Gjengitt fra Årboka 2021 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Den siste som fyrte med torv i Malvik, var gjerne Serina Vassås.
Av Marianne Zeiner Aarstrand
Denne artikkelen kan sees som en oppfølger til den artikkel i Årbok 2014 skrevet av Joralf Halgunset, om den utvinningen av torv som foregikk ved torvstrøfabrikken på Vikhammervollen på Jervskogen, men med et ikke-industrielt fokus. Torv var en utmarksressurs som også ble benyttet som brensel, og det er vår bestemte tro at Serina Vassås var den siste som benyttet dette her i Malvik. Denne artikkelen vil gi et innblikk i torvutvinning til hjemmebruk, så og si, gjennom å gjenskape dette, i svært beskjeden skala, på Fjølstadtrøa. Den forteller også historien om Serina, som var pleiesøster til Sverre Saugens fostermor Karen, og oppvokst på Fjølstadåsen husmannsplass. Et stillferdig menneske som også fortjener sin plass i lokalhistorien, her som den (antatt) siste torvfyrer.
— ny lovgivning
Tradisjonen med å utnytte myrtorv er gått ut av tiden her i Malvik, – verken bruk av torv til brenning eller som strø i fjøs blir lenger gjort. I henhold til ny lovgivning, så er vel dette også blitt forbudt nå. En mener at uttak av myrtorv fører til store utslipp av «klimagasser». Den her omtalte praksisen hadde sin tid mellom 1929 og 1966, men finnes ennå i minnet hos mange, selv om sporene etter det er i ferd med å bli tatt tilbake av naturen.
Ideen til å gjenskape denne, for Malvik, nå foreldede utmarksressursen, kom fra Erling Stav. Han mente det fortsatt fantes rester av torvhesjer på myrene innover fra Kleivdammen i retning av Hestsjøen, langs veien forbi Kvisthaugen. Utstyrt med støvler til beskyttelse av fukt fra bakken, men med t-skjorte uten særlig beskyttelse mot kratt, tok vi turen innover i skogen på jakt etter historien. Skogen hadde i stor grad overmannet hesjene, men evnen til å følge tråder, og å kunne se trær til tross for skogen, lot oss oppdage metervis med torvhesjer,- uberørt av menneskehender siden femtitallet.
En mengde bilder ble tatt, hesjetråd og dens fester i planken ble studert, og et endestykke ble frigjort fra skogen og tatt med som mal opp til Fjølstadtrøa. Deretter gikk det noe tid, med studier av litteratur om emnet, samtaler med historikere med kunnskap om emnet, samt befaring på opptil flere mer intakte torvmyrer på Stadsbygd for å se hvordan de kan ha sett ut her hjemme, før skogen fikk overtaket. Dette med kyndig guide bosatt der ute.
Lite tilbakeblikk på historien
Ser vi bort fra udokumentert praksis i eldre tider, starter historien om torvhesjing i Malvik med Malvik bonde- og småbrukarlags dannelse i 1921. En av deres oppgaver var å arbeide for at de som satt på relativt små bruk skulle kunne skaffe seg en ekstrainntekt for å spe på inntektene. Det norske myrselskap ble koblet inn, et selskap som ifølge sitt eget tidsskrift “Naturen” hadde som formål “tilgodegjørelse av landets myrer”, og en kartlegging med dette som bakgrunn ble så foretatt i Malvik. De kunne fastslå at Malvik hadde relativt unge myrer, noe som var lite egnet til brenntorv, men brukbare til torvstrø, til bruk i fjøs og lignende.
Ideen om utnyttelse av torv var likevel ikke helt ny i Malvik. Alt i 1917 hadde herredsstyret hatt spørsmålet om å utnytte myrene oppe til diskusjon med tanke på å skape arbeidsplasser. Etter småbrukarlagets dannelse, ble det nesten umiddelbart nedsatt en komite som fikk i oppgave å undersøke mulighetene av å få hånd om noen av de drivverdige myrene. En avtale ble inngått med gårdbruker Ingvald Nordaunet på Forbord lille (eller Madshaugen som mange enda kalte gårdsbruket, etter en gammel husmannsplass som lå der lenge før). Avtalen omhandlet kjøp av en myr som skulle deles ut til interesserte medlemmer, men aktiviteten dabbet ganske fort av. I 1928 leser vi i en rapport, som omnevnt i artikkelen i Årbok 2014: «….optokes paa nyt til behandling spørgsmaal om indbydelse til dannelse av et andelsselskap for indkjøp av torvstrømyr».
