Herjuan. Han var litt av en tusenkunstner. Han spilte forresten fiolin også. Den hadde blikk i bunnen, og den hadde lokk.

Senere, når det ble flere varer å få kjøpt etter krigen, kjøpte vi en Hoover-maskin. Den ga også mulighet til å sveive klærne gjennom en vri-maskin, med håndmakt selv­følgelig, slik at klærne var mye tørrere når de ble hengt ut.

Klesvask i byen

Berit Vikhammer, født 1938 i Oslo.

Jeg vokste opp i en fire-etasjes boligblokk ved Majorstua i Oslo. Der var det vaskekjeller med to støpte vaskekummer og innlagt vann, men bare kaldt. Ved siden av var det en liten ovn med en stor jerngryte over. Der ble det tent opp og varmet vann og kokt klær. Mor vasket også med vaskebrett. Slik var det ikke så stor forskjell på by og land.

Vi kunne ikke ta storvasken når vi ville. Det var satt opp en turnus for hvilken leilighet som kunne vaske når. Åtte leiligheter delte på vaskekjelleren. I et stort rom ved siden av sto en stor rulle. Jeg var ofte med og hjalp mor med rullinga. Det var greit og hyggelig, men om vinteren når klærne ble hengt til tørk oppe på mørkloftet, var jeg ikke høy i hatten når jeg ble sendt opp for å gjøre det. Det var et lite lys akkurat over der jeg stod, men ellers var det helt mørkt i det store loftet som gikk over hele bygget. Det var skummelt.

— tørkesnorer

Ute i gården mellom blokkene var det høye gjerder rundt båser med tørkesnorer. Gjerdene var av tre og spikret sammen i et åpent rutenett. Vi hadde hver våre områder. Men her var det ikke bare bare å henge opp! Tøyet måtte henges opp etter system, alt som var likt måtte henge sammen: Alle håndklær, alle vaskekluter, alle skjorter, alle laken, alle dynetrekk osv hang etter hverandre slik at vas­ken ble «pen» å se på. Det var ikke lov å ha klærne ute på snora om søndagen. Og så var det slik at bare kvinner kunne henge opp klær! Det var ikke arbeid for mannfolk, må vite.
Faren min var et unntak. Han hjalp til med det meste når det passet sånn.

Kilder

Kilder til første avsnitt er fra et stykke om «Kvinner og klær» på internett. Mer om temaet kan leses i bl.a. «Skittentøyets kulturhistorie.
Hvorfor kvinner vasker klær» av Ingun Grimstad Klepp, Novus 2006.
Eilert Sundts verker i fulltekst finnes på internett.
https://no.wikipedia.org/wiki/Eilert_Sundt#Verker