Utviklingen av Saksvik

Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Utviklingen av Saksvik, de siste 65 år

AV GJERTRUD RUD LEISTAD

Ja, det kan være interessant å fortelle om Saksvik. Stedet jeg er veldig glad i. Jeg flyttet hit fra Selbu, min føde­plass, i september 1949. Stedet har forandret seg stort siden da, men en må ikke glemme at det har vært tider før disse, også her i Saksvik. Vi leser i historia om Sakse i Vik, sikkert stor bonde, mange har sikkert lest om den tida. Men som sagt, mi tid her er fra ca 1950. En sjelden gang i barn­dommen fikk jeg være med på bytur fra Selbu, og jeg husker strøket her, syntes det var så fint, og visste at snart var vi kommet til byen.

Noe av det første jeg registrerte her, husker jeg, var de to fine gårdene, øvre og Nedre Saksvik, og ikke å forglemme det lille koselige småbruket inne i bukta, hvor to stykker på vel tjue år skulle finne en levevei. (Saksvik Søndre, gnr. 1/40, red. merknad). Det var mannen min, Hans og jeg. Vi hadde nettopp gifta oss, og var oppmerksom på hva vi gikk til. Hverdagen kom straks. Vi hadde ikke moto­riserte maskiner, alt måtte gjøres manuelt. Vi hadde dyr på båsen, to kyr, gris, høns, og hest de første åra.

Livet som småbruker

Nå må jeg nevne eggesalget jeg drev meg. Hans var hendt, laget en eggekasse av tre som rommet ti kilo egg. Jeg syklet til samvirkelaget på Vikhammer med egg for salg. Jeg fikk 28 kroner. Vart litt betenkt, men prisen var nok riktig. Tross alt var 28 kroner da mer verdt enn det er i dag, men, men. Likevel ser jeg med glede tilbake på den lykkelige tida vi hadde, savnet ingenting. Vi hadde krefter til å stå på, men kroner og øre ble det lite av. Så etter noen år så søkte Hans jobb i byen, og det ble attåtnæring.

Noen år deretter så kom jeg også ut i jobb utenom bruket. Vi holdt stand i mange år med jobb borte på dagtid og på bruket om ettermid­dag og kveld. Med stolthet må jeg skryte av at jeg var den siste her på Saksvik som leverte melk til Trøndermeieriet. Melkebilen hentet melka nede på melkerampa ved veien. Moro å tenke på i dag. Før vi leverte melk til meieriet, kom husmødre her omkring med spann og kjøpte melk.

— stedet er ikke det samme

Jeg minnes godt stedet vi bodde på, ja, jeg bor her fremde­les, men stedet er ikke det samme, nå er det utbygging over alt. Stedet den gang var stille og fredelig, nesten som å leve på luft og kjærlighet, som jeg yndet å kalle det. Vi hadde to samvirkelagsbutikker, den ene på Vikhammer, der de nå selger maling og gressklippere blant annet, og den andre på Hundhammeren der det er kafé og pizzabar nå. Men så hadde vi Hansenbutikken midt i mellom disse, hvor den koselige handelsmann Hansen hadde sin matbutikk. Det var nærbutikken min, så jeg var ofte der. Jo da, vi hadde også frisørdame på Hundhammeren, Ruth Rønning, hun lever ennå, men datteren har tatt over, og nå er hun også pensjo­nist. Så tida går. Legebesøk måtte vi gjøre i Hommelvik, det er forskjell, nå har vi to legekontor i ytre Malvik.

Skoler og barnehager

Jeg kan ikke huske noe skolehus på Vikhammer før den store fine skolen som vart bygd på 1950-tallet. Det var skole på Leistadmoen, og der gikk barna fra Saksvik og Hundhammeren. Jeg husker godt da den nye skolen på Vikhammer ble tatt i bruk, for da hadde jeg førsteklassing som begynte der, det var i 1956. Vi som hadde førsteklas­singer måtte være med å servere middagen under åpningen av skolen. Det var stor stas, husker jeg, det skulle ikke serveres noe lapskaus, det skulle serveres steik med godt tilbehør, sa festkomiteens formann som var Olav Vasseljen.

Barnehager var det heller ikke i den tida. Jeg var «stasjo­nert» på småbruket, så jeg trengte ikke barnehage. Men noen mødre, kanskje mest de som hadde en yrkesutdannel­se, ønsket å jobbe ute. Da hadde de noen som kom, eller de brakte barna til noen som passa dem mens de var på jobb, det var nok strevsomt for mange. Dette er det forskjell på nå. Nesten alle barn er i barnehage i dag. Store forandringer også på dette området.

Kirka

Nå har vi fått en utekirke på Saksvikkorsen, historia sier at dette stedet ble brukt som en slags kirkeplass i oldtiden, og som det fungerer den også i dag. Men selve Malvik kirke ligger et godt stykke fra Saksvik. Ikke vet jeg hvordan folk her ute kom seg dit, om de ville til kirka en søndag. Det ble nok begrenset fra Saksvik. Jeg vet at Hans og flere fra Saksvik ble med i Malvik mannskor som vart stifta før 1945. De sang i kirka hver juledag i mange år. De gikk til fots i all slags vær. På mine gamle dager har jeg så god tid at jeg går ofte til kirka, for å besøke grav og kirke. Det går an å gå!

Utbygging

Før krigen som vi sier, var det noen av forretningsfolket i Trondheim som kjøpte seg eiendommer innover her. Byfolket ville på landet, og skaffet seg landsted.
Vikhammer-løkka var flittig brukt som badeplass av byfol­ket har jeg hørt. Etter hvert ønsket vanlige folk seg bolig, og det ble ganske stor pågang etter hustomter. øvre og nedre Hundhammeren ble ganske snart bebygd, men det var lite regulering, så det ble satt opp bolighus på kryss og tvers og ofte med store hager. Det er slik jeg husker det. Så kom turen til småbruket vårt, og halve bruket ovenfor gamle E6 ble utbygd.

Det var allerede satt opp noen hus og hytter lenger opp som grenset til vår eiendom. Nå har myndighe­tene tatt tak i landskapsplaner og regulerer med boligblok­ker og tetter til over alt. Det eneste grønne området her i Saksvikbukta er jordene på Nedre Saksvik. Brukeren der driver jorda år etter år, og han driver også det halve av bru­ket mitt som ligger inntil hans jord på nedsiden av gamle E6. Slik som utviklingen går, presses det på, og vi vet ikke hvor lenge vi kan bevare grøntområdet der. Jeg kan frem­deles stå og se på våronn og skurtresking fra mitt vindu, et vakkert syn. Ingen vet hvordan Saksvik ser ut om nye 60 år.