— ved Kvisthaugen
Tolv interessenter meldte seg og i 1929 ble Malvik myrlag dannet. De inngikk deretter en ny kontrakt med Ingvald Nordaunet om kjøp av 3 mål myr sør-øst for, og kloss inntil Forbordsvegen, ved Kvisthaugen. Området ble delt likt på de tolv, som drev hver for seg. Det meste av torven som ble tatt ut nok til strø, men ikke alt.
Myren ble aktivt benyttet utover 30-tallet. Under krigen ble det et lite opphold grunnet nazistisk aktivitet i området, men torvuttak ble på nytt gjenopptatt etter deres sorti, og frem til midten av 50-tallet på denne myren. Etter det har skogen som nevnt prøvd å dekke det hele til.
Torvhesjing
Torven ble stukket ut med spader med en spesiell flat form. Hver torv skulle være ca 25 cm x 30 cm og 7-9 cm tykk, skal en tro Wikipedia. Tykkere torv tok mer tid til å tørke, noe som var lite hensiktsmessig. Den ferdig utstukne torven ble stilt på kant ved grøften for å drenere ut det meste av fuktigheten. Deretter ble den lagt på hesjer. Disse minnet mye om vanlige hesjer, men her var det to staurer ved siden av hverandre med en avstand på 20 cm. Hver lengde var ca. 2 meter og hesjetråden noe tykkere enn på høyhesjer.
Det kunne være opptil ti strenger i høyden på slike torvhesjer, men på myrene ved Kvisthaugen var det meste vi fant 3. For hver runde med torv ble strengene strammet opp og torven lagt til tørk på strengene (et punkt vi i iveren glemte under vår rekonstruksjon på Fjølstadtrøa). Da torven ble tørr utpå sommeren ble den fraktet til lagerskurene, eller torvsjåen. Erling Stav forteller at han kan huske at det sto en slik helt inntil veikanten ved Kvisthaugen. Her sees også ennå i dag kantene av et torvuttak.
— ikke det helt store behovet
Brenntorv ble i hovedsak brukt av småbruk uten skog eller rettigheter til å ta ut ved av skog. I Malvik hadde de fleste tilgang til dette, så som brensel var det ikke det helt store behovet, her i Malvik. Selv om vi ikke har konkret dokumentasjon på dette, må vi anta at utnytting av torv til strø under husdyra er meget gammel, eldre enn det som her omtales, også i Malvik. At torv ble brukt som strø i fjøs er det flere som sier de husker, og på Leirkinn hadde de egen kvern for torv på låven, kan Erling opplyse.
Som nevnt i innledningen var det gjerne Serina Vassås som var den siste som brukte dette til brensel i Malvik. Serina bodde i en liten stue tilhørende bruket Torp søndre. Når hun hentet inn torven hadde hun på et stort strieforkle, laget av striesekker. Dette var stort nok til å forme som en pose, slik at hun fikk med en del i gangen. Serina levde alene som enke de siste 27 årene av sitt liv. Hun huskes ikke for sin skjønnhet, men hadde en utmerket bass, en kombinasjon som kunne overraske voksne og skremme barn, minnes Erling. De som kjente henne visste at hun tross dette var et ytterst snilt menneske, alle var velkomne inn, og de fikk alltid en brødskive hos henne. Selv fikk Serina ingen barn.
Serina Vassås
Da Serina ble født i 1866 gikk husfar Ole Fjølstadås på husmannsplassen Fjølstadåsen, god for at dette er hennes foreldres, Anna Regine Olsdatter Bostadbak og Karl Vestviks «første
leiermaal», og at det skal ha funnet sted i Trondheim. Slikt ble opplyst om i kirkebøkene den gang. Det står også, da hun bæres til dåp den 22/7 samme år, at hun er «uægte». Begge hennes foreldre befant seg på tidspunktet for hennes fødsel som tjenestefolk på Fjølstadåsen, derfor denne bekreftelse fra husfar.
— som fosterdatter
Folketellingen i 1875 opplyser at Serina fortsatt befinner på Fjølstadåsen, nå til fostring, foreldrene er da borte derfra. Hun er imidlertid der «på foreldrenes regning», det vil si at de betaler for henne. Hun vokser med andre ord opp der, som fosterdatter hos Ole og Martha, sammen med to andre pleiebarn, Karl på 5 år, og John på 2, som Trondhjems fattigvesen betaler for. I tillegg finnes “fattiglemmet” Anne Larsdatter på 21 år der «til forsørgelse», og en 14-åring, Henrik Sivertsen, omtalt som «tilreisende fra Baklandet». Plassen har på dette tidspunktet en ku, en kalv, fem sauer og to griser, fortelles det.
