Gjengitt fra Årboka 2022 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Turid Dahl – barnehagepionér i Malvik
Av Joralf Halgunset
Vi har bedt oss heim til Turid Dahl i Vikhammeråsen en litt gråkald septemberdag for å høre litt om hennes lange arbeidsdag som barnehageleder og foregangskvinne i barnehagearbeid i Malvik. Turid Dahl er nylig blitt pensjonist, hun ventet til hun var i sitt syttiende år før hun sluttet i jobben.
Når vi kommer, står hun på farten til Mosambik for å besøke slekt som har bosatt seg der, og som det er ei stund siden hun har fått ta og kjenne på. Hun gruer ikke for turen, for hun har lang ansiennitet i å reise. Å reise rundt i verden har hun fått anledning til, og det har hun likt godt. Hun forteller med glød om sin forestående tur til Mosambik som framstår som eksotisk, et stort land som nordmenn flest veit lite om, vil vi anta.
Vi er kommet for å bli litt bedre kjent med Turid som for oss er omtrent like ukjent og eksotisk som Mosambik! Så viser det seg at Turid er ei ektefødt trondheimspi’ som kom hit til Malvik som ganske fersk førskolelærer for 45 år siden, i 1977.
Men la oss ta et skritt om gangen, og starte med begynnelsen. Turid Dahl ble født som Turid Janne Jenssen seinhøstes for sytti år siden. Janne-navnet er som oftest blitt droppet, det holder med Turid. Hun hadde da en bror, Svein, som var tre år eldre. Seinere fikk hun en bror til, Jan Inge. Han var sju år yngre. Faren jobbet hele yrkeslivet i Televerket og mora var heimeværende husmor. Etter at ungene vokste til, tok hun deltidsjobb på kafé.
Turid sammen med sine to brødre, Jan Inge og Svein (Foto: Privat)
Turid forteller levende om sin oppvekst:
– Det var trange tider den gang også, og vanskelig å få husrom for en familie i etableringsfasen. I førstninga delte vi en liten leilighet med en onkel av pappa. Han var enslig, og stilte opp, men det var trangt der. Etter kort tid flyttet vi til en blokkleilighet på Voldsminde. Der bodde vi til den yngste bor min var født. Men da begynte den leiligheten også å bli i minste laget, og så flyttet vi til en større leilighet på Eberg. Det var litt av en miljøforandring å flytte fra Lilleby skole og til Berg der jeg begynte i fjerde klasse. Det var noen tydelige dialektforskjeller i de to bydelene. Men flyttingen gikk greit, og jeg fikk fort nye venner, vennskap som har vart.
– Og videre skolegang?
-Det ble ungdomsskole på Rosenborg og så gymnas på Strinda. Jeg var russ i 1972.
-Hadde du klart for deg at du skulle bli førskolelærer?
-Nei, opprinnelig hadde jeg lyst til å bli sykepleier, men tålte dårlig synet av blod. Etter artium hadde jeg et «hvileår» der jeg tok opp noen fag, og jeg tok også husmorskolefag. Ei venninne fikk meg på trua til å jobbe i barnehage. Jeg fikk meg jobb et halvår i korttidsbarnehagen på Berg barnehage. Andre halvåret fikk jeg ordna en plass i barnehagen på sykehuset. Det var slik den gang at en måtte ha et praksisår før en kunne begynne å studere til førskolelærer. Da søkte jeg meg bort fra Trondheim. Hadde lyst til å komme litt bort fra foreldre, ønsket å bli litt mer selvstendig i forhold til dem. Derfor søkte jeg Volda og begynte der høsten 1974. Studiet var to-årig den gang, og skolen hadde dels tilhold i Volda og dels i Ørsta der jeg bodde, og der det meste av undervisningen foregikk den gang, for skolen på Volda var ennå ikke ferdigbygd.
-Hvordan likte du deg der?
-Å, jeg likte meg veldig godt og fikk mange venner. Jeg hadde vært ekstra stille og tilbakeholden både på ungdomsskolen og på gymnaset, så jeg bestemte meg for at jeg skulle ta ordet ved første anledning for å «bryte lydmuren» og det gjorde jeg. Det er jeg litt stolt av. Og så er det jo så flott natur på disse stedene!
