Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Vargvintre

Fortalt av Torstein Herjuaune til Stig Herjuaune

Ulv var det mye av i Malvik for ikke mer enn bare noen ti-år siden. Det lever mange historier om vargen som ikke var engstelig for å vise seg i bygda.
De to følgende historiene er hentet fra tiden etter 1880-årene, hvor norske politikere for første gang totalfredet ulven, vargen eller gråbein som den også ble kalt.

Fredingen førte til svært livskraftige stammer over det meste av landet. I vår kommune ble det etter hvert felt mye ulv, men det var ikke mulig å rydde ut rovdyret før staten i 1940-årene gikk inn med sitt velkjente program med utrydning ved hjelp av å sette ut gift.

Malvik kirke og Malvik stasjon var to sterke institusjoner i «sjøbygda» på denne tida. De var begge samlingspunkter for grendene omkring. Kirkebakken var på mange måter et av de få samlingspunktene hvor de fleste var samlet til samme tid. Kirkebesøkene ble derfor også et viktig nyhetsmedium i en tid hvor det ikke var vanlig for den jevne Malvik-beboer å abonnere på «Trondhjems Adressetidende» eller andre aviser for den saks skyld.

Etter høymesse en vårlig søndag omkring århundreskiftet ble følgende historie fortalt på kirkebakken:

– Det var med ungjenta på Malvik Lille, Ingeborg Malvik, det hendte. Hun skulle gå til gården Vikhammer Østre, hvor hun hadde tjeneste som gårdsjente.

Hun merket ikke først at den lille bu-hunden hennes fulgte etter. Det lille vennlige dyret strøk seg etter hvert inntil henne som hun gikk ned bakken. Hun forsøkte å sende hjem hunden flere ganger, men mislyktes.

Mens de to rusler gjennom et lite skogholt mellom de to bygningene som senere ble Lidskjalv forsamlingshus og Malvik-smia, hører jenta noe som beveger seg raskt mot henne inne i skogholtet;

Ut kommer to ulver i lange byks rett mot jenta og hunden. Ingeborg rekker ikke annet enn å bli veldig redd og forsøke å verne seg selv. I løpet av noen korte sekunder gikk ulvene til angrep på hunden. De delte ham faktisk på midten før de stakk av gårde med hver sin part. Jenta berget med forskrekkelsen og tapet av en kamerat.

Svinaktig

Ulven var nærgående og ikke folkesky. En kunne ofte høre historier om ulv som var helt innpå trappa til godtfolk. Katter og hunder ble ulvemat i et omfang som folk flest likte dårlig. Enkelte harde vintre hvor ulven hadde vansker med å skaffe seg mat på naturlig vis var forholdene utpreget ille. Mange mødre turde ikke sende sine barn ut på tunet for å leke når «ulvevarselet» var sendt gardimellom.

På en av gårdene i Forbordsgrenda hadde de en gammel galte som mer var blitt en form for gårdshund enn kotelett-emne. Grisen var utgammel og stor, og levde fritt-gående på gården. Den hadde ett fast holdepunkt her i livet; et traug ved trappa på våningshuset, hvor den fikk sine daglige måltider.

Forbordsgrisen hadde store hoggtenner som stakk ned under underkjeven. Den var kjent for å ha et surt gemytt, og det var ikke alle besøkende som var spesielt glad i denne «gårdshunden».

En morgen kom ikke grisen til trauget da matmor kom med morgenmaten. Det var sjelden at den karen lot et måltid gå fra seg, så gårdens folk tok til å lete etter galten.

De fant raskt spor i snøen bak låven. Der hadde grisen tydelig møtt et annet dyr. Etter sporene å dømme, var det utvilsomt en ulv som hadde fått teften av grisen. Sporene viste at her hadde det vært kamp mellom varg og grisetryne. Kraftig kamp. Det var tydelig at her hadde herr Gråbein møtt voksen motstand. Forbordsgrisen hadde ikke latt seg imponere av et råskinn i grå pels.

Sporene bar ut på myra, hvor de to dyrene tydelig hadde hatt et nytt durabelig møte. Etter enda mer leting finner de til sist grisen ihjelbitt lenger ut på myra. Men noen titalls meter bortenfor ligger det andre dyret. Ulven var bitt i hjel med kraftige sår i halsregionen. Ulven og grisen hadde altså drept hverandre denne kalde vintermorgenen.

Det er ikke alltid at flesk er lettvint mat.