I kirkebøkene fra 1886 nevnes Serina som fadder på Ole og Marthas datter Karens (som senere gifter seg med Anders Fjølstadtrø og blir Sverre Saugens pleiemor) uekte sønn Johan. Ham fikk hun med en tjenestedreng fra Buaas ytre, Gustav Henriksen, (han flytter med til Fjølstadtrøa da moren gifter seg i 1898, og tar navnet Fjølstad senere). Serina er fadder også ved tre andre anledninger henholdsvis i 1893, 1895 og 1896 i Malvik kirke.
I 1891 oppgis hun å forsørge seg selv, hun er «syerske for egen regning», men fortsatt bosatt på Fjølstadåsen.
— Herjuan som etternavn,
Hennes tilkommende ektemann, Martin, fødes 1868 på plassen Herjuaunet, der faren er husmann. I kirkeboken skrives han, slik skikken var, med Herjuan som etternavn, etter hovedbruket. I 1875 er han bosatt på bruket “Vatsaas”, som det står i Digitalarkivet, sammen sine foreldre, tre søsken og en fosterbror. Bruket er av god størrelse, det har på dette tidspunkt en hest, en ku, en kalv, åtte sauer og en gris.
Ved folketellingen i 1891, er han blitt 23 år gammel, og har flyttet hjemmefra. Han er da dreng på Fjølstad, hos gårdbrukerenken Regine Fjølstad, og omtales som Martin Fjølstad. Da han 6 år senere gifter seg er navnet endret til Vassås. Kirkeboken forteller videre at Serine Karlsdatter Fjølstadaas og Martin Jakobsen Vassaas gifter seg i Malvik kirke den i 1897, begge oppgis da å være boende på Fjølstadåsen. I 1901 står de derimot oppført som arbeidsfolk på Verklandet, Martin kaller seg da Martin Stav, uvisst av hvilken årsak (de kan selvsagt ha vært bosatt der en kort periode, før de kom til Verklandet, siden Martin ser ut til å ha tatt navn etter bosted).
— gårdsbestyrere
På et tidspunkt mellom 1901 og 1910 flytter de til Meråker og overtar som gårdsbestyrere på prestegården der. I folketellingen av 1910 bor de i Drengestubygningen, Martin omtales fra da av som Vassås, selv om han skulle flytte på seg ytterligere en gang. Den neste flyttingen, den siste, går tilbake til Malvik. I 1914 skriver Martin Vassås under på en pantobligasjon, på et lån på 3000 kr av residerende kapellan Hannibal Stabell, med sikkerhet i sin eiendom Torp Søndre, på Malvik. Denne pantobligasjonen finnes hjemme hos Erling i hans arkiver på Leirkinn, sammen med mye av dokumentasjon om Serina og Martins liv og levnet etter de kom tilbake til Malvik, en gang mellom 1910 og 1914.
Som så mange andre plasser, ble også dette bruket litt for lite til å leve av alene, så i 1920 søker Martin jobb som kirketjener og graver ved Malvik kirke, da Ole Malviktrø sier opp sin stilling. Han får jobben, og står i den til sin død i 1928.
Fire år etter i 1933 selger Serina bruket Torp Østre til Johan Malvik, Erlings morfar, for kr 10 100 mot at hun får bo der til sin egen død, «….i hovedbygningens østre fløi, med halve kjøkken i I Etage, samt værelsene tilsvarende i II Etage», og med forbehold om «rum i sauefjøset for 10 a 12 høns»
— vevde på vevstolen
Hun levde et stille liv også etter Martins død. Hun stelte sine høner, og vevde på vevstolen som sto på kjøkkenet. Hennes litterære interesser begrenset seg til Landstads reviderte salmebok med stor skrift, men den leste hun til gjengjeld mye i. Alene var hun så godt som aldri. Det var alltid mange mennesker rundt henne. Erling kan ikke huske at hun noensinne reiste noe sted, hun var alltid hjemme. Foruten Erlings familie på gården, kom det hver sommer etter krigen en byfamilie flyttende dit. De bodde der hele sommeren. Årsaken til dette var at de hadde vært evakuert dit under krigen, og trivdes så godt at de kom tilbake også i -årene etter. Slikt kunne en gjøre på den tiden. Ungene sprang ut og inn hos henne, og hun hadde alltid en brødskive til dem som kom.