I sommerferien etter det første studieåret fikk jeg sommerjobb på Strinda aldersheim. Og den sommeren ble jeg kjent med Wilhelm Dahl som jeg seinere ble gift med. Vi var vokst opp i samme området og han hadde gått på samme skole som meg, men året etter. Vi hadde ikke kjent hverandre før den sommeren. Han var nettopp ferdig med militærtjenesten og skulle begynne på Levanger lærerskole den høsten, Så da jeg var ferdig, hadde han ett år igjen. Derfor var jeg interessert i å få meg jobb på Levanger, og fikk jobb på barneavdelingen på Levanger sykehus. Der ville noen av barna, som ikke hadde foreldrene sine der, ha meg med på undersøkelsene. Så da måtte jeg lære meg å tåle synet av blod.
Turid forteller videre at etter ett år på Levanger flyttet de til Trondheim og kjøpte seg en leilighet på Blussuvoll og Wilhelm fortsatte studier i musikk på universitetet. Dette var våren 1977, og Turid var på aktiv jakt etter jobb. Hun så at Malvik kommune søkte etter førskolelærere, for kommunen skulle starte opp to barnehager, én i Hommelvik og én på Saksvik. Turid søkte og ble innkalt til jobbintervju hos sosialsjefen i Malvik som den gang var Bitten Stjern.
–Vi var to som ble innkalt, Eli Denstad (Svarva) og jeg. Jeg hadde jo ikke all verdens ansiennitet å vise til, med ett år som praktikant og ett år i barneavdelingen på Levanger i tillegg til førskolelærereksamen. Men vi to som ble innkalt fikk tilbud om styrerjobb på hver vår barnehage, og vi ble ansatt fra 1. juli 1977, det vil si for 45 år siden. Sosialsjefen og resten av kommuneledelsen viste oss stor tillit. Ennå var det ikke bygd noen barnehage på Saksvik, og jeg fikk være med og bidra til utforming av lokalene og ellers nesten alt mulig der vi kunne tenkes å ha synspunkter. Vi var med på alt!
Barnehagen på Saksvik ble ferdigbygd i løpet vinteren 1978, og de to nytilsatte barnehagelederne åpnet barnehagene sine samtidig, den 2. mai i 1978.
Turid og Wilhelm giftet seg samme året som barnehagen åpnet, i 1978. Ganske snart begynte de å sysle med tanken på å flytte til Malvik. De var kjent med kommunens planer om bygging av en ny grendeskole i Vikhammeråsen kombinert med barnehage. Med den kunnskapen kom de til at det kunne være smart å skaffe seg bolig i nærheten av arbeidsplassen. Wilhelm fikk også jobb på Saksvikskolen og seinere som rektor på musikkskolen, så alt lå til rette for flytting.
De flyttet til eget hus i Vikhammeråsen i 1982. Da hadde de fått sitt første barn, og gutt nummer to kom etter at de hadde kommet inn i nytt hus. I 1989 fikk de sitt siste barn, som nå ble ei jente. Da det ble utlyst stilling som barnehagestyrer i den nye barnehagen, fikk Turid den. Hun begynte der i 1984, etter seks år som styrer ved Saksvik. Enda en gang fikk hun anledning til å være med ved utforming og innredning av en ny barnehage. Ledelsen i Hommelvik var allerede godt kjent med Turid, for hun ble benyttet som fagperson ved oppstart av flere nye kommunale barnehager.
Berit Frost, som på den tida var aktiv kommunepolitiker og blant annet satt i styret av Saksvik barneha ge, ble samtidig tilsatt som rektor ved grendeskolen. Disse to damene samarbeidet godt og konstruktivt, selv om de kunne ha litt ulikt syn på enkelte ting. De opplevde gode relasjoner, stor støtte og tillit hos etatsledelsen i kommunen.
-Hvordan fungerte og fungerer en slik konstruksjon – samlokalisering og litt samrøre mellom barneskole og barnehage?