— Torp søndre
Som enke med borett på Torp søndre, hadde ikke Serina rett til å ta ut ved fra skogen, men hun hadde «torvrett». Nå skal det sies at hun nok også hadde noe ved å fyre med, men av en eller annen grunn insisterte hun også på å bruke torv. Det var Erlings bestefar Eskild som stakk ut torv til henne, på samme myr oppe ved Kvisthaugen, noe han gjorde til Serinas død i 1955. Etter det har som nevnt naturen overtatt og pakket inn torvhesjene i ny skog, og bare hullene i myren vitner om den aktiviteten som fant sted der i årene fra børskrakket til Warszawapaktens inngåelse.
Serina døde en sommerdag i 1955, like stille som hun tilsynelatende hadde levd. Dagen hadde startet med godt vær, og bisettelsen som fant sted hjemme foregikk i fredelige former. Men da likvognen og hesten sto klar til å frakte henne ned til kirken, brøt et forferdelig tordenvær ut, noe som gjorde inntrykk på den da 8 år gamle Erling Stav. Et vær verdig et til fulle 89 år levd liv! Stuen hun bodde i finnes ikke lenger, den ble revet på 70-tallet, men hun er ikke glemt så lenge navnet hennes nevnes.
Da torven kom til Fjølstadtrøa
Men historien er ikke helt slutt med dette. Noe mange kanskje ikke vet, er at Alf Prøysens vise «Blåklokkevikua» på sett og vis handler om torvhesjing, eller rettere sagt, de som slapp å være med på dette. Torvhesjing foregikk i ukene mellom slåttonn og skuronn, på den tiden da blåklokken blomstrer, – i juni. Dette ble gjerne tjenestefolkets “friuke” (relativt sett), dersom gården ikke hadde torvuttak. Helt tro mot dette er vi ikke på Fjølstadtrøa. Men vi har prøvd etter beste evne, og ved første og beste anledning.
Torvhesjen på Fjølstadtrøa ble satt opp en mandagskveld i juli med litt regn i luften, og en temperatur av det slaget som kan betegnes som passe. Mange meter med hesjetråder var frigjort fra skogen for å kunne gjøre nytte for seg en gang til. Redskapene var av de moderne og mer bekvemme slaget, motorsag og lange skruer, og en 4,5 meter lang hesje reiste seg i løpet av noen timer. Et tak av villmarkspanel kronet dette verket noen uker senere.
Så var det torven da.
Torv er en svart, tykk, og vasstrukken masse der brennbarheten avgjøres ved å klemme den i hånden. Tyter det ut mellom fingrene vil det brenne dårlig. Er den derimot seig og holder seg inne i hånden, vil den brenne godt. Opplysningen fra kildene om Malvik-myrenes unge alder bekymret oss noe, med tanke på brennbarheten, men vi gikk på med friskt mot. Tillatelse fra grunneier (som nå er Forbord øvre) ble innhentet og nok mannskap lot seg etter hvert oppdrive.
Torven ble hentet ut på de samme myrer som i starten på denne historien, men en tanke senere enn den ovennevnte «blåklokkevikua». Nærmere bestemt i begynnelsen av september, og med to meget gode medhjelpere i Arve og Are, gikk dette som en lek. Teknikken ble til mens vi gravde, og spadene var passe kvasse og flate, selv Ares svenske militærspade viste seg egnet for dette formålet. Torven under det øverste gresslaget, var passe tung og våt, av perfekt konsistens, intet tøt ut mellom fingrene.
— tung å frakte
Noe som gir håp for brennbarheten. Noe tung å frakte på stige gjennom krattet riktignok, men alt går når alle tar tak i et hjørne hver. Et raskt søk på Google kunne fortelle at vi må vente til fuktinnholdet er nede i 25 % for å få optimal brennkonsistens på torven. Da skal ifølge Teknisk ukeblad energien torvhesja vår kunne produserer opp mot 5 kWh, om vi nå har rett i at dette er av den fiberrike sorten. Det vil vi muligens ikke kunne finne ut inneværende år, selv om enkelte mente det ville holde med litt sønnavind for å få den klar. Tiden vil vise, foreløpig ligger den trygt på hesjen i bakken nedenfor stabburet på Fjølstadtrøa og venter på denne vinden.
Kilder:
Årbok 2014 for Historielaga i Malvik Torvstrøfabrikken – Historielaget Hommelviks Venner.
Digitalarkivet
Etterlatte papirer etter Serina og Martin Vassås i Erling Stavs varetekt
Forskning.no – Norges største nettavis om forskning
Teknisk ukeblad
Google
Wikipedia
Samtale med historiker Espen Andresen, NTNU