-Kombinasjon barnehage barneskole er en kjempegod løsning! Der ligger de fysiske forholdene til rette for at de større ungene kan være i lag med barn i barnehagealder og lære seg å ta hensyn og vise omsorg for de som er mindre. Og de større ungene kan lære seg til å hjelpe de små. Det bidrar til å skape et trygt samfunn der de store også kan bidra direkte i barnehagearbeid. Men erfaringen er at det er viktig med to ledere, en for skolen som har ansvar for skolens interesser og planer, og en egen for barnehagen som har som første oppgave å ivareta barnehagens interesser. I alle åra på Vikhammeråsen barnehage har det vært rektorer på barneskolen som har vært positive og lette å samarbeide med.
-Dere fikk tre barn etter hvert, det var vel travle tider med egne barn i tillegg til lederjobben?
-I de første åra var vi jo to om hus og barn, men etter hvert ble Wilhelm sterkt engasjert på nasjonalt plan i arbeidet med å få etablert kulturskole som en egen skoleform. Da ble det veldig mye farting på han. Han ble mye borte hjemmefra, og da falt en større del av ansvar og arbeid i heimen på meg. Det var selvsagt strevsomt, men når en er yngre er det utrulig hvor mye en rekker over og tåler av arbeidstrøkk.
Også i denne tida ble Turid benyttet som ressursperson av kommunen ved oppstart av nye barnehager. Det samme gjaldt i oppstart av en egen foreldre-barn-avdeling. Den var ment for familier som ble vurdert til å ha behov for noe ekstra ressurser. Meningen var god, men ordningen fungerte ikke. Folk ønsket ikke denne formen for særbehandling, så avdelingen ble lagt ned.
-Jeg må fortelle om en hendelse som gjorde stort inntrykk på alle oss i barnehagen: Sommeren 1998 skjedde det et stort ras i Naustbergveien, husker du det, det tok med seg to hus og mye av tomta på et tredje hus. På den tida hadde vi tre familiebarnehager knyttet til oss, med fire unger i hver. Hver fredag var alle barna i familiebarnehagene samlet hos oss i barnehagen. Raset gikk på en fredag. I huset der mye av tomta forsvant, var det familiebarnehage, og en av våre ansatte bodde i et av husa som ble tatt av raset. Det var jo forferdelig, men i ettertid var vi glade for at ungene ikke var direkte vitne til ulykken, og ingen liv gikk tapt.
–Hører somtid, fra folk som har med unger å gjøre, at de er drittlei unger, og små-unger kan vel være både utidige og slitsomme.
–Nei vet du hva – jeg blir ikke lei unger. Jeg har stor respekt for unger. Jeg har fremdeles et verv som barnets talsperson både i tingretten og i fylkesnemnda. Du vet at FN’s barnekonvensjon gir barn og unge under 18 år et særskilt menneskerettsvern. Ifølge denne barnekonvensjonen har alle barn over 7 år uttalerett i alle saker som angår dem. Barn mellom 7 og 15 år skal ha oppnevnt en såkalt barnets talsperson som skal samtale med barnet i egnede omgivelser, og være barnets talerør i tingretten og fylkesnemnda. Dette vervet har jeg hatt ei tid, og jeg vil si, det opplever jeg om svært meningsfullt. Jeg blir nesten alltid imponert over barns evner til å gi uttrykk for sitt syn. Det er en stor glede å merke at en vinner tillit og fortrolighet. Og det er et stort ansvar å formidle barnets synspunkter i de rettslige fora.
-Hvordan har forholdet til foreldre vært?
-Jeg synes det har vært bra. Synes det er fint at foreldre er bevisste og følger med, ja jeg har oppfordret foreldre til å si fra hvis det er noe som ikke fungerer bra. Jeg har alltid vært glad i, og nysgjerrig på folk. For å få samarbeidet til å gå godt, så tror jeg en må kjenne til hvordan folk har det. En må vite om det er familier som sliter, og forsøke å ta hensyn der det er mulig, for å gjøre tilværelsen lettere.
-Dette høres jo prektig ut.
-Nja, men jeg tror dette er verdier jeg har med hjemmefra. Ble opplært til at alle er like mye verdt. Jeg vokste opp i blokk. Der kommer en nært innpå folk om en vil det eller ei. Men jeg hørte aldri hjemme at det ble snakket nedsettende om personer i nabolaget, selv om det nok fantes noen som gjorde seg negativt bemerket. Slike ting ble aldri nevnt hjemme så jeg hørte det i alle fall.
Her er det feiring av Lucia som er på programmet (Foto:Turid Dahl)
-Hvordan tror du du har vært som leder?
-Det skal jeg ikke ha sagt så mye om. Men én ting, det har alltid vært lite fravær hos oss. Det ble sagt at folk ikke fikk lov til å være syke hos oss. Så galt var det ikke! Men om noen hadde litt feber og følte seg urven, så sa jeg alltid at de måtte prøve å komme på jobb. Om de ikke greide jobben sin, så kunne de få andre oppgaver. Og hvis de ikke greide å være der – så fikk de gå heim. Men da hadde de prøvd i alle fall. Jeg ønsket å fremme en holdning til jobben, at den er viktig, både for den enkelte og for dem en jobber i lag med.
-Har du hatt fritid, og hva med hobbyer?
-Ja da. Har fått det mer travelt nå som pensjonist! Jeg har vært glad i fysisk aktivitet, og har lagt vekt på å holde meg i brukbar fysisk form, Det akter jeg å fortsette med. Og så står jeg i kor. Det er en fin hobby. Der blir en kjent med folk fra andre miljøer, og det er interessant. At jeg er så glad i sang, har nok bidratt til at vi har brukt mye sang i barnehagen. Vi har og aktivt benyttet oss av tilbud fra kulturskolen og benyttet dem en dag i uka. Jeg ble jo godt kjent med de tanker og ideer som eksmannen min jobbet etter, og vi støttet aktivt opp om dem. I tråd med dem hadde vi samarbeid med naboen vår, barneskolen, og øvde blant annet inn en musikal hvert år. Det var mye arbeid, men det var og veldig givende og skapte samhold. Vi ble og invitert til å holde konsert i Kimen et år og vi har vært i Bruket. Også i Samfundet og i Olavshallen har vi opptrådt, og vært rundt i distriktet og fortalt om musikksamarbeidet. Vi «solgte oss» og fikk også litt omtale i avisene.
Men så skjedde en omorganisering av skolen, og Vikhammeråsen skole ble trukket inn i skolen på Vikhammer. Deres fokus ble dermed i større grad rettet mot Vikhammerskolen, og det påvirket samarbeidet med oss i barnehagen.
-Hva med at seksåringer ble tatt ut av barnehagen og ble skoleunger?
-Det var en samfunnsendring som fikk stor betydning for både skole- og barnehage-sektoren. Jeg var, og er fremdeles, uenig i den seksårsreformen som ble innført som medførte at seksåringene skal begynne på skole. Jeg har sett at seksåringene har godt av være i barnehagen det året. De vokser veldig det siste året, og de er da så store at de kan være med og hjelpe de mindre med forskjellige ting, til stor glede for begge parter. Jeg markerte min skepsis, og ble også invitert til Dronning Mauds høgskole for å redegjøre for mitt syn. Jeg var litt betenkt, er ikke så dreven i å snakke i store forsamlinger, men ble beroliget med at det ville ikke bli så mange. Men da jeg kom, var salen stappfull, det var flere hundre tilhørere. Huff, ja, men det gikk da det og. Men mine argumenter hjalp tydeligvis ikke, og reformen ble satt ut i livet i 1997, og Malvik kommune var av de første. Reformen ble innført for fullt i Bondeviks regjering fra 2001. Noen helhetlig evaluering av reformen er ennå ikke gjort så vidt jeg vet.
-Ja, og nå er det slutt med yrkeslivet. Aldersgrensa er nådd og vel så det, så hva nå?
-Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt for å bli pensjonist, men det ser ut til å gå fint! Nå får jeg enda bedre tid til familie og venner, og jeg får bedre tid til reising. Derfor gleder jeg meg nå til denne turen til Mosambik for å besøke sønnen og hans familie som har slått seg ned der. Og ellers blir livet litt slik du lager det til for deg